Trening av en Ridgeback del 7 – hjemme alene

Rhodesian Ridgeback valp alene hjemme

Alene-hjemme-trening med en Ridgeback valp bør starte med en gang man får valpen i hus. Selv om man har planlagt den første tiden godt slik at man er lenge hjemme sammen med valpen er det å trene på at den etter hvert skal være alene, en viktig del av det som skal læres.

For valpen, så kommer jo den antakelig rett fra en flokk med kullsøsken og mor, og den er vant til å sove i en liten haug med andre valper (noen valper liker å sove for seg selv, men de tilhører mindretallet. De fleste valper foretrekker tryggheten i en klynge når de skal sove). Det betyr at når den kommer til den nye hjemmet sitt kan det være vanskelig å finne roen alene, fordi den ikke har andres kroppsvarme og hjerteslag i nærheten.

  1. Det første trinnet i å la valpen være alene dreier seg derfor om å få den til å finne trygghet til å kunne sovne og sove alene. De første dagene anbefaler jeg valpekjøpere om å ta valpen på fanget og få den til å sovne der når den begynner å rampe, hoppe og bite og generelt er hyper – da er den overtrøtt og trenger å sove. Så, når den har sovnet, kan man legge den ned på teppet/sengen sin. Etter hvert går man over til å stryke den i søvn på plassen sin når den har sine runder med raptus og helt klart har fått for lite søvn.
  2. Så, når den sover godt alene etter å ha blitt hjulpet i søvn kan man begynne å trene på at den skal kunne sovne og våkne alene også. Da pleier jeg å bruke et bur, og så legger jeg valpen inn der når den skal sove og lukker døra. Det blir protester, men jeg sitter rolig til den har sluttet å pipe og har sovnet og da lister jeg meg bort og åpner døren til buret, slik at når den våkner kan den fritt gå ut.
  3. Trinn tre er motsatt, da velger jeg å lukke døren til buret etter at den har gått inn og sovnet der, og så går jeg ut av rommet. Til å begynne med kommer jeg inn før den har våknet igjen antakelig, men så øker jeg gradvis tiden samtidig som jeg avventer å gå inn i rommet/lukke opp burdøra før valpen er helt stille og har sluttet å pipe/hyle. Det kan i begynnelsen ta ganske lang tid 😉 Men om man slipper ut en Ridgeback valp når den piper i buret vil man ganske raskt lage en hund som hyler for å komme ut av buret, og etter hvert kan det bli både øredøvende og uholdbart.

Samtidig som denne treningen foregår hjemme, har jeg som regel alltid med meg valpen i bilen rundt omkring. Da sitter den i bilburet mens jeg går inn på butikken, henter barna i barnehage og på skolen og når jeg gjør en masse andre ærend. Jeg sier «bli» når jeg går ut av bilen, og gir valpen en liten tyggepinne slik at den har noe å gjøre de første gangene. Det går sjelden lang tid før valpen har lært at det er helt ok å være alene i bilen og roer seg fint med det, veldig få av de som kommer til meg og sier at hunden ikke kan være alene hjemme har en hund som ikke kan være alene i bil.

Hvorfor kan den være alene i bil og ikke hjemme?

Fordi man slipper den ut mens den piper hjemme.

En Ridgeback lærer seg fort å eskalere denne atferden slik at den blir sluppet ut raskere og raskere. I bil skjer det ikke sånn, fordi man er i butikken når hunden begynner å pipe og den har sluttet når man kommer tilbake. I tillegg er det få som stopper bilen og tar ut hunden når den piper mens man kjører 😉

Om man går inn i rommet, eller åpner burdøra mens valpen piper, ødelegger man hele treningen. En Ridgeback valp begynner å pipe, så går den over til å bjeffe litt og/eller hyle litt, og når den har gjort det en stund så sukker den ofte tungt, tar seg en runde og legger seg siden ned. DA kan man gå inn. Men om man går inn mens den fremdeles lager protestlyder vil man bare øke tiden den bruker på å protestere i håp om at noen kommer. Etter hvert vil den lage lyd, og så ta en liten lyttepause for å se om det virker. Ikke gå inn i denne lyttepausen! Vent til den virkelig har gitt seg, til den har resignert protestene og heller lagt seg for å sove.

En Ridgeback protesterer veldig sjelden fordi den er redd, usikker eller har separasjonsangst. Som regel protesterer de fordi de ikke VIL være i buret/være alene. Og å slippe dem ut da blir som å hyle seg til godteri i butikken 😉

 

Reklamer

Hvordan en hund bestemmer timeplanen i huset

Har du en hund som piper, kanskje uler sånn i sekstiden på morgenen eller kvelden, går og henter matskåler, slår i vannskålen med labben så vannet spruter utover, går til døra og skraper på den eller henter en sko eller noe annet det ikke er lov til å tygge på? Eventuelt står og bjeffer mot deg når du sitter i sofaen, eller hopper opp med labbene på fanget ditt? Hva gjør du da? Gir den mat? Går en tur med den? Tar frem en annen leke enn den fineste skoen din?

Da har hunden din satt dagsorden, og bestemmer når det skal være aktivitet 😉

Som jeg har vært inne på tidligere er passivitetstrening – det at hunden skal oppføre seg rolig og uten å mase i perioder der det ikke skjer noe hjemme – en veldig viktig del av oppdragelsen, dersom man ønsker en hund som er rolig når resten av familien er rolig. Om man liker en hund som den jeg beskrev over, så er det ikke noe problem.

Men like lite som jeg liker at ungene legger seg ned og hyler i matbutikken om de ikke får den isen eller den sjokoladen de vil ha en tirsdag ettermiddag, like lite liker jeg den hunden som står og piper og finner på aktiviteter den vet den ikke får lov til for at jeg skal reise meg opp eller avbryte det jeg holder på med for å gi den mat.

Jeg belønner ikke mine hunder med mat, tur eller lek før de ligger helt rolige og slapper av, alle sammen. Det kan ta ganske lang tid om det er flere matglade hunder i huset og de allerede har giret hverandre opp, men sånn er det. Når de er rolige får de belønningen sin. Jeg går ikke tur før de har sluttet å mase, og hvis de stjeler noe de ikke får lov til å ta bytter jeg ikke med aktivitet, jeg tar fra dem det de har stjålet (her er det en viktig forskjell på valper og unghunder – valper bytter jeg med så de skjønner at det er ok å slippe det de har tatt, og så de skjønner forskjellen på mitt og ditt. Takk, den er min, her er din. Unghunder som gjør det på ramp og for å fremprovosere en form for reaksjon hos meg mister bare objektet uten å få noe i retur). Dette er også, i tillegg til å være passivitetstrening, en form for grensesetting. Å hyle i butikken til man får viljen sin virker ikke med meg 😉

Trening av en Ridgeback del 6 – hannhundmarkering

Hannhunder markerer. Ja, det gjør de – men ikke i min hage, på min trapp, på ungenes barnevogn, på bilen min, på grønnsakene i grønnsakshagen, etc etc etc.

Hvordan gå frem for å lære en hannhund hvor den kan og ikke kan markere? På samme måte som jeg lærer tispene hvor de kan og ikke kan tisse. De kan tisse og markere på gresset (ugresset 😉 ) foran huset og på grusgangen, men ikke på plenen.

Jeg begynner med å slippe dem ut av hoveddøren når de skal ut for å tisse som valper, og så går jeg litt nedover den veien der jeg vil at de skal tisse. Det går jo gjerne veldig raskt med en liten valp, og så blir jeg veldig, veldig glad og sier «bra, så flink, gå og tisse!». Dette gjentar jeg hver gang vi er ute. Så, når den begynner å bli så stor eller det nærmer seg sommeren og vi er mer ute på plenen forsøker jeg å være føre var, slik at jeg ser når de har drukket masse eller lekt masse og antakelig må tisse. Det er akkurat som å lære dem å være stuerene. Jeg vil at de skal være plenrene også 😀

Med hannhundene er det viktig at når markeringstendensene setter inn er det KUN ett godkjent sted for markering, alt annet blir slått ned på med streng stemme og så drar jeg dem med meg vekk og dit hvor det er greit å markere. Det tar ofte en dag eller to med andres voksne hannhunder før de også har skjønt reglene, ikke noe problem.

Til og med trekkhundene lærer dette på en dag eller to. Når en av våre hannhunder skulle pensjoneres, var det en barnefamilie som var interessert. De ville ha han som innehund, og han hadde bodd ute i hele sitt liv (6 år). Nå har vi gjort samme overgangen med mange tisper, blant andre hans mor og søster, men dette var første hannhunden som skulle gå rett til permanent sofatilværelse. De er jo vant til å kunne markere akkurat hvor de vil, når de vil, så jeg må si jeg var litt skeptisk til om jeg klarte det på 48 timer. Han tisset først inne, markerte på trappegelenderet. Nei, det er ikke lov. Rett ut i bånd til buskene der det var lov, «her kan du tisse». Han tisser, får ros, og inn igjen. En liten stund etter var det på nytt markering på et hjørne, «NEI», med litt strengere stemme, ut i båndet til samme busken og ros når han tisset. Så var det gjort. Dagen etter gikk vi ut på terrassen, der var det samme prosedyre (jeg har jo masse tisper inne, så det er jo ekstra trigger for de stakkars hannhundene 😉 ). Tok to repetisjoner der også, en på selve terrassen og en på gresset, så var han stueren og har aldri tisset inne siden. Hvor han får lov å tisse utendørs i sitt nye hjem har ikke jeg lagt meg opp i 😀

De trenger forresten ikke å tisse hele tiden heller – som for eksempel når man står og prater med noen eller er på besøk hos noen (såfremt den er luftet innenfor noen timer er det ikke noe som gjør at den ikke klarer å holde seg). Om hunden drar avgårde i båndet for å markere på nærmeste blomsterbusk eller gjerdestolpe mens man står og snakker med noen holder det faktisk å fortelle den at det ikke er lov, og at den eventuelt kan bare sette eller legge seg ned og vente – det er også en fin måte å passivitetstrene på. Og hjemme hos andre er det også høflig og god folkeskikk å styre hvor hannhunden din tisser. Jeg styrer andres hannhunder også her hos meg, men det er det ikke sikkert at alle andre føler seg komfortable med 😉 Å ikke la hannhunder markere overalt til enhver tid utendørs er ikke noe annerledes enn å trene dem til å være stuerene inne. Og det vil vel alle?!

Trening av en Ridgeback del 4 – grensesetting og lederskap

I veldig mange rasebeskrivelser får man inntrykk at en Rhodesian Ridgeback er en superfølsom hund som man ikke må heve stemmen til, da vil den bli redd og usikker. Dette fører til at en god del ferske Ridgebackeiere går i den fellen at de aldri bestemmer over hunden sin, eller korrigerer gal oppførsel, fordi de må være forsiktige med den. Det kan føre til mange ulike atferder, men felles for dem alle er at de nok kan klassifiseres som problematferd.

Ridgebacken er en hund som ble laget for å gå løse i flokk på veldig store farmer i Afrika. Det var mye å passe seg for, det var ofte den sterkestes rett i flokken, og når de skulle ut på jakt måtte de klare seg selv til de fant vilt og oppholdt det til jegerne kom til hest. Med andre ord er det en rase som er avlet på å være selvstendig, modig og opptatt av flokkstruktur og rangordning.

I naturen er en flokk uten en leder en veldig utsatt flokk. I tillegg til at det blir flere innbyrdes stridigheter når det ikke finnes en sterk leder, så kan det også være farlig i forhold til rovdyr, inntrengere og gi problemer i forhold til for eksempel hvordan maten skal fordeles. Uten flokklederen blir det altså mer uro i flokken, helt til det er opp og avgjort hvem som tar over lederposisjonen. Det å være flokkleder er heller ingen dans på roser. Man må hele tiden holde sterk kontroll på alle de andre flokkmedlemmene, vise seg som en sterk og potent leder slik at de ikke oppdager noen svakheter i helse, fysikk eller psyke. Man må gå foran som et godt eksempel, vise hva som er greit og hva som ikke er greit i omgivelsene  og hvordan man skal reagere i hvilke situasjoner.

Det at Ridgebacken i utallige generasjoner i rasens begynnelse er selektert på bakgrunn av at de skal være selvstendige og leve og bo i flokker med mye frihet til egenlært atferd gjør at de veldig ofte reagerer på fravær av regler med å tolke det dit hen at det ikke er noen som tar kontroll over de situasjonene den varsler om. Og uansett hva slags type den Ridgebacken er, om den er såkalt myk og ranglav, eller dominant og ranghøy, så vil den oppfatte en flokk uten en leder som gir beskjeder om hvordan man skal reagere, som en flokk som er i trøbbel. Og det som skjer da er at den føler at den er nødt til å ta det ansvaret selv, selv om den kanskje verken er skapt for det eller har noe ønske om det. Det er rett og slett et overlevelsesinstinkt.

Så, hvordan være en god flokkleder for en slik type hund? (og det sier jeg fordi mange andre hunder/hunderaser har overhodet ikke behov for flokkstruktur, rangordning eller en tydelig leder i samme betydning, de vil aldri overta en oppgave eller ta ansvar selv om ingen andre gjør det men er mer enn happy med å slippe å ta avgjørelser 😉 Det gjelder IKKE for en Rhodesian Ridgeback).

Man må som regel nummer en alltid være trygg i seg selv, slik at hunden oppfatter en som dens trygge klippe, som aldri er usikker i noen situasjon. Enten det er møte av fremmede hunder på gaten, rådyret som tusler i skogen mens man er i hagen, postmannen som leverer post, nabobarna som hopper på trampolinen rett utenfor gjerdet, naboen som går opp og ned trappen i oppgangen eller hva det måtte være. Alle disse situasjonene er jo helt dagligdagse for oss, og ingen mennesker ville reagert på det. Helt til den hunden man kanskje har hatt i et års tid fra den var valp, plutselig begynner å bjeffe og bære seg og kanskje løper mot det de bjeffer på. Etter et par slike episoder blir man ganske spent, nervøs, kikker og leter etter slike potensielle «problemer». Om man gjør dette, vil hunden oppfatte det som at «ja, matmor er livredd for denne naboen, så da må jeg i hvert fall passe veldig godt på, for begges skyld!». Og man får en ond sirkel, hvor hunden får for mye ansvar uten at noen er klar over at det er det som har skjedd. De færreste hunder ønsker dette ansvaret, det er bare et fåtall hunder med en slik psyke at de virkelig mener de er best egnet til den jobben. Men som sagt er en flokk uten en leder en flokk i trøbbel, så derfor vil selv en Ridgeback uten særlig mye mot og pondus føle at det er tryggere å ta det ansvaret enn å bare late som ingenting. De vil ofte også bli stresset av alt ansvaret, og får en ennå tyngre byrde enn en hund som har alt motet og selvtilliten som behøves.

Det man må gjøre når vaktinstinktet våkner hos en Ridgeback er å være veldig tydelig på at ingenting av det den bjeffer på er grunn til opphisselse overhodet, og om den overser den kommandoen/bekreftelsen og fortsetter å bjeffe (det vil den antakelig innimellom) så må man sørge for å bryte den låste atferden. Enten ved å fjerne den fra situasjonen, eller ved å ta den inn i situasjonen. Det avhenger selvsagt av hva det er, og hvordan omgivelsene reagerer på hunden. Men om man begynner å mase og klappe og styre med hunden kan den oppfatte det som en bekreftelse på rett atferd/at det virkelig er noe å reagere på, så man må være rolig og bestemt, uten å la seg vippe av pinnen. Enten viser man den det den lager oppstyr om, dersom det er en statue eller noen man VET ikke er redd for hunder. Men dersom hunden reagerer på en person som er redd hunder vil man ofte gjøre det vondt verre ved å forsøke å tvinge inn en hilsesituasjon.

Om man har lagt et godt grunnlag fra starten av ved å være tydelig på at hunden for eksempel ikke får rase ut av huset eller bilen før den har fått beskjed, at den ikke får gå heeelt ytterst i båndet og dra eieren rundt omkring på tur, at den ikke får bestemme hvor andre skal sitte eller ligge i sofaen eller godstolen og at den må utvise impulskontroll når det er noe den vil veldig mye fordi du bestemmer det – da går denne perioden raskt over.

Men i motsatt fall har man en god jobb å gjøre. Er man av rett personlighet for oppgaven men bare har sluntret unna og vært lat i hundeoppdragelsen vil det oftest la seg rette opp i ganske raskt.  Om man selv er eller har blitt veldig usikker og ikke makter å bestemme over hunden når den oppfører seg tullete, da tar det lang tid og det krever en stor innsats og ofte en endring i holdning og oppførsel hos eieren i slike tilfeller. Og veldig mange av de sistnevnte tilfellene er de som til slutt blir omplasseringshunder, ofte i en alder av 12-24 mnd.

(Det er ikke alltid en dårlig beslutning – veldig ofte har tilliten mellom hund og eier begge veier blitt så tynnslitt og ødelagt at det ikke vil la seg reparere, mens hunden vil kunne bli en helt annen hund hos en annen person, fordi det er en hund som krever en annen type personlighet hos sin flokkleder).

Konklusjonen er:

  • Ha klare regler for hva hunden skal og ikke skal få lov til alt før du henter den.
  • Ikke vær redd for å være streng med hunden når den ikke overholder disse grensene – det er i innlæring at man må utelukkende bruke positive og motiverende metoder med en Ridgeback, mens man for å forklare den hva som IKKE er lov ofte må bruke ganske store bokstaver.
  • Vær bestemt. En Ridgeback tøyer grenser, den har gått teaterhøyskolen og kan alle triksene i boka. Men man må ikke la den få tøye grensene for mye, for da er det ikke tøying lenger men overlisting. Når man har ropt en gang og hevet stemmen en gang skal den høre.
  • Vær uredd og stol på hunden (og deg selv!) Når den møter en annen hund som blåser seg opp og du skjønner at du antakelig verken klarer å kalle inn din egen eller bli kvitt/passere den andre – pust med magen og stol på at hundene klarer å lese av og bli kjent med hverandre. Du vil bli overrasket!
  • Lær hunden å gå pent på siden når du passerer andre mennesker og hunder. Om du sveiver den inn med båndet blir det en anspent streng helt av seg selv og du har laget et problem.
  • Ikke la hunden din vokte vinduene, porten, hagen eller noen annen del av «territoriet». Fortell den at den skal gå og legge seg og tie stille. Putt den i bur eller fjern den fra rommet om du ikke lykkes.
  • Aldri gir deg opp selv om hunden gjør det. Igjen – pust med magen og vær bestemt (altså, gir deg opp med G, ikke J 😉 )
  • Om du står og lurer på om det er Ridgeback du skal ha (følger du linken kan du lese forskjeller på korthåret vorsteh og Ridgeback, dersom du står og vipper mellom disse rasene 😉 ), og du vet at du er konfliktsky og absolutt ikke har noe ønske om å bestemme over noen – vurder en annen rase, en mildere en, uten vaktinstinkt og med mindre selvstendighet 🙂

 

 

Trening av en Ridgeback del 3 – gå pent i bånd

Iphone_april2014 498

Hunting Prides Insinya Ijaba og Hunting Prides Dodori Diwani med sine turfølger ❤

 

Det å ha en hund som går pent i bånd er for mange en drøm, men isteden går de rundt med marerittet – en hund som trekker og drar for å komme dit den vil, som lager lyd og oppfører seg mest som en bulldoser.

For meg er det et alvorlig tegn på at hunden mangler respekt for at det går noen i andre enden av båndet, det er rett og slett uhøflig. Jeg vil sammenlikne det å dra i båndet for å komme avgårde et sted omtrent som om vi mennesker skulle dyttet til side folk i en kø for å få den kaffen vi ville bestille. Men hunden vil jo ikke forstå dette av seg selv, sosiale spilleregler er noe man må lære, hund som menneske. Barn sniker jo ofte i køen, jeg var nylig på Tusenfryd, og der måtte vi lære barna våre både å holde på sin egen plass i køen (ellers ble vi jo stående ved den karusellen i evigheter!), samt å ikke gå forbi de andre. Det er jo informasjon de ikke kan ha fått om ikke de har fått prøve å stå i en kø. Det er det samme med hunder. Om hunden har fått lov å dra i båndet i hele sitt liv, så kan den jo ikke forstå at det skaper ubehag for føreren. Om man korrigerer den ved å dra tilbake, skjønner den heller ikke så veldig mye av hva det er som er galt, og effekten av korrigeringen vil sannsynligvis utebli.

Om man begynner med en liten valp holder det fint å stå stille til den slutter å dra i båndet, for så å fortsette å gå. Om det er en litt eldre hund, som veier litt mer, så legger jeg gjerne mye tyngde i båndet, altså hele vekten min, i det jeg ser at den kommer til å stramme skikkelig, og legger samtidig på et lite brøl eller et nei. Da skvetter den til, og forstår at dette var jammen ikke noe mamma likte. Og så er båndet antakelig slakt igjen, og man kan fortsette dit man skulle. For meg som har hundene oftest løse er jo dette noe vi trener på når vi er på vei ut på tur (jeg tar dem i bånd det første stykket så de ikke skal løpe bananas over grusveien vi må krysse for å komme til skogen for eksempel), og da er det samtidig som det er innlæring av å gå pent i bånd, så er det passivitetstrening, det er generell lydighetstrening og det er en øvelse i konsentrasjon og impulskontroll.

Om man bor et sted der hunden som regel må luftes i bånd, så må man sette av flere hele turer der man bare trener på å gå pent i bånd. Det betyr at man kan bruke så mye som 30 min på kanskje bare 50 meter, og så går man hjem igjen. I løpet av de treningsturene er det viktig at hunden ALDRI trekker i båndet, at man stopper hver gang det skjer og at den ikke får komme videre før den er rolig og har slakk i båndet. Da kan det hende at hunden ikke får noen ordentlig luftetur på noen dager (før den har lært å gå pent i bånd), fordelen er at den får trent hodet ganske mye og det er også en hel masse impulskontrolltrening og passivitetstrening forbundet med det å lære å gå pent i bånd.

Om man har en hund som må få litt lengre turer enn det man klarer i denne innlæringsfasen kan man bruke en sele på de turene der man ikke skal trene på å gå pent (for dem som bruker sele for å få hunden til å slutte å trekke vil jeg bare nevne at en sele er fremstilt for at det skal være behagelig og anatomisk rett for hunden å trekke, og så lenge det ikke er en anti-trekksele vil det da virke mot sin hensikt 😉 ). Men da er det viktig at man er konsekvent og ikke blander epler og pærer – har den på selen skal man ikke trene på å gå pent, og har man på halsbåndet skal hunden ikke få trekke, da er det stopp og vent. Ulempen med denne metoden er at man da antakelig misser sjansen for å få en hund som trekker jevnt på ski og sykkel uten å stoppe for å snuse etc. For oss som driver litt med trekkhunder er jo hele vitsen at når de har på selen er de på jobb, da skal de trekke rett frem og det er absolutt ikke lov til å stoppe for å snuse/hilse på andre hunder etc.

Hvis man bruker sele på lufteturer der hunden får lov til å gå og lese avisen i grøftekanten vil man antakelig ha store problemer med å få den til å skjønne at den ikke kan det når man sykler med den  😉 Noe som kan skape ganske farlige situasjoner med en stor Rhodesian Ridgeback som plutselig snur i 20 km/t for å snuse på en telefonstolpe 😀

Så jeg anbefaler å lære hunden å gå pent i bånd med halsbånd så fort som mulig, og så ta de ordentlige turene etter at det er fastslått at det er uhøflig å rykke i båndet som holdes av et menneske!

Trening av en Ridgeback del 1 – passivitetstrening

Som regel, hvis noen som kjøper valp av meg har hatt omplassert Ridgeback tidligere, kommer det ofte noen frustrerte mailer eller telefoner etter som valpen blir unghund. En voksen Ridgeback er ofte rolig, avbalansert, leser familiens timeplan godt og tilpasser seg aktivitetene (les: skjer det ikke noe ligger de oftest og sover 😉 ). En valp og unghund derimot, er ikke i nærheten av å minne om den voksne hunden… I tillegg er det nok slik, at man får det man lager. Så om man driver fri oppdragelse, får man en voksen hund som også vil sette dagsorden selv. Om man ikke lærer hunden passivitet, vil den være mer aktiv og gjerne fotfølge deg rundt i huset selv når den blir voksen. Om det er sånn man liker det så er det selvsagt ikke noe problem. Men for meg, som helst går på do alene og gjerne vil stå på kjøkkenet uten tre hundesnuter som dytter på meg fordi de lurer på om det jeg lager er til dem, så innfører jeg regler ganske tidlig.

En valp og unghund kan fint lære å legge seg og bli liggende på plassen sin. Men det krever selvsagt en hel masse tålmodighet og uendelige mengder repetisjoner. En liten valp som rusler rundt i huset gjør ikke så voldsomt mye av seg, mens når den veier 45 kilo og løper rundt og kaster lekene sine i været er den litt mer slitsom. Det er litt som med hester. Når man har dem bundet på stallgangen gjør det liksom ikke så mye om de flytter seg litt frem og tilbake. Men når man skal sette seg opp er det en helt annen historie, da vil man helst at den står stille til man sitter i salen.

Så jeg foretrekker at mine hunder ligger stille på plassen sin mens jeg lager mat, og mens vi spiser. Da er det selvsagt mange veier for å få til dette, man kan rose og/eller belønne hunden hver gang den legger seg til å begynne med (shaping), og hvis man i tillegg sier «bra, gå og legg deg» så har man raskt et kommandoord på aktiviteten. Da kan man begynne å lede hunden til å utføre kommandoen, så rose/belønne, og etter hvert utøker man tiden hunden skal ligge før den får belønning.

Jeg tar en annen variant som regel, jeg lærer hunden først at det heter «gå og legg deg» når den legger seg (samme gjør jeg med «gå og tisse» og alle andre ting de gjør helt av seg selv), men når de så vet hva det er (jeg peker også mot sengen, og viser hva jeg vil at den skal gjøre) så flytter jeg den bare tilbake dit hver gang den reiser seg. En liten valp vil fort bli sliten og sovner til slutt, og da har den jo gjort akkurat som jeg ønsker. Som regel trener vi på bli liggende når vi selv er i ro, enten når vi står på kjøkkenet, sitter ved middagsbordet eller når vi sitter i sofaen om kvelden. Dette er passivitetstrening på sitt beste!

nadde_jabari