Tre måneder har gått…

 

 

Siden sist innlegg har det vært ganske stille 😉 Det har gått i ett med tre valpekull, og så fort de flyttet ut så begynte jeg i ny jobb, samtidig som det ble kaldere i været og hundekjørersesongen dro igang for fullt. I år kjører vi et litt annerledes treningsopplegg for trekkhundene, så Bjørn er ute og trener fem dager i uken og tidsskjemaet er ganske tettpakket (i år er jeg hovedtrener, så jeg kan skylde meg selv!), i tillegg til to hester og to barn som skal rundt på svømming og turn…

Fra kullene i sommer har vi beholdt fem valper, tre trekkhunder, en vorstehvalp og en ridgebackvalp. Av de tre trekkhundvalpene skal en bli min. Jeg har alltid hatt en trekkhund (minst), men etter at jeg måtte avlive Irish, som var en perfekt trekkhund, var lysten borte en stund. Hun var en hund som hadde alt jeg ønsket meg, en suveren lederhund, tidlig moden, styrbar, gikk usporet og i all slags vær, snill med unger, andre hunder og generelt en suveren trekkhund. Nå er Clynelish, hennes arvtager, også hennes niese, så jeg håper det er noen av de samme egenskapene i henne fra hennes tante, og forsåvidt også fra hennes mor Ice, som egentlig skulle vært min neste trekkhund 😉 Hun var derimot så rå allerede som unghund at jeg fort skjønte at hennes potensiale var bortkastet på meg, så Bjørn fikk henne.

Håpet er at hun og vorstehvalpen Valeria skal bli et bra lederpar, og at de kan bli et fint lite firspann sammen med et par ridgebacker. Det er noen år siden sist jeg hadde et slikt spann, men jeg gleder meg veldig til neste vinter!

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Av de ridgebackene jeg har hatt oppigjennom er det stor forskjell på trekkegenskapene deres. Min første ridgeback, Tamio, var en god lederhund og en halvgod trekkhund – når hun ville det selv selvsagt 😉

Reklamer

Forskjeller på rhodesian ridgebackvalper og korthåret vorsteh valper!

 

Zoë, BB, Eva og valpeneRidgebackvalpene og vorstehvalpene vokser og vokser, og det er så gøy å se forskjellen i utvikling på de to rasene etter som de vokser til. Dette er jo første kullet vårt med korthåret vorsteh, men vi har jo hatt en god del kull trekkhunder/Eurodog med større og mindre andeler vorsteh og pointer i, og en hel del rhodesian ridgeback valper etter hvert. Det er tydelige raseforskjeller ute og går, både forskjell i utviklingsstadier og store forskjeller i temperament og personlighet etter som ukene skrider frem.

Blant annet åpnet de første ridgebackvalpene i Nyangakullet øynene ved 7 dager (!! Det er tidligere enn noe annet ridgebackkull jeg har hatt, snittet pleier å være ca 10 dager uten å ha finregnet på det), mens vorstehvalpene først begynte ved 13 dager. Det førte til at ridgebackvalpene både ligger 4 dager foran i alder, men også en uke i utvikling, og de tyvstartet mange av de tidlige erfaringene.

 

eva_valpene_2016

Valpene til BB har vært meget tykke og gode hele tiden til tross for at de er 8 stk, valpene til Zoë holder vekten helt fint men vokser ikke like raskt som ridgebackene. Det er jo fordeler og ulemper med det, fordelen er jo at de ikke trekker like mye energi ut av moren sin 😉  (BB begynner å bli snau i holdet nå, hun spiser alt hun får og er helt bra i magen og alt, men hun har allerede begynt å kaste opp maten sin til valpene, og da er det jo rimelig håpløst å få i henne det hun skal ha i seg uten at valpene hennes får altfor mye…)

BB med valper av to raser, rhodesian ridgeback og korthåret vorsteh!

Ridgebackvalpene var fra fødselen mye mer bestemte og med meninger om det meste, mens vorstehvalpene har vært langt mer rolige å håndtere, uten å hele tiden ville ut og gå og heller ville utforske verden enn å kose.

Mens ridgebackvalpene tidlig ville ut av valpekassen og jeg måtte sette opp den store gården i stua, er vorstehvalpene ennå svært fornøyde med tryggheten i det lukkede rommet. De fikk den største valpekassa når ridgebackvalpene flyttet ut i stua, og er mer enn happy med den plassen ennå. Men jeg tipper at etter som tiden går blir de den mest aktive gjengen, om enn kanskje ikke like nysgjerrige og håpløst utforskende som en gjeng rhodesian ridgebacker kan være ved 7-8  uker 😀  Jeg tipper også at de kommer til å løpe fra ridgebackvalpene når vi skal ut og utforske nærområdene!

DSC_8852

Korthåret vorsteh valper ute i gresset i hagen ;)

Foreløpig er de sammen innimellom, og da koser mødrene seg og er ikke veldig nøye på hvilke valper som tilhører hvem 😉

Rhodesian ridgeback valper med sin mor BB og sin reservemor Zoë, en korthåret vorsteh

 

IMG_20160816_130444

IMG_20160815_195458

Fôringstid (ridgebackvalper, vorstehvalper og trekkhundvalper)

Det er mange som skal ha mat om dagen 😉

Rhodesian ridgeback valper Hunting Prides Nyangakull

Hunting Prides Nyangakull. Med start klokken 12 og med klokken: #6, #7, #4, #2, #8, #5, #1, #3

 

Korthåret vorstehhund valpekull, Hunting Prides Royal kull

Hunting Prides Royalkull. Start kl 12 og med klokken: #5, #7, #6, #3, #4, #2, #1

 

Eurodog puppies from Bjørn Lyng Pedersen

HP Whiskykull. Med start kl 12 og med klokken: Clynelish, Elgin, Dalwhinnie, Grant, Mitch

 

Å sinussjekke vorstehvalper…

…er vel ikke vanlig å gjøre. Men når man har klippet 216 klør og sinussjekket 8 rhodesian ridgebackvalper, var det plutselig i «hendene» at etter kloklipping kom sinussjekk, så da fikk noen av vorstehvalpene seg en sjekk før det gikk opp for meg at dette var feil rase 😂

Menmen, de fikk nå ihverfall klippet klørne alle sammen, og jeg fant ingen sinus denne gangen heller 😉

Alle valpene vokser i superfart, og mødre og barn koser seg masse. De ligger på samme rommet, i to ulike valpekasser, og det går altså så utrolig bra! I starten var Zoë (korthåret vorstehmamma) veldig klar på at når det var piping skulle det vaskes. Så når det var piping i ridgebackkassen ble hun litt i stuss på hva hun skulle gjøre 🙂 BB (rhodesian ridgebackmamma) var derimot veldig blasert til hele greia, og la seg bare flatt ut på siden og tok igjen litt søvn 😀 Nå har Zoë skjønt at piping ikke innebærer at hennes egne valper behøver noe, i tillegg til at hun vasker litt på ridgebackvalpene som ligger nærmest henne om anledningen byr seg!

Rhodesian Ridgeback BB med Hunting Prides Nyangakull 2016

Ridgebackvalpene har begynt å åpne øynene, noen allerede ved en uke. Vorstehvalpene følger antakelig på i løpet av de nærmeste dagene.

Trekkhundvalper med lederhundgaranti!

Trekkhundvalpene har allerede åpnet øynene, der er det tre stk med blå øyne som mamma Ice, og to stk med brune øyne som pappa Tamada. De har fått navn etter whiskymerker, ettersom de kommer fra en direkte nedadgående linje med suverene lederhunder som startet med en hund som het Whisky. Det har vært en Baileys og en Irish i slekten, og nå kommer Dalwhinnie (Whinnie) og Clynelish (Nelish) til å bli boende her, antakelig sammen med en av gutta Glen (Glen Mitch, Glen Elgin og Glen Grant). På bildet er Whinnie i midten og Nelish ytterst til høyre.

Valper, valper, valper!! <3 <3 <3

Valpebonanza!!

Fire valpekull samtidig – to kull trekkhundvalper på 9 uker og snaue 2 uker, rhodesian ridgebackvalper på 4 dager, og nyfødte korthåret vorstehhund valper. Det er galskap! 😂 Men så ufattelig koselig akkurat nå, med gryntende nøster overalt, ungene går frem og tilbake mellom valpekullene og koser dagen lang 🙂 Spørsmålet er bare hvor slitne vi er når det er tre kull på 6-8 uker samtidig, det er da de krever masse i form av fysisk og psykisk stimulering, nye erfaringer og utfordringer hver dag 😉 Lykken er at de er født på et tidspunkt på året som gjør at de kan være mye ute og som gjør det mulig å ha dem med ut på turer og ekspedisjoner. I tillegg er mødrene så gode venner at vi regner med at i hvert fall ridgebacker og vorstehere kommer til å gå om hverandre 😀 Zoë vokste jo selv opp i blandet fellesskap med sine kusiner og fetter hos Rugdelias kennel, da både Lucilla og Zenobia hadde valper med mindre enn en ukes mellomrom ❤

zenny_lucilla

Rugdelias NMJ Lucilla og KMS Zenobia med sine hhv 3 og 11 valper i en kaotisk miks 😉 Bildet stjålet fra rugdelias.com

 

Her kommer noen bilder av vidundrene (de største orket jeg ikke å ta bilder av 😉 ):

Vorstehvalper ventes i uke 30!

Rugdelias SZG Zoë er drektig og venter valper i juli med Nyengets King Eskil!!

dsc_3353.jpg

Zoë er en meget lettdressert, myk og tvers igjennom snill korthåret vorsteh, som jakter godt og er rolig og harmonisk i hus og overalt hvor hun er. Hun er supersnill med katter, andre hunder, barn og andre dyr, og er en hund helt uten problematferd eller unoter. Jaktmessig holder hun fin kontakt, står fast i stand og tyvreiser aldri. Hun er komplett rolig i oppflukt og skudd, og apporterer kanon både på land og i vann. Stor vannpasjon uten å være hysterisk. Hun trekker godt, og går med pulk, foran slede, ski og sykkel. Alene eller i spann. Godt fokus og veldig høy fart. Zoë har kullsøsken som har gjort det meget godt på utstilling, jaktprøver og som trekkhund, men på grunn av graviditet og fødsel samt lite konkurranselyst hos eier har Zoë bare deltatt på to fugletomme jaktprøver som unghund. Hun har Exc fra åpen klasse på utstilling og har blitt BIR med CK.

Zoës kullsøsken Rugdelias SZG Tage har gjort det meget godt i Sverige med 1UK og 1 AK (ÖKL i Sverige), samt at han er flerfoldig Svensk Mester i hundekjøring barmark og har medaljer fra EM og VM. Rugdelias SZG Zappa ble juniorverdensvinner i 2012, samt har en 3AK på jaktprøve og førstepremie fra apportprøve. Zipper og Cassiopeia har begge 3AK, Zipper også 3UK. Det er flere søsken i kullet med apportprøvepremieringer, og to av dem konkurrerer skarpt som trekkhunder. De resterende i kullet brukes alle som jakthunder og det skytes mye fugl for dem.

Moren til Zoë, Rugdelias KLM Zenobia, er beskrevet som en vorsteh med kort og godt 150% stabilt gemytt, en hund som ville gjort hva som helst for sin fører, som elsker valper og jakt. Hun er norsk, svensk og internasjonal utstillingschampion, har 2UK og 1AK fra jaktprøver, har avlet fire store kull (46 avkom), har to juniorverdensvinnende avkom fra to ulike kull og en rekke premierte avkom fra utstilling, jaktprøver og apportprøver. Zoës svenske far, Ormkullens Grym, er jaktchampion, utstillingschampion og trekkchampion. Han er beskrevet som en uhyre enkel hund å dressere og å jakte med, og en helt ukomplisert vorsteh. Han har også, som en av få vorstehere, gjort en meget godt mentalbeskrivelse.

Vi har valgt å parre Zoë med Nyengets King Eskil. King er en meget komplett hund, som har akkurat det gemyttet vi leter etter. Han er komplett rolig i hundegården, trygg og trivelig med folk og hunder. En meget god jakthund, og hans premieringer på jaktprøver er imponerende. Han fikk revet av en sene som unghund, og mistet hele unghundperioden, men har premiering fra alle prøveslag, skog, høyfjell og lavland. King er en god trekkhund, og han er norsk og svensk utstillingschampion (svenske championatet ikke registrert i Norge pga papirrot).

Vi har tro på at dette kommer til å bli valper som kan hevde seg i alle typer hundesport, som kan bli supre jakthunder og egne seg til jaktprøver, hundekjøring eller til utstilling. Zoë og King har meget godt eksteriør, med gode vinkler, godt rasepreg og vanvittig vakre uttrykk og hoder. Det vakreste på dem er allikevel innsiden, dette er hunder med meget store hjerter og to tvers igjennom trygge, stabile, sosiale og trivelige vorstehere.

Vi selger valpene med kulltreff med trening på tamfugl hos Rampens Hundesenter inkludert i prisen, og med livslang oppfølging fra oppdretter og hannhundeier. Vi krever ikke at du stiller hunden på jaktprøver eller utstilling, men om du har lyst er du hjertelig velkommen og vi hjelper gjerne til med trening og forberedelser. Du trenger heller ikke å konkurrere i noen gren for å være aktuell som valpekjøper, men vi ønsker oss valpekjøpere med aktive liv, som vet hvorfor de ønsker seg en vorsteh som jakt-, trekk- eller familiehund.

Ta kontakt gjennom kontaktskjemaet her, eller på mail kennel@hunting-pride.com/telefon 97123535 om du vil vite mer om kullet og hundene!

Trening av en Ridgeback del 3 – gå pent i bånd

Iphone_april2014 498

Hunting Prides Insinya Ijaba og Hunting Prides Dodori Diwani med sine turfølger ❤

 

Det å ha en hund som går pent i bånd er for mange en drøm, men isteden går de rundt med marerittet – en hund som trekker og drar for å komme dit den vil, som lager lyd og oppfører seg mest som en bulldoser.

For meg er det et alvorlig tegn på at hunden mangler respekt for at det går noen i andre enden av båndet, det er rett og slett uhøflig. Jeg vil sammenlikne det å dra i båndet for å komme avgårde et sted omtrent som om vi mennesker skulle dyttet til side folk i en kø for å få den kaffen vi ville bestille. Men hunden vil jo ikke forstå dette av seg selv, sosiale spilleregler er noe man må lære, hund som menneske. Barn sniker jo ofte i køen, jeg var nylig på Tusenfryd, og der måtte vi lære barna våre både å holde på sin egen plass i køen (ellers ble vi jo stående ved den karusellen i evigheter!), samt å ikke gå forbi de andre. Det er jo informasjon de ikke kan ha fått om ikke de har fått prøve å stå i en kø. Det er det samme med hunder. Om hunden har fått lov å dra i båndet i hele sitt liv, så kan den jo ikke forstå at det skaper ubehag for føreren. Om man korrigerer den ved å dra tilbake, skjønner den heller ikke så veldig mye av hva det er som er galt, og effekten av korrigeringen vil sannsynligvis utebli.

Om man begynner med en liten valp holder det fint å stå stille til den slutter å dra i båndet, for så å fortsette å gå. Om det er en litt eldre hund, som veier litt mer, så legger jeg gjerne mye tyngde i båndet, altså hele vekten min, i det jeg ser at den kommer til å stramme skikkelig, og legger samtidig på et lite brøl eller et nei. Da skvetter den til, og forstår at dette var jammen ikke noe mamma likte. Og så er båndet antakelig slakt igjen, og man kan fortsette dit man skulle. For meg som har hundene oftest løse er jo dette noe vi trener på når vi er på vei ut på tur (jeg tar dem i bånd det første stykket så de ikke skal løpe bananas over grusveien vi må krysse for å komme til skogen for eksempel), og da er det samtidig som det er innlæring av å gå pent i bånd, så er det passivitetstrening, det er generell lydighetstrening og det er en øvelse i konsentrasjon og impulskontroll.

Om man bor et sted der hunden som regel må luftes i bånd, så må man sette av flere hele turer der man bare trener på å gå pent i bånd. Det betyr at man kan bruke så mye som 30 min på kanskje bare 50 meter, og så går man hjem igjen. I løpet av de treningsturene er det viktig at hunden ALDRI trekker i båndet, at man stopper hver gang det skjer og at den ikke får komme videre før den er rolig og har slakk i båndet. Da kan det hende at hunden ikke får noen ordentlig luftetur på noen dager (før den har lært å gå pent i bånd), fordelen er at den får trent hodet ganske mye og det er også en hel masse impulskontrolltrening og passivitetstrening forbundet med det å lære å gå pent i bånd.

Om man har en hund som må få litt lengre turer enn det man klarer i denne innlæringsfasen kan man bruke en sele på de turene der man ikke skal trene på å gå pent (for dem som bruker sele for å få hunden til å slutte å trekke vil jeg bare nevne at en sele er fremstilt for at det skal være behagelig og anatomisk rett for hunden å trekke, og så lenge det ikke er en anti-trekksele vil det da virke mot sin hensikt 😉 ). Men da er det viktig at man er konsekvent og ikke blander epler og pærer – har den på selen skal man ikke trene på å gå pent, og har man på halsbåndet skal hunden ikke få trekke, da er det stopp og vent. Ulempen med denne metoden er at man da antakelig misser sjansen for å få en hund som trekker jevnt på ski og sykkel uten å stoppe for å snuse etc. For oss som driver litt med trekkhunder er jo hele vitsen at når de har på selen er de på jobb, da skal de trekke rett frem og det er absolutt ikke lov til å stoppe for å snuse/hilse på andre hunder etc.

Hvis man bruker sele på lufteturer der hunden får lov til å gå og lese avisen i grøftekanten vil man antakelig ha store problemer med å få den til å skjønne at den ikke kan det når man sykler med den  😉 Noe som kan skape ganske farlige situasjoner med en stor Rhodesian Ridgeback som plutselig snur i 20 km/t for å snuse på en telefonstolpe 😀

Så jeg anbefaler å lære hunden å gå pent i bånd med halsbånd så fort som mulig, og så ta de ordentlige turene etter at det er fastslått at det er uhøflig å rykke i båndet som holdes av et menneske!

Trening av Ridgeback del 2 – innkalling

Nylig leste jeg et innlegg av Ivan Kreilkamp, som omhandlet hans nyoppdagede eufori av å ha hunden sin gående løs på tur. Jeg vil ikke gå inn på problematikken jeg ser i at hans hund aldri tidligere hadde opplevd å gå løs, men denne artikkelen belyser mest hvordan andre mennesker opplever å møte løse hunder (og en god del av kommentarene i kommentarfeltet sier det samme). Det fører meg inn på en annen viktig del av Ridgebackens oppdragelse – nemlig innkallingen.

DSC_1510

I min verden MÅ hunder få lov til å gå løse. Det er ingenting som er bedre for muskulatur, sener, skjelett og hundens psyke enn å få løpe løs, særlig i skogen, på ulendt, myk skogsbunn. Men det krever at man har god innkalling på hunden sin, ellers er det direkte uansvarlig. En Rhodesian Ridgeback er en stor hund, som kan være meget skremmende å møte på for noen som er redd for hunder, særlig om den skulle finne på å hoppe opp eller bjeffe på vedkommende. Jeg har så og si alltid mine hunder løse, enten det er i skogen eller på vei (utenom båndtvangstiden selvsagt 😇 ), men sørger for å kalle dem inn hver gang det kommer mennesker med eller uten hund. Om de jeg møter vil hilse så spør de antakelig, og da kan jeg svare ja eller nei, avhengig av situasjonen, hunden vi møter, hunden(e) jeg har med meg etc. Veldig ofte svarer jeg nei, da får jeg samtidig en mulighet til å lære hundene mine at man ikke skal hilse på andre mennesker/hunder hver gang man passerer noen. Og her ute er ikke sjansene veldig mange, så det gjelder å ta vare på de man har 😂

Men tilbake til innlæring av innkalling. Det begynner hos de fleste oppdrettere, i hvert fall hos oss, allerede når valpene begynner å få valpefôr. Jeg har en egen plystrelyd jeg bruker hver gang jeg kommer med maten, og mine matglade hunder lærer veldig raskt hva den lyden betyr. Så når de nye eierne henter valpene sine lærer jeg dem denne lyden, og forteller dem at når de bruker den lyden må de ALDRI lyve. Det vil si at de første ukene og kanskje månedene må de ALLTID belønne med godbiter når de har plystret. I tillegg ber jeg dem om å ikke plystre når de ser at valpen er skikkelig opptatt med noe spennende eller har funnet noe som lukter godt og man vet at den ikke kommer til å løpe tilbake til dem. Det vil være å ødelegge den fine innkallingen! Isteden må man i slike situasjoner bare gå og hente valpen, for den er antakelig så opptatt at den ikke merker at du kommer bort. Og gjør den det, og spretter unna, kan man jo forsøke å avlede oppmerksomheten bort fra det spennende og så kunne benytte plystringen, da er det vinn-vinn!

Etter hvert som hunden blir eldre vil man oppdage at den vet hva plystrelyden betyr, men av og til bare skotter den opp, og så fortsetter med sitt igjen. Da må man begynne å kreve litt mer. Om man har en 95% suksessrate på innkallingen vanligvis og hunden en gang ikke hører, da kan man bli streng. Enten holder det å bli litt streng i stemmen, eller så må man gå ut og hente valpen og forklare den at jeg ropte, og du skulle kommet hit. Om den spretter unna deg i slike tilfeller er langline å foretrekke. Jeg har jo flere hunder, alltid, så hos meg får valpene store distraksjoner umiddelbart i lek med de andre. Men jeg setter krav med en gang også, når jeg roper, skal de komme, selv om de leker. Da må de avbryte leken. Belønningen er godbit, og motivasjonen er at de vet at de alltid får lov til å fortsette leken etterpå. Men det er selvsagt vanskelig for dem innimellom, og da går jeg ut der de er og henter dem tilbake dit hvor jeg ropte ( jeg roper da ett enkelt navn, og det er den hunden jeg henter. Plystrer jeg skal alle komme). Det samme gjelder når hundene er løse i skogen, om man bare roper på dem når det kommer noen vil de snart legge sammen to og to, som min første Ridgeback Tamio. Med henne gjorde jeg en rekke feil, og det var en av dem. Det tok ikke lang tid før hun begynte å snu seg hver gang jeg ropte –  ikke mot meg, men andre retningen – for hun skjønte jo at det kom noen på veien, gjerne med hund. Det var jo alltid da jeg ropte på henne 😄

Så regelen er – kall inn hunden ofte, belønn hver gang i begynnelsen, la den løpe tilbake til det den drev med om det var noe gøy. På den måten vil det ikke være noe kjipt å komme tilbake til mamma eller pappa, for man får jo lov til å være løs litt lenger 😉

Med voksne hunder aksepterer jeg aldri at de skal «bare» først, som for eksempel å tisse litt som hannhunder ofte gjør eller bare snuse litt til, eller, eller, eller. Da blir jeg streng i stemmen, én gang, og så går jeg ut og henter hunden. Hvis man står og roper seg blå med sinnastemmen vil den fort tape effekt, for da vet hunden at det ikke følger en handling med den strenge stemmen allikevel. Så en gang holder, og så blir det handling. Men om den da kommer allikevel er det full belønning, ros og godbit.

 

Vorsteh vs Ridgeback?

Av en eller annen grunn er det flere enn meg som både er tiltrukket av vorstehhund og Rhodesian Ridgeback. Kanskje er det fordi det er to raser som begge er atletiske, sunne, sterke, store og korthårede? For der stopper i hvert fall fellestrekkene, kanskje med unntak av at de begge går meget godt med barn. Jeg tenkte jeg skulle utdype noen av egenskapene som gjør at disse to rasene skiller seg ganske mye fra hverandre med tanke på bruksegenskaper og væremåte 😉

Jeg lister en del egenskaper, og så kan dere se hvilke som stemmer på hvilken rase (KV – Korthåret vorsteh, RR – Rhodesian Ridgeback).

  • Energisk KV RR
  • Bedagelig KV RR
  • Arbeidslyst KV RR
  • Liker repetisjoner KV RR
  • Barnevennlig KV RR
  • Trenger store doser fysisk trening KV RR
  • Elsker løpeturer KV RR
  • God trekkhund KV RR
  • Glad i mat KV RR
  • Glad i å svømme KV RR
  • Overlegen overfor mennesker KV RR

Det er ikke det at ikke noen Ridgebacker elsker løpeturer og svømming, men majoriteten gjør ikke det. Om man er veldig fysisk aktiv selv i en (for en Ridgeback) ensformig aktivitet, vil den fort bli lei og saaaaaaaakke veeeeeeeldig akterut 😉 En bekjent hadde en Ridgeback for mange år siden der jeg vokste opp, og han syklet mye med hunden i marka. Problemet var bare at han bodde helt nederst i dalsiden, og marka lå øverst. Ergo ble det en ganske lang sykkeltur på gangvei for å komme ut i skogen. Man kunne stadig se Ridgebacken øverst i bakken, på vei nedover, i luntetrav, og når man kjørte videre nedover så man eieren på sykkel en kilometer lenger ned 😀 Hunden gikk alltid rett hjem, men i SITT tempo ja. En annen bekjent av meg hadde en fuglehund som røk en muskel og måtte opereres og holdes i ro lenge etterpå. Han savnet en løpekompis og fikk låne min Ridgebacktispe, en forholdsvis ung og energisk Ridgeback. Men etter to turer sa han når han leverte henne at dette gadd han jammen ikke å gjøre igjen. Hun hadde hengt bak han som dødvekt i båndet fra det øyeblikket hun skjønte at de skulle ut og løpe i flere kilometer uten at hun verken kunne gå løs, leke med andre hunder eller lese avisen i veikanten! På Vom Dogrun kunne man også ganske klart se forskjellen mellom hundene. Der Tia løp ved siden av meg til å begynne med og så forsvant lenger og lenger bakover i båndet etter hvert, så det etter en stund var jeg som trakk henne, løp alle vorsteherne foran i godt driv med stram line og hjalp sine førere…

Når det gjelder arbeidslyst og motivasjon er også KV og RR i to helt ulike ligaer. Der de fleste vorstehere elsker å jobbe for førerne sine, kan holde på i lang tid og med mange repetisjoner, skrur en Ridgeback seg av etter kort tid om den ikke ser nytteverdien i det den gjør. En Ridgeback liker selvmotiverende aktiviteter, som for eksempel å gå spor der den vet det er noe i enden på sporet, og når den først har lært å gå på plass ser den ingen grunn til å terpe på HVOR denne plassen befinner seg med tommestokk. Mens en vorsteh kan gjøre ulike aktiviteter bare fordi eieren ber den om det, og gjerne strekker seg til det ytterste for å finne ut akkurat hvor man vil at den skal gå.

Så hvis man er ute etter en treningskompis, en hund som tåler en del vær og som gjerne blir våt er det en vorsteh man skal ha. Om man vil ha en sedat, noe bedagelig anlagt familiehund som gjerne blir med overalt og i alle nye miljøer og er rolig og slapper av hvor enn eieren måtte ta den med såfremt det ikke regner – da er det en Ridgeback man vil ha.

Mer om trening av en Ridgeback kommer i en senere post!