Hva i hundens mentalitet måles på mentaltest (MH/BPH)?

Det finnes jo ulike mentaltester der man kan, i større eller mindre grad, se hva slags mentale egenskaper en hund har. De første slike testene ble tatt frem for å kunne finne bruks- og avlsindivider til militært og politihundarbeide, og siden har de blitt raffinert og utviklet som et tenkt avlsverktøy, og som en indikasjon på hva slags temperament et gitt individ har. Det kan være nødvendig i forhold til problematferd, eller det kan være av ren nysgjerrighet man ønsker å få et objektivt bilde av sin hunds mentale egenskaper.

De mest brukte testene i Norden i dag er Funksjonsanalyse (FA), Mentaltest (MT), Mentalbeskrivelse Hund (MH) og Beteende og Personlighetsbeskrivning Hund (BPH). Det disse testene har til felles (bortsett fra at de er fremstilt i vårt naboland, som ligger ganske langt foran oss når det gjelder massescreening av hundens mentalitet 😉 ) er at de består av en serie med fastsatte momenter hunden skal igjennom. Det som skiller disse testene er antall momenter og hva de inneholder (graden av påvirkning på hunden og detaljrikdom). I disse momentene opplever hunden en form for fysisk stimuli/påvirkning, og så blir hundens reaksjon på disse påvirkningene krysset av på et fastsatt skjema der reaksjonen måles i en gradert skala fra liten til stor reaksjon.

Det er ingen fasit for hva som er rett reaksjon på slike tester, det varierer hva som er ønskelig både mellom raser, men også mellom hva individene skal brukes til (er det en familiehund eller skal det bli en potensiell minehund i forsvaret for eksempel?). I tillegg er det ulikt hva slags type reaksjon (liten – stor) som er nyttig i forhold til hva hunden blir testet for. Er det en påvirkning som måler frykt er det for eksempel som regel ønskelig med en liten reaksjon generelt, mens ulike raser kan ha ulik bakgrunn for å reagere mye eller lite i for eksempel drakampsituasjoner.

Hva i hundens mentalitet måles ved slike mentaltester/mentalbeskrivelser?

Det som ikke kan måles ved disse testene er hunders reaksjoner i forhold til andre hunder. For det første kan ulike hunder reagere ulikt på samme hund, for det andre er det ikke god dyrevelferd å la en hund være prøvekanin for andre hunders reaksjoner 😉 Av samme grunn kan man ikke teste hunders reaksjoner på barn. Selv om det er gjort en del forsøk blant annet i USA på å lage barneliknende dukker etc, vil det aldri kunne gi et sant bilde av hva som skjer i møte med barn – alle barn er ulike, og en hund kan reagere lite på barn i en viss alder men mer på barn i en annen aldersgruppe for eksempel.

Det som derimot kan måles er hundens lekelyst, jaktlyst (på et objekt i bevegelse, ikke på lukt eller vilt), reaksjon på sosial kontakt med menneske, redsel for ulike menneskeliknende gjenstander, redsel for lyd, skudd og interesse i lek/nysgjerrighet og mot etter at den har blitt skremt. Noen av momentene vil måle ulike ting for ulike raser. Noen raser vil bruke større deler av scoringsskalaen på enkelte momenter enn andre raser.

Felles for alle raser er at ma ser i en slik testsituasjon hvordan hunden reagerer når den blir redd, hva slags reaksjon den kommer med (flukt, aggresjon, passivitet) og hva den gjør etterpå.

Dette er viktige ting å vite som hundeeier, slik at man vet hva som kan skje dersom hunden blir presset litt utover det som den vanligvis møter i sitt hverdagsliv.

For oss som driver med oppdrett er det viktig å vite i forhold til hvilke egenskaper man ønsker at de valpene man avler skal ha.

For en rase der de fleste individer er selskapshunder/familiehunder, slik som hos Rhodesian Ridgeback, er det kanskje ikke så viktig om hundene har veldig høy lekelyst og egenskaper i forhold til grip og kamplek, som måles i detalj ved en MT. Men for de rasene som brukes i stor grad til brukskonkurranser er dette en veldig viktig del, da det er essensielt for motivasjon, arbeidslyst og belønning.

Det jeg mener bør være felles for alle raser er at man skal avle hunder som har veldig liten grad av redsel/frykt. Det er ikke god dyrevelferd om en hund er redd for mye den møter på hver dag!

Om man ikke vet hvordan hunden reagerer når den blir veldig redd, kan det være vanskelig å vite om den faktisk er redd. Noen hunder blir veldig passive når de blir redde, noen hunder rett og slett later som ingenting, noen hunder stikker av og noen hunder gjør det motsatte av hva man ville trodd.

 

Reklamer

Hvordan en hund bestemmer timeplanen i huset

Har du en hund som piper, kanskje uler sånn i sekstiden på morgenen eller kvelden, går og henter matskåler, slår i vannskålen med labben så vannet spruter utover, går til døra og skraper på den eller henter en sko eller noe annet det ikke er lov til å tygge på? Eventuelt står og bjeffer mot deg når du sitter i sofaen, eller hopper opp med labbene på fanget ditt? Hva gjør du da? Gir den mat? Går en tur med den? Tar frem en annen leke enn den fineste skoen din?

Da har hunden din satt dagsorden, og bestemmer når det skal være aktivitet 😉

Som jeg har vært inne på tidligere er passivitetstrening – det at hunden skal oppføre seg rolig og uten å mase i perioder der det ikke skjer noe hjemme – en veldig viktig del av oppdragelsen, dersom man ønsker en hund som er rolig når resten av familien er rolig. Om man liker en hund som den jeg beskrev over, så er det ikke noe problem.

Men like lite som jeg liker at ungene legger seg ned og hyler i matbutikken om de ikke får den isen eller den sjokoladen de vil ha en tirsdag ettermiddag, like lite liker jeg den hunden som står og piper og finner på aktiviteter den vet den ikke får lov til for at jeg skal reise meg opp eller avbryte det jeg holder på med for å gi den mat.

Jeg belønner ikke mine hunder med mat, tur eller lek før de ligger helt rolige og slapper av, alle sammen. Det kan ta ganske lang tid om det er flere matglade hunder i huset og de allerede har giret hverandre opp, men sånn er det. Når de er rolige får de belønningen sin. Jeg går ikke tur før de har sluttet å mase, og hvis de stjeler noe de ikke får lov til å ta bytter jeg ikke med aktivitet, jeg tar fra dem det de har stjålet (her er det en viktig forskjell på valper og unghunder – valper bytter jeg med så de skjønner at det er ok å slippe det de har tatt, og så de skjønner forskjellen på mitt og ditt. Takk, den er min, her er din. Unghunder som gjør det på ramp og for å fremprovosere en form for reaksjon hos meg mister bare objektet uten å få noe i retur). Dette er også, i tillegg til å være passivitetstrening, en form for grensesetting. Å hyle i butikken til man får viljen sin virker ikke med meg 😉

Trening av en Ridgeback del 6 – hannhundmarkering

Hannhunder markerer. Ja, det gjør de – men ikke i min hage, på min trapp, på ungenes barnevogn, på bilen min, på grønnsakene i grønnsakshagen, etc etc etc.

Hvordan gå frem for å lære en hannhund hvor den kan og ikke kan markere? På samme måte som jeg lærer tispene hvor de kan og ikke kan tisse. De kan tisse og markere på gresset (ugresset 😉 ) foran huset og på grusgangen, men ikke på plenen.

Jeg begynner med å slippe dem ut av hoveddøren når de skal ut for å tisse som valper, og så går jeg litt nedover den veien der jeg vil at de skal tisse. Det går jo gjerne veldig raskt med en liten valp, og så blir jeg veldig, veldig glad og sier «bra, så flink, gå og tisse!». Dette gjentar jeg hver gang vi er ute. Så, når den begynner å bli så stor eller det nærmer seg sommeren og vi er mer ute på plenen forsøker jeg å være føre var, slik at jeg ser når de har drukket masse eller lekt masse og antakelig må tisse. Det er akkurat som å lære dem å være stuerene. Jeg vil at de skal være plenrene også 😀

Med hannhundene er det viktig at når markeringstendensene setter inn er det KUN ett godkjent sted for markering, alt annet blir slått ned på med streng stemme og så drar jeg dem med meg vekk og dit hvor det er greit å markere. Det tar ofte en dag eller to med andres voksne hannhunder før de også har skjønt reglene, ikke noe problem.

Til og med trekkhundene lærer dette på en dag eller to. Når en av våre hannhunder skulle pensjoneres, var det en barnefamilie som var interessert. De ville ha han som innehund, og han hadde bodd ute i hele sitt liv (6 år). Nå har vi gjort samme overgangen med mange tisper, blant andre hans mor og søster, men dette var første hannhunden som skulle gå rett til permanent sofatilværelse. De er jo vant til å kunne markere akkurat hvor de vil, når de vil, så jeg må si jeg var litt skeptisk til om jeg klarte det på 48 timer. Han tisset først inne, markerte på trappegelenderet. Nei, det er ikke lov. Rett ut i bånd til buskene der det var lov, «her kan du tisse». Han tisser, får ros, og inn igjen. En liten stund etter var det på nytt markering på et hjørne, «NEI», med litt strengere stemme, ut i båndet til samme busken og ros når han tisset. Så var det gjort. Dagen etter gikk vi ut på terrassen, der var det samme prosedyre (jeg har jo masse tisper inne, så det er jo ekstra trigger for de stakkars hannhundene 😉 ). Tok to repetisjoner der også, en på selve terrassen og en på gresset, så var han stueren og har aldri tisset inne siden. Hvor han får lov å tisse utendørs i sitt nye hjem har ikke jeg lagt meg opp i 😀

De trenger forresten ikke å tisse hele tiden heller – som for eksempel når man står og prater med noen eller er på besøk hos noen (såfremt den er luftet innenfor noen timer er det ikke noe som gjør at den ikke klarer å holde seg). Om hunden drar avgårde i båndet for å markere på nærmeste blomsterbusk eller gjerdestolpe mens man står og snakker med noen holder det faktisk å fortelle den at det ikke er lov, og at den eventuelt kan bare sette eller legge seg ned og vente – det er også en fin måte å passivitetstrene på. Og hjemme hos andre er det også høflig og god folkeskikk å styre hvor hannhunden din tisser. Jeg styrer andres hannhunder også her hos meg, men det er det ikke sikkert at alle andre føler seg komfortable med 😉 Å ikke la hannhunder markere overalt til enhver tid utendørs er ikke noe annerledes enn å trene dem til å være stuerene inne. Og det vil vel alle?!

Trening av en Ridgeback del 5 – håndtering

En fullvoksen Rhodesian Ridgeback veier som regel mellom 35 og 50 kg. Den voksne høyden når den et sted mellom 9 og 12 måneder, og voksen vekt ikke altfor lenge etter. Det betyr at man bør ha drevet en god del med håndtering før denne tid, og fastslått at dersom det er noe som må gjøres med hunden fysisk skal du kunne gjøre det, selv om hunden ikke liker det.

Kloklipping, tannsjekk, ørerens, drypping av øyne (det er jo ikke noe man gjør på regelmessig basis, men å ha lært hunden at det er ok kommer veldig godt med senere, OM man plutselig må dryppe øynene pga en øyekatarr eller liknende), sette på og av potesokker, tørke labber (om man får valpen om våren, og så venter helt til høsten kommer med å tørke labber, vel, jeg ville begynt før 😉 ), dusjing/bading, spyle labber med hageslangen, fjerne flått, osv. Listen er lang, men det er bare å begynne!

Hold fast og gjør det som skal gjøres til den er rolig. Ikke avled med godbit, det er bestikkelse og ikke belønning. Om du skal belønne, gå bort til godisskapet ETTER at all håndtering er ferdig og hunden var rolig.

Trening av en Ridgeback del 4 – grensesetting og lederskap

I veldig mange rasebeskrivelser får man inntrykk at en Rhodesian Ridgeback er en superfølsom hund som man ikke må heve stemmen til, da vil den bli redd og usikker. Dette fører til at en god del ferske Ridgebackeiere går i den fellen at de aldri bestemmer over hunden sin, eller korrigerer gal oppførsel, fordi de må være forsiktige med den. Det kan føre til mange ulike atferder, men felles for dem alle er at de nok kan klassifiseres som problematferd.

Ridgebacken er en hund som ble laget for å gå løse i flokk på veldig store farmer i Afrika. Det var mye å passe seg for, det var ofte den sterkestes rett i flokken, og når de skulle ut på jakt måtte de klare seg selv til de fant vilt og oppholdt det til jegerne kom til hest. Med andre ord er det en rase som er avlet på å være selvstendig, modig og opptatt av flokkstruktur og rangordning.

I naturen er en flokk uten en leder en veldig utsatt flokk. I tillegg til at det blir flere innbyrdes stridigheter når det ikke finnes en sterk leder, så kan det også være farlig i forhold til rovdyr, inntrengere og gi problemer i forhold til for eksempel hvordan maten skal fordeles. Uten flokklederen blir det altså mer uro i flokken, helt til det er opp og avgjort hvem som tar over lederposisjonen. Det å være flokkleder er heller ingen dans på roser. Man må hele tiden holde sterk kontroll på alle de andre flokkmedlemmene, vise seg som en sterk og potent leder slik at de ikke oppdager noen svakheter i helse, fysikk eller psyke. Man må gå foran som et godt eksempel, vise hva som er greit og hva som ikke er greit i omgivelsene  og hvordan man skal reagere i hvilke situasjoner.

Det at Ridgebacken i utallige generasjoner i rasens begynnelse er selektert på bakgrunn av at de skal være selvstendige og leve og bo i flokker med mye frihet til egenlært atferd gjør at de veldig ofte reagerer på fravær av regler med å tolke det dit hen at det ikke er noen som tar kontroll over de situasjonene den varsler om. Og uansett hva slags type den Ridgebacken er, om den er såkalt myk og ranglav, eller dominant og ranghøy, så vil den oppfatte en flokk uten en leder som gir beskjeder om hvordan man skal reagere, som en flokk som er i trøbbel. Og det som skjer da er at den føler at den er nødt til å ta det ansvaret selv, selv om den kanskje verken er skapt for det eller har noe ønske om det. Det er rett og slett et overlevelsesinstinkt.

Så, hvordan være en god flokkleder for en slik type hund? (og det sier jeg fordi mange andre hunder/hunderaser har overhodet ikke behov for flokkstruktur, rangordning eller en tydelig leder i samme betydning, de vil aldri overta en oppgave eller ta ansvar selv om ingen andre gjør det men er mer enn happy med å slippe å ta avgjørelser 😉 Det gjelder IKKE for en Rhodesian Ridgeback).

Man må som regel nummer en alltid være trygg i seg selv, slik at hunden oppfatter en som dens trygge klippe, som aldri er usikker i noen situasjon. Enten det er møte av fremmede hunder på gaten, rådyret som tusler i skogen mens man er i hagen, postmannen som leverer post, nabobarna som hopper på trampolinen rett utenfor gjerdet, naboen som går opp og ned trappen i oppgangen eller hva det måtte være. Alle disse situasjonene er jo helt dagligdagse for oss, og ingen mennesker ville reagert på det. Helt til den hunden man kanskje har hatt i et års tid fra den var valp, plutselig begynner å bjeffe og bære seg og kanskje løper mot det de bjeffer på. Etter et par slike episoder blir man ganske spent, nervøs, kikker og leter etter slike potensielle «problemer». Om man gjør dette, vil hunden oppfatte det som at «ja, matmor er livredd for denne naboen, så da må jeg i hvert fall passe veldig godt på, for begges skyld!». Og man får en ond sirkel, hvor hunden får for mye ansvar uten at noen er klar over at det er det som har skjedd. De færreste hunder ønsker dette ansvaret, det er bare et fåtall hunder med en slik psyke at de virkelig mener de er best egnet til den jobben. Men som sagt er en flokk uten en leder en flokk i trøbbel, så derfor vil selv en Ridgeback uten særlig mye mot og pondus føle at det er tryggere å ta det ansvaret enn å bare late som ingenting. De vil ofte også bli stresset av alt ansvaret, og får en ennå tyngre byrde enn en hund som har alt motet og selvtilliten som behøves.

Det man må gjøre når vaktinstinktet våkner hos en Ridgeback er å være veldig tydelig på at ingenting av det den bjeffer på er grunn til opphisselse overhodet, og om den overser den kommandoen/bekreftelsen og fortsetter å bjeffe (det vil den antakelig innimellom) så må man sørge for å bryte den låste atferden. Enten ved å fjerne den fra situasjonen, eller ved å ta den inn i situasjonen. Det avhenger selvsagt av hva det er, og hvordan omgivelsene reagerer på hunden. Men om man begynner å mase og klappe og styre med hunden kan den oppfatte det som en bekreftelse på rett atferd/at det virkelig er noe å reagere på, så man må være rolig og bestemt, uten å la seg vippe av pinnen. Enten viser man den det den lager oppstyr om, dersom det er en statue eller noen man VET ikke er redd for hunder. Men dersom hunden reagerer på en person som er redd hunder vil man ofte gjøre det vondt verre ved å forsøke å tvinge inn en hilsesituasjon.

Om man har lagt et godt grunnlag fra starten av ved å være tydelig på at hunden for eksempel ikke får rase ut av huset eller bilen før den har fått beskjed, at den ikke får gå heeelt ytterst i båndet og dra eieren rundt omkring på tur, at den ikke får bestemme hvor andre skal sitte eller ligge i sofaen eller godstolen og at den må utvise impulskontroll når det er noe den vil veldig mye fordi du bestemmer det – da går denne perioden raskt over.

Men i motsatt fall har man en god jobb å gjøre. Er man av rett personlighet for oppgaven men bare har sluntret unna og vært lat i hundeoppdragelsen vil det oftest la seg rette opp i ganske raskt.  Om man selv er eller har blitt veldig usikker og ikke makter å bestemme over hunden når den oppfører seg tullete, da tar det lang tid og det krever en stor innsats og ofte en endring i holdning og oppførsel hos eieren i slike tilfeller. Og veldig mange av de sistnevnte tilfellene er de som til slutt blir omplasseringshunder, ofte i en alder av 12-24 mnd.

(Det er ikke alltid en dårlig beslutning – veldig ofte har tilliten mellom hund og eier begge veier blitt så tynnslitt og ødelagt at det ikke vil la seg reparere, mens hunden vil kunne bli en helt annen hund hos en annen person, fordi det er en hund som krever en annen type personlighet hos sin flokkleder).

Konklusjonen er:

  • Ha klare regler for hva hunden skal og ikke skal få lov til alt før du henter den.
  • Ikke vær redd for å være streng med hunden når den ikke overholder disse grensene – det er i innlæring at man må utelukkende bruke positive og motiverende metoder med en Ridgeback, mens man for å forklare den hva som IKKE er lov ofte må bruke ganske store bokstaver.
  • Vær bestemt. En Ridgeback tøyer grenser, den har gått teaterhøyskolen og kan alle triksene i boka. Men man må ikke la den få tøye grensene for mye, for da er det ikke tøying lenger men overlisting. Når man har ropt en gang og hevet stemmen en gang skal den høre.
  • Vær uredd og stol på hunden (og deg selv!) Når den møter en annen hund som blåser seg opp og du skjønner at du antakelig verken klarer å kalle inn din egen eller bli kvitt/passere den andre – pust med magen og stol på at hundene klarer å lese av og bli kjent med hverandre. Du vil bli overrasket!
  • Lær hunden å gå pent på siden når du passerer andre mennesker og hunder. Om du sveiver den inn med båndet blir det en anspent streng helt av seg selv og du har laget et problem.
  • Ikke la hunden din vokte vinduene, porten, hagen eller noen annen del av «territoriet». Fortell den at den skal gå og legge seg og tie stille. Putt den i bur eller fjern den fra rommet om du ikke lykkes.
  • Aldri gir deg opp selv om hunden gjør det. Igjen – pust med magen og vær bestemt (altså, gir deg opp med G, ikke J 😉 )
  • Om du står og lurer på om det er Ridgeback du skal ha (følger du linken kan du lese forskjeller på korthåret vorsteh og Ridgeback, dersom du står og vipper mellom disse rasene 😉 ), og du vet at du er konfliktsky og absolutt ikke har noe ønske om å bestemme over noen – vurder en annen rase, en mildere en, uten vaktinstinkt og med mindre selvstendighet 🙂