Hvordan miljøtrene (Ridgeback) valper

HP Liuwa Lengo hjelper barna med å bygge garasje!

Rhodesian Ridgeback er den mest miljøsterke rasen jeg har vært borti. Det er antakelig selvtilliten man har avlet frem hos Ridgebacken for at den skulle være selvstendig i jaktsammenheng, som gjør rasen veldig sterk på miljø. Dette gjør at den stort sett trenger mindre miljøtrening enn mange andre raser jeg har erfaring med. Det er ikke dermed sagt at miljøtrening og tidlige opplevelser ikke vil gjøre Ridgebackvalpen mer forberedt på ulike ting den vil treffe på.

De er også ofte veldig språksterke, både på å forstå og gjøre seg forstått. En egenskap som gjør at de kommuniserer godt med de fleste.

insinya_mixpics_5weeks_17

Sosialisering er nemlig et annet aspekt – der miljøtrening går på (døde) ting i omgivelsene går sosialisering på levende individer, enten det er andre hunder, mennesker, eller andre dyr av ulike arter.

Her skal jeg fortelle hvordan vi miljøtrener og sosialiserer våre valper før de reiser herfra til sine nye hjem!

  1. Vi har åpen løsning og et lite hus, så valpene er derfor med og ser og hører alt vi gjør i huset, fra støvsuging til middagsforberedelser. Dette gjør at de er vant til å sove og slappe av mens det er bråk rundt (vi har to barn, så det er en del lyd her til stadighet 😉 ), i tillegg til at de er forberedt på de fleste lyder.
  2. Vi spiller fyrverkeri på dvd, så de får både lyd og bilde. Vi begynner lavt, og øker volumet etter hvert.
  3. Vi tar dem med på turer rundt i skogen rundt huset, og på stallen, når været tillater det og de er store nok. Slik får de oppleve nye steder, nye lukter og nye ting – dette er med på å utvikle hjernen! Nye erfaringer er det som gir hjernen stimuli, det hjelper ikke med mange spennende leker i valpekassa om det er de samme hele tiden.
  4. De blir håndtert, stilt opp for fotografering, klippet klør og sinussjekket – slik at de er vant til å bli holdt (fast), og skjønner at selv om noe er ubehagelig eller ukomfortabelt er det ikke verdens undergang allikevel 😉 Og så får man trøst og melk av mamma, eller litt mat samtidig /etterpå.
  5. Vi lar moren gå sammen med valpene selv når hun er veldig lei ammingen og helst vil ligge for seg selv. Dette er fordi det er den aller viktigste læringen valpen kan få – å lære «ordet nei» fra den tryggeste de kjenner. Moren er en de har utelukkende positive minner om, som de har sterke bånd med og som de vil tåle MYE bedre å få kjeft av enn om det skulle vært en fremmed hund. Når valpene maser om å die og forsøker å få seg en melkeskvett i tide og utide, og hun bråsnur seg og brøler til dem samtidig som hun holder dem over hodet med munnen, blir de naturlig nok veldig redde. Dette er noe de aldri har opplevd før, og det er en skremmende opplevelse. Men så fort de piper, slipper hun og slikker dem litt vennlig, som hun jo pleier, og så er alt bra igjen. Noen sekunder, før de forsøker igjen 😉 Denne læringen er livsviktig, og forbereder dem på de beskjedene de kommer til å få av eldre hunder som ikke ønsker valpemas, og gjør at de har svaret inne – pipe og legge seg på rygg og blotte buken. En tispe MÅ bli lei ammemas for å lære valpene dette, om vi mennesker legger ting til rette for at hun skal slippe så får valpene bare høre gode ord all den tid de er sammen med henne. Om man fjerner moren, eller setter på henne en fysisk hindring over pattene for å avvenne valpene vil de berøves denne viktige læringen og kanskje er det en fremmed sint hund som gir valpen dens første sinte beskjed. Da er det ikke sikkert den verken vet hva den skal gjøre eller at den kommer over det på en god måte!
  6. De får også hilse på en mengde andre hunder, hvor alle er snille, nokså tålmodige og har godt språk med valper. De viderefører det moren har startet med å lære dem nei, og gir tydelig beskjed dersom valpene blir for voldsomme eller påtrengende. Slik lærer valpene å omgås andre hunder enn moren, og de lærer å prate med dem, leke med dem og forstå når nok er nok – uten å tro at verden går under fordi noen er sinte på dem!
  7. Vi er så heldige at vi har en veldig snill katt, og en veldig snill hest. De er faktisk begge hvite med blå øyne, kanskje det ikke er en tilfeldighet?! Disse to gir alle valper fra oss verdifull læring om andre arters lukt, språk og atferd. Katten synes mest sannsynlig det er nokså artig med hunder, og tolerer veldig mye fra valpene, og når de går fra vennligsinnet (om enn veldig voldsom) hilsing til mer herjing, så gir han dem en tydelig, men ufarlig, beskjed. Hesten står stille og lar valpene snuse og sjekke rundt beina hennes, de kan til og med hoppe etter både halen og hodet hennes uten at hun blir redd eller sint. Hun bare løfter hodet ❤

insinya_mixpics_8w_3

Alt dette, og helt sikkert flere ting jeg har glemt, gjør at valper herfra får med seg en veldig solid pakket koffert med verktøy (og god genetikk, for ikke å glemme det 😉 ) som gjør at de kan klare seg veldig godt i de fleste situasjoner. Det er opp til de nye eierene å forvalte det på rett måte, da får de en hund som møter verden med positiv holdning og som vet hvordan den skal takle eventuelle ubehagelige eller skremmende opplevelser. Den vet jo hjemmefra at det går over, og at det går bra!

 

Reklamer

Hvorfor er tidlig håndtering av valper riktig og viktig?

Hvorfor vi håndterer valpene våre fra de er små!

Det er en utstrakt misforståelse blant mange i hundemiljøet at man skal forstyrre mor og valper så lite som mulig de første ukene, og så drive med sosialisering og miljøtrening etter fylte tre uker. (Sosialisering og miljøtrening er to ulike ting. Der miljøtrening er en tilvenning til ulike mulige skremmende objekter eller situasjoner, er sosialisering valpens tilknytting og sosiale bånd til andre individer, eller arter).

En valp kan være godt tilknyttet andre hunder og ikke ha noe problemer med å møte fremmede hunder og knytte sosiale bånd med dem, mens den samme hunden kan ha problemer med å knytte bånd med mennesker. Da er det som regel grunnet mangel på menneskelig kontakt i den kritiske perioden av valpestadiet.

Dette innebærer ikke at valpene behøver utstrakt kontakt med en hel masse fremmede mennesker daglig gjennom hele perioden, eller at den ikke kan knytte sosiale bånd med sin nye eier dersom den ikke møter denne før for eksempel 12 ukers alder.

Det den kritiske fasen innebærer er at dersom valper vokser opp uten menneskelig kontakt overhodet vil den ikke senere være i stand til å knytte sosiale bånd med mennesker (Scott and Fuller – Genetics and the Social Behaviour of the Dog, side 105 ).

Det er ikke mye kontakt som skal til, og heller ikke veldig langvarig, før dette er reversert (Scott and Fuller – Genetics and the Social Behaviour of the Dog, side 122-129 ).

Lengden og mengden kontakt som er nødvendig for at valpene skal ha et åpent sinn mot tilknytning til fremmede mennesker senere, er ulikt ved ulike aldre. Dette indikerer at det finnes en kritisk fase og at denne fasen har et størst åpent vindu ved en gitt alder (3-5 uker er antydet som den viktigste alder, og over 14 uker var det ikke mulig å få valper som var vokst opp uten menneskelig kontakt til å akseptere dette. Men merk at de var vokst opp helt uten menneskelig kontakt – det er ikke sånn at valper oppvokst i vanlige hjem som har fylt 14 uker ikke kan knytte seg til fremmede mennesker de aldri har møtt!)

Vi begynner helt fra fødsel med å gi valpene menneskelig kontakt.

Dette gjør vi gjennom å daglig håndtere valpene, løfte, holde og stryke dem, veie dem, og andre rutinemessige check-ups. Ikke for at de skal bli vant til og sosialisert med mennesker, det vinduet starter ikke før ved ca tre uker. Men fordi det at vi håndterer dem fører til en kjedereaksjon av aktiviteter som er bra for valpen.

Studier på andre arter, spesielt på mus og rotter, viser at når ungene blir fjernet fra moren, håndtert av mennesker og så lagt tilbake til moren, vasker og steller mødrene dem ekstra mye etterpå, sammenliknet med kullsøsknene. Disse ungene gjør det mye bedre ved senere frykt- og stressbaserte tester enn de ungene som ikke har blitt håndtert. En helt ny svensk studie av Foyer et al (Nature, 2016), viser at valper som vokste opp med mødre som vasket dem ofte scoret bedre på sosiale aspekter i en mentaltest ved 15-18 mnd alder enn hunder som vokste opp med mødre som viste lavere frekvens på mor-barn interaksjoner.

Scott og Fuller nevner også dette i sin bok. En av de som blir kildehenvist der er Seymour Levine, som fant at en gruppe rotteunger som ble tatt fra moren og gitt milde elektrosjokk og så plassert tilbake til moren faktisk ikke bare taklet stressende situasjoner bedre som voksne, men også var mindre utsatt for autoimmune sykdommer og levde lengre! Mens de vokste opp åpnet de øynene tidligere, hadde raskere motoriske ferdigheter og hadde bedre vektøkning. Han testet senere å bare ta de ut og så legge dem tilbake, og så at det hadde samme effekt på stressmestringen (det står ikke om det også gjelder de andre parameterne).

Frances Champagne og Michael Meaney har begge gjort mange viktige studier på morsatferd hos rotter og mus, og de har funnet at ikke bare er det viktige forskjeller mellom læringsevne, stressmestring og morsegenskaper hos grupper som har blitt håndtert og som ikke har blitt håndtert, men også at effekten kan videreføres over generasjoner!

De fant også at tid brukt hos avkommene ikke varierte mellom høy- og lavlinjedyr, men at det var store variasjoner i tiden brukt på stell (målt som direkte kontakter med nese, vasking, dytting og diing), slik at mødre fra lavlinjer bare var tilstede, mens høylinjedyrene også gjorde en jobb mens de lå der.

Da frekvensen av stell naturlig nok går ned med alderen til avkommene (den er høyest den første uka), er det viktig at håndteringen som øker stellefrekvensen gjøres helt fra fødsel. Etter tre uker vil valpene også i seg selv ha effekt av håndteringen i forhold til den sosiale tilknytningen til mennesker, men før det vil både avkom og mor ha effekt av håndteringen i forhold til økt kontakt seg imellom og økt stellefrekvens, noe som holder seg stabilt gjennom hele valpestadiet 🙂 Den økte stellefrekvensen endrer altså både genuttrykk, fysiologiske parametere og atferd hos avkom (av begge kjønn)!

Dhamira og Tia med valper og barn

Hvilke spørsmål skal man stille en oppdretter?

Rhodesian Ridgeback valper og mor

Når man skal kjøpe valp er det mange ting man ikke vet som førstegangs valpekjøper eller hundeeier.

Når familien min kjøpte sin første valp, glemte vi å stille noen viktige spørsmål overhodet, og vi endte opp med en hund som var redd for det meste. Andre hunder, andre mennesker og mye ting i miljøet. Noen år etter fikk vi vite at pappaen hadde vært mørkeredd… Det er noe jeg aldri unner noen å oppleve, verken hundeeier eller hund. Hadde vi visst litt mer når vi kjøpte valp, hadde vi kanskje fått litt mer informasjon om hva oppdretteren prioriterte i sitt avlsarbeid, og hvordan foreldrene var mentalt.

Det var  en veldig pen hund da, det skal hun ha. Antakelig kunne hun gjort det kjempebra på hundeutstilling og lett blitt champion. Men for oss, som for de fleste som skal kjøpe valp, er ikke utseende og hundeutstilling det viktigste. For oss var det viktigste å få en robust, sunn og frisk hund, en sånn som vi hadde sett at rasen kunne være når vi så noen hunder med riktig bra gemytt rundt omkring og gjorde våre tanker om rasens bruksegenskaper.

Det vi glemte å spørre om er det jeg skal ta opp i denne posten, slik at du som førstegangs valpekjøper kan gjøre deg dine egne tanker om hva slags oppdretter du vil kjøpe valp fra og hva slags hund du vil ende opp med.

1. Hvorfor har du parret akkurat den tispa, og hvorfor med akkurat den hannhunden?

Som svar på dette spørsmålet er det mange muligheter, og ingen av dem er en fasit. Men noen av disse svarene vil passe best mulig for deg og din familie, i forhold til oppdretterens og din prioritering av hva du ønsker av en hund. Hva har denne tispa som gjør at hun er verdifull i avl? Hva gjør at den hannhunden som skal bli far til valpene er den perfekte kombinasjon med henne? Og svaret vil si deg mye om oppdretterens prioriteringer i forhold til dine egne.

2. Hvordan er helsestatus bakover i slekten?

Før du spør om dette, bør du ha gjort deg noen undersøkelser selv. Du bør ha googlet og sjekket hvilke sykdommer som finnes på den aktuelle rasen, og kanskje også hvordan de nedarves (eller så spør du om det i samme slengen). At tispa ikke er syk trenger nødvendigvis ikke bety at valpene blir friske – tispa kan være bærer av recessive sykdomsgen(er), som, i kombinasjon med en hannhund med de samme recessive genene, vil gi en andel syke hunder. På samme måte trenger det ikke være sånn at dersom en hund har en diagnose, eller er bærer av et sykdomsgen, vil gi syke valper. Om parringspartneren er fri for samme sykdomsgen vil det bare bli en andel bærere og ingen syke valper i kullet, og majoriteten vil være fri for genet.

3. Hva er foreldrenes sterke og svake sider mentalt?

(Her kan du fylle på med spesifikke ting om det er noe du lurer spesielt på, som for eksempel om de er glade i å bade, om de er redd for tordenvær, hvordan de er med barn, etc, etc). Dette spørsmålet vil gi deg en pekepinn på hva oppdretteren vektlegger, og hvordan. Om oppdretteren svarer at de er helt perfekte begge to er det grunn til mistenksomhet (dvs at jeg ville aldri kjøpt valp derfra). Å få en perfekt hund i forhold til gemytt er for en som vektlegger gemytt veldig sterkt, en helt umulig oppgave. Men det jeg ser på som svake sider trenger ikke være det samme som det du vil se på som svake sider, og omvendt. Min oppfatning av den perfekte hunden samsvarer ikke nødvendigvis med dine.

4. Om det er viktig for deg med utseende/utstilling, stiller du det samme spørsmålet, bare med eksteriør, ikke mentalitet.

Den perfekte hunden finnes ikke eksteriørt heller. Men er det viktig for deg med hundeustilling, kan det være at oppdretteren har tatt store nok hensyn i forhold til eksteriøre svakheter på den ene partneren i kombinasjon med den andre. Og sånn er hundeoppdrett. Man må balansere styrker og svakheter i kombinasjoner, og så må man enkelte ganger gjøre kompromisser.

5. Hva har valpene fått være med på av miljøtrening og liknende?

Jeg har ingen tro på at valpene behøver å reise rundt land og strand for å oppleve hele verden før de forlater valpekassa. Men et lite minimum av ting har de behov for – både for å utvide sin horisont og for å ha det bra de siste ukene. For da er det virkelig slik at de kjeder seg og trenger litt fysisk og psykisk stimulering for å være avbalanserte! En stor del av jobben med miljøtrening kan du gjøre selv etter at valpen har kommet i hus, men om den har vokst opp i stallen og bare vært inne i korte perioder hver dag er det kanskje ikke der jeg i ville kjøpt valp, uansett rase (ett unntak er om du skal ha vokterhund for sau, da bør den ha vokst opp blant sauene i fjøset 😉 ).

6. Vær stille og lytt.

Det en oppdretter vil fortelle deg når du ikke stiller noen spørsmål er ofte det du kan lære mest av, gitt at du vet hvordan du skal lytte og hva du skal trekke ut av det. Om oppdretteren snakker en hel masse om hvordan hundene er med andre hunder, så er dette kanskje et stort poeng for denne oppdretteren – og det kan være positivt, eller det kan være negativt. Du må lytte, og evt stille oppfølgingsspørsmål. Ikke still ledende spørsmål, da vil jo personen justere svaret sitt etter hva hen tror du ønsker å høre. For hundeoppdrettere er som hestehandlere – ikke nødvendigvis de ærligste sjelene man kommer over 😉

7. Hvordan foregår utvelgelsen av valp?

Mange oppdrettere vil ikke la en valpekjøper stupe opp i valpekassen og velge sin egen valp basert på et «først til mølla» prinsipp. Når jeg lar mine valpekjøpere velge, foregår det etter at de har fylt seks uker som regel, da er de store nok til at jeg kan foreta en valpetest på dem, der jeg ser hvilke egenskaper de har. I tillegg har jeg da observert dem i seks uker, og sett utviklingen til hver enkelt. Og da vil jeg i de aller fleste tilfellene har plukket ut noen få individer som er jevne, og som passer til det bruket, og den familiesituasjonen du har oppgitt, og den personligheten jeg oppfatter hos familiemedlemmene og valpen(e).

Hvis oppdretteren ikke stiller deg noen spørsmål er det også grunn til bekymring. Om det er fordi du har pratet non-stop og fortalt en hel masse om deg selv og dine erfaringer og hva du kan tilby valpen, så har kanskje oppdretteren fulgt punkt 6 og det er ikke så farlig 😉 Men om hen virker uinteressert i hvorfor du vil ha akkurat denne rasen og hva du skal bruke den til, hvordan familiesituasjonen og arbeidssituasjonen er og så videre – da er sannsynligheten stor for at hen har brydd seg like lite om valpene før de ble født og dermed ikke har valgt foreldredyr utfra hvilke egenskaper de har men snarere utfra praktiske hensyn. Ikke bli sur eller såret fordi en oppdretter stiller kritiske spørsmål og kanskje anbefaler en annen rase utfra hva du forteller om dine ønsker og forutsetninger! En erfaren oppdretter vil fort kunne identifisere misforhold mellom dine ønsker x rasens forutsetninger, og vil komme med råd basert på dette.

Vi som oppdrettere vil jo helst se valpene våre i hjem der de passer perfekt, og der de får bli en del av familien resten av sitt liv, og derfor ønsker vi å matche eier og hund 100% om mulig 🙂

Eurodog valper og Rhodesian Ridgeback valper leker

Det er dumt å selge en Rhodesian Ridgeback til noen som skulle hatt en vorsteh, eller en spaniel, eller en av Retrieverrasene, eller en brukshund. Det blir knuste drømmer og mye frustrasjon, både for valpekjøper og valp, når den vokser opp og ikke passer inn i de bruksområdene man hadde tenkt.

Trening av en Ridgeback del 5 – håndtering

En fullvoksen Rhodesian Ridgeback veier som regel mellom 35 og 50 kg. Den voksne høyden når den et sted mellom 9 og 12 måneder, og voksen vekt ikke altfor lenge etter. Det betyr at man bør ha drevet en god del med håndtering før denne tid, og fastslått at dersom det er noe som må gjøres med hunden fysisk skal du kunne gjøre det, selv om hunden ikke liker det.

Kloklipping, tannsjekk, ørerens, drypping av øyne (det er jo ikke noe man gjør på regelmessig basis, men å ha lært hunden at det er ok kommer veldig godt med senere, OM man plutselig må dryppe øynene pga en øyekatarr eller liknende), sette på og av potesokker, tørke labber (om man får valpen om våren, og så venter helt til høsten kommer med å tørke labber, vel, jeg ville begynt før 😉 ), dusjing/bading, spyle labber med hageslangen, fjerne flått, osv. Listen er lang, men det er bare å begynne!

Hold fast og gjør det som skal gjøres til den er rolig. Ikke avled med godbit, det er bestikkelse og ikke belønning. Om du skal belønne, gå bort til godisskapet ETTER at all håndtering er ferdig og hunden var rolig.