Ridge, ridgefeil, ridgeløs, offset – hva betyr alt dette?

Navnet til rasen kommer av to ting, et land og det faktum at den har en ridge på ryggen (ridge – back). En ridge er ikke noe annet enn en litt stor hårvirvel, der håret vokser motsatt vei et stykke og ender i en virvel; eller det vil si to.

insinya_mixpics_5w_17

Denne genmutasjonen fikk de antakelig med fra den afrikanske hottentotthunden, som ble blandet med de europeiske hundene innvandrerne hadde med seg , for å øke hundenes motstandskraft mot de mange afrikanske farer.

Etter hvert ble ridgen en ønsket karakter hos hundene de selekterte til jakthunder og vakthunder, og endte opp med å gi navn til en rase, opprinnelig en god blandingsrase av europeiske jakt- og vakthunder, og innfødte, uregistrerte innfødte hunder som antakelig parret seg med den de ville blant alle landsbyens hunder og semi-villhunder 😉

Fra å være en hund som kunne komme med mange slags hårlag, var det den korthårede varianten som ble foretrukket, og med en mer korthåret hund var det også tydelig at det fantes mange ulike varianter av ridgen. Da kom også muligheten til å selektere på basis av dette trekket.

Om man ser til den asiatiske ridgebacken er det her lov med alle varianter av ridge, korte, lange, med en, to eller flere virvler, og disse kan være plassert hvor som helst. Men hos den afrikanske løvehunden ble det etter hvert en kamp om perfeksjon her også, ridgen skulle ha en definert lengde og virvlene en meget definert plassering.

Det betyr at de siste tiårene er det kun hunder med ridge som går igjennom de strenge kriteriene for utvalg til utstilling, som har blitt avlet på. Ridgen er en dominant egenskap, det vil si at det kun kreves ett gen for ridge for at hunden skal ha ridge på ryggen. Har den to gener vil alle avkom, uansett avlspartner, få ridge, også dersom avlspartneren er av en annen hunderase.

Det betyr også at dersom to ridgebacker med kun ett gen hver for ridge får valper, vil i snitt 25% av deres avkom ende opp uten ridge, og da er de såkalt ridgeløse. Da det gjør dem diskvalifisert fra å delta på utstilling har ikke disse vært avlet på tidligere.

Et annet trekk som er diskvalifiserende er om de to virvlene (kroner) i toppen av ridgen (ved skuldrene) er færre eller fler enn to (singel- eller multikroner), om de ikke er plassert rett overfor hverandre (offset), eller om de er plassert mer enn en tredjedel ned på ridgen. Og om ridgen ikke går fra skuldrene til hoftebeina (lengden på ridgen). Og om den er for bred, for smal, you  name it.

two

Dere kan jo tenke dere et kull på 10 ridgebackvalper født av to foreldre som er heterozygote for ridge-genet (altså har en kopi hver å nedarve), så er det 2-3 ridgeløse, kanskje 2 offset og en eller to med flere eller færre virvler enn ønskelig. Disse utgår i seleksjon av neste generasjons avlsdyr dersom utstillingsresultater skal være bakgrunn for avl. Så er det kanskje bare 4-5 valper som KAN gå videre i avl, og av disse vil antakelig noen gå ut på grunn av sykdom (de skal jo også røntges, så noen går ut der), og for oss som selekterer for mentale egenskaper skal det mye til at en av disse 4 er den aller beste mentalt.

Å utrangere hunder på bakgrunn av helse og mentale egenskaper? For meg er det helt grunnleggende. Men å selektere bort flere av de friskeste og beste dyrene mentalt fordi de mangler ridge eller har «feilplasserte» virvler? En detalj i hårveksten – rent utseendemessig uten funksjon overhodet? Det er for meg galskap. Det betyr at gjennom tidene har kanskje så mange som 50% av alle ridgebacker blitt utselektert fordi hårene deres ikke vokser feil vei akkurat der menneskene ønsker at de skal vokse feil vei.

faro_7ukermixed6

Det har for noen år siden blitt utviklet en gentest for ridge, som gjør at man kan finne de hundene som har to gen for ridge og dermed vil gi 100% valper med ridge selv med ridgeløs avlspartner. Denne kommer jeg til å ta i bruk så fort jeg finner en ridgeløs hund jeg ønsker å ha med videre i avl. Når det gjelder virvlene, kronene, er ikke nedarvingen like enkel. Offset er ganske greit, jeg har brukt et flertall hunder med offset i avl, og ingen av disse har flere avkom med offset enn gjennomsnittet ellers. Vanligvis dukker det opp en eller to med offset i kombinasjoner der begge foreldredyrene har prikkfrie ridger også, selv etter generasjoner med seleksjon for dette trekket. Multikroner er ganske standhaftige, det er noen avlsdyr som har større prosent avkom med multikroner enn andre. Men det kommer heller ikke til å bety noe i avlen til vår kennel, Ridgebacker fra Hunting Pride er likeverdige uansett hvordan de ser ut på ryggen, både mentalt og bruksmessig – også avlsmessig!!

tamioridge08

Det blir flere kull ridgebackvalper denne våren..

Ikke akkurat slik vi ville hatt det om vi kunne velge, men på grunn av at to tisper gikk tomme forrige gang de ble parret, og nå begynner å bli litt voksne, så ble det slik denne gangen da alle bestemte seg for løpetid omtrent samtidig. Vi vet ikke ennå om alle er drektige, men håper jo selvsagt det, da dette er tisper som virkelig har noe å bidra med i avlen. Når det er sagt kan det bli vel hektisk her med flere valpekull på nokså samme alder, men det er jo noe av det vi synes er aller morsomst her i verden, så vi gleder oss også 😉 Særlig yngstejenta og jeg, det blir vel til at vi bor i valpekassene denne våren tenker jeg!

Først ut er Kenya, Hunting Prides Kafue Kala. Kenya bodde her sitt første leveår, men jeg likte nok henne mer enn hun likte meg (hun er vanvittig lik sin mor Dhamira utseendemessig, jeg var nok litt urettferdig mot henne og sammenliknet henne vel mye med sin mor…) Så da passet det godt at Tove kom og trengte en ridgeback i livet sitt ❤ Kenya er superglad i barn og andre dyr, som sin mor (ref innlegget under). Hun er en langbent skjønnhet, med veldig mange gode kvaliteter både mentalt og eksteriørt. Hennes aller beste trekk er nok hvordan hun fungerer med andre dyr ❤ Hun har gjort en veldig god mentaltest, takket være Tove som lærte henne å leke! Det er ikke noe jeg prioriterer her i huset, og det straffer seg når de kommer på mentaltest og noen begynner å slenge rundt seg med en fille… 😉 Kenyas heldige utvalgte er en hannhund vi har et kull etter fra før, så der regner vi med at vi får den samme gode gencoctailen denne gang som i M-kullet. Exgates Unique Utah by Nelvis heter hannhunden som blir far til R-kullet (vi hoppet galant over Q-kullet da det er ekstremt vanskelig å finne gode afrikanske navn på Q!). Han er en flott hund, kraftig, maskulin, med ekstremt gode bevegelser. Han har gjort en veldig god mentaltest og jeg hørte gjetord om hans resultater i lang tid fra ulike kilder. Han er også testet på vaierbjørn (bjørnetest), der han viste stor mot og veldig gode reaksjoner.

20160221_173329u_utah_1

Neste kullet ut blir Serengetikullet – med en tispe vi har fått låne inn fra en annen kennel. Vi solgte hennes mor til denne kennelen med en leasingavtale, men fikk ikke noe kull etter henne. Vi er derfor veldig glade for at Ann Kristin Aune ved Dirty Diamonds kennel har latt oss få ha et kull på kjære Mali – en datterdatter av Dhamira som har så mange trekk etter henne. Hun gikk dessverre tom på forrige forsøket, så denne gangen har vi inseminert med en kjekk kar som ikke lever lenger – Makandas Amatonga Ares. Ares levde samtidig med min første ridgeback, Tamio, og jeg kjente både hans far og hans mormor, Sinta. Hun var faktisk den hunden som gjorde at jeg falt for denne rasen! Så det er ekstra spennende å kunne kombinere disse hundene med en linje jeg er så glad i – og jeg tror Mali og Ares er en super kombinasjon. Mali har også den samme hengivenheten til barn som hele hennes morslinje, hun er en superstødig hund med masse humor og tilpasser seg alle situasjoner. Ares var en maskulin, kraftig bygget hannhund, med masse arbeidslyst, han var en førermyk og lærevillig hund.

ares_7ar_7i286823014282261288._szw480h1280_ares_20.02.05mali_edited

Så har vi gjort et siste forsøk på å få et andre og siste kull etter vår utrolig snille og bunnsolide Hunting Prides Insinya Ijaba. Håpet er at det skal bli litt fler etterkommere etter denne fantastiske hunden fra det like fantastiske kullet, men som er ganske få. De har en mentalitet som er noe av det beste jeg har sett, jeg kan ikke finne noen dårlige trekk hos disse hundene. Pappa til dette kullet blir vår egenoppdrettede Hunting Prides Liuwa Limbani, en hund som har veldig mange av de samme kvalitetene. Hele L-kullet går så bra sammen med andre hunder at det aldri blir noe bråk der de er, de har et språk som er helt uovertruffent. De er glade, lykkelige, lekne hunder, og jeg tror at kombinasjonen med Ijaba vil gi samme typen valper.

43385730_10156369254165709_189781449325412352_nijaba_feb2016_2image4_jpegimage2_jpeg

Vi hadde håpet å få spredt kullene litt mer over tid, men nå ble det sånn denne gangen. Vi gleder oss til å få ridgebackvalper etter tre superspennende kombinasjoner, og regner med at dette blir typiske Hunting Pride ridgebacker – trygge, åpne og tilgjengelige hunder, med selvtillit, nysgjerrighet, mot og en ureddhet som gjør dem til de hundene vi setter så stor pris på. Vi ønsker en rhodesian ridgeback som er selvstendig, freidig, arrogant og overlegen, og som ikke går rundt og engster seg for noe i hverdagen. Det kan bli en ganske stor oppgave å oppdra en slik hund, da de ikke har behov for mye støtte, selv ikke som valper. Men dersom man bruker mye tid på hunden de første to årene, oppdrar den konsekvent og er en trygg og god lederskikkelse for hunden, da vil man få en super ridgeback!

Ridgeback og katter

Rhodesian ridgeback er en rase som ofte går veldig godt sammen med andre dyr, som hester, katter, geiter, fugler og så videre. De har ofte godt språk, mye selvsikkerhet så de er trygge på seg selv og forventer at andre er snille med dem, og de leser veldig godt kroppsspråk til både hunder, mennesker og andre arter.

Det forutsetter allikevel at de blir introdusert for hverandre på en god måte, og at eieren tør å la hundene utforske det andre dyret uten å bli engstelig. For da oppfatter jo hunden engstelsen og kan misforstå denne engstelsen som noe den trenger å passe på eieren sin for 😉

En av mine tidligere hunder, Hunting Prides Dodori Dhamira, var fantastisk med katter. Hun vokste ikke opp med katt, og kom hjem til oss når hun var to år. På det tidspunktet hadde vi ett barn, to katter, hest og en del hybelkaniner.. Dhamira lærte fort at kattene våre var helt ok dyr, og synes hesten var super. Hun elsket å være med på rideturer, ville gjerne «hjelpe til» når hesten skulle lonsjeres (hun ville gjerne få hesten til å løpe litt fortere, og trodde det var meningen med øvelsen 😉 ). Kattene fikk gjerne lov til å sole seg oppå henne på terrassen om sommeren, de syntes det var en usigelig trygg plass å sove.

Men om sommeren har vi ofte verandadørene stående oppe, og kattene får ikke komme inn i huset (de har plassen sin på gangen, med katteluke, kattemat som hundene da ikke får tak i, og egen seng). Dette lærte Dhamira veldig fort, og akkurat som hun ville hjelpe meg med å lonsjere hesten, hjalp hun raskt til med å flytte kattene ut igjen av verandadøren. Hun fikk lov så lenge hun oppførte seg fint, så etter hvert ble dette hennes selvskrevne arbeidsoppgave. Hun kunne ligge på terrassen og sove med katten mellom beina, så snek katten seg opp og gikk inn, og da var hun kjapt på beina, løp inn, jagde katten ut på terrassen igjen, og la seg fornøyd ned igjen. Etter hvert utvidet vi arbeidsoppgavene til å gjelde fremmede katter på tomten – fordi vi har katteluke vil vi helst ikke ha fremmede katter hverken på tomten eller inne. Så våre egne jagde hun ut av huset, fremmede katter ut av tomten. Klokkerent, hver gang. Aldri noen aggresjon, bare en arbeidsoppgave.

Valper – gemytt – miljø – gener

Jeg har flere ganger fått høre «Det er ikke rart at valper fra deg har godt gemytt – de får jo så mye miljøtrening og blir sosialisert så godt. Men da er det jo ikke lett å finne ut om det er genetisk, det kan jo være på grunn av miljøet».

Jo – det er lett å finne ut 😉

img1

Før jeg tar en valpetest på dem, ved litt under 6 ukers alder, er det ikke mye de får være med på. De er litt ute, går på tur i skogen om sommeren, og nå på vinteren går vi litt opp og ned på veien. Men det er ikke før etter valpetesten, der jeg vil ha dem så «rå» som mulig for nettopp å kunne se hva de bærer med seg genetisk, at de får være med rundt på miljøtrening og store utflukter. På valpetesten ser jeg på reaksjonene deres en og en i et nytt rom, hvordan de reagerer på lyd/skrammel, om de er sosiale og interessert i meg og en gjenstand og vil leke, hva de synes om en gående og bjeffende lekehund omtrent på deres størrelse, og ellers hvordan de oppfører seg i rommet. Dette vurderer jeg i sammenheng med det jeg har sett i valpekassa/valpegården, og det jeg har sett av dem ute, for å kunne finne rett valp til rett hjem utfra ønsker og forutsetninger og bruksområde. Det er ganske mye jeg kan se allerede da, og det meste stemmer ganske godt med voksen atferd 🙂

I tillegg har jeg jo selektert foreldredyr utfra mentale egenskaper, og som regel er det hunder som har mentaltestede slektninger i mange generasjoner bakover, ofte hele kull (i Sverige har dette vært normen i mange år). Da vet jeg veldig mye om hva jeg kan forvente å få av gemytt i et valpekull! Jeg velger alltid ut to avlshunder på bakgrunn av hva de kan tilføre i en kombinasjon i forhold til det mentale, og kompromisser aldri på ting jeg ikke ønsker å ha inn av arvelige svakheter mentalt.

Derfor kan jeg vite at veldig mye av det gode gemyttet blant hunder av mitt oppdrett er arvelig, og miljøtreningen og sosialiseringen er bare en ekstra forsikring for å ha gitt valpene så god bagasje med som mulig. Det betyr at skulle de oppleve uheldige ting som kunne gitt dem livslange negative minner, så kan det hende at det går bra allikevel, på grunn av tidlig desensitivitering på for eksempel fyrverkerilyd. Man kan godt klare å lage en hund redd for fyrverkeri, selv om den i utgangspunktet, og genetisk, ikke er noen skuddredd/lydfølsom hund. Men om man har en valp som er godt desensitivitert på lydene fra den var liten, kan det hende at en dårlig opplevelse ikke vil gi noen varige mèn. Sjansen er i hvert fall større!

(Man skal uansett ikke ta med en ung hund ut for å være med på rakettoppskyting på nyttårsaften, den har det best inne 🙂  )

 

Ridgebackvalper født 7.12.17 – Pendjari-kullet er her <3

 

20171207_233949

Kullet som vi har lengtet så etter, hvor foreldrene både har utmerket seg på mentaltest og innen rallylydighet. Og så et så fantastisk kull det ble, 11 herlige jevne og spreke valper, alle med ridge, ingen sinus eller andre feil funnet så langt. Vi er superfornøyde, særlig yngstemann Eva, som helst sitter i valpekassa hele dagen 🙂

Jamila tok fødselen på strak labb, og er en superflink mor, med en herlig tillit til oss mennesker som frekventerer fødeværelset (som også brukes som soverommet vårt 50% av tiden 😉 ) Vi er så spente på dette kullet, etter en hannhund som virkelig traff en streng i hjertet – han hadde mye av den samme personligheten som min sjelevenn Dhamira. Gleder meg til å se dem vokse opp så jeg kan se personlighetene springe frem!

Passering av andre hunder i bånd

passering

Her har jeg akkurat passert en voldsomt  utagerende newfoundlandsblanding, på joggetur med en hannhund og hans fire tisper, hvorav en med løpetid og to på vei til å få det 🙂 Alle med slakt bånd.

 

Det å passere andre hunder når hunden går i bånd er vel det jeg får mest spørsmål om hvordan man trener inn. Problemet er som regel at jeg får spørsmålet ETTER at det har dukket opp problemer i passeringene, ikke på forhånd 😉 Det er jo et komplekst problem, men stort sett bunner utagering i bånd i en usikkerhet hos mennesket som holder i båndet, i flokkstrukturen hjemme og ute, kombinert med vaktinstinkt hos hunden. Og merk at jeg fra nå av snakker om ridgebacker, for hos denne rasen vil kombinasjonen av selvstendighet, det at de er avlet for å leve i ganske store flokker, og vaktinstinktet, gjøre at det er andre årsaker som ofte ligger bak, enn hos raser uten vaktinstinkt og uten disse spesielle karaktertrekkene. Men for mange andre raser vil det være samme årsaker og det kan da løses med samme teknikker.

Det å passere andre hunder er en utfordring for veldig mange hunder, men for ridgebacker er det ofte nysgjerrigheten og selvstendigheten som gjør at de blir vanskelige å ta med forbi andre hunder allerede som valper og unghunder. De kan hoppe, hyle og bære seg for å få hilse på den møtende hunden. Ofte er manglende respekt for det å gå pent i bånd også en stor del av problemet. For veldig mange går det fint å enten leve med dette eller løse det. Men for en del, særlig eiere av hannhunder, blir det et større og større problem med alderen. Mye av det skyldes hormoner, at hannhundene når de når en viss alder ikke lenger er søte små valper, men hormonsprengte unghunder. Og det er her samarbeidet og tilliten mellom hund og fører gjerne får sprekker.

Noen har problemer med å stole på at to hannhunder ikke kommer til å slåss i møtesiutasjoner. Derfor stoler de hverken på sin egen hund eller den møtende, og begynner å signalisere sine spenninger på et tidlig stadium. Dersom eieren kaver seg opp når det kommer en annen hund og begynner å mase og stramme inn båndet, så tror hunden at det er personen som holder båndet som er redd for den andre hunden. Og da blir det utagering hos en rase som vil beskytte sin eier og passe på flokken. Dersom flokkstrukturen hjemme i tillegg er løs, eller i verste fall uten rammer, så har man en ridgeback som i tillegg til å kjenne sin eiers usikkerhet ved møtesiutasjoner, også har en annen grunn til å ta kontroll over situasjonen – den har ingen leder i flokken og føler seg nødt til å ta denne posisjonen selv når den føler det påkrevet.

For slike hunder,  må man samtidig begynne hjemme – med å bestemme over hunden i alle andre deler av dagen/livet, ellers kommer man ikke til å få til møtesituasjoner med andre hunder. Det å kaste hunden ut av sofaen innimellom, når eier bestemmer det, og bestemme at hunden da skal gå i sin egen seng for å sove mens man ser på tv hjelper ofte mye. I det hele tatt det å sette rammer for hundens aktivitet og bevegelse innendørs, vil ha stor effekt. Om man aldri bestemmer over hva hunden skal gjøre, men lar den gå inne og mase og sette dagsorden ved å hente leker og oppmane til tur og aktivitet, da er det hunden som er herre over dagen hjemme. Jo mer den føler seg som herre over, jo mindre respekterer den sin eier og det eieren ønsker å bestemme over når de er ute.

Hvorfor skal den plutselig gjøre som eieren sier når det kommer en annen hund, når den hjemme bestemmer hvor eieren skal sitte, hvor hardt eieren skal trekke i leken den kommer med og hvilke klokkeslett den skal få mat og tur?

DSC_5610

HP Dodori Dhamira, HP Insinya Ijaba og HP Jozani Jabari

 

Lederskap over en mentalt selvsikker og selvstendig hund som en ridgeback må være gjennom alle deler av hundeholdet, det må være konsekvent. Det er ikke slik at hunden aldri kan få være i sofaen, men man må kunne bestemme når den kan være der og når den ikke kan være der, og hvor i sofaen man selv skal sitte. Man må også kunne si til hunden at den skal gå og legge seg og være rolig der, og å ikke gi den mat og/eller tur når den maser som verst om det men vente til den har gått og lagt seg ned etter beskjed om det og har sluttet å mase, gjør at det ikke er hunden som bestemmer når, men eieren.

Rent dressurmessig er det beste å lære hunden å gå på plass med slakt bånd ved passeringer, da vil ikke båndet gi noen signaler. Man må psykisk bestemme over en hund, ikke fysisk ved å bruke båndet for å holde den igjen. Det vil den ikke oppfatte som at noen bestemmer over den, bare som en plagsom hindring.

Så første bud er tillit til hunden, lederskap hjemme og lydighet!

Hvis man stoler på sin egen hund, og lar den utvikle språket og møtekulturen i mange møter med andre hunder uten bånd, så vil man få en hund som umiddelbart kan tilpasse seg den andre hunden og de vil som regel se an hverandre raskere enn vi rekker å oppfatte. Hunder ØNSKER ikke å slåss – det er farlig og de vet instinktivt at man kan dø av det. Det er større muligheter for at den første vurderingen vil gå over i bust og knurring og vurdering av hverandres muskler dersom det er en større motivasjon tilstede, som for eksempel en tispe med løpetid. Men en hund som er vant med å snakke med andre hunder vil som oftest klare det galant også.

I vinter var vi på hundeløp, og siste dagen endte vi med å få låne en annen hundekjørers beste lederhundtispe til parring med en hannhund vi ønsket å bruke fra et toppspann fra Tyskland. Jeg tok med tispa, som ikke kjente meg fra før, opp til den tyske hundekjørerens campingbil. Der var alle hans hunder løse rundt bilen, flere hannhunder. Han tok inn alle de andre slik at det skulle bli rett pappa på valpene, og så fikk de to bli litt kjent mens hun var i bånd og han var løs. Hun ville gjerne bruke litt tid på dette, og mens de lekte og flørtet kom en annen tysk hundekjører gående med hele sitt spann løse (8 stk). Deriblant flere avlshanner. Han hadde ikke oppfattet situasjonen, så han ble stående og prate mens alle hans hunder kom bort til tispa jeg holdt i bånd, som jo luktet veldig godt 😉 Jeg var ganske sikker på at hannhunden jeg hadde valgt, som visste han skulle få lov til å parre denne tispa, ikke kom til å bli veldig glad for å få konkurranse fra andre hannhunder og var derfor ganske spent på hva som kom til å skje. Men han gjorde alle mine bekymringer til skamme – han sto pent ved siden av tispen «sin», lot de andre få snuse og lukte på henne uten å så mye som knurre, men så fort de ble mer interesserte gikk han imellom og sa fra på en kontant måte at hun var hans. Bare ved hjelp av blikk og kroppspråk! (Når hundekjøreren gikk videre med sine hunder ble det parring så hans tålmodighet ble belønnet 🙂 )

Det er ikke dermed sagt at man trenger å la hunden hilse på alle hunder den møter. Og det er ved de møtesituasjonene der man ikke ønsker å la hunden hilse, at man skal ta i bruk sin tillit til hunden ved å skape en ro over situasjonen, at hunden ikke får lov til å hilse fordi DU bestemmer det, ikke fordi det er noe galt med hunden. Og her kommer det inn som jeg var inne på over – dersom man aldri bestemmer over hunden sin ellers, så vil den ikke akseptere eller forstå hvorfor man plutselig nå ønsker å bestemme over den.

Det er derfor det er som en rød tråd – konsekvent lederskap og det å være en klippe av selvtillit og trygghet for hunden gjør at hunden får tillit til at du tar de beste beslutningene!

Om oss – sakset fra vår hjemmeside

Kennel Hunting Pride er en liten kennel i Siggerud, der vi legger fokus på sunne egenskaper når det gjelder helse og mentalitet. Vi har to til fire ridgebacker boende her, (og så har vi ytterligere noen på ulike deleier/fôrvertskontrakter i nærheten), samt en korthåret vorsteh og så trekkhundene til Bjørn. De er såkalte Eurohunder/Scandinavian Dogs/Hounds, og av dem har vi gjerne ti konkurransehunder samt noen unghunder/valper og avlshunder. Vi har også tre hester (Kamilla sine), tre katter (de er musefangerene våre) og to marsvin (som tilhører eldstedatteren). Samt en god del hybelkaniner – vi driver avl på dem også ser det ut til 😉
Bjørn er den som har konkurransementalitet her i huset, så han kjører løp med trekkhundene, mens Kamilla driver på hobbybasis med hest, fuglehund og de andre hundene. Hun har en mastergrad i etologi fra NMBU, og en master i genetikk og avl fra samme sted, og dette er drivkraften bak kennelvirksomheten – å avle hunder som har en mentalitet som gjør at de kan leve sitt liv uten å ha redsler, med masse nysgjerrighet og selvtillit som gjør at de går igjennom livet med god dyrevelferd og uten å lage negative situasjoner for seg selv eller andre. Kamilla er også godkjent mentalfigurant grad A og B fra Sverige, og har en god bakgrunn for å kunne vurdere atferd og mentalitet. Vi kompromisser aldri på mentalitet i vår avl!
Vi har ikke lenger noen interesse av utstilling. Utstilling er en subjektiv vurdering av hundens eksteriør i en skjønnhetskonkurransesetting som vi ikke ser er til gagn hverken for vår rase eller andre raser. Våre ridgebacker blir nøye vurdert i forhold til utseende og eksteriør før evt parring, og er det noen større minus utover øreansettinger, tannmangler eller liknende forsøker vi å finne en partner som har sine styrker der den andre hunden har sine svakheter. De eksteriøre trekkene som bedømmes i en utstillingsring er såvidt vi ser det, ikke faktorer som påvirker hundens holdbarhet eller funksjon. For eksempel vil en kvadratisk hunderase med hellende kryss (egenskaper som ikke er ønsket hos ridgeback) klare seg like mange timer i skogen på tur som en rektangulær hunderase med flatere kryss (som er ønskede trekk hos ridgebacken), de beveger seg bare annerledes i trav på flatt underlag. Vi er heller ute etter å minimere funksjonsnedsettende sykdommer og lidelser, slik at hundene får leve lange, gode liv og eierene får problemfritt hundehold uten bekymringer for hundens helse eller mentalitet. Det er selvsagt ikke alltid vi lykkes, og vi er absolutt like lei oss hver gang det er noe galt med hunder fra oss. Derfor er vi ved hvert kull mer opptatt av at hundene vi benytter i avl er friske og sunne enn at de har utstillingsresultater å vise til. Vi vil heller se en god mentaltest om mulig 🙂 Når det er sagt avler vi ofte hunder som er vakre – både i følge våre egne ønskemål men også sett i forhold til rasestandarden. Men dette er noe vi kan se og vurdere selv, og vi har ikke behov for å få det hverken bekreftet eller vurdert av utstillingsdommere.
Trekkhundene vi bruker er blandingshunder, basert på Alaska husky med innblanding av fuglehund, primært korthåret vorsteh, men også pointer og andre raser. Heldigvis er ikke dette er godkjent rase, og vi slipper å tenke på overflatiske ting som farge og øreplassering på disse. Her er det også helse og mentalitet vi avler for, samtidig som trekkegenskapene er i høysetet, spesielt egenskaper som gir gode lederhunder, da disse er spannets store begrensende faktor dersom man ikke har gode nok hunder foran. Vi foretar derfor først og fremst parringer mellom to lederhunder, da dette gir høyest andel lederhunder blant avkommene.
Vi driver ikke med innavl/linjeavl for å nå målene våre. Nå er det ikke lenger avstand som begrenser tilgangen til avlshunder, slik som situasjonen var for 100 år siden. Vi kan reise langt for å parre, og vi kan hente fersk og frossen sæd i utlandet om ønskelig. Parring av to ubeslektede hunder med de samme egenskapene vil gi avkom med disse egenskapene, og immunsystemet og helsen til hunden vil være langt bedre ved høyere heterozygositet (variasjon) i genene. Innavl gir mindre variasjon, og jo likere gener, jo dårligere immunforsvar og flere sykdommer vil hundene få. Vi versetter genetisk variasjon i hundene og avkommene våre. Om det gjør at det blir store ulikheter på valpene i et kull anser vi det kun som positivt!
De begrensende faktorene på å finne avlsmateriale som innehar alle de fysiske og mentale karakteristikkene vi ønsker er så mange når det kommer til sykdom og dårlig gemytt, at vi ikke lenger ønsker å la skjønnhetsdetaljer begrense dette utvalget ytterligere. Da en parring mellom en hund som er homozygot for ridge og en hund som er homozygot ridgeløs vil gi ridge på alle avkom, kommer vi til å benytte ridgeløse hunder i vår avl dersom det dukker opp en med det gemyttet og den helsen vi er ute etter. Vi har også sett at en parring mellom to hunder med perfekte ridger kan gi avkom med mange ulike ridgefeil, og vice versa, så vi kommer antakelig ikke til å la «kvaliteten «på ridgen være begrensende heller. Den effektive populasjonsstørrelsen i denne rasen er liten nok på grunn av nært slektskap mellom de aller fleste hunder som går i avl (dette på grunn av popular sire syndom, som er oversatt til matadoravl på hannhunder, i tillegg til at folk ofte ender opp med å bruke søsken til veldig populære hannhunder og således redusere genpoolen ytterligere). Dersom 30%-50% av alle ridgebacker som blir født skal utelukkes først på grunn av manglende ridge eller ridgefeil, og det FØR de blir screenet for sykdommer, så vil genpoolen snart være for liten for kunne selektere for mentalitet og helse i en bærekraftig rase.
Våre ridgebacker blir solgt med registrering i NKK, chipmerking og helseattest fra veterinær. De har fått markkur og er godt sosialisert med hunder, katter og hester bant annet, i tillegg til å være miljøtrent på ganske mange ulike ting. De får med seg fôr for de første dagene, informasjon om rutiner og tips og triks om innlæring, samt teppe fra valpekassen dersom man ønsker. Vi mener dog at hundens minne trigges av lukt, så dersom den får med lukt fra mor og søsken vil den huske og savne disse. Dersom den ikke har med noen lukt hjemmefra vil den antakelig oppleve mindre savn.
Vi gir livstids oppfølging til våre valpekjøpere, og da mener vi livstid som i vår levetid, og ikke valpens 😉 Vi gir gjerne også råd og hjelp til folk som ikke har hund fra oss, og som kanskje bare ønsker seg hund fra oss.
I gjengjeld krever vi at alle ridgebacker blir røntget på hofter og albuer mellom 12 og 18 mnd alder, og ønsker forståelse for at vi vil holde kontakt med alle avkom herfra. Vi selger bare ridgeback til folk som har en genuin interesse i rasen, og som har satt seg inn i alle rasens positive og negative sider. Dette er en hund som krever mer av sin fører enn en hund uten vaktinstinkt eller en hund som ikke har den selvstendige naturen som denne rasen er avlet for. Derfor forbeholder vi oss retten til å avvise valpekjøpere som vi mener ikke passer til å ha en ridgeback og selger våre hunder ikke etter først-til-mølla prinsipp, men til de personene/familiene der vi mener hunden får den beste forutsetningen for å bli den hunden vi ser at den kan bli og der den får rett støtte og dressur.
Vi bruker standard kontrakt fra NKK når vi selger våre valper, og bruker kontrakter tilpasset hvert enkelt tilfelle når det gjelder fôrvertsavtaler.

Vi tar gjerne imot spørsmål om vår avl, våre hunder, hjemmesiden eller annet, og er du interessert i våre fremtidige kull er det bare å sende en mail eller ta en telefon! Vi blir veldig glad for besøk og prater gjerne om rasen og hundene og svarer på spørsmål fra alle som måtte ønske 🙂


Kennel Hunting Pride is a small-scale kennel situated in Siggerud, just outside Oslo, owned by Kamilla Lysaker and Bjørn Lyng Pedersen. We selectively breed Rhodesian Ridgeback and occasionally we have a litter of Eurodogs bred for sled dog racing although these are bred for our own use and rarely sold. The kennel consists of four Ridgeback bitches and two males where only two live with us, the rest lives with other families on breeding terms. We also have approximately ten adult Eurodogs plus some puppies/youngsters almost each year. Bjørn is the competitive one so he races the sled dogs while the Ridgebacks and the horse are Kamilla’s hobbies. Kamilla has a university degree in ethology and a master in genetics and breeding. She has studied Ridgeback’s genetics behind mentality traits from the Swedish DMA (MH) and is now working with hunting traits in the Norwegian Elkhound breeds. We enjoy studying the dogs’ behaviour and language and the mentality of the dogs is highly valued and the main concern when breeding, together with health aspects.
We have no interest in breeding dogs for good looks, for us it is more important that the dogs have a mentality that is strong, with low fears and curiosity to overcome anything as we think it is bad welfare quality to walk around being fearful. We also want the dogs from our breeding to be accessible, without being overly sociable, but tolerant and with the best possible skills in human and dog language, so that the dog can communicate easily and have problem free encounters with people and dogs. We want to breed dogs that will have no need for veterinary care other than routine care, and even if we know this may be an impossible task, we still try. Where there is genetic tests available, we make use of those to accomplish this, and where there isn’t we use common sense. We love the Ridgeback with all it’s characteristics and therefore we breed to have good dogs ourselves in the future, and we want other people to be able to have that opportunity too. That makes all litters from us carefully planned, and wanting to have a problem free dog ourselves, we wish no less for our puppy buyers. We don’t always succeed despite all our efforts, but this is biology, not mathematics, and the outcome isn’t given for all aspects.
If possible, we want the dogs in our breeding programme to have gone through a MH (Swedish mentality-test) so that their temperament is objectively evaluated. There are so many traits that cannot be evaluated through daily life events, which we will not be able to judge even from knowing the dog personally, only trough giving it tougher demands. We never compromise on temperament! Traits that we want to improve, we look for and select in a mate for that dog. Traits that are strong in the dog we have, will not be compromised or lost by using a dog with less good abilities, so selection is hard!
After selecting for mentality, character and health issues, we also want to breed dogs that have all the essential details of the Rhodesian Ridgeback and with all the functional qualities that makes up this breed. If judges and others find the dogs beautiful that is nice to know, but not essential for us. Having said that, we also occasionally breed show champions, and given that few of our puppy buyers have any interest in showing, we have a lot of hidden treasures 😉  We think the ridge is of the least importance when it comes to the quality of a breeding dog. As there are so many diseases we need to avoid and with a very small effective population size of this breed, the gene pool is tiny enough if we are not going to exclude near half the population due to crowns not perfectly parallel or present in double versions. As a mating between a homozygous ridged individual with a homozygous ridgeless individual will produce 100% ridged offspring, we will also be doing matings with ridgeless individuals in the future. We have also seen that two perfectly ridged individuals may produce offspring with ridgefaults, and vice versa, so we will probably not let the quality of the ridge be a limiting factor of finding good breeding material either.
As for the Eurodogs we only breed from healthy dogs with the best capacity as race dogs, preferably only lead dog to lead dog matings. We strive to make each generation better than the previous and do not hesitate to use males from other mushers if that combination is what we think will give the best puppies. In addition to making fast dogs with capacity to win mid-distance races, we prefer dogs with medium coat, strong feet and paws and outgoing personalities.
We do not do line- or inbreeding in order to accomplish our goals, as we think that when all dogs in the world now are available trough frozen semen and import, there is no longer the need to secure traits with related matings, as one had to do in the beginning of selection for sled dogs or dogs for lion hunting, when dogs with the crucial abilities were rare and travelling was slow. Breeding a lead dog to an unrelated lead dog will also produce lead dogs! Breeding a lion dog with nerves of steel with a similar, unrelated dog will produce offspring that have the same qualities, and with the bonus that immune systems and other health aspects are preserved in a much better way trough higher variation in alleles and less homozygosity.
Our puppies are sold with NKK registration certificate and pedigree and a veterinary examination certificate (Ridgeback). They are dewormed and identity marked with microchip. We provide food for the first days together with a handbook containing information about the feeding regime they are used to and require. Included in the handbook are some tips and advice and some general info.
We offer lifetime support and assistance for our puppies and their new families.
In return we expect all new owners to x-ray their dogs (Ridgebacks) before two years of age and to accept that we wish to keep a close contact with all puppies from us. We only sell dogs to people who have a genuine interest in the breed, not only it’s looks, and who will offer the puppy an active and loving home and treat it like a member of the family.

We use the standard contract of the Norwegian Kennel Club when we sell a puppy.

If  you are interested in a puppy from us or wish to have more information about our dogs and future litters don’t hesitate to take contact either by mail or phone! If we do not have puppies available it is possible to put your name on a list for an upcoming litter.

 

Vom Dogrun – løpe med hund er gøy!

I fjor deltok jeg i det aller første Dogrun som ble arrangert. Linda, hennes datter Leah, Tia, Nicki og jeg og Dhamira løp og gikk 3,5 km og koste oss veldig med dette arrangementet.

I år hadde Bjørn og jeg bestemt oss for å delta på alle tre arrangerte Dogrun på Østlandet, og vi begynte med Dogrun i Frognerparken, på bryllupsdagen vår 😀 Her hadde vi med Tia, som den eneste hunden. Vi hadde også med Eva i vogn, og det var en nydelig dag i Frognerparken.

dogrun_frogner2016

Tia oppfører seg jo helt eksemplarisk så lenge mamma Linda ikke er i nærheten (eller hun øyner sjansen for å kunne reise hjem til henne) så det gikk helt suverent halve distansen, den andre halve måtte jeg trekke henne med meg… 😉  Men vi kom i mål!

dogrun_frogner2016_2

I september var det duket for to Dogrun, først i Drammen, der vi hadde bestemt oss for å  løpe to runder. Zima fikk lov til å være med her, hun var jo såpass ung at jeg ville ha henne til å løpe rolig ved siden av, noe vi fikk til ganske bra synes jeg. Det gikk egentlig bedre når jeg løp rett foran Bjørn og Zima, for da kunne jeg styre farten, og Zima så meg hele tiden og løp midt imellom oss med slakt bånd.

14237713_923053654473052_1039098488180462995_n

14292369_923528621092222_2017774764503108254_n

14238300_923528614425556_8737166652559632222_n

Mellom Dogrun Drammen og Ekeberg var det Oslo Maraton for meg, bare 10 km, men allikevel en ganske heftig løpssesong for en som aldri har løpt noe som helst hverken som treningsform eller konkurranse 😀

På Ekeberg delte vi oss opp, Bjørn og HP Speed løp to runder på tid, mens jeg og Lengo skulle løpe sammen med Linda, Leah, Nicki og Tia. Når Linda ble syk ble det Leah og Tia som ble med, og det var jo en utfordring for Leah når Linda sto igjen på sletta.. Tia måtte slepes med, og begynte bare å løpe de siste 50 meterene når hun skjønte at vi var på vei tilbake til sletta der moren hennes sto 😉

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

 

Vi gleder oss til neste år, da blir det antakelig samme som i år, Frognerparken, Drammen og Ekeberg. Vi har hundekjøringsløp i februar når det skal være på Beitostølen, så da får vi ikke vært med, og Setermoen og Tromsø er litt lengre enn vi kjører for et løp 😉 Hvis det er flere valpekjøpere som vil være med kan vi vurdere Gjøvik eller Hamar også, så gi lyd fra dere om vi skal starte lag!

 

Tre måneder har gått…

 

 

Siden sist innlegg har det vært ganske stille 😉 Det har gått i ett med tre valpekull, og så fort de flyttet ut så begynte jeg i ny jobb, samtidig som det ble kaldere i været og hundekjørersesongen dro igang for fullt. I år kjører vi et litt annerledes treningsopplegg for trekkhundene, så Bjørn er ute og trener fem dager i uken og tidsskjemaet er ganske tettpakket (i år er jeg hovedtrener, så jeg kan skylde meg selv!), i tillegg til to hester og to barn som skal rundt på svømming og turn…

Fra kullene i sommer har vi beholdt fem valper, tre trekkhunder, en vorstehvalp og en ridgebackvalp. Av de tre trekkhundvalpene skal en bli min. Jeg har alltid hatt en trekkhund (minst), men etter at jeg måtte avlive Irish, som var en perfekt trekkhund, var lysten borte en stund. Hun var en hund som hadde alt jeg ønsket meg, en suveren lederhund, tidlig moden, styrbar, gikk usporet og i all slags vær, snill med unger, andre hunder og generelt en suveren trekkhund. Nå er Clynelish, hennes arvtager, også hennes niese, så jeg håper det er noen av de samme egenskapene i henne fra hennes tante, og forsåvidt også fra hennes mor Ice, som egentlig skulle vært min neste trekkhund 😉 Hun var derimot så rå allerede som unghund at jeg fort skjønte at hennes potensiale var bortkastet på meg, så Bjørn fikk henne.

Håpet er at hun og vorstehvalpen Valeria skal bli et bra lederpar, og at de kan bli et fint lite firspann sammen med et par ridgebacker. Det er noen år siden sist jeg hadde et slikt spann, men jeg gleder meg veldig til neste vinter!

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Av de ridgebackene jeg har hatt oppigjennom er det stor forskjell på trekkegenskapene deres. Min første ridgeback, Tamio, var en god lederhund og en halvgod trekkhund – når hun ville det selv selvsagt 😉