Valper – gemytt – miljø – gener

Jeg har flere ganger fått høre «Det er ikke rart at valper fra deg har godt gemytt – de får jo så mye miljøtrening og blir sosialisert så godt. Men da er det jo ikke lett å finne ut om det er genetisk, det kan jo være på grunn av miljøet».

Jo – det er lett å finne ut 😉

img1

Før jeg tar en valpetest på dem, ved litt under 6 ukers alder, er det ikke mye de får være med på. De er litt ute, går på tur i skogen om sommeren, og nå på vinteren går vi litt opp og ned på veien. Men det er ikke før etter valpetesten, der jeg vil ha dem så «rå» som mulig for nettopp å kunne se hva de bærer med seg genetisk, at de får være med rundt på miljøtrening og store utflukter. På valpetesten ser jeg på reaksjonene deres en og en i et nytt rom, hvordan de reagerer på lyd/skrammel, om de er sosiale og interessert i meg og en gjenstand og vil leke, hva de synes om en gående og bjeffende lekehund omtrent på deres størrelse, og ellers hvordan de oppfører seg i rommet. Dette vurderer jeg i sammenheng med det jeg har sett i valpekassa/valpegården, og det jeg har sett av dem ute, for å kunne finne rett valp til rett hjem utfra ønsker og forutsetninger og bruksområde. Det er ganske mye jeg kan se allerede da, og det meste stemmer ganske godt med voksen atferd 🙂

I tillegg har jeg jo selektert foreldredyr utfra mentale egenskaper, og som regel er det hunder som har mentaltestede slektninger i mange generasjoner bakover, ofte hele kull (i Sverige har dette vært normen i mange år). Da vet jeg veldig mye om hva jeg kan forvente å få av gemytt i et valpekull! Jeg velger alltid ut to avlshunder på bakgrunn av hva de kan tilføre i en kombinasjon i forhold til det mentale, og kompromisser aldri på ting jeg ikke ønsker å ha inn av arvelige svakheter mentalt.

Derfor kan jeg vite at veldig mye av det gode gemyttet blant hunder av mitt oppdrett er arvelig, og miljøtreningen og sosialiseringen er bare en ekstra forsikring for å ha gitt valpene så god bagasje med som mulig. Det betyr at skulle de oppleve uheldige ting som kunne gitt dem livslange negative minner, så kan det hende at det går bra allikevel, på grunn av tidlig desensitivitering på for eksempel fyrverkerilyd. Man kan godt klare å lage en hund redd for fyrverkeri, selv om den i utgangspunktet, og genetisk, ikke er noen skuddredd/lydfølsom hund. Men om man har en valp som er godt desensitivitert på lydene fra den var liten, kan det hende at en dårlig opplevelse ikke vil gi noen varige mèn. Sjansen er i hvert fall større!

(Man skal uansett ikke ta med en ung hund ut for å være med på rakettoppskyting på nyttårsaften, den har det best inne 🙂  )

 

Reklamer

Ridgebackvalper født 7.12.17 – Pendjari-kullet er her <3

 

20171207_233949

Kullet som vi har lengtet så etter, hvor foreldrene både har utmerket seg på mentaltest og innen rallylydighet. Og så et så fantastisk kull det ble, 11 herlige jevne og spreke valper, alle med ridge, ingen sinus eller andre feil funnet så langt. Vi er superfornøyde, særlig yngstemann Eva, som helst sitter i valpekassa hele dagen 🙂

Jamila tok fødselen på strak labb, og er en superflink mor, med en herlig tillit til oss mennesker som frekventerer fødeværelset (som også brukes som soverommet vårt 50% av tiden 😉 ) Vi er så spente på dette kullet, etter en hannhund som virkelig traff en streng i hjertet – han hadde mye av den samme personligheten som min sjelevenn Dhamira. Gleder meg til å se dem vokse opp så jeg kan se personlighetene springe frem!

Hvordan skal vi klare å avle friske hunderaser i fremtiden?

Vorstehhund, Eurodog og rhodesian ridgeback

Antallet sykdommer og antallet syke hunder i alle raser øker med alarmerende takt. For Doberman er det estimert at innen 2039 vil ALLE Dobermenn lide av DCM – dilatert kardiomyopati, eller forstørret hjerte. Nå er det i følge denne studien nesten 60% av alle Europeiske dobermenn med sykdommen. I tillegg lider rasen i følge Orthopedic Foundation for Animals av von Willebrands blødersykdom, med over 50% syke eller bærere, samt at nesten 5% har thyroidproblemer, nesten 2% har øyesykdommer og 6,5% har hoftedysplasi. I tillegg kommer en gruppe lidelser som gir problemer med balansen og muskel- og nervesvinn i bakparten, kalt wobbler syndrom. Estimater ligger mellom 5-8% av affekterte hunder i rasen. Doberman er ikke noen unik rase i så måte – dalmatiner har 12% affekterte hunder ved Baer hørselstest, 12% med thyroidproblemer og over 90% (!!) har ett eller to gen som gir urinstein. Wobbler forekommer også hos dalmatiner. Begge disse rasene er i tillegg utsatt for en eller flere «fargefeil» som er diskvalifiserende for avl og utstilling, dilusjon til blå farge hos Doberman,dilusjon til gul/orange hos Dalmatiner, samt patch (sorte flekker synlig ved fødsel) . For dalmatiner i Norge er det estimert at det er ca 8% født med patch hvert år, samt 3% blåøyde. Når antall valper med patch går ned, går antall døve valper opp, da det er redusert forekomst av døvhet hos valper med patch.

Hvordan skal vi oppdrettere klare å avle friskere hunderaser når så mange i hver rase bærer på gener som gir sykdom enten i enkel eller dobbelt oppsett?

Sannheten er at det klarer vi ikke. Med mindre alle verdens hundeeiere klarer å få i stand et felles, globalt registreringssystem med direkte logging av veterinære og genetiske diagnoser, vil rasene fortsette å øke både i antallet syke hunder og i antall sykdommer pr rase.

Det er nemlig dere «vanlige» hundeeiere som må gjøre denne jobben – oppdrettere verken vil eller tør.

Noen oppdrettere prøver så godt de kan, men finner det veldig vanskelig å få ærlige svar om sykdommer når de undersøker potensielle parringspartnere til sine hunder. De fleste oppdrettere tenker som så at om de skulle være 100% ærlige og gå offentlig ut om absolutt alle diagnoser som finnes i sine linjer, så vil ingen lenger kjøpe valper av dem. Og da faller jo grunnlaget for å ha valpekull bort for de fleste. Noen er drevet av økonomi, andre er drevet av ønsket om å lage «den perfekte hunden», enten til seg selv eller til andre, som reklame for senere valpekull. Ingen kan sitte igjen med hele kull.

Derfor holder de fleste oppdrettere ganske stille om sykdommer og lidelser hos de hundene de avler på, søsken og familie. Kanskje de forteller om noe, og så utelater noe annet.

Men valpekjøperene VET jo hva som er galt med hundene de har. Og mange kjøper valper som utvikler arvelige, genetiske sykdommer.

(Det er selvsagt mange hunder som utvikler sykdommer som ikke er arvelige også, men med det vi vet om genetikk i dag vet vi jo at brorparten av alle sykdommer har en eller annen genetisk predisposisjon, enten det er en enkel, direkte nedarving, eller en multigenetisk bakgrunn med flere modifiserende gener som påvirker sykdomsutfallet. Noen gener er kjent for oss, andre ikke pr dags dato).

Veldig mange av de som har kjøpt en hund som blir syk, melder ifra til oppdretteren sin. Altfor mange er de tilfellene der jeg hører at noen har mistet kontakten med oppdretteren etter slike tilbakemeldinger, og hvor oppdretteren benekter all kjennskap til både sykdom og tilbakemelding ved senere spørsmål fra andre.

Hvis alle hundeeiere som får syke hunder, hadde gått sammen til et felles opprop om et innmeldingssystem fra veterinærer til et offentlig identitetsregister (som helst bør være globalt, fordi de fleste raser driver nokså storstilt genshopping over landegrensene i dagens samfunn), så ville de ganske enkelt løse dette problemet.

Den finske kennelklubben er på god vei med sitt Koiranet. Der innmeldes mange av dødsårsakene under enkelte samlediagnoser, som jo er en bit på vei. Om man går inn og ser at fire kullsøsken er døde av årsaker relatert til hud, eller epilepsi, så kan man jo kanskje trekke slutninger om at det er noe genetisk i dette kullet. Om det finnes en gentest for sykdommen kan man jo da be den utkårede om å ta en slik test (det sikreste er å be eieren hans selvsagt, hannhunder er i hvert fall ikke til å stole på! 😉 ), for å se om denne allikevel kan benyttes i avl, til tross for syke søsken. Om det ikke finnes får man heller vurdere en annen hund.

På Koiranet kan man velge svensk, engelsk eller finsk språk, man kan gå inn på helsestatistikk for hver rase og se på dødsårsak, statistikker per lidelse, årstall, registreringstall mm. En veldig god start!! De registrerer og offentliggjør også en hel mengde flere sykdommer enn den norske eller den svenske kennelklubben gjør, blant andre hjertesykdommer, over dobbelt så mange leddlidelser (Norske kennelklubben registrerer HD og AD, finske kennelklubben registrerer og offentliggjør statistikk på spondylose, lumbosacral transitional vertebra og vertebral anomali på de raser som ønsker det, i tillegg til kneledd, hjertelidelser mm. Det er dog kritisk viktig at det er tvungen innrapportering, slik at dersom man kommer til veterinæren med en hund som lider av for eksempel allergi, og veterinæren konstaterer dette, at hundeieren ikke kan unnta seg registrering av sykdommen.

Skal hunden behandles, skal årsak registreres. Punktum.

Det er også viktig at det er veterinær som registrerer det inn, etter chipidentifisering. Ellers finnes det for mange smutthull, og for mange muligheter for juks. I tillegg er det slik at om man legger rapporteringen til hundeeieren selv, vil man få altfor mange feilaktige diagnoser. Det går ikke an å forske på bakgrunnen for en sykdom dersom det er for stor andel feilregistrerte hunder med denne sykdommen. Det blir også veldig vanskelig for oppdrettere å finne frem til hunder som er friske fra spesifikke sykdommer selv, og som har friske søsken. Det blir litt som å forsøke å finne ut hvilken bilfarge som er mest kjøpt i Norge og så driver fire bilforretninger og registrerer grå som blå og beige som grå.

I tillegg til at det er kritisk med en database der man kan se sykdomsstatistikk og helseinformasjon for rase og individ, samt slektskapsinfo (grunnen til at en slik database må være global er jo for å kunne beregne korrekt innavl i raser og kombinasjoner på tvers av landegrenser), er det like kritisk at det kommer nye regler for avl av hund, på generell, nasjonal plattform, basert på dyrevernmessige hensyn i avlen.

Det innebærer at for å kunne avle friskere dyr og samtidig bevare nok avlsdyr for å kunne ha en bærekraftig avl kan det ikke legges begrensninger på farge, avtegn eller kosmetiske aspekter ved hunderaser for å verken få dem registrert i stambok eller godkjent til bruk i avl.

Avl og utstilling MÅ separeres!

Så kan de som vil avle friske, sunne og mentalt stabile hunder for agility, som familiehund eller til hvilken som helst arbeidsoppgave, med flekker og farger som ikke er helt sånn en utstillingsdommer vil ha dem, gjøre det, mens de som ønsker å lage verdens vakreste hund kan fortsette å avle på bare de som har prikkene rett plassert.

dalmatinervalper med og uten patch

Hva er en stamtavle, og er det nødvendig?

Når man skal kjøpe seg en hund, er det viktigste for mange «at den har stamtavle». Men en stamtavle, hva er egentlig det?

idunrinokull_2uker_2

Slik vi ser det nå er en stamtavle et tegn på at hunden er registrert i en kennelklubb, og dermed ha rett til å vises på hundeutstilling og på jaktprøver etc. For 200 år siden fantes ingen kennelklubber, og en av verdens første hundeutstillinger var antakelig i England i 1859. På denne tiden var det ennå ingen avl for å fremme hunderaser – det ble avlet på hundetyper og de aller fleste med bakgrunn for å jakte eller gjete eller med andre arbeidsoppgaver for hunden. Hunder med liknende egenskaper ble parret, men på grunn av tidskrevende transport og reiseveier måtte man bruke den hunden som fantes i nærmeste omkrets med samme karaktertrekk, og det visuelle, eksteriøre, ble ikke tatt hensyn til.

Den første kennelklubben i verden ble opprettet i 1874. Dette var den engelske kennelklubben. Og det var etter dette at rasebegrepet ble innført. For å kunne rangere hunder på utstilling måtte man nemlig kunne bekrefte at de tilhørte samme kategori, samme rase. Før dette var utstilling antakelig bare en sosial sammenkomst og en gylden mulighet for å vise frem hunder på, slik at folk ble klar over hvilke mulige avlspartnere som fantes i distriktene.

For å kunne bekrefte at hunder tilhørte samme familie/kategori/type/rase, var man avhengig av å registrere slektninger i en stambok. Først registrerte man bare hvem som var foreldrene, dersom det var kjent. Så etter noen generasjoner begynte man å ha komplette registre over individers slektstrær i flere generasjoner. Og så ble stambøkene etter hvert lukket – det vil si at man bare kunne parre individer som tilhørte samme stambok. Samtidig ble det flere og flere hunder som deltok ved utstillinger, og det begynte å konsolideres hvordan hundene skulle se ut også, ikke bare hva slags egenskaper de skulle ha i forhold til hva de skulle brukes til.

Det neste som skjedde var at det dukket opp flere og flere raser med rasestandarder og raseklubber, noe som har hatt en eksponentiell vekst frem til dagens status med ca 350 kjente hunderaser. For å lage nye raser, har man tatt noen individer av ulike raser og blandet med hverandre, frem til man kom til en type hund som man ønsket, enten det var på bakgrunn av bruksegenskaper eller utseende. Fordi så få hunder ble brukt i de fleste utvalgene, og fordi den letteste måten å garantere et gitt resultat i utseende eller egenskaper hos valpene er å parre to beslektede individer som likner på hverandre, er de aller fleste moderne raser tuftet på innavl, og denne praksisen har også vært den mest vanlige i iveren etter å komme frem til et gitt utseende. Den har til og med fått et navn – linjeavl.

Linjeavl er å ha samme stamfar i mange ledd bakover i slektstreet til et dyr – og er like vanlig blant travhester som i hundeverden.

Men for å unngå innavl, er det også viktig å  ha en stamtavle, ellers vet man jo ikke om to individer er beslektet.

Og det er her man begynner å blande epler og pærer.

Det å ha en stamtavle er egentlig bare å ha en nedtegnelse av hvem som er mor, far, besteforeldre osv. Våre trekkhunder har selvsagt registrerte stamtavler – det er jo alfa og omega for oss for å nettopp kunne unngå innavl. Våre stamtavler registrerer vi selv på stamtavla.no. Men det er ikke det samme som at hunden er stambokregistrert i en lukket stambok!!

Trekkhunder i NM, Bjørn Lyng Pedersen

Vi registrerer trekkhundene på stamtavla.no fordi det er for plasskrevende og tidkrevende for oss å ha en slik database selv, og fordi vi vil ha mulighet til å kunne finne andre hunder hos andre hundekjørere som vi kan bruke i avlen for å lage raske, sterke trekkhunder som kan vinne løp. Men om vi vil bruke en renraset vorstehhund eller pointer som far eller mor til vårt neste kull, eller en Siberian husky, eller en 50% Alaska Husky, eller om man ville parret to Alaska huskyer for å kjøre langdistanse – så er disse avkommene verken godkjente eller registrert i noe raseklubb, kennelklubb eller lukket stambok.

De er rett og slett bare registrert med foreldre og slektninger i en database, slik at vi vet hvem som er beslektet med hverandre, hvem som har avlet den og når den for eksempel er født. Slike ting er superviktig å vite når man skal avle, både for å unngå innavl og sykdom (og for å kunne få tak i vedkommende som eier den hunden man ønsker å avle med), men også for å kunne bruke de hundene som man mener har best egenskaper til akkurat den løpsformen man skal kjøre. Man kan også registrere hvilke løp hunden har gått, hvilken plassering i spannet den gikk (lederhund eller teamhund) og hvilken plassering spannet fikk. Det er veldig nyttig informasjon, sammen med slektstre og slektningers meritter.

Dette er det som gjør at Alaska huskyen (AH) er suveren på langdistanse, og at blandingshunder, Eurohound om du vil, er suverene på kortere distanser, og ofte Greystere dominerer de aller korteste sprintdistansene. Vi kan parre hvilken hund vi vil med hvilken hund vi vil! Resultatet blir ikke bare raske og utholdende hunder, men også i de aller fleste tilfellene friske og sunne hunder.

Selvsagt finnes det syke individer blant trekkhunder også (og nå snakker jeg om trekkhunder som avles av folk som ønsker å kjøre løp eller bruke hundene sine til turist-eller turkjøring. Blant alle de hundene som promoteres som AH på finn.no er det relativt mange som inneholder både fugl og fisk uten trekkegenskaper, og ikke er avlet etter de samme prinsippene som seriøse hundekjørere driver med). Men det er et mindretall, og som regel stoppes dette i den enkelte generasjon, ingen fornuftig hundekjører ønsker å dra med seg sykdom videre i linjene sine.

Det tipper jeg er av samme årsak som at det er lite sykdom og lite fødselsproblemer i den norske suksessavlen – Norsk Rødt Fe, eller NRF, melkekua vår. Og grunnen til det er økonomi. En bonde har en presset økonomisk situasjon, og overskuddet er avhengig av at utgiftene holdes nede. En av de største utgiftspostene for en som driver med dyr er jo veterinæren. Av samme årsak vil en hundekjører, som er blant verdens fattigste toppidrettsutøvere, ønske å holde utgiftene nede. Syke dyr er derfor ikke en gunstig affære.

Slik var det før også, før vi fikk de siste tiårenes økonomiske vekstbonanza. Før hadde ikke folk råd til å gi hundene sine operasjoner til flerfoldige titusener, sette hunden på livsvarig allergimedisinering eller hjertemedisiner, gi hunden en mengde kosttilskudd eller drive kreftbehandling. Syke hunder ble avlivet, og de ble i de fleste tilfeller ikke avlet på, for å slippe utgifter til veterinær i neste generasjon. Nå behandles, opereres og medisineres hunder fra tidlig alder, og så avles de på. Gjerne med en slektning, for å drive linjeavl i jakten på den neste utstillingssuksessen…

Det er det som skaper alle de syke hundene i verden.

Så er stamtavle nødvendig?

Om du vet at du vil drive med hundeutstilling eller jaktprøver er det ikke bare nødvendig med stamtavle, men også registrering i godkjent kennelklubb. Om du vil drive med andre ting, for eksempel hundekjøring, behøver du bare en hund som vil trekke. Vil du drive med jakt trenger du bare en hund som vil jakte det samme som deg. Men å registrere hunden og dens foreldre og forfedre i en eller annen database er veldig nyttig for oss som kanskje vil bruke hunden din i avl 😉