Hva gjør en oppdretter mer seriøs enn en annen, og hvordan stoppe de useriøse valpefabrikkene?

Jeg følger med på ulike fora og ser de samme diskusjonene igjen og igjen når det gjelder valpefabrikker og useriøst oppdrett. Noen mener all blanding av hunderaser er useriøst.

For meg som biolog og genetiker er dette et merkelig synspunkt. Skulle det vært sånn hadde vi bare hatt ulv i verden. Alle hunderaser har en felles stamfar, og alle raser har utspring i parring av en hel masse ulike hunder med hverandre for å få frem den typen hund man ønsket. Til å begynne med var dette på grunn av dyrets egenskaper enten til jakt, som gjeterhund eller vakthund, men etter hvert kom andre ønsker til, så det ble avlet frem hunder på grunn av deres utseende også. Det var ikke før dette skjedde at man begynte å snakke om raser, og man begynte med hundeutstillinger for å se hvem som var vakrest.

Hadde ikke noen blandet raser etter dette hadde vi ikke hatt det mangfold av raser vi har i dag.

De aller fleste mener at det er antallet kull som sier noe om en oppdretter er seriøs eller ikke. Der mener jeg de tar skammelig feil. Jeg vet om så utallig mange som bare har hatt ett eneste kull i hele sitt liv – fordi hunden deres var så søt eller de ville at den skulle bli mamma, eller de ville at naboens hund og sin hund skulle få være kjærester. Er det seriøst oppdrett? Er det kvalitetssikring av valpekullet som kommer? Nei.

For en seriøs oppdretter er det ofte stikk motsatt. For å kunne drive et sunt og fornuftig oppdrett gjennom generasjoner er man nødt til å beholde avlstisper fra flere ulike kull, og i det genetiske perspektivet er det aller beste for en populasjon (kall det gjerne rase) å spre avlen på så mange individer som mulig. Det vil si at å ha et eller to kull på fire tisper er bedre for rasen enn fem kull på samme tispe. Når man starter oppdrett har man gjerne en tispe. Men bruker man flere ulike hanner som pappa til denne tispas kull, som er smart utfra et populasjonsgenetisk synspunkt, og også i forhold til senere avl, står man igjen med tre døtre og det som kan være starten på tre ulike linjer. For å kunne drive seriøs avl med et langsiktig avlsmål er man nødt til å ha flere kull, noen ganger over flere år, noen ganger i løpet av et år.

Om man, som meg, kun har kull for å sikre seg en tilsvarende hund i fremtiden der man kjenner alle hundens mentale og fysiske egenskaper og kan avle seg frem mot et ønsket avlsmål, da vil man etter 20 års hundeoppdrett sitte med ganske mange tisper både hjemme og ute på avlsavtaler.

Noen mener at dette også er problematisk, å ha hunder ute på avlsavtaler. Hvorfor? Om avtalene er ryddige og tåler dagens lys, så er det med avlsavtaler og fôrvertsordninger som regel en vinn-vinn situasjon. En familie eller enkeltperson får en hund som sin egen mer eller mindre, dette er oftest den beste valpen i kullet (men hva som regnes av oppdretter som den beste er jo gjerne litt ulikt da). Hunden får man gratis eller til redusert pris, man får kjempegod oppfølging av oppdretter, og man får meget god kunnskap om avl om man ønsker det, gjennom dette samarbeidet. Oppdretter er på sin side så heldig at man kan ha gener i banken, mens man vet at hunden utvikler seg til sin beste versjon, og får masse oppmerksomhet og kjærlighet i sitt hjem. Skulle oppdretteren beholdt alle hunder man skulle avlet på hjemme hadde det blitt veldig mange hunder, lite alenetid på hver enkelt hund, og de færreste hundene hadde utviklet seg til sitt største potensiale i en stor flokk. Der blir det ofte slik at noen lar andre gå foran, noen får mye støtte av de som går bak, og ingen av disse hundene hadde blomstret like opp som de vil gjøre i sitt eget hjem.

Og så er «ulempen» da at hunden skal ha valper hos oppdretter. For noen er det vanskelig å levere fra seg hunden, for de fleste er dette en kort periode av hundens liv (ca to måneder går med til fødsel og oppdragelse av avkommene). For oppdretter er dette jo poenget med hele avlsarbeidet, å kunne føre slekten ett skritt videre og ett skritt nærmere avlsmålet sitt. Man legger ned veldig mye tid, penger og energi i oppdrett. Så det å kunne gjøre en kombinasjon som man har tro på vil bli meget bra valper, det er jo kulminasjonen av oppdrett i seg selv.

Andre mener at alt oppdrett man tjener penger på er useriøst og kan regnes som valpefabrikk. Jeg vet, at hadde oppdrettere gått i minus for hvert eneste kull hadde det ikke lenger blitt laget valper for å sponse andre. Det er jo ikke slik at vi som driver med hundeoppdrett driver med veldedighet. Vi lager oftest valper til oss selv, og selger de resterende til andre. Men at vi da ikke skal ta betalt for valpene fordi vi da tjener penger på det er en merkelig måte å se verden på.

Seriøst oppdrett handler ikke om antall kull eller antall hunder oppdretteren eier eller har satt ut på fôrvertsavtaler. Seriøst oppdrett handler om hvorfor man avler, og om alle avgjørelser frem til et valpekull er basert på en moralsk og etisk tankegang. Selvsagt skal man kunne tjene penger på det. Noen kull går i enormt minus, om tispa ikke blir drektig, om man må ta keisersnitt natt til søndag og ingen valper overlever, om man kjøper dyr sperma fra utlandet og tar blodprøver og inseminerer i helg, for så å få én valp eller to.

Seriøst oppdrett handler om å ta valg som man kan leve med resten av livet og som man kan stå med rak rygg dersom noen stiller spørsmål ved.

Seriøst oppdrett handler om å sette friske, sunne og trygge valper til verden, passe på dem gjennom flere måneder, stå til rådighet for nye eieren gjennom en livstid for spørsmål og hjelp.

Seriøst oppdrett handler om alle de timene, våkenettene, all den ferien man tar ut for å sitte med et valpekull fremfor å reise til Syden med barna.

Seriøst oppdrett kan ikke måles i antall tisper, antall kull eller antall penger.

Useriøst oppdrett kan derimot være alt dette. Det kan være de som har registrert firma og skatter av inntektene, som har 100 kull i året.

Eller de som bare satte et kull på familiehunden fordi den var søt (men det at den glefser etter barn ble ikke sett som et problem).

Det kan være de oppdretterene som gjentatte ganger avler på individer som enten er allergiske selv eller som gir allergiske avkom.

Det kan være den oppdretteren som bruker samme hannhund på alle sine tisper fordi det er sin egen hannhund og det blir billigst for oppdretter.

Useriøse oppdrettere som avler på den fantastiske utstillingschampionen i utallige land, fordi den er på vakker. Men som ikke bryr seg om at den er redd for så mangt, og hannhunden de bruker på henne har de samme bristene i mentaliteten. For de er jo så vakre og avkommene vil bli de neste stjernene.

Useriøst oppdrett kan være de som lager sinnssyke avtaler og kontrakter, der de har krav og forbud som absolutt ikke følger norsk lov, og som gir valpekjøpere og fôrverter langt mindre råderett over egen hund enn det som er riktig.

Det kan være de som blander to raser for å selge dem for det dobbelte av det andre hunder koster, og ikke tenker på hvilke egenskaper valpene får (eller sykdommer..).

Men det er ikke de som legger ned utallige timer, bekymringer, gleder seg med valpekjøperene side for den første løpetiden, planlegger kombinasjoner med nitid øye for hvilke egenskaper man kan forbedre hos valpene denne gangen, spør en million spørsmål til en hannhundeier eller oppdretteren til en hannhund for å få et så riktig bilde av atferden til hunden som mulig. Disse oppdretterene er ikke useriøse selv om de har flere hunder enn de kan ha hjemme samtidig, selv om de har fler enn to kull i året enkelte år, og selv om de noen ganger tjener penger på å selge de valpene de ikke beholder selv.

Og hadde det ikke vært for disse oppdretterene hadde det ikke vært mulig å få kjøpt valper i verden, hverken renrasede eller blandinger. For enkelte blandingshunder følger akkurat det samme planleggingsarbeidet, seleksjonen på rette egenskaper og med et avlsmål der en bedre hund er målsettingen. Det er en grunn til at det er blandingshunder som vinner alle trekkhundløp i verden, være det seg sprint, mellomdistanse eller langdistanse.

Valpesommer ❤️

Endelig klarte vi å finne løpetiden til Pi, som har drevet med skjulte løpetider og sneket seg rundt uten å la oss få vite når hun har hatt løpetid tidligere. Men når Oba hadde valper, og Pi lå på hvit dyne alene, da klarte vi å se de ørsmå bloddråpene. Og til alt hell ville Guro som eier Bayod kjøre helt ned til Oslo for å la de to treffes, jeg hadde ikke like lett for å komme fra denne gangen med valper og Sofia som helst ikke kjører så langt i bil og ikke er så glad i at mammaen blir borte fra henne heller 😅🙈

Valpene ble født midt på dagen en søndag, så det gjorde også at alt gikk smidig for seg med både hunder og barn 👍👌 12 valper ble det, 10 tisper og 2 hanner, men dessverre mistet vi den ene hannvalpen etter noen dager uten at vi klarte å få han til å legge på seg og bli sterkere. Av og til er det noe galt med disse små også når de blir født, og da er det ikke alltid det er mulig å gjøre noe for dem.

Men vi har 11 sterke, flotte valper, og Pi er en fantastisk mor som serverer masse fløte og de vokser helt utrolig fint uten noe hjelp fra oss. Nå har de åpnet øynene, og endelig starter den morsomme tiden hvor vi kan se dem utvikle seg og finne ut hvilke typer og personligheter de har alle 11. Det er jo det som gjør dette så morsomt, og derfor vi gjør dette 😊