Vom Dogrun – løpe med hund er gøy!

I fjor deltok jeg i det aller første Dogrun som ble arrangert. Linda, hennes datter Leah, Tia, Nicki og jeg og Dhamira løp og gikk 3,5 km og koste oss veldig med dette arrangementet.

I år hadde Bjørn og jeg bestemt oss for å delta på alle tre arrangerte Dogrun på Østlandet, og vi begynte med Dogrun i Frognerparken, på bryllupsdagen vår 😀 Her hadde vi med Tia, som den eneste hunden. Vi hadde også med Eva i vogn, og det var en nydelig dag i Frognerparken.

dogrun_frogner2016

Tia oppfører seg jo helt eksemplarisk så lenge mamma Linda ikke er i nærheten (eller hun øyner sjansen for å kunne reise hjem til henne) så det gikk helt suverent halve distansen, den andre halve måtte jeg trekke henne med meg… 😉  Men vi kom i mål!

dogrun_frogner2016_2

I september var det duket for to Dogrun, først i Drammen, der vi hadde bestemt oss for å  løpe to runder. Zima fikk lov til å være med her, hun var jo såpass ung at jeg ville ha henne til å løpe rolig ved siden av, noe vi fikk til ganske bra synes jeg. Det gikk egentlig bedre når jeg løp rett foran Bjørn og Zima, for da kunne jeg styre farten, og Zima så meg hele tiden og løp midt imellom oss med slakt bånd.

14237713_923053654473052_1039098488180462995_n

14292369_923528621092222_2017774764503108254_n

14238300_923528614425556_8737166652559632222_n

Mellom Dogrun Drammen og Ekeberg var det Oslo Maraton for meg, bare 10 km, men allikevel en ganske heftig løpssesong for en som aldri har løpt noe som helst hverken som treningsform eller konkurranse 😀

På Ekeberg delte vi oss opp, Bjørn og HP Speed løp to runder på tid, mens jeg og Lengo skulle løpe sammen med Linda, Leah, Nicki og Tia. Når Linda ble syk ble det Leah og Tia som ble med, og det var jo en utfordring for Leah når Linda sto igjen på sletta.. Tia måtte slepes med, og begynte bare å løpe de siste 50 meterene når hun skjønte at vi var på vei tilbake til sletta der moren hennes sto 😉

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

 

Vi gleder oss til neste år, da blir det antakelig samme som i år, Frognerparken, Drammen og Ekeberg. Vi har hundekjøringsløp i februar når det skal være på Beitostølen, så da får vi ikke vært med, og Setermoen og Tromsø er litt lengre enn vi kjører for et løp 😉 Hvis det er flere valpekjøpere som vil være med kan vi vurdere Gjøvik eller Hamar også, så gi lyd fra dere om vi skal starte lag!

 

Reklamer

Trening av en Ridgeback del 4 – grensesetting og lederskap

I veldig mange rasebeskrivelser får man inntrykk at en Rhodesian Ridgeback er en superfølsom hund som man ikke må heve stemmen til, da vil den bli redd og usikker. Dette fører til at en god del ferske Ridgebackeiere går i den fellen at de aldri bestemmer over hunden sin, eller korrigerer gal oppførsel, fordi de må være forsiktige med den. Det kan føre til mange ulike atferder, men felles for dem alle er at de nok kan klassifiseres som problematferd.

Ridgebacken er en hund som ble laget for å gå løse i flokk på veldig store farmer i Afrika. Det var mye å passe seg for, det var ofte den sterkestes rett i flokken, og når de skulle ut på jakt måtte de klare seg selv til de fant vilt og oppholdt det til jegerne kom til hest. Med andre ord er det en rase som er avlet på å være selvstendig, modig og opptatt av flokkstruktur og rangordning.

I naturen er en flokk uten en leder en veldig utsatt flokk. I tillegg til at det blir flere innbyrdes stridigheter når det ikke finnes en sterk leder, så kan det også være farlig i forhold til rovdyr, inntrengere og gi problemer i forhold til for eksempel hvordan maten skal fordeles. Uten flokklederen blir det altså mer uro i flokken, helt til det er opp og avgjort hvem som tar over lederposisjonen. Det å være flokkleder er heller ingen dans på roser. Man må hele tiden holde sterk kontroll på alle de andre flokkmedlemmene, vise seg som en sterk og potent leder slik at de ikke oppdager noen svakheter i helse, fysikk eller psyke. Man må gå foran som et godt eksempel, vise hva som er greit og hva som ikke er greit i omgivelsene  og hvordan man skal reagere i hvilke situasjoner.

Det at Ridgebacken i utallige generasjoner i rasens begynnelse er selektert på bakgrunn av at de skal være selvstendige og leve og bo i flokker med mye frihet til egenlært atferd gjør at de veldig ofte reagerer på fravær av regler med å tolke det dit hen at det ikke er noen som tar kontroll over de situasjonene den varsler om. Og uansett hva slags type den Ridgebacken er, om den er såkalt myk og ranglav, eller dominant og ranghøy, så vil den oppfatte en flokk uten en leder som gir beskjeder om hvordan man skal reagere, som en flokk som er i trøbbel. Og det som skjer da er at den føler at den er nødt til å ta det ansvaret selv, selv om den kanskje verken er skapt for det eller har noe ønske om det. Det er rett og slett et overlevelsesinstinkt.

Så, hvordan være en god flokkleder for en slik type hund? (og det sier jeg fordi mange andre hunder/hunderaser har overhodet ikke behov for flokkstruktur, rangordning eller en tydelig leder i samme betydning, de vil aldri overta en oppgave eller ta ansvar selv om ingen andre gjør det men er mer enn happy med å slippe å ta avgjørelser 😉 Det gjelder IKKE for en Rhodesian Ridgeback).

Man må som regel nummer en alltid være trygg i seg selv, slik at hunden oppfatter en som dens trygge klippe, som aldri er usikker i noen situasjon. Enten det er møte av fremmede hunder på gaten, rådyret som tusler i skogen mens man er i hagen, postmannen som leverer post, nabobarna som hopper på trampolinen rett utenfor gjerdet, naboen som går opp og ned trappen i oppgangen eller hva det måtte være. Alle disse situasjonene er jo helt dagligdagse for oss, og ingen mennesker ville reagert på det. Helt til den hunden man kanskje har hatt i et års tid fra den var valp, plutselig begynner å bjeffe og bære seg og kanskje løper mot det de bjeffer på. Etter et par slike episoder blir man ganske spent, nervøs, kikker og leter etter slike potensielle «problemer». Om man gjør dette, vil hunden oppfatte det som at «ja, matmor er livredd for denne naboen, så da må jeg i hvert fall passe veldig godt på, for begges skyld!». Og man får en ond sirkel, hvor hunden får for mye ansvar uten at noen er klar over at det er det som har skjedd. De færreste hunder ønsker dette ansvaret, det er bare et fåtall hunder med en slik psyke at de virkelig mener de er best egnet til den jobben. Men som sagt er en flokk uten en leder en flokk i trøbbel, så derfor vil selv en Ridgeback uten særlig mye mot og pondus føle at det er tryggere å ta det ansvaret enn å bare late som ingenting. De vil ofte også bli stresset av alt ansvaret, og får en ennå tyngre byrde enn en hund som har alt motet og selvtilliten som behøves.

Det man må gjøre når vaktinstinktet våkner hos en Ridgeback er å være veldig tydelig på at ingenting av det den bjeffer på er grunn til opphisselse overhodet, og om den overser den kommandoen/bekreftelsen og fortsetter å bjeffe (det vil den antakelig innimellom) så må man sørge for å bryte den låste atferden. Enten ved å fjerne den fra situasjonen, eller ved å ta den inn i situasjonen. Det avhenger selvsagt av hva det er, og hvordan omgivelsene reagerer på hunden. Men om man begynner å mase og klappe og styre med hunden kan den oppfatte det som en bekreftelse på rett atferd/at det virkelig er noe å reagere på, så man må være rolig og bestemt, uten å la seg vippe av pinnen. Enten viser man den det den lager oppstyr om, dersom det er en statue eller noen man VET ikke er redd for hunder. Men dersom hunden reagerer på en person som er redd hunder vil man ofte gjøre det vondt verre ved å forsøke å tvinge inn en hilsesituasjon.

Om man har lagt et godt grunnlag fra starten av ved å være tydelig på at hunden for eksempel ikke får rase ut av huset eller bilen før den har fått beskjed, at den ikke får gå heeelt ytterst i båndet og dra eieren rundt omkring på tur, at den ikke får bestemme hvor andre skal sitte eller ligge i sofaen eller godstolen og at den må utvise impulskontroll når det er noe den vil veldig mye fordi du bestemmer det – da går denne perioden raskt over.

Men i motsatt fall har man en god jobb å gjøre. Er man av rett personlighet for oppgaven men bare har sluntret unna og vært lat i hundeoppdragelsen vil det oftest la seg rette opp i ganske raskt.  Om man selv er eller har blitt veldig usikker og ikke makter å bestemme over hunden når den oppfører seg tullete, da tar det lang tid og det krever en stor innsats og ofte en endring i holdning og oppførsel hos eieren i slike tilfeller. Og veldig mange av de sistnevnte tilfellene er de som til slutt blir omplasseringshunder, ofte i en alder av 12-24 mnd.

(Det er ikke alltid en dårlig beslutning – veldig ofte har tilliten mellom hund og eier begge veier blitt så tynnslitt og ødelagt at det ikke vil la seg reparere, mens hunden vil kunne bli en helt annen hund hos en annen person, fordi det er en hund som krever en annen type personlighet hos sin flokkleder).

Konklusjonen er:

  • Ha klare regler for hva hunden skal og ikke skal få lov til alt før du henter den.
  • Ikke vær redd for å være streng med hunden når den ikke overholder disse grensene – det er i innlæring at man må utelukkende bruke positive og motiverende metoder med en Ridgeback, mens man for å forklare den hva som IKKE er lov ofte må bruke ganske store bokstaver.
  • Vær bestemt. En Ridgeback tøyer grenser, den har gått teaterhøyskolen og kan alle triksene i boka. Men man må ikke la den få tøye grensene for mye, for da er det ikke tøying lenger men overlisting. Når man har ropt en gang og hevet stemmen en gang skal den høre.
  • Vær uredd og stol på hunden (og deg selv!) Når den møter en annen hund som blåser seg opp og du skjønner at du antakelig verken klarer å kalle inn din egen eller bli kvitt/passere den andre – pust med magen og stol på at hundene klarer å lese av og bli kjent med hverandre. Du vil bli overrasket!
  • Lær hunden å gå pent på siden når du passerer andre mennesker og hunder. Om du sveiver den inn med båndet blir det en anspent streng helt av seg selv og du har laget et problem.
  • Ikke la hunden din vokte vinduene, porten, hagen eller noen annen del av «territoriet». Fortell den at den skal gå og legge seg og tie stille. Putt den i bur eller fjern den fra rommet om du ikke lykkes.
  • Aldri gir deg opp selv om hunden gjør det. Igjen – pust med magen og vær bestemt (altså, gir deg opp med G, ikke J 😉 )
  • Om du står og lurer på om det er Ridgeback du skal ha (følger du linken kan du lese forskjeller på korthåret vorsteh og Ridgeback, dersom du står og vipper mellom disse rasene 😉 ), og du vet at du er konfliktsky og absolutt ikke har noe ønske om å bestemme over noen – vurder en annen rase, en mildere en, uten vaktinstinkt og med mindre selvstendighet 🙂

 

 

Trening av en Ridgeback del 3 – gå pent i bånd

Iphone_april2014 498

Hunting Prides Insinya Ijaba og Hunting Prides Dodori Diwani med sine turfølger ❤

 

Det å ha en hund som går pent i bånd er for mange en drøm, men isteden går de rundt med marerittet – en hund som trekker og drar for å komme dit den vil, som lager lyd og oppfører seg mest som en bulldoser.

For meg er det et alvorlig tegn på at hunden mangler respekt for at det går noen i andre enden av båndet, det er rett og slett uhøflig. Jeg vil sammenlikne det å dra i båndet for å komme avgårde et sted omtrent som om vi mennesker skulle dyttet til side folk i en kø for å få den kaffen vi ville bestille. Men hunden vil jo ikke forstå dette av seg selv, sosiale spilleregler er noe man må lære, hund som menneske. Barn sniker jo ofte i køen, jeg var nylig på Tusenfryd, og der måtte vi lære barna våre både å holde på sin egen plass i køen (ellers ble vi jo stående ved den karusellen i evigheter!), samt å ikke gå forbi de andre. Det er jo informasjon de ikke kan ha fått om ikke de har fått prøve å stå i en kø. Det er det samme med hunder. Om hunden har fått lov å dra i båndet i hele sitt liv, så kan den jo ikke forstå at det skaper ubehag for føreren. Om man korrigerer den ved å dra tilbake, skjønner den heller ikke så veldig mye av hva det er som er galt, og effekten av korrigeringen vil sannsynligvis utebli.

Om man begynner med en liten valp holder det fint å stå stille til den slutter å dra i båndet, for så å fortsette å gå. Om det er en litt eldre hund, som veier litt mer, så legger jeg gjerne mye tyngde i båndet, altså hele vekten min, i det jeg ser at den kommer til å stramme skikkelig, og legger samtidig på et lite brøl eller et nei. Da skvetter den til, og forstår at dette var jammen ikke noe mamma likte. Og så er båndet antakelig slakt igjen, og man kan fortsette dit man skulle. For meg som har hundene oftest løse er jo dette noe vi trener på når vi er på vei ut på tur (jeg tar dem i bånd det første stykket så de ikke skal løpe bananas over grusveien vi må krysse for å komme til skogen for eksempel), og da er det samtidig som det er innlæring av å gå pent i bånd, så er det passivitetstrening, det er generell lydighetstrening og det er en øvelse i konsentrasjon og impulskontroll.

Om man bor et sted der hunden som regel må luftes i bånd, så må man sette av flere hele turer der man bare trener på å gå pent i bånd. Det betyr at man kan bruke så mye som 30 min på kanskje bare 50 meter, og så går man hjem igjen. I løpet av de treningsturene er det viktig at hunden ALDRI trekker i båndet, at man stopper hver gang det skjer og at den ikke får komme videre før den er rolig og har slakk i båndet. Da kan det hende at hunden ikke får noen ordentlig luftetur på noen dager (før den har lært å gå pent i bånd), fordelen er at den får trent hodet ganske mye og det er også en hel masse impulskontrolltrening og passivitetstrening forbundet med det å lære å gå pent i bånd.

Om man har en hund som må få litt lengre turer enn det man klarer i denne innlæringsfasen kan man bruke en sele på de turene der man ikke skal trene på å gå pent (for dem som bruker sele for å få hunden til å slutte å trekke vil jeg bare nevne at en sele er fremstilt for at det skal være behagelig og anatomisk rett for hunden å trekke, og så lenge det ikke er en anti-trekksele vil det da virke mot sin hensikt 😉 ). Men da er det viktig at man er konsekvent og ikke blander epler og pærer – har den på selen skal man ikke trene på å gå pent, og har man på halsbåndet skal hunden ikke få trekke, da er det stopp og vent. Ulempen med denne metoden er at man da antakelig misser sjansen for å få en hund som trekker jevnt på ski og sykkel uten å stoppe for å snuse etc. For oss som driver litt med trekkhunder er jo hele vitsen at når de har på selen er de på jobb, da skal de trekke rett frem og det er absolutt ikke lov til å stoppe for å snuse/hilse på andre hunder etc.

Hvis man bruker sele på lufteturer der hunden får lov til å gå og lese avisen i grøftekanten vil man antakelig ha store problemer med å få den til å skjønne at den ikke kan det når man sykler med den  😉 Noe som kan skape ganske farlige situasjoner med en stor Rhodesian Ridgeback som plutselig snur i 20 km/t for å snuse på en telefonstolpe 😀

Så jeg anbefaler å lære hunden å gå pent i bånd med halsbånd så fort som mulig, og så ta de ordentlige turene etter at det er fastslått at det er uhøflig å rykke i båndet som holdes av et menneske!

Vorsteh vs Ridgeback?

Av en eller annen grunn er det flere enn meg som både er tiltrukket av vorstehhund og Rhodesian Ridgeback. Kanskje er det fordi det er to raser som begge er atletiske, sunne, sterke, store og korthårede? For der stopper i hvert fall fellestrekkene, kanskje med unntak av at de begge går meget godt med barn. Jeg tenkte jeg skulle utdype noen av egenskapene som gjør at disse to rasene skiller seg ganske mye fra hverandre med tanke på bruksegenskaper og væremåte 😉

Jeg lister en del egenskaper, og så kan dere se hvilke som stemmer på hvilken rase (KV – Korthåret vorsteh, RR – Rhodesian Ridgeback).

  • Energisk KV RR
  • Bedagelig KV RR
  • Arbeidslyst KV RR
  • Liker repetisjoner KV RR
  • Barnevennlig KV RR
  • Trenger store doser fysisk trening KV RR
  • Elsker løpeturer KV RR
  • God trekkhund KV RR
  • Glad i mat KV RR
  • Glad i å svømme KV RR
  • Overlegen overfor mennesker KV RR

Det er ikke det at ikke noen Ridgebacker elsker løpeturer og svømming, men majoriteten gjør ikke det. Om man er veldig fysisk aktiv selv i en (for en Ridgeback) ensformig aktivitet, vil den fort bli lei og saaaaaaaakke veeeeeeeldig akterut 😉 En bekjent hadde en Ridgeback for mange år siden der jeg vokste opp, og han syklet mye med hunden i marka. Problemet var bare at han bodde helt nederst i dalsiden, og marka lå øverst. Ergo ble det en ganske lang sykkeltur på gangvei for å komme ut i skogen. Man kunne stadig se Ridgebacken øverst i bakken, på vei nedover, i luntetrav, og når man kjørte videre nedover så man eieren på sykkel en kilometer lenger ned 😀 Hunden gikk alltid rett hjem, men i SITT tempo ja. En annen bekjent av meg hadde en fuglehund som røk en muskel og måtte opereres og holdes i ro lenge etterpå. Han savnet en løpekompis og fikk låne min Ridgebacktispe, en forholdsvis ung og energisk Ridgeback. Men etter to turer sa han når han leverte henne at dette gadd han jammen ikke å gjøre igjen. Hun hadde hengt bak han som dødvekt i båndet fra det øyeblikket hun skjønte at de skulle ut og løpe i flere kilometer uten at hun verken kunne gå løs, leke med andre hunder eller lese avisen i veikanten! På Vom Dogrun kunne man også ganske klart se forskjellen mellom hundene. Der Tia løp ved siden av meg til å begynne med og så forsvant lenger og lenger bakover i båndet etter hvert, så det etter en stund var jeg som trakk henne, løp alle vorsteherne foran i godt driv med stram line og hjalp sine førere…

Når det gjelder arbeidslyst og motivasjon er også KV og RR i to helt ulike ligaer. Der de fleste vorstehere elsker å jobbe for førerne sine, kan holde på i lang tid og med mange repetisjoner, skrur en Ridgeback seg av etter kort tid om den ikke ser nytteverdien i det den gjør. En Ridgeback liker selvmotiverende aktiviteter, som for eksempel å gå spor der den vet det er noe i enden på sporet, og når den først har lært å gå på plass ser den ingen grunn til å terpe på HVOR denne plassen befinner seg med tommestokk. Mens en vorsteh kan gjøre ulike aktiviteter bare fordi eieren ber den om det, og gjerne strekker seg til det ytterste for å finne ut akkurat hvor man vil at den skal gå.

Så hvis man er ute etter en treningskompis, en hund som tåler en del vær og som gjerne blir våt er det en vorsteh man skal ha. Om man vil ha en sedat, noe bedagelig anlagt familiehund som gjerne blir med overalt og i alle nye miljøer og er rolig og slapper av hvor enn eieren måtte ta den med såfremt det ikke regner – da er det en Ridgeback man vil ha.

Mer om trening av en Ridgeback kommer i en senere post!

10 gode grunner til at Rhodesian Ridgeback egner seg som familiehund

Trening av en Ridgeback del 1 – passivitetstreningNår en familie begynner å undersøke ulike hunderaser som finnes og så lander på Rhodesian Ridgeback, lurer de gjerne på hvordan ridgebacken er som familiehund. Jeg mottar ofte mail fra unge par som skal kjøpe hund og som vet at innen et par år kommer familien til å utøkes med et tobent medlem, og da er selvsagt et av de første spørsmålene de stiller hvordan ridgebacken er med barn.

En ridgeback er en av de bedre rasene å ha som en familiehund. Dette skyldes mange faktorer, jeg skal ta for meg noen her.

  1. Rasen er i utgangspunktet skapt for å leve i flokk. sovestil2012_6
  2. En Rhodesian Ridgeback er en stor hund, mellom 60 og 70 cm i skulderhøyde og 35-50 kg, derfor vil den lenge være større enn barnet og vil derfor ikke være redd for å være fysisk underlegen. 20160221_173329
  3. En Ridgeback skal være en hund med mye selvtillit, og dette vil ikke bare gjelde på løvejakt 😉
  4. Dette er en rase som er kjent for å være rolig inne. Det blir selvsagt mye hva man gjør det til og hva man lærer dem, men av natur har de en god av-knapp.
  5. De færreste ridgebacker er nervøse eller engstelige (selv om det finnes unntak), og vil derfor ha lite problemer med lyder eller bråk når barn leker.
  6. En god ridgeback er språk- og signalsterk, og vet at barn er nettopp barn. Derfor har de ofte meget høy toleranse for barn og deres påfunn. DSC_2340
  7. De er som regel meget miljøsterke, og kan være med overalt og tilpasse seg alle situasjoner, så lenge de får være med familien sin er de fornøyd!
  8. Det er ikke en hunderase som har et uttalt behov for hard fysisk trening, så man trenger ikke løpe en time hver dag for å holde dem rolige.
  9. Det er heller ikke en brukshundrase, så den trenger ikke timesvis med hjernetrim og mentale oppgaver, selv om de selvsagt liker problemløsning som alle andre hunder 😉
  10. En ridgeback er smart. Hvis man viser den hva man vil den skal gjøre/hvordan den skal oppføre seg og signaliserer med eget kroppsspråk at man er trygg og tilfreds med situasjonen vil hunden smelte inn i enhver setting som et løveskinn foran peisen 🙂

Selvsagt krever det jobbing, og det tar en god stund før man får en valp til å bli den voksne rolige og fornuftige hunden man ser for seg, men om man bruker de rette verktøyene så krever det bare at man er konsekvent og ligger ett hakk foran hunden. Jeg skriver om trening av Ridgebacker i en liten serie med faq-besvarelser: