Valper – gemytt – miljø – gener

Jeg har flere ganger fått høre «Det er ikke rart at valper fra deg har godt gemytt – de får jo så mye miljøtrening og blir sosialisert så godt. Men da er det jo ikke lett å finne ut om det er genetisk, det kan jo være på grunn av miljøet».

Jo – det er lett å finne ut 😉

Før jeg tar en valpetest på dem, ved litt under 6 ukers alder, er det ikke mye de får være med på. De er litt ute, går på tur i skogen om sommeren, og nå på vinteren går vi litt opp og ned på veien. Men det er ikke før etter valpetesten, der jeg vil ha dem så «rå» som mulig for nettopp å kunne se hva de bærer med seg genetisk, at de får være med rundt på miljøtrening og store utflukter. På valpetesten ser jeg på reaksjonene deres en og en i et nytt rom, hvordan de reagerer på lyd/skrammel, om de er sosiale og interessert i meg og en gjenstand og vil leke, hva de synes om en gående og bjeffende lekehund omtrent på deres størrelse, og ellers hvordan de oppfører seg i rommet. Dette vurderer jeg i sammenheng med det jeg har sett i valpekassa/valpegården, og det jeg har sett av dem ute, for å kunne finne rett valp til rett hjem utfra ønsker og forutsetninger og bruksområde. Det er ganske mye jeg kan se allerede da, og det meste stemmer ganske godt med voksen atferd 🙂

I tillegg har jeg jo selektert foreldredyr utfra mentale egenskaper, og som regel er det hunder som har mentaltestede slektninger i mange generasjoner bakover, ofte hele kull (i Sverige har dette vært normen i mange år). Da vet jeg veldig mye om hva jeg kan forvente å få av gemytt i et valpekull! Jeg velger alltid ut to avlshunder på bakgrunn av hva de kan tilføre i en kombinasjon i forhold til det mentale, og kompromisser aldri på ting jeg ikke ønsker å ha inn av arvelige svakheter mentalt.

Derfor kan jeg vite at veldig mye av det gode gemyttet blant hunder av mitt oppdrett er arvelig, og miljøtreningen og sosialiseringen er bare en ekstra forsikring for å ha gitt valpene så god bagasje med som mulig. Det betyr at skulle de oppleve uheldige ting som kunne gitt dem livslange negative minner, så kan det hende at det går bra allikevel, på grunn av tidlig desensitivitering på for eksempel fyrverkerilyd. Man kan godt klare å lage en hund redd for fyrverkeri, selv om den i utgangspunktet, og genetisk, ikke er noen skuddredd/lydfølsom hund. Men om man har en valp som er godt desensitivitert på lydene fra den var liten, kan det hende at en dårlig opplevelse ikke vil gi noen varige mèn. Sjansen er i hvert fall større!

(Man skal uansett ikke ta med en ung hund ut for å være med på rakettoppskyting på nyttårsaften, den har det best inne 🙂  )

 

Reklame

Ridgebackvalper født 7.12.17 – Pendjari-kullet er her <3

 

Kullet som vi har lengtet så etter, hvor foreldrene både har utmerket seg på mentaltest og innen rallylydighet. Og så et så fantastisk kull det ble, 11 herlige jevne og spreke valper, alle med ridge, ingen sinus eller andre feil funnet så langt. Vi er superfornøyde, særlig yngstemann Eva, som helst sitter i valpekassa hele dagen 🙂

Jamila tok fødselen på strak labb, og er en superflink mor, med en herlig tillit til oss mennesker som frekventerer fødeværelset (som også brukes som soverommet vårt 50% av tiden 😉 ) Vi er så spente på dette kullet, etter en hannhund som virkelig traff en streng i hjertet – han hadde mye av den samme personligheten som min sjelevenn Dhamira. Gleder meg til å se dem vokse opp så jeg kan se personlighetene springe frem!

Jamila autumn 2017

Jamila Autumn 2017

Rudo

Rudo

Rudo

Rudo

Rudo

Rudo

Rudo

Passering av andre hunder i bånd

Her har jeg akkurat passert en voldsomt  utagerende newfoundlandsblanding, på joggetur med en hannhund og hans fire tisper, hvorav en med løpetid og to på vei til å få det 🙂 Alle med slakt bånd.

 

Det å passere andre hunder når hunden går i bånd er vel det jeg får mest spørsmål om hvordan man trener inn. Problemet er som regel at jeg får spørsmålet ETTER at det har dukket opp problemer i passeringene, ikke på forhånd 😉 Det er jo et komplekst problem, men stort sett bunner utagering i bånd i en usikkerhet hos mennesket som holder i båndet, i flokkstrukturen hjemme og ute, kombinert med vaktinstinkt hos hunden. Og merk at jeg fra nå av snakker om ridgebacker, for hos denne rasen vil kombinasjonen av selvstendighet, det at de er avlet for å leve i ganske store flokker, og vaktinstinktet, gjøre at det er andre årsaker som ofte ligger bak, enn hos raser uten vaktinstinkt og uten disse spesielle karaktertrekkene. Men for mange andre raser vil det være samme årsaker og det kan da løses med samme teknikker.

Det å passere andre hunder er en utfordring for veldig mange hunder, men for ridgebacker er det ofte nysgjerrigheten og selvstendigheten som gjør at de blir vanskelige å ta med forbi andre hunder allerede som valper og unghunder. De kan hoppe, hyle og bære seg for å få hilse på den møtende hunden. Ofte er manglende respekt for det å gå pent i bånd også en stor del av problemet. For veldig mange går det fint å enten leve med dette eller løse det. Men for en del, særlig eiere av hannhunder, blir det et større og større problem med alderen. Mye av det skyldes hormoner, at hannhundene når de når en viss alder ikke lenger er søte små valper, men hormonsprengte unghunder. Og det er her samarbeidet og tilliten mellom hund og fører gjerne får sprekker.

Noen har problemer med å stole på at to hannhunder ikke kommer til å slåss i møtesiutasjoner. Derfor stoler de hverken på sin egen hund eller den møtende, og begynner å signalisere sine spenninger på et tidlig stadium. Dersom eieren kaver seg opp når det kommer en annen hund og begynner å mase og stramme inn båndet, så tror hunden at det er personen som holder båndet som er redd for den andre hunden. Og da blir det utagering hos en rase som vil beskytte sin eier og passe på flokken. Dersom flokkstrukturen hjemme i tillegg er løs, eller i verste fall uten rammer, så har man en ridgeback som i tillegg til å kjenne sin eiers usikkerhet ved møtesiutasjoner, også har en annen grunn til å ta kontroll over situasjonen – den har ingen leder i flokken og føler seg nødt til å ta denne posisjonen selv når den føler det påkrevet.

For slike hunder,  må man samtidig begynne hjemme – med å bestemme over hunden i alle andre deler av dagen/livet, ellers kommer man ikke til å få til møtesituasjoner med andre hunder. Det å kaste hunden ut av sofaen innimellom, når eier bestemmer det, og bestemme at hunden da skal gå i sin egen seng for å sove mens man ser på tv hjelper ofte mye. I det hele tatt det å sette rammer for hundens aktivitet og bevegelse innendørs, vil ha stor effekt. Om man aldri bestemmer over hva hunden skal gjøre, men lar den gå inne og mase og sette dagsorden ved å hente leker og oppmane til tur og aktivitet, da er det hunden som er herre over dagen hjemme. Jo mer den føler seg som herre over, jo mindre respekterer den sin eier og det eieren ønsker å bestemme over når de er ute.

Hvorfor skal den plutselig gjøre som eieren sier når det kommer en annen hund, når den hjemme bestemmer hvor eieren skal sitte, hvor hardt eieren skal trekke i leken den kommer med og hvilke klokkeslett den skal få mat og tur?

HP Dodori Dhamira, HP Insinya Ijaba og HP Jozani Jabari

 

Lederskap over en mentalt selvsikker og selvstendig hund som en ridgeback må være gjennom alle deler av hundeholdet, det må være konsekvent. Det er ikke slik at hunden aldri kan få være i sofaen, men man må kunne bestemme når den kan være der og når den ikke kan være der, og hvor i sofaen man selv skal sitte. Man må også kunne si til hunden at den skal gå og legge seg og være rolig der, og å ikke gi den mat og/eller tur når den maser som verst om det men vente til den har gått og lagt seg ned etter beskjed om det og har sluttet å mase, gjør at det ikke er hunden som bestemmer når, men eieren.

Rent dressurmessig er det beste å lære hunden å gå på plass med slakt bånd ved passeringer, da vil ikke båndet gi noen signaler. Man må psykisk bestemme over en hund, ikke fysisk ved å bruke båndet for å holde den igjen. Det vil den ikke oppfatte som at noen bestemmer over den, bare som en plagsom hindring.

Så første bud er tillit til hunden, lederskap hjemme og lydighet!

Hvis man stoler på sin egen hund, og lar den utvikle språket og møtekulturen i mange møter med andre hunder uten bånd, så vil man få en hund som umiddelbart kan tilpasse seg den andre hunden og de vil som regel se an hverandre raskere enn vi rekker å oppfatte. Hunder ØNSKER ikke å slåss – det er farlig og de vet instinktivt at man kan dø av det. Det er større muligheter for at den første vurderingen vil gå over i bust og knurring og vurdering av hverandres muskler dersom det er en større motivasjon tilstede, som for eksempel en tispe med løpetid. Men en hund som er vant med å snakke med andre hunder vil som oftest klare det galant også.

I vinter var vi på hundeløp, og siste dagen endte vi med å få låne en annen hundekjørers beste lederhundtispe til parring med en hannhund vi ønsket å bruke fra et toppspann fra Tyskland. Jeg tok med tispa, som ikke kjente meg fra før, opp til den tyske hundekjørerens campingbil. Der var alle hans hunder løse rundt bilen, flere hannhunder. Han tok inn alle de andre slik at det skulle bli rett pappa på valpene, og så fikk de to bli litt kjent mens hun var i bånd og han var løs. Hun ville gjerne bruke litt tid på dette, og mens de lekte og flørtet kom en annen tysk hundekjører gående med hele sitt spann løse (8 stk). Deriblant flere avlshanner. Han hadde ikke oppfattet situasjonen, så han ble stående og prate mens alle hans hunder kom bort til tispa jeg holdt i bånd, som jo luktet veldig godt 😉 Jeg var ganske sikker på at hannhunden jeg hadde valgt, som visste han skulle få lov til å parre denne tispa, ikke kom til å bli veldig glad for å få konkurranse fra andre hannhunder og var derfor ganske spent på hva som kom til å skje. Men han gjorde alle mine bekymringer til skamme – han sto pent ved siden av tispen «sin», lot de andre få snuse og lukte på henne uten å så mye som knurre, men så fort de ble mer interesserte gikk han imellom og sa fra på en kontant måte at hun var hans. Bare ved hjelp av blikk og kroppspråk! (Når hundekjøreren gikk videre med sine hunder ble det parring så hans tålmodighet ble belønnet 🙂 )

Det er ikke dermed sagt at man trenger å la hunden hilse på alle hunder den møter. Og det er ved de møtesituasjonene der man ikke ønsker å la hunden hilse, at man skal ta i bruk sin tillit til hunden ved å skape en ro over situasjonen, at hunden ikke får lov til å hilse fordi DU bestemmer det, ikke fordi det er noe galt med hunden. Og her kommer det inn som jeg var inne på over – dersom man aldri bestemmer over hunden sin ellers, så vil den ikke akseptere eller forstå hvorfor man plutselig nå ønsker å bestemme over den.

Det er derfor det er som en rød tråd – konsekvent lederskap og det å være en klippe av selvtillit og trygghet for hunden gjør at hunden får tillit til at du tar de beste beslutningene!

Om oss – sakset fra vår hjemmeside

Kennel Hunting Pride er en liten kennel i Siggerud, der vi legger fokus på sunne egenskaper når det gjelder helse og mentalitet. Vi har to til fire ridgebacker boende her, (og så har vi ytterligere noen på ulike deleier/fôrvertskontrakter i nærheten), samt en korthåret vorsteh og så trekkhundene til Bjørn. De er såkalte Eurohunder/Scandinavian Dogs/Hounds, og av dem har vi gjerne ti konkurransehunder samt noen unghunder/valper og avlshunder. Vi har også tre hester (Kamilla sine), tre katter (de er musefangerene våre) og to marsvin (som tilhører eldstedatteren). Samt en god del hybelkaniner – vi driver avl på dem også ser det ut til 😉
Bjørn er den som har konkurransementalitet her i huset, så han kjører løp med trekkhundene, mens Kamilla driver på hobbybasis med hest, fuglehund og de andre hundene. Hun har en mastergrad i etologi fra NMBU, og en master i genetikk og avl fra samme sted, og dette er drivkraften bak kennelvirksomheten – å avle hunder som har en mentalitet som gjør at de kan leve sitt liv uten å ha redsler, med masse nysgjerrighet og selvtillit som gjør at de går igjennom livet med god dyrevelferd og uten å lage negative situasjoner for seg selv eller andre. Kamilla er også godkjent mentalfigurant grad A og B fra Sverige, og har en god bakgrunn for å kunne vurdere atferd og mentalitet. Vi kompromisser aldri på mentalitet i vår avl!
Vi har ikke lenger noen interesse av utstilling. Utstilling er en subjektiv vurdering av hundens eksteriør i en skjønnhetskonkurransesetting som vi ikke ser er til gagn hverken for vår rase eller andre raser. Våre ridgebacker blir nøye vurdert i forhold til utseende og eksteriør før evt parring, og er det noen større minus utover øreansettinger, tannmangler eller liknende forsøker vi å finne en partner som har sine styrker der den andre hunden har sine svakheter. De eksteriøre trekkene som bedømmes i en utstillingsring er såvidt vi ser det, ikke faktorer som påvirker hundens holdbarhet eller funksjon. For eksempel vil en kvadratisk hunderase med hellende kryss (egenskaper som ikke er ønsket hos ridgeback) klare seg like mange timer i skogen på tur som en rektangulær hunderase med flatere kryss (som er ønskede trekk hos ridgebacken), de beveger seg bare annerledes i trav på flatt underlag. Vi er heller ute etter å minimere funksjonsnedsettende sykdommer og lidelser, slik at hundene får leve lange, gode liv og eierene får problemfritt hundehold uten bekymringer for hundens helse eller mentalitet. Det er selvsagt ikke alltid vi lykkes, og vi er absolutt like lei oss hver gang det er noe galt med hunder fra oss. Derfor er vi ved hvert kull mer opptatt av at hundene vi benytter i avl er friske og sunne enn at de har utstillingsresultater å vise til. Vi vil heller se en god mentaltest om mulig 🙂 Når det er sagt avler vi ofte hunder som er vakre – både i følge våre egne ønskemål men også sett i forhold til rasestandarden. Men dette er noe vi kan se og vurdere selv, og vi har ikke behov for å få det hverken bekreftet eller vurdert av utstillingsdommere.
Trekkhundene vi bruker er blandingshunder, basert på Alaska husky med innblanding av fuglehund, primært korthåret vorsteh, men også pointer og andre raser. Heldigvis er ikke dette er godkjent rase, og vi slipper å tenke på overflatiske ting som farge og øreplassering på disse. Her er det også helse og mentalitet vi avler for, samtidig som trekkegenskapene er i høysetet, spesielt egenskaper som gir gode lederhunder, da disse er spannets store begrensende faktor dersom man ikke har gode nok hunder foran. Vi foretar derfor først og fremst parringer mellom to lederhunder, da dette gir høyest andel lederhunder blant avkommene.
Vi driver ikke med innavl/linjeavl for å nå målene våre. Nå er det ikke lenger avstand som begrenser tilgangen til avlshunder, slik som situasjonen var for 100 år siden. Vi kan reise langt for å parre, og vi kan hente fersk og frossen sæd i utlandet om ønskelig. Parring av to ubeslektede hunder med de samme egenskapene vil gi avkom med disse egenskapene, og immunsystemet og helsen til hunden vil være langt bedre ved høyere heterozygositet (variasjon) i genene. Innavl gir mindre variasjon, og jo likere gener, jo dårligere immunforsvar og flere sykdommer vil hundene få. Vi versetter genetisk variasjon i hundene og avkommene våre. Om det gjør at det blir store ulikheter på valpene i et kull anser vi det kun som positivt!
De begrensende faktorene på å finne avlsmateriale som innehar alle de fysiske og mentale karakteristikkene vi ønsker er så mange når det kommer til sykdom og dårlig gemytt, at vi ikke lenger ønsker å la skjønnhetsdetaljer begrense dette utvalget ytterligere. Da en parring mellom en hund som er homozygot for ridge og en hund som er homozygot ridgeløs vil gi ridge på alle avkom, kommer vi til å benytte ridgeløse hunder i vår avl dersom det dukker opp en med det gemyttet og den helsen vi er ute etter. Vi har også sett at en parring mellom to hunder med perfekte ridger kan gi avkom med mange ulike ridgefeil, og vice versa, så vi kommer antakelig ikke til å la «kvaliteten «på ridgen være begrensende heller. Den effektive populasjonsstørrelsen i denne rasen er liten nok på grunn av nært slektskap mellom de aller fleste hunder som går i avl (dette på grunn av popular sire syndom, som er oversatt til matadoravl på hannhunder, i tillegg til at folk ofte ender opp med å bruke søsken til veldig populære hannhunder og således redusere genpoolen ytterligere). Dersom 30%-50% av alle ridgebacker som blir født skal utelukkes først på grunn av manglende ridge eller ridgefeil, og det FØR de blir screenet for sykdommer, så vil genpoolen snart være for liten for kunne selektere for mentalitet og helse i en bærekraftig rase.
Våre ridgebacker blir solgt med registrering i NKK, chipmerking og helseattest fra veterinær. De har fått markkur og er godt sosialisert med hunder, katter og hester bant annet, i tillegg til å være miljøtrent på ganske mange ulike ting. De får med seg fôr for de første dagene, informasjon om rutiner og tips og triks om innlæring, samt teppe fra valpekassen dersom man ønsker. Vi mener dog at hundens minne trigges av lukt, så dersom den får med lukt fra mor og søsken vil den huske og savne disse. Dersom den ikke har med noen lukt hjemmefra vil den antakelig oppleve mindre savn.
Vi gir livstids oppfølging til våre valpekjøpere, og da mener vi livstid som i vår levetid, og ikke valpens 😉 Vi gir gjerne også råd og hjelp til folk som ikke har hund fra oss, og som kanskje bare ønsker seg hund fra oss.
I gjengjeld krever vi at alle ridgebacker blir røntget på hofter og albuer mellom 12 og 18 mnd alder, og ønsker forståelse for at vi vil holde kontakt med alle avkom herfra. Vi selger bare ridgeback til folk som har en genuin interesse i rasen, og som har satt seg inn i alle rasens positive og negative sider. Dette er en hund som krever mer av sin fører enn en hund uten vaktinstinkt eller en hund som ikke har den selvstendige naturen som denne rasen er avlet for. Derfor forbeholder vi oss retten til å avvise valpekjøpere som vi mener ikke passer til å ha en ridgeback og selger våre hunder ikke etter først-til-mølla prinsipp, men til de personene/familiene der vi mener hunden får den beste forutsetningen for å bli den hunden vi ser at den kan bli og der den får rett støtte og dressur.
Vi bruker standard kontrakt fra NKK når vi selger våre valper, og bruker kontrakter tilpasset hvert enkelt tilfelle når det gjelder fôrvertsavtaler.

Vi tar gjerne imot spørsmål om vår avl, våre hunder, hjemmesiden eller annet, og er du interessert i våre fremtidige kull er det bare å sende en mail eller ta en telefon! Vi blir veldig glad for besøk og prater gjerne om rasen og hundene og svarer på spørsmål fra alle som måtte ønske 🙂

---

Kennel Hunting Pride is a small-scale kennel situated in Siggerud, just outside Oslo, owned by Kamilla Lysaker and Bjørn Lyng Pedersen. We selectively breed Rhodesian Ridgeback and occasionally we have a litter of Eurodogs bred for sled dog racing although these are bred for our own use and rarely sold. The kennel consists of four Ridgeback bitches and two males where only two live with us, the rest lives with other families on breeding terms. We also have approximately ten adult Eurodogs plus some puppies/youngsters almost each year. Bjørn is the competitive one so he races the sled dogs while the Ridgebacks and the horse are Kamilla’s hobbies. Kamilla has a university degree in ethology and a master in genetics and breeding. She has studied Ridgeback’s genetics behind mentality traits from the Swedish DMA (MH) and is now working with hunting traits in the Norwegian Elkhound breeds. We enjoy studying the dogs’ behaviour and language and the mentality of the dogs is highly valued and the main concern when breeding, together with health aspects.
We have no interest in breeding dogs for good looks, for us it is more important that the dogs have a mentality that is strong, with low fears and curiosity to overcome anything as we think it is bad welfare quality to walk around being fearful. We also want the dogs from our breeding to be accessible, without being overly sociable, but tolerant and with the best possible skills in human and dog language, so that the dog can communicate easily and have problem free encounters with people and dogs. We want to breed dogs that will have no need for veterinary care other than routine care, and even if we know this may be an impossible task, we still try. Where there is genetic tests available, we make use of those to accomplish this, and where there isn’t we use common sense. We love the Ridgeback with all it’s characteristics and therefore we breed to have good dogs ourselves in the future, and we want other people to be able to have that opportunity too. That makes all litters from us carefully planned, and wanting to have a problem free dog ourselves, we wish no less for our puppy buyers. We don’t always succeed despite all our efforts, but this is biology, not mathematics, and the outcome isn’t given for all aspects.
If possible, we want the dogs in our breeding programme to have gone through a MH (Swedish mentality-test) so that their temperament is objectively evaluated. There are so many traits that cannot be evaluated through daily life events, which we will not be able to judge even from knowing the dog personally, only trough giving it tougher demands. We never compromise on temperament! Traits that we want to improve, we look for and select in a mate for that dog. Traits that are strong in the dog we have, will not be compromised or lost by using a dog with less good abilities, so selection is hard!
After selecting for mentality, character and health issues, we also want to breed dogs that have all the essential details of the Rhodesian Ridgeback and with all the functional qualities that makes up this breed. If judges and others find the dogs beautiful that is nice to know, but not essential for us. Having said that, we also occasionally breed show champions, and given that few of our puppy buyers have any interest in showing, we have a lot of hidden treasures 😉  We think the ridge is of the least importance when it comes to the quality of a breeding dog. As there are so many diseases we need to avoid and with a very small effective population size of this breed, the gene pool is tiny enough if we are not going to exclude near half the population due to crowns not perfectly parallel or present in double versions. As a mating between a homozygous ridged individual with a homozygous ridgeless individual will produce 100% ridged offspring, we will also be doing matings with ridgeless individuals in the future. We have also seen that two perfectly ridged individuals may produce offspring with ridgefaults, and vice versa, so we will probably not let the quality of the ridge be a limiting factor of finding good breeding material either.
As for the Eurodogs we only breed from healthy dogs with the best capacity as race dogs, preferably only lead dog to lead dog matings. We strive to make each generation better than the previous and do not hesitate to use males from other mushers if that combination is what we think will give the best puppies. In addition to making fast dogs with capacity to win mid-distance races, we prefer dogs with medium coat, strong feet and paws and outgoing personalities.
We do not do line- or inbreeding in order to accomplish our goals, as we think that when all dogs in the world now are available trough frozen semen and import, there is no longer the need to secure traits with related matings, as one had to do in the beginning of selection for sled dogs or dogs for lion hunting, when dogs with the crucial abilities were rare and travelling was slow. Breeding a lead dog to an unrelated lead dog will also produce lead dogs! Breeding a lion dog with nerves of steel with a similar, unrelated dog will produce offspring that have the same qualities, and with the bonus that immune systems and other health aspects are preserved in a much better way trough higher variation in alleles and less homozygosity.
Our puppies are sold with NKK registration certificate and pedigree and a veterinary examination certificate (Ridgeback). They are dewormed and identity marked with microchip. We provide food for the first days together with a handbook containing information about the feeding regime they are used to and require. Included in the handbook are some tips and advice and some general info.
We offer lifetime support and assistance for our puppies and their new families.
In return we expect all new owners to x-ray their dogs (Ridgebacks) before two years of age and to accept that we wish to keep a close contact with all puppies from us. We only sell dogs to people who have a genuine interest in the breed, not only it’s looks, and who will offer the puppy an active and loving home and treat it like a member of the family.

We use the standard contract of the Norwegian Kennel Club when we sell a puppy.

If  you are interested in a puppy from us or wish to have more information about our dogs and future litters don’t hesitate to take contact either by mail or phone! If we do not have puppies available it is possible to put your name on a list for an upcoming litter.

 

Vom Dogrun – løpe med hund er gøy!

I fjor deltok jeg i det aller første Dogrun som ble arrangert. Linda, hennes datter Leah, Tia, Nicki og jeg og Dhamira løp og gikk 3,5 km og koste oss veldig med dette arrangementet.

I år hadde Bjørn og jeg bestemt oss for å delta på alle tre arrangerte Dogrun på Østlandet, og vi begynte med Dogrun i Frognerparken, på bryllupsdagen vår 😀 Her hadde vi med Tia, som den eneste hunden. Vi hadde også med Eva i vogn, og det var en nydelig dag i Frognerparken.

Tia oppfører seg jo helt eksemplarisk så lenge mamma Linda ikke er i nærheten (eller hun øyner sjansen for å kunne reise hjem til henne) så det gikk helt suverent halve distansen, den andre halve måtte jeg trekke henne med meg… 😉  Men vi kom i mål!

I september var det duket for to Dogrun, først i Drammen, der vi hadde bestemt oss for å  løpe to runder. Zima fikk lov til å være med her, hun var jo såpass ung at jeg ville ha henne til å løpe rolig ved siden av, noe vi fikk til ganske bra synes jeg. Det gikk egentlig bedre når jeg løp rett foran Bjørn og Zima, for da kunne jeg styre farten, og Zima så meg hele tiden og løp midt imellom oss med slakt bånd.

Mellom Dogrun Drammen og Ekeberg var det Oslo Maraton for meg, bare 10 km, men allikevel en ganske heftig løpssesong for en som aldri har løpt noe som helst hverken som treningsform eller konkurranse 😀

På Ekeberg delte vi oss opp, Bjørn og HP Speed løp to runder på tid, mens jeg og Lengo skulle løpe sammen med Linda, Leah, Nicki og Tia. Når Linda ble syk ble det Leah og Tia som ble med, og det var jo en utfordring for Leah når Linda sto igjen på sletta.. Tia måtte slepes med, og begynte bare å løpe de siste 50 meterene når hun skjønte at vi var på vei tilbake til sletta der moren hennes sto 😉

Denne bildekrusellen krever javaskript.

 

Vi gleder oss til neste år, da blir det antakelig samme som i år, Frognerparken, Drammen og Ekeberg. Vi har hundekjøringsløp i februar når det skal være på Beitostølen, så da får vi ikke vært med, og Setermoen og Tromsø er litt lengre enn vi kjører for et løp 😉 Hvis det er flere valpekjøpere som vil være med kan vi vurdere Gjøvik eller Hamar også, så gi lyd fra dere om vi skal starte lag!

 

Tre måneder har gått…

 

 

Siden sist innlegg har det vært ganske stille 😉 Det har gått i ett med tre valpekull, og så fort de flyttet ut så begynte jeg i ny jobb, samtidig som det ble kaldere i været og hundekjørersesongen dro igang for fullt. I år kjører vi et litt annerledes treningsopplegg for trekkhundene, så Bjørn er ute og trener fem dager i uken og tidsskjemaet er ganske tettpakket (i år er jeg hovedtrener, så jeg kan skylde meg selv!), i tillegg til to hester og to barn som skal rundt på svømming og turn…

Fra kullene i sommer har vi beholdt fem valper, tre trekkhunder, en vorstehvalp og en ridgebackvalp. Av de tre trekkhundvalpene skal en bli min. Jeg har alltid hatt en trekkhund (minst), men etter at jeg måtte avlive Irish, som var en perfekt trekkhund, var lysten borte en stund. Hun var en hund som hadde alt jeg ønsket meg, en suveren lederhund, tidlig moden, styrbar, gikk usporet og i all slags vær, snill med unger, andre hunder og generelt en suveren trekkhund. Nå er Clynelish, hennes arvtager, også hennes niese, så jeg håper det er noen av de samme egenskapene i henne fra hennes tante, og forsåvidt også fra hennes mor Ice, som egentlig skulle vært min neste trekkhund 😉 Hun var derimot så rå allerede som unghund at jeg fort skjønte at hennes potensiale var bortkastet på meg, så Bjørn fikk henne.

Håpet er at hun og vorstehvalpen Valeria skal bli et bra lederpar, og at de kan bli et fint lite firspann sammen med et par ridgebacker. Det er noen år siden sist jeg hadde et slikt spann, men jeg gleder meg veldig til neste vinter!

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Av de ridgebackene jeg har hatt oppigjennom er det stor forskjell på trekkegenskapene deres. Min første ridgeback, Tamio, var en god lederhund og en halvgod trekkhund – når hun ville det selv selvsagt 😉

Presentasjon våre hunder – Tia

Tia, eller Ridgerules Untold Treasure er en Rhodesian Ridgeback med store bokstaver 😉 Hun er en dame med mye integritet, som setter store spor i hjertene til menneskene rundt seg ❤

Tia var en av de tingene i livet som overhodet ikke var planlagt, som egentlig ikke passet helt inn i planene, men som tydeligvis hadde en eller annen skjebnebestemt mening allikevel.

Hun er født hos Maria Kierkegaard Lundstrøm som har kennel Ridgerules, og som tidligere hadde ridgebackene Rex Ventors Akeron, pappa til mitt aller første kull Amboselikullet, og Rijstone Aussie Rules, Navy, pappa til Hwangekullet. Navy er en hund jeg virkelig liker gemyttet på, en stødig, rolig hannhund med føttene godt plantet på jorden. Han har noen kull med årene, og ett av disse kullene kommer moren til Tia fra – også en hund som egentlig ikke inngikk i planene til Maria og Robban, men som har satt dype spor og som helt tydelig var skjebnebestemt for dem allikevel 😉

Lolita, som Tias mor heter, er en hund som jeg virkelig likte når jeg var hos Maria for å lage Hwangekullet. I øynene hennes kunne jeg nesten se både Tamio, min første hund, og en god del Dhamira. Hun har gjort en ganske god mentaltest, som sin far, men har bestemte meninger om hvem som får håndtere henne og er man ikke innenfor sirkelen er hun ikke interessert.

Lolita – Tias mamma. Foto kennel Ridgerules

 

Når hun skulle parres med sønnen til en av Sveriges mest kjente hannhunder når det kommer til gemytt og mentalitet fulgte jeg med på prosessen og kullet. Dea Decoras Argos het farfar til valpene, og sønnen het Leroy. Rett etter parringen ble Leroy akutt syk og døde, og når valpene ble født hadde de allerede fått med seg litt av sin fars sjel. Det ble født 11 valper i Ridgerules Hidden Treasures kull, og jeg festet meg ved Tia allerede på de første oppstilte bildene. Hun sto så naturlig og balansert med en holdning som tilsa at hun eide hele verden, allerede ved 3 uker. Jeg sendte Maria en melding på spøk, og sa at den der kunne flytte til meg any day, men regnet egentlig med at hun kom til å beholde den selv, og siden jeg var gravid med termin om noen få måneder var en valp i hvert fall ikke inkludert i planene den høsten ; )

Ved seksukersbildene var hun like fin, og jeg sendte en ny melding til Maria og sa hvor flott jeg synes hun så ut. Er du seriøst interessert var svaret, og jeg ble ganske sjokkert over at denne hunden med all attituden ikke var solgt allerede. Nei, ridgen hennes var noe offset, så hun var ledig. Hmmm. En valp nå, med bekkenløsning, masteroppgave som skulle innleveres (tja, det gikk jo for så vidt akkurat å levere den før jeg hentet valp!), og termin tre måneder etterpå.. Hmmm. Jo, den der vil jeg ha, med både Navy og Argos som bestefedre, det kan jeg ikke klare å motstå!

Så det endte med at jeg reiste for å hente en liten svensk skjønnhet med både australsk og fransk blod i årene 😀

Tia viste seg fort å være en MEGET selvstendig liten frøken. Hun hilste pent på Dhamira og de andre hundene, og så la hun seg for å sove. Om vi satt ute og hun syntes det var litt kaldt gikk hun inn og la seg i hundesengen alene, selv om de andre hundene var ute. Hun har aldri i hele sitt liv vært masete, piper ikke, lager aldri lyd for å klage.

Hun kunne ligge løs i huset når jeg var borte og på natten tidligere enn noen annen hund, har aldri ødelagt noe når hun har vært alene hjemme og ble veldig fort lydig. Helt stueren på null komma niks, ville aldri drømme om å gjøre fra seg inne. Vi elsket henne!

Men – hun elsket ikke meg..

Siden hun var minst i flokken og jeg var bittelitt preoccupied med ny baby og div, så var jeg veldig glad når Linda som har Nicki fra Hwangekullet, altså Tias tante, ville passe Tia innimellom og ta henne med litt rundt på ting jeg ikke fikk gjort. Det jeg ikke forutså, var flyttemeldingen som forelå halvannet år etterpå… Hver gang vi hadde vært på tur eller Linda hadde vært her så satt Tia bak bilen til Linda og skulle være med henne hjem. Når hun hadde vært hos Linda og kom hjem igjen nektet hun å spise i flere dager, og jo eldre hun ble, jo verre ble det. Da vi skulle gå BPH med kullet var Linda og Nicki inne rett før Tia og meg, og det endte med at hun bare kikket den veien de hadde gått og engasjerte seg ikke i meg i det hele tatt. Noen måneder etter meldte jeg henne på en MH, og dum som jeg var (poletten hadde ikke trillet ned ennå!) overtok jeg henne rett fra et lengre opphold hos Linda, og det endte i samme katastrofen. Banen lå sånn til at bilen sto rett ved siden av de aller fleste momentene, og Tia skulle ikke ha store unnskyldningen for å løpe mot bilen isteden for å være i testen med meg. Hun ville bare komme fort hjem til Linda.. Selv under lekemomentet var hun på vei hjem 😂 Og da var det jo veldig vanskelig å hjelpe henne gjennom det hun faktisk syntes ble skummelt under testen.

Til tross for ikke gjennomført mentalbeskrivelse, som jeg setter som en av mine viktigste kriterier for avl, så var det mye ved denne hunden som jeg gjerne ville ha videre i mine linjer. Det at hun var sær og vrang ville jeg helst ikke ha, men alle de andre gode egenskapene kunne jeg gjerne tenke meg 😉

Da jeg, etter at BB hadde gått tom med Amboseli Anansi, fikk beskjed om at eierene ville gå med på et nytt forsøk til tross hans høye alder, var det som om det også var skjebnebestemt. BB løper bare en gang i året, men Tia skulle ha løpetid rett rundt hjørnet. Anansi var pick of the litter i Amboselikullet, han var den som utpekte seg ved å være absolutt mest utadvendt, nervesterk og omgjengelig. Han var bare en helt perfekt match til Tia, på alle måter. Og hvilket kull! 12 stk ble født, bare uker før Anansi kollapset på tur og endte sine dager hos veterinæren. Like skjebnebestemt var denne parringen som den mellom Lolita og Leroy.

Det beste er at jeg nå har Zima og Lengo og i dem finner så mye av Tamio som jeg aldri har hatt i noen andre hunder etter henne. Med mange av de gode egenskapene til Tia (dessverre fikk Zima litt feil gener når det gjelder å tygge på ting…); de er stille, rolige, ekstremt lettlærte og veldig fort stuerene (hele kullet faktisk, ekstremt raske!), og mange av Anansis gode egenskaper.

Det var en flott skatt vi fikk i Tia ❤ Og i Liuwavalpene, som har både Akeron, Navy og Argos i seg, finnes det så mye gode gener at jeg tror det må sies å være et av mine beste kull noen sinne når det gjelder de mentale egenskapene! Og heldigvis ser vi Tia veldig ofte ❤

Tia i midten, med sin gamle og nye flokk 😉

 

 

Forskjeller på rhodesian ridgebackvalper og korthåret vorsteh valper!

 

Ridgebackvalpene og vorstehvalpene vokser og vokser, og det er så gøy å se forskjellen i utvikling på de to rasene etter som de vokser til. Dette er jo første kullet vårt med korthåret vorsteh, men vi har jo hatt en god del kull trekkhunder/Eurodog med større og mindre andeler vorsteh og pointer i, og en hel del rhodesian ridgeback valper etter hvert. Det er tydelige raseforskjeller ute og går, både forskjell i utviklingsstadier og store forskjeller i temperament og personlighet etter som ukene skrider frem.

Blant annet åpnet de første ridgebackvalpene i Nyangakullet øynene ved 7 dager (!! Det er tidligere enn noe annet ridgebackkull jeg har hatt, snittet pleier å være ca 10 dager uten å ha finregnet på det), mens vorstehvalpene først begynte ved 13 dager. Det førte til at ridgebackvalpene både ligger 4 dager foran i alder, men også en uke i utvikling, og de tyvstartet mange av de tidlige erfaringene.

 

Valpene til BB har vært meget tykke og gode hele tiden til tross for at de er 8 stk, valpene til Zoë holder vekten helt fint men vokser ikke like raskt som ridgebackene. Det er jo fordeler og ulemper med det, fordelen er jo at de ikke trekker like mye energi ut av moren sin 😉  (BB begynner å bli snau i holdet nå, hun spiser alt hun får og er helt bra i magen og alt, men hun har allerede begynt å kaste opp maten sin til valpene, og da er det jo rimelig håpløst å få i henne det hun skal ha i seg uten at valpene hennes får altfor mye…)

Ridgebackvalpene var fra fødselen mye mer bestemte og med meninger om det meste, mens vorstehvalpene har vært langt mer rolige å håndtere, uten å hele tiden ville ut og gå og heller ville utforske verden enn å kose.

Mens ridgebackvalpene tidlig ville ut av valpekassen og jeg måtte sette opp den store gården i stua, er vorstehvalpene ennå svært fornøyde med tryggheten i det lukkede rommet. De fikk den største valpekassa når ridgebackvalpene flyttet ut i stua, og er mer enn happy med den plassen ennå. Men jeg tipper at etter som tiden går blir de den mest aktive gjengen, om enn kanskje ikke like nysgjerrige og håpløst utforskende som en gjeng rhodesian ridgebacker kan være ved 7-8  uker 😀  Jeg tipper også at de kommer til å løpe fra ridgebackvalpene når vi skal ut og utforske nærområdene!

Foreløpig er de sammen innimellom, og da koser mødrene seg og er ikke veldig nøye på hvilke valper som tilhører hvem 😉

 

Fôringstid (ridgebackvalper, vorstehvalper og trekkhundvalper)

Det er mange som skal ha mat om dagen 😉

Hunting Prides Nyangakull. Med start klokken 12 og med klokken: #6, #7, #4, #2, #8, #5, #1, #3

 

Hunting Prides Royalkull. Start kl 12 og med klokken: #5, #7, #6, #3, #4, #2, #1

 

HP Whiskykull. Med start kl 12 og med klokken: Clynelish, Elgin, Dalwhinnie, Grant, Mitch

 

Some stacks of the youngsters ;)

Hunting Prides Liuwa Lengo:

Hunting Prides Liuwa Lengo 7 months (Ridgerules Unold Treasure x HP Amboseli Anansi)

Hunting Prides Liuwa Lazima:

Hunting Prides Liuwa Lazima, 7 months (Ridgerules Untold Treasure x HP Amboseli Anansi)

Hunting Prides Liuwa Lengo 5 months

 

Hunting Prides Liuwa Lazima 5 months