Savn…

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive om hvordan man alene hjemme trener sin Ridgeback, men vi har opplevd stor sorg i familien denne uken og jeg kjenner at jeg har noe annet jeg må skrive av meg.

Min søster opplevde denne uken alle foreldres mareritt da hennes fullgåtte datter døde i magen bare en liten uke før termin. Det føles så forferdelig meningsløst og urettferdig at denne lille, perfekte babyen aldri skal få oppleve verden og at vi alle er frarøvet muligheten til å bli kjent med henne og se hva slags person hun skulle vokse opp til å bli. Kanskje hun også ville, som sin storesøster, elsket å være på besøk hos tante og onkel og sine kusiner, med alle hunder og valper hun kunne fått kose og leke med?

Jeg har en annen sorg også, over å miste min aller beste hund noensinne.  Det er ennå ikke en måned siden hun forlot oss, den absolutt mest barnekjære hunden jeg noensinne har hatt. Denne hunden gjorde at jeg forsto hvorfor karakterer som Lassie og hunden Nana i Peter Pan har blitt til – noen hunder har et virkelig ønske om å være sammen med barn og Dhamira var en slik hund.

Hun kom tilbake til oss når hun var et og et halvt år, og da hadde vi ridgebacken Iza på 8 mnd og en baby på 9 mnd som akkurat hadde lært seg å åle rundt. En vilter unghund som visstnok var veldig voldsom rundt barn var ikke akkurat det som ville gjøre hverdagen enkel for oss, og jeg hadde planer om å finne et nytt sted hun kunne bo på en fôrvertsavtale.

Morgenen etter fikk hun allikevel være med løs der babyen ålet seg rundt og Iza på 8 mnd så vidt hadde lært å ligge stille i sengen sin mens vi lekte babyleker på gulvet. Jeg pleier å tenke at det som regel går bra, selv om jeg selvsagt ikke på noen måte risikerer mine barns liv og helse 😉 Det som skjedde, ikke bare forundret meg, men det var starten på et av de sterkeste båndene jeg noensinne har hatt med en hund. Dhamira kom opp, gikk en runde og hilste på Iza, snuste på babyen som lå på gulvet med en leke, hilste litt mer på Iza, og så la hun seg ved siden av babyen. Når babyen så ålte seg et stykke bortover gulvet, fulgte Dhamira etter og la seg på nytt ved siden av henne ❤ Det gikk ikke mer enn noen minutter før jeg visste at denne hunden aldri skulle flytte fra oss! De to, hunden og barnet, ble uatskillelige, og befant seg mer i samme (hunde)seng enn fra hverandre i årene som kom. Her er noen bilder!

Dette er et bånd jeg unner alle andre å få oppleve, enten med en hund, eller mellom sine barn og en hund. Jeg vet at erfaring at slike tvers igjennom barnekjære hunder er sjeldne diamanter. Det er mange hunder som tolererer barn i større og mindre grad, eller som lar seg overtale til å ligge stille fordi de stoler på eierene sine. Jeg har hatt flere slike hunder opp igjennom, men Dhamira er den aller første hunden jeg har hatt som selv ønsket å være sammen med barn. Hun oppsøkte dem, var frivillig med på lek og utkledning, og valgte barna framfor meg innimellom 🙂

DSC_9980

Når jeg hadde med hund på besøk til det lokale aldershjemmet i besøkshundprogrammet til Røde Kors, var det en eldre dame der som husket svært lite, men hadde stor glede av hunder. Hun fortalte oss en historie om sin egen hund de hadde hatt når hun var liten. Han var også en Collie, og han pleide å følge henne og de andre barna til skolen hver dag. Det var en elv langs veien et stykke, og selv om han resten av turen gikk enten foran eller bak og snuste litt rundt mens de gikk, var han svært bestemt på at på den strekningen skulle han gå mellom barna og elven. Om noen av barna forsøkte å gå ned i skråningen for å plukke en blomst eller liknende rett og slett dyttet han dem opp igjen på veien til de hadde passert stedet der elven var nære veien.

Slike egenskaper går i arv, veldig mange av Dhamiras avkom har denne magiske tiltrekningen til babyer og barn. Men om man ikke tar vare på egenskapen blir den også fort borte. Dersom man heller selekterer for eksteriør og andre ytre trekk er det lotto hva man får med av mentale egenskaper.

For meg er det aller største ønsket å få videre den personligheten til Dhamira og de mentale egenskapene som gjorde at hun elsket barn over alt annet og som gjorde at hun kunne få min 100% tillit når det gjaldt barna. For eksempel hadde min eldste datter en periode der hun hadde mye mareritt om natten, når hun var en 5-6 år gammel. Jeg sover så lett om natten og våkner allerede en hel masse av dette barnets far som sover urolig. Siden begge hans døtre likner han der ville jeg ikke sovet overhodet om nettene med henne også i sengen, selv om det nok hadde vært den mest naturlige løsningen. Vi endte derfor opp med en alternativ løsning – Dhamira sov i sengen hennes om natten. Det er ikke alle hunder jeg ville betrodd denne oppgaven, noen hunder er ikke like trygge på barn, noen hunder er litt for voldsomme eller det kan være andre grunner. Men Dhamira ikke bare elsket å få ligge i sengen (ingen hverdagshendelse her i huset 😉 ), hun tok også oppgaven veldig seriøst uten å være påtrengende.

Jeg håper at flere enn meg kan få oppleve slike gullhunder – og har du en slik diamant av en hund så vær klar over hvor heldig du er! Jeg savner min Dhamira hver eneste dag, men håper at hennes datter Kenya, eller  hennes kusine Zima en dag kan nærme seg den hunden hun var.

Jeg tenner lys for min lille niese, og alle andre små englebarn der ute, og alle hunder vi savner

❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤

 

Ridgeback vs Boxer

Jeg har avlet en Ridgeback som har testet som en gammeldags boxer på mentaltest (mentalbeskrivelse, MH). MEN – selv om man kan få inntrykk av en leken, uredd, sosial boxerbombe av en hund når man leser testen, er han allikevel langt unna en boxer gemyttmessig. Hunting Prides Insinya Isimo, eller Xavi som han kalles, er uredd, sosial og veldig leken, og i forhold til mange andre Ridgebacker har han mer arbeidslyst, er lettere å motivere og han har mer energi og motor. Men sammenliknet med en boxer er han ganske så sær, egenrådig, har lite motor (!!), er bare middels sosial og absolutt uten den interessen i fremmede som en boxer har. Han har også en helt annen laidback attitude, og vokter på en helt annen måte (mye mer moderat og ser an og leser situasjonen mer nøye).

Alt dette er egenskaper der en Ridgeback skiller seg fra alle brukshundrasene, selv om også en boxer nok skiller seg litt fra andre brukshundraser har den nok mer til felles med dem enn hva Ridgebacken har. Og så er det faktisk en hel rekke egenskaper som er felles mellom Boxere og Ridgebacker, men hovedinntrykket er ganske så ulikt 😉

Selv om to hunder har like testscore på en test, enten de er av samme rase eller to ulike raser, så vil antakelig de store egenskapsnivåene være nokså like, som motet, nysgjerrigheten, hvor leken den er og så videre. Men hvordan den bruker disse egenskapene og hva som trigger og utløser ulike terskelnivåer av atferd, det ligger mer i personligheten. Den fulle og hele personligheten til en hund er vanskelig å måle, og noe av det som gjør at raser (og individer!) skiller seg veldig fra hverandre når det kommer til gemytt og atferd.

Her kommer til slutt en liten bulletpoinliste over de viktigste særtrekkene som skiller Ridgebacken fra Boxeren 😉 :

  • Superhappy ekstrovert 😀 B RR
  • Introvert B RR
  • Arbeidslyst B RR
  • Snorker B RR
  • Elsker repetisjoner B RR
  • Barnevennlig B RR
  • Leken til det ekstreme B RR
  • Trenger gode doser mental trening B RR
  • Glad i mat B RR
  • Glad i å svømme B RR
  • Rolig og avbalansert B RR

Vorsteh vs Ridgeback?

Av en eller annen grunn er det flere enn meg som både er tiltrukket av vorstehhund og Rhodesian Ridgeback. Kanskje er det fordi det er to raser som begge er atletiske, sunne, sterke, store og korthårede? For der stopper i hvert fall fellestrekkene, kanskje med unntak av at de begge går meget godt med barn. Jeg tenkte jeg skulle utdype noen av egenskapene som gjør at disse to rasene skiller seg ganske mye fra hverandre med tanke på bruksegenskaper og væremåte 😉

Jeg lister en del egenskaper, og så kan dere se hvilke som stemmer på hvilken rase (KV – Korthåret vorsteh, RR – Rhodesian Ridgeback).

  • Energisk KV RR
  • Bedagelig KV RR
  • Arbeidslyst KV RR
  • Liker repetisjoner KV RR
  • Barnevennlig KV RR
  • Trenger store doser fysisk trening KV RR
  • Elsker løpeturer KV RR
  • God trekkhund KV RR
  • Glad i mat KV RR
  • Glad i å svømme KV RR
  • Overlegen overfor mennesker KV RR

Det er ikke det at ikke noen Ridgebacker elsker løpeturer og svømming, men majoriteten gjør ikke det. Om man er veldig fysisk aktiv selv i en (for en Ridgeback) ensformig aktivitet, vil den fort bli lei og saaaaaaaakke veeeeeeeldig akterut 😉 En bekjent hadde en Ridgeback for mange år siden der jeg vokste opp, og han syklet mye med hunden i marka. Problemet var bare at han bodde helt nederst i dalsiden, og marka lå øverst. Ergo ble det en ganske lang sykkeltur på gangvei for å komme ut i skogen. Man kunne stadig se Ridgebacken øverst i bakken, på vei nedover, i luntetrav, og når man kjørte videre nedover så man eieren på sykkel en kilometer lenger ned 😀 Hunden gikk alltid rett hjem, men i SITT tempo ja. En annen bekjent av meg hadde en fuglehund som røk en muskel og måtte opereres og holdes i ro lenge etterpå. Han savnet en løpekompis og fikk låne min Ridgebacktispe, en forholdsvis ung og energisk Ridgeback. Men etter to turer sa han når han leverte henne at dette gadd han jammen ikke å gjøre igjen. Hun hadde hengt bak han som dødvekt i båndet fra det øyeblikket hun skjønte at de skulle ut og løpe i flere kilometer uten at hun verken kunne gå løs, leke med andre hunder eller lese avisen i veikanten! På Vom Dogrun kunne man også ganske klart se forskjellen mellom hundene. Der Tia løp ved siden av meg til å begynne med og så forsvant lenger og lenger bakover i båndet etter hvert, så det etter en stund var jeg som trakk henne, løp alle vorsteherne foran i godt driv med stram line og hjalp sine førere…

Når det gjelder arbeidslyst og motivasjon er også KV og RR i to helt ulike ligaer. Der de fleste vorstehere elsker å jobbe for førerne sine, kan holde på i lang tid og med mange repetisjoner, skrur en Ridgeback seg av etter kort tid om den ikke ser nytteverdien i det den gjør. En Ridgeback liker selvmotiverende aktiviteter, som for eksempel å gå spor der den vet det er noe i enden på sporet, og når den først har lært å gå på plass ser den ingen grunn til å terpe på HVOR denne plassen befinner seg med tommestokk. Mens en vorsteh kan gjøre ulike aktiviteter bare fordi eieren ber den om det, og gjerne strekker seg til det ytterste for å finne ut akkurat hvor man vil at den skal gå.

Så hvis man er ute etter en treningskompis, en hund som tåler en del vær og som gjerne blir våt er det en vorsteh man skal ha. Om man vil ha en sedat, noe bedagelig anlagt familiehund som gjerne blir med overalt og i alle nye miljøer og er rolig og slapper av hvor enn eieren måtte ta den med såfremt det ikke regner – da er det en Ridgeback man vil ha.

Mer om trening av en Ridgeback kommer i en senere post!

10 gode grunner til at Rhodesian Ridgeback egner seg som familiehund

Trening av en Ridgeback del 1 – passivitetstreningNår en familie begynner å undersøke ulike hunderaser som finnes og så lander på Rhodesian Ridgeback, lurer de gjerne på hvordan ridgebacken er som familiehund. Jeg mottar ofte mail fra unge par som skal kjøpe hund og som vet at innen et par år kommer familien til å utøkes med et tobent medlem, og da er selvsagt et av de første spørsmålene de stiller hvordan ridgebacken er med barn.

En ridgeback er en av de bedre rasene å ha som en familiehund. Dette skyldes mange faktorer, jeg skal ta for meg noen her.

  1. Rasen er i utgangspunktet skapt for å leve i flokk. sovestil2012_6
  2. En Rhodesian Ridgeback er en stor hund, mellom 60 og 70 cm i skulderhøyde og 35-50 kg, derfor vil den lenge være større enn barnet og vil derfor ikke være redd for å være fysisk underlegen. 20160221_173329
  3. En Ridgeback skal være en hund med mye selvtillit, og dette vil ikke bare gjelde på løvejakt 😉
  4. Dette er en rase som er kjent for å være rolig inne. Det blir selvsagt mye hva man gjør det til og hva man lærer dem, men av natur har de en god av-knapp.
  5. De færreste ridgebacker er nervøse eller engstelige (selv om det finnes unntak), og vil derfor ha lite problemer med lyder eller bråk når barn leker.
  6. En god ridgeback er språk- og signalsterk, og vet at barn er nettopp barn. Derfor har de ofte meget høy toleranse for barn og deres påfunn. DSC_2340
  7. De er som regel meget miljøsterke, og kan være med overalt og tilpasse seg alle situasjoner, så lenge de får være med familien sin er de fornøyd!
  8. Det er ikke en hunderase som har et uttalt behov for hard fysisk trening, så man trenger ikke løpe en time hver dag for å holde dem rolige.
  9. Det er heller ikke en brukshundrase, så den trenger ikke timesvis med hjernetrim og mentale oppgaver, selv om de selvsagt liker problemløsning som alle andre hunder 😉
  10. En ridgeback er smart. Hvis man viser den hva man vil den skal gjøre/hvordan den skal oppføre seg og signaliserer med eget kroppsspråk at man er trygg og tilfreds med situasjonen vil hunden smelte inn i enhver setting som et løveskinn foran peisen 🙂

Selvsagt krever det jobbing, og det tar en god stund før man får en valp til å bli den voksne rolige og fornuftige hunden man ser for seg, men om man bruker de rette verktøyene så krever det bare at man er konsekvent og ligger ett hakk foran hunden. Jeg skriver om trening av Ridgebacker i en liten serie med faq-besvarelser: