Hvordan miljøtrene (Ridgeback) valper

HP Liuwa Lengo hjelper barna med å bygge garasje!

Rhodesian Ridgeback er den mest miljøsterke rasen jeg har vært borti. Det er antakelig selvtilliten man har avlet frem hos Ridgebacken for at den skulle være selvstendig i jaktsammenheng, som gjør rasen veldig sterk på miljø. Dette gjør at den stort sett trenger mindre miljøtrening enn mange andre raser jeg har erfaring med. Det er ikke dermed sagt at miljøtrening og tidlige opplevelser ikke vil gjøre Ridgebackvalpen mer forberedt på ulike ting den vil treffe på.

De er også ofte veldig språksterke, både på å forstå og gjøre seg forstått. En egenskap som gjør at de kommuniserer godt med de fleste.

insinya_mixpics_5weeks_17

Sosialisering er nemlig et annet aspekt – der miljøtrening går på (døde) ting i omgivelsene går sosialisering på levende individer, enten det er andre hunder, mennesker, eller andre dyr av ulike arter.

Her skal jeg fortelle hvordan vi miljøtrener og sosialiserer våre valper før de reiser herfra til sine nye hjem!

  1. Vi har åpen løsning og et lite hus, så valpene er derfor med og ser og hører alt vi gjør i huset, fra støvsuging til middagsforberedelser. Dette gjør at de er vant til å sove og slappe av mens det er bråk rundt (vi har to barn, så det er en del lyd her til stadighet 😉 ), i tillegg til at de er forberedt på de fleste lyder.
  2. Vi spiller fyrverkeri på dvd, så de får både lyd og bilde. Vi begynner lavt, og øker volumet etter hvert.
  3. Vi tar dem med på turer rundt i skogen rundt huset, og på stallen, når været tillater det og de er store nok. Slik får de oppleve nye steder, nye lukter og nye ting – dette er med på å utvikle hjernen! Nye erfaringer er det som gir hjernen stimuli, det hjelper ikke med mange spennende leker i valpekassa om det er de samme hele tiden.
  4. De blir håndtert, stilt opp for fotografering, klippet klør og sinussjekket – slik at de er vant til å bli holdt (fast), og skjønner at selv om noe er ubehagelig eller ukomfortabelt er det ikke verdens undergang allikevel 😉 Og så får man trøst og melk av mamma, eller litt mat samtidig /etterpå.
  5. Vi lar moren gå sammen med valpene selv når hun er veldig lei ammingen og helst vil ligge for seg selv. Dette er fordi det er den aller viktigste læringen valpen kan få – å lære «ordet nei» fra den tryggeste de kjenner. Moren er en de har utelukkende positive minner om, som de har sterke bånd med og som de vil tåle MYE bedre å få kjeft av enn om det skulle vært en fremmed hund. Når valpene maser om å die og forsøker å få seg en melkeskvett i tide og utide, og hun bråsnur seg og brøler til dem samtidig som hun holder dem over hodet med munnen, blir de naturlig nok veldig redde. Dette er noe de aldri har opplevd før, og det er en skremmende opplevelse. Men så fort de piper, slipper hun og slikker dem litt vennlig, som hun jo pleier, og så er alt bra igjen. Noen sekunder, før de forsøker igjen 😉 Denne læringen er livsviktig, og forbereder dem på de beskjedene de kommer til å få av eldre hunder som ikke ønsker valpemas, og gjør at de har svaret inne – pipe og legge seg på rygg og blotte buken. En tispe MÅ bli lei ammemas for å lære valpene dette, om vi mennesker legger ting til rette for at hun skal slippe så får valpene bare høre gode ord all den tid de er sammen med henne. Om man fjerner moren, eller setter på henne en fysisk hindring over pattene for å avvenne valpene vil de berøves denne viktige læringen og kanskje er det en fremmed sint hund som gir valpen dens første sinte beskjed. Da er det ikke sikkert den verken vet hva den skal gjøre eller at den kommer over det på en god måte!
  6. De får også hilse på en mengde andre hunder, hvor alle er snille, nokså tålmodige og har godt språk med valper. De viderefører det moren har startet med å lære dem nei, og gir tydelig beskjed dersom valpene blir for voldsomme eller påtrengende. Slik lærer valpene å omgås andre hunder enn moren, og de lærer å prate med dem, leke med dem og forstå når nok er nok – uten å tro at verden går under fordi noen er sinte på dem!
  7. Vi er så heldige at vi har en veldig snill katt, og en veldig snill hest. De er faktisk begge hvite med blå øyne, kanskje det ikke er en tilfeldighet?! Disse to gir alle valper fra oss verdifull læring om andre arters lukt, språk og atferd. Katten synes mest sannsynlig det er nokså artig med hunder, og tolerer veldig mye fra valpene, og når de går fra vennligsinnet (om enn veldig voldsom) hilsing til mer herjing, så gir han dem en tydelig, men ufarlig, beskjed. Hesten står stille og lar valpene snuse og sjekke rundt beina hennes, de kan til og med hoppe etter både halen og hodet hennes uten at hun blir redd eller sint. Hun bare løfter hodet ❤

insinya_mixpics_8w_3

Alt dette, og helt sikkert flere ting jeg har glemt, gjør at valper herfra får med seg en veldig solid pakket koffert med verktøy (og god genetikk, for ikke å glemme det 😉 ) som gjør at de kan klare seg veldig godt i de fleste situasjoner. Det er opp til de nye eierene å forvalte det på rett måte, da får de en hund som møter verden med positiv holdning og som vet hvordan den skal takle eventuelle ubehagelige eller skremmende opplevelser. Den vet jo hjemmefra at det går over, og at det går bra!

 

Å sinussjekke vorstehvalper…

…er vel ikke vanlig å gjøre. Men når man har klippet 216 klør og sinussjekket 8 rhodesian ridgebackvalper, var det plutselig i «hendene» at etter kloklipping kom sinussjekk, så da fikk noen av vorstehvalpene seg en sjekk før det gikk opp for meg at dette var feil rase 😂

Menmen, de fikk nå ihverfall klippet klørne alle sammen, og jeg fant ingen sinus denne gangen heller 😉

Alle valpene vokser i superfart, og mødre og barn koser seg masse. De ligger på samme rommet, i to ulike valpekasser, og det går altså så utrolig bra! I starten var Zoë (korthåret vorstehmamma) veldig klar på at når det var piping skulle det vaskes. Så når det var piping i ridgebackkassen ble hun litt i stuss på hva hun skulle gjøre 🙂 BB (rhodesian ridgebackmamma) var derimot veldig blasert til hele greia, og la seg bare flatt ut på siden og tok igjen litt søvn 😀 Nå har Zoë skjønt at piping ikke innebærer at hennes egne valper behøver noe, i tillegg til at hun vasker litt på ridgebackvalpene som ligger nærmest henne om anledningen byr seg!

Rhodesian Ridgeback BB med Hunting Prides Nyangakull 2016

Ridgebackvalpene har begynt å åpne øynene, noen allerede ved en uke. Vorstehvalpene følger antakelig på i løpet av de nærmeste dagene.

Trekkhundvalper med lederhundgaranti!

Trekkhundvalpene har allerede åpnet øynene, der er det tre stk med blå øyne som mamma Ice, og to stk med brune øyne som pappa Tamada. De har fått navn etter whiskymerker, ettersom de kommer fra en direkte nedadgående linje med suverene lederhunder som startet med en hund som het Whisky. Det har vært en Baileys og en Irish i slekten, og nå kommer Dalwhinnie (Whinnie) og Clynelish (Nelish) til å bli boende her, antakelig sammen med en av gutta Glen (Glen Mitch, Glen Elgin og Glen Grant). På bildet er Whinnie i midten og Nelish ytterst til høyre.

Valper, valper, valper!! <3 <3 <3

Valpebonanza!!

Fire valpekull samtidig – to kull trekkhundvalper på 9 uker og snaue 2 uker, rhodesian ridgebackvalper på 4 dager, og nyfødte korthåret vorstehhund valper. Det er galskap! 😂 Men så ufattelig koselig akkurat nå, med gryntende nøster overalt, ungene går frem og tilbake mellom valpekullene og koser dagen lang 🙂 Spørsmålet er bare hvor slitne vi er når det er tre kull på 6-8 uker samtidig, det er da de krever masse i form av fysisk og psykisk stimulering, nye erfaringer og utfordringer hver dag 😉 Lykken er at de er født på et tidspunkt på året som gjør at de kan være mye ute og som gjør det mulig å ha dem med ut på turer og ekspedisjoner. I tillegg er mødrene så gode venner at vi regner med at i hvert fall ridgebacker og vorstehere kommer til å gå om hverandre 😀 Zoë vokste jo selv opp i blandet fellesskap med sine kusiner og fetter hos Rugdelias kennel, da både Lucilla og Zenobia hadde valper med mindre enn en ukes mellomrom ❤

zenny_lucilla

Rugdelias NMJ Lucilla og KMS Zenobia med sine hhv 3 og 11 valper i en kaotisk miks 😉 Bildet stjålet fra rugdelias.com

 

Her kommer noen bilder av vidundrene (de største orket jeg ikke å ta bilder av 😉 ):

Vi har rhodesian ridgeback valper! :)

Rhodesian Ridgeback valper, Hunting Prides Nyanga kull

Hunting Prides Nyangakull ble født lørdag 23. juli 2016, og det var 4 hannvalper og 4 tispevalper i BB’s mage 😄 Alle med korrekte ridger, til tross for at BB er heterozygot for ridge (Rr) og vi har ikke funnet noen feil så langt (ingen knekkhaler og ingen sinus). Noen med lite hvitt og noen med mer hvitt og veldig mange ulike fargenyanser, noe vi liker da det tyder på stor variasjon i genmaterialet!

DSC_6783

Tispene

 

DSC_6784

Hannene

 

BB er en superflink mor, rolig og trygg (hun har jo vært en super «storesøster» for både ett og to kull tidligere, og vist at hun har instinktene i orden!). Vi gleder oss enormt til å se disse vokse opp, foreldrene er jo to av våre absolutte favoritter både mentalt og eksteriørt, og disse valpene bør ha alle forutsetninger for å bli både vakre, sunne og med gode bruksegenskaper til hva man måtte ønske.

Far Dume er fra vårt absolutte favorittkull med rhodesian ridgeback noensinne – Dodorikullet – der det har vært hunder med så store personligheter at de kan fylle en hel bok hver. Trygge, sindige, smarte, avbalanserte, ufattelig barnevennlige og språksterke hunder. Dume var superfin med hunder av alle kjønn, aldre og raser, og uendelig trygg på seg selv.

Dodori Dhamira, Dodori Dume, Etosha Etana and Etosha Enzi

Dhamira og Dume med Dhamiras valper Etosha Etana og Enzi ❤

 

BB er jo godkjent besøkshund gjennom Røde Kors og Antrozoologisenteret, og har gjennomgått mentaltest som et ledd i godkjenningen, samt en mentalbeskrivelse. Hun fikk supert omdømme ved begge anledninger, og blir beskrevet som en sosial tispe som er underdanig og myk i forhold til mennesker, med ekstremt raske avreaksjoner og stort mot og nysgjerrighet. Rett og slett en herlig rhodesian ridgeback!

Bildene over er fra besøkshundkurset, der BB lærer å ligge rolig i en seng med en person. Ingen sak det, sier BB som elsker kos 😅

Presentasjon våre hunder -Aisha

Aisha ble født i mitt aller første ridgebackkull i 2004, som en av fire tisper og 7 hannhunder etter min absolutte favoritt hannhund noen sinne – Rex Ventors Akeron. Akeron var en hund som hadde alt jeg hadde lett etter i en hannhund til min Tamio; et ekstraordinært gemytt, moderat størrelse, han hadde hatt to kull der valpene ble friske og sunne og han var den flotteste rhodesian ridgeback jeg noen sinne hadde sett ❤

Når valpene ble født var det straks noen som skilte seg ut, de to leverfargede valpene, en hann og en tispe. Men hjertet mitt festet seg ved Aisha, etter som hun vokste opp og var en hund helt etter mitt hjerte! Livlig, aktiv, morsom, modig og utrolig søt 🙂

Det endte jo med at jeg beholdt Aisha hjemme, og beholdt en liten bit av hver av de to leverfargete  – ikke en dum avgjørelse viste det seg senere 😉

Aisha utviklet seg til den hunden omtrent som jeg hadde sett som valp, en virkelig morsom og livlig hund, med veldig avbalanserte reaksjoner. Hun livet opp gamlemors og mitt noe sedate liv og tilførte en hel masse latter og glede. En nokså enkel hund å oppdra, sammenliknet med den andre ridgebacken jeg hadde erfaring med (i retrospekt vet jeg at Aisha var nokså enkel sammenliknet med veldig mange 😉 ). Hun var meget trygg på seg selv, men gikk litt i skjørtene på sin meget trygge og modige mor, så hun ble litt mindre moden enn hun ville blitt om hun ikke hadde vokst opp med sin mor – noe vi så når hun flyttet «for seg selv» og da ble flokkleder og langt mer ansvarsbevisst og voksen.

På mentaltesten hun gikk kunne vi se en meget uredd, modig og nysgjerrig hund som  hadde fått det beste fra sine foreldre, en virkelig kanon ridgeback. Når tiden kom for å planlegge valper etter henne hadde jeg hatt en hannhund i tankene ganske lenge, en hannhund som hadde gitt veldig flotte valper i tidligere kull og som hadde en utstråling og en selvsikkerhet som virkelig tiltrakk meg. Han var stor, men siden Aisha og hans kullsøsken ble små så var jo håpet at det skulle bli middelstore hunder. Det var virkelig en match made in heaven – kombinasjonen HP Amboseli Aisha og Masithelas Famous Akinzo by Woody ga meg mitt favorittkull noen sinne – med søsknene Dodori Dhamira, Donjuan og Dume ❤ ❤ ❤ Og nå kommer Dume til å ha et kull med BB, en hund som likner og minner mye om Aisha i sinn og skinn – jeg gleder meg enormt til å se hva denne kombinasjonen kan skape!

Aisha 2016 - 12 år gammel

Rhodesian Ridgeback valper ventes juli 2016!

BB 49 dager drektig med Hunting Prides Nyangakull!

BB, 49 dager drektig med Hunting Prides Nyangakull!

 

Vi har nå fått vår beste BB hjem, det er 14 dager ca til hun nedkommer med Hunting Prides 14. kull med Rhodesian Ridgeback valper! Det er hele 12,5 år siden vårt første kull rhodesian ridgeback så dagens lys, og i løpet av disse årene har vi hatt gleden av å se så mange herlige ridgebacker berike sine nye familiers liv. De aller fleste har vært veldig nære vårt avlsmål om friske, uredde, stabile, barnevennlige og trygge familiehunder, så vi føler at vi har lykkes i vårt avlsarbeide! I år er et spesielt år, vi får i tillegg vårt første kull med korthåret vorstehhund. Det er også et kull avlet med gemytt og mentalitet i fokus, samtidig som vi regner med at det blir friske, sunne hunder med god helse og meget gode bruks- og jaktegenskaper. Men en jakthund er en familiehund veldig store deler av året, med de krav de fleste familier har til en rolig, trygg, barnevennlig hund så har vi satt det i høysetet. Det morsomme er jo at begge mødrene er godkjente besøkshunder gjennom Røde Kors og Antrozoologisenteret – de fikk sine diplomer og godkjenning samme dag 🙂

Rugdelias SZG Zoë og BB med Røde Kors skjerfet de bruker som besøkshunder

Vi gleder oss kjempemye til våre kommende valpekull, nå først kommer antakelig  rhodesian ridgeback valpene. Pappaen til dette kullet er bror av den enestående barnevennlige, kloke Dhamira – en hund som det bare var en på millionen av når det gjelder gemytt og personlighet og som vi savner hver dag. Det gjør dette kullet veldig, veldig spesielt for oss!

BB har inntatt en ganske flodhestliknende kroppsform, en hund som normalt er både slank, elegant og smidig er nå forvandlet til en rullende, treg, lett tønneformet ridgeback 😉 Men hun er i veldig god form, og like blid og lykkelig som hun alltid har vært – hun er bare litt mindre energisk 😂 Vi kjenner valpene beveger seg og turner rundt der inne, nå er det ikke lenge til de kommer ut!

Presentasjon våre hunder – Tamio

Hasselsnårets Norma Jeane Baker, min første rhodesian ridgeback

Tamio, eller Hasselsnårets Norma Jeane Baker, var min første rhodesian ridgeback.

Jeg har vært hundegal hele mitt liv, og passet hunder for alle kjente, både naboer og familie måtte låne bort hunder nå og da 😉 Jeg hadde boxere, labradorer, vorsteh/labrador krysning, amstaff, dalmatiner og bearded collie som trofaste bekjentskaper, og visste lite om hva slags hund jeg selv skulle ha, annet enn hva den skulle hete.

Mitt første møte med en ridgeback står like klart for meg den dag i dag, ennå det har passert 20 år siden (herregud, når skjedde det?!). Det var da jeg visste.

Da jeg var 14 år jobbet jeg en sommer på Tusenfryd, der jeg leide hester og ponnier rundt på runderidningen som var de første årene etter cowboylandsbyens oppstart (jeg har vært hestegal like lenge som jeg har vært hundegal – tror det er et virus?!). De som skulle passe på oss fjortisene bodde sammen med oss på en hytte rett ovenfor parken, og de hadde med seg den ene ridgebacken til foreldrene hans den andre uka jeg var der. Jeg, som alltid drasset rundt på andres hunder, spurte lykkelig om jeg kunne få klappe henne, og det fikk jeg. Hun kikket ikke opp engang, der hun lå utstrakt i solen. Det hadde jeg aldri opplevd før. Hunder likte da å få kos?! Så, utpå  kvelden, ga jeg henne mat. Hun spiste med ro og verdighet, og snudde og gikk når hun var ferdig. Hva? Labradorer og boxere lar seg alltid kjøpe med mat? Dagen etter gikk jeg tur med henne, i bånd, da både jeg og de som hadde henne med skjønte at hun antakelig ikke hørte videre på meg 😉 Vi gikk på tur hver dag, hun var høflig og rolig, og når vi kom tilbake gikk hun og la seg.

Jeg var solgt.

En hund som elsket sine eiere, som var tolerant og rolig og høflig men som ikke kunne kjøpes med verken kos, mat eller aktivitet, en stor, muskuløs og korthåret hund (jeg er ikke videre glad i pelsstell…), det var min drømmehund!!

Jeg har dessverre ikke noe bilde av henne, men hennes navn var Savanne’s Sinta, og hun var fantastisk.

Realist som jeg er skjønte jeg jo fort at jeg ikke kom til å få innvilget min egen hund på mange år, så jeg måtte vente i seks år før sjansen kom. Når jeg skulle flytte til Ås for å studere på NMBU begynte jeg å lete etter ridgeback valper. Det var ikke veldig mange kullene å velge mellom i Norge på den tiden, men litt flere i Sverige. Jeg hadde sett på et kull i Sverige, men der var dessverre alle tispene lovet bort. Så sto jeg på venteliste på tre kull i Norge, det ene var det få valper i som ble tatt med keisersnitt og mor var ikke så interessert i de små, i det andre ingen korrekte tisper, den tredje tispa var forsinket med løpetid. Jeg ville gjerne ha hele sommeren på meg før jeg skulle flytte på hybel med valpen, så mer og mer motløs ble jeg når tiden gikk og gikk uten at tispe nummer tre fikk løpetid. Så ringte oppdretteren fra Sverige. Hun hadde fått noen avbestillinger, og jeg kunne velge mellom flere tisper! Lykken var stor 😀

tamioozelda

Tamio til venstre, ca fire uker gammel ❤

 

Det ble Tamio, og jeg har aldri angret på det! Eller – jeg angret faktisk allerede etter snaue to uker.. Jeg, som hadde forberedt meg SÅ godt, lest alt jeg kom over angående rasen, hund generelt og hundeoppdragelse, jeg hadde nylig vært sterkt delaktig i oppdragelsen til den ett år eldre storpuddelen i familien, og vært på utallige ridgebactreff og andre sammenkomster. Jeg fikk overhodet ikke kontakt med valpen. Jeg kunne ha sirkus bak henne, lokke, lure og bestikke, men om hun ville undersøke noe var jeg som luft. 10 uker gammel spilte det ingen rolle for henne om jeg løp motsatt vei, eller gjemte meg for henne. Hun fikset og sjekket ting selv. Jeg skjønte ingenting, for jeg gjorde jo alt rett, og hunden responderte bare IKKE.

Etter tre uker snudde det. Da hadde Tamio brukt de tre ukene på å se meg an, hun hadde blitt kjent med meg om min væremåte, og hun hadde godkjent meg. Før det var jeg bare en i mengden, omtrent like uunnværlig som luft, men ikke verdt mer enn å oppholde seg i samme rom som 😂

Jeg gjorde alle nybegynnerfeilene med Tamio, de fleste lot seg rette opp igjen. Jeg kalte henne bare inn når det kom folk og hunder imot, så etter kort tid begynte hun å snu seg vekk fra meg når jeg ropte for å sjekke hvem som kom. Jeg var sint når hun kom tilbake når sto og stjal kraftfôr i låven og ikke hadde hørt på meg når jeg ropte, istedenfor å gå og hente henne og være sint der, og så ta henne med tilbake dit jeg ropte. Jeg trodde hun var nervøs (som puddelen) når hun bjeffet på folk. Og jeg lot henne få altfor mange vellykkede counter surfs, iom at vi bodde i kollektiv var det vanskelig å få alle til å rydde all mat, alltid.

Men jeg elsket henne, og etter hvert gikk hennes veldig lunkne førsteinntrykk av meg over til gjensidig tillitsforhold, der hun var var jeg, og hun var med meg overalt hvor jeg dro. Hun var så trygg på seg selv og hadde så mye selvsikkerhet at hun stolte blindt på det beste i folk, samtidig leste hun både dem og andre hunder på en brøkdel av et sekund, så hun visste også alt om dem hun møtte før noen andre.

tamiohagen

En kanon tispe på alle måter mentalt, helsemessig og avlsmessig. Det var jo aldri noen plan at jeg skulle ha noe annet enn en familiehund, men etter at hun hadde vært med på mentalbeskrivelse med Bjørn Erik Frigaard og fått så rosende omdømme og klar beskjed om at denne hunden måtte jeg forvalte rett, begynte tanken å slå rot. Hun fikk tre kull med tre ulike hannhunder, avkommene ble like ulike som hannene var. Amboseli-kullet ble små, modige og uredde, omtrent som sin far Rex Ventors Akeron 😉 Bwindi-kullet ble store, snille og rolige, som sin far, Masithelas Einherjer Fåvne. Chyulu-kullet ble midelstore, følsomme og sjarmerende, som sin far Rex Ventors Hero to Evergrace. Gjennom sine døtre Hunting Prides Amboseli Aisha og Aziza, og sin sønn Anansi lever Tamio og hennes arv videre, hvilket gleder meg stort. Jeg har hennes barnebarn Lengo og Lazima her hjemme, og Lazima ser ut som Tamio mens Lengo prater som Tamio. Akkurat samme brummelyden når han ikke har sett meg på fem minutter mens jeg satte på en klesvask, eller han håper jeg ikke lenger er sinna fordi han stjal bamsen til yngstedatteren 😉

Presentasjon våre hunder – BB

Rhodesian Ridgeback bb tre år

BB (BeeBee) er en rhodesian ridgeback. Hennes fulle navn er Mianta Berniece Baker Kwakiburi – som henspiller på vår første rhodesian ridgeback, Tamio, og kennelen (Kwa Kiburi betyr to the pride). Tamios egentlige navn var Hasselsnårets Norma Jeane Baker – altså Marilyn Monroes fødenavn. Berniece Baker var Marilyns halvsøster med samme mor, og det er hennes initialer som er bakgrunnen for kallenavnet BB.

BB har en god del ridgebacker i sin stamtavle som vi har kjent godt opp igjennom årene, og som har vært kjente for sitt gode gemytt. Noen av dem er også relatert til Tamio, ikke direkte, men via omveier.

Jeg skal fortelle litt om BB’s slekt, men først litt om BB selv.

BB så jeg første gang når hun var 3 uker. Jeg skulle foreta en sinussjekk på kullet, og i samme slengen kunne vi like gjerne stille dem opp og fotografere dem, i og med at jeg hadde reist den lange veien. Det var hele 10 valper i kullet, så det tok sin tid, og som med alle kull var noen valper litt gelé i beina når de skal opp og stå for første gang, mens andre er mer opptatt av maten og glemmer at de står på et opphøyd bord. BB var av de sistnevnte, en liten valp som med full selvtillit og enorm matlyst (hvilket hun har beholdt, begge karaktertrekkene 😉 ) sto på bordet som om hun skulle ha gjort det mange ganger tidligere.

rhodesian ridgeback bb aka mianta berniece baker kwakiburi

Da jeg lider av veldig svak karakter når det gjelder hunder, og har en mann som, siden han har flere hunder enn meg, ikke er altfor negativt innstilt til ennå en, bestemte jeg meg for at denne valpen ville jeg ha. Mye på bakgrunn av valpen selv, jeg liker selvtillit, balanse og ureddhet i en liten valp, men også fordi linjene bak henne var kjente og kjære.

Som sagt så gjort, BB ble østlending og her sjarmerte hun raskt alle i senk. Hun bodde det første halve året hos en fôrvert, men da hun fikk jobb som gikk litt utover 8-16 formatet ble det bestemt at BB flyttet hjem hit. Maken til positiv, lykkelig og energisk virvelvind av en Ridgeback var det få som hadde møtt maken til.

De som hadde møtt maken til hund var de tidligere eierene til Soltoppens Mojo Sikio Terra – en hund jeg kjente godt da jeg var student og hadde Tamio. Hennes eier og jeg studerte sammen og var mye på turer og treff med ridgebackene. Terra var en virvelvind av en liten lykkepille av en hund, og hennes søster Soltoppens Kamili Sacha er BB’s tippoldemor.

Soltoppens Kamili Sacha

Soltoppens Kamili Sacha

 

Sacha hadde tre kull, med tre hunder som alle enten er oppdrettet eller importert av Veronica Thorèn, innehaveren av Rex Ventors kennel. Sacha møtte vi ofte på hundeutstillinger, en meget flott tispe som var like snill, men kanskje med litt lavere virvelvindfaktor enn sin søster Terra 😉 Sachas ene datter fra det kullet hun hadde med Veronicas vakre leverfargede australske import, Mufudzi Mocha Magic, ble senere parret med en hannhund vi også hadde omgåttes en del med i utstillingssammenheng, vakre og gode Exgates Odin by Forrest. Her ble BB’s morfar født. Han ble så parret med BB’s mormor – en tispe etter en av Sveriges beste hannhunder gemyttmessig, og hennes mor var den ene av de tre tispene jeg sto på venteliste hos når jeg skulle kjøpe min første Ridgeback! Så derfor fikk BB sitt navn, om hun ikke er en halvsøster av Tamio rent blodmessig er det i hvert fall mange nære bekjentskap fra den tiden i slekten. Og litt av håpet var at hun skulle videreføre Tamios veldig, veldig gode arv – og det håper vi at hun nå gjør i sommer.

Tamio var jo en hund det ikke finnes mange til når det gjelder mentale egenskaper, hun hadde alt. Hun var full av selvtillit, uredd, modig, nysgjerrig og en klippestø hund med masse humor. BB har veldig mye av de samme egenskapene, i tillegg til lynkjappe avreaksjoner som ikke står tilbake for noen tjenestehund eller godt avlet brukshund. Derfor er håpet stort at hun nå, i kombinasjon med Tamios barnebarn fra det fantastiske Dodorikullet, skal videreføre den arven Tamio startet, og tilføre sine egne gode egenskaper til cocktailen, da bærer hun antakelig mine drømmeridgebacker i magen!

Eksteriørt er de heller ikke så ulike på mange måter. Både Tamio og BB er små ridgebacker, ca 62 cm. BB er en langt bedre bygget ridgeback enn Tamio, med ennå bedre forbryst, bedre front og vinkler og bedre type. Og så har hun ører som henger rett ned, om det betyr noe – Tamio sine viftet litt hit og litt dit 😉 Begge hundene elsket å løpe ved siden av hesten, BB har et av de beste bakbeinsaksjonene jeg har sett på noen hund. Om dere kjenner dressurhestens gang vet dere at en dressurhest skal bære seg med bakparten og det er hestens motor. Sånn er BB også. Hun har et fraskyv og et steg som mange dressurhester ville misunt henne!

Det betyr at hun også har gjort det veldig bra på utstilling, på de få tilfellene hun har fått. Med årene har jeg innsett at jeg verken har tid eller behov for å reise rundt og bruke hele helger på hundeutstillinger, så BB har vel vært på totalt 5 utstillinger (6 dager). På disse har hun blitt plassert som nummer 2 og 4 i store åpen klasser med ck, på norsk vinner og nordisk vinner utstillinger. Hun har ck fra fire av utstillingene, og certifikat fra to, sammen med beste tispe plassering og BIM. Med ett cert til ville hun vært champion.

BBp norsk vinner utstilling mot Ridgerules Tell Hera you love her

Her er BB avbildet på Norsk Vinner 2014, sammen med flotte Ridgerules Tell Hera you love her og hennes eier og oppdretter Maria Kierkegaard Lündström, kennel Ridgerules.

Maria har forøvrig eid to hannhunder vi tidligere har brukt i avl med gode resultater, Rex Ventors Akeron og Rijstone Aussie Rules – Navy ❤ ❤ Begge disse hannhundene er fedre til hhv 11 og 6 ridgeback valper i Amboseli kullet og Hwange kullet der fellesnevneren er fantastisk gemytt og de er vakre i både kropp og sjel! Hunting Prides Amboseli Anansi ble tidligere i år far til 12 valper i et kull med Ridgerules Untold Treasure, Tia, som vi har kjøpt fra Maria 😉  Fra dette kullet beholdt vi Hunting Prides Liuwa Lengo og Lazima, og Maria har fått tilbake litt av Akeron i lille Keron – Hunting Prides Liuwa Letea Asili

Hvilke spørsmål skal man stille en oppdretter?

Rhodesian Ridgeback valper og mor

Når man skal kjøpe valp er det mange ting man ikke vet som førstegangs valpekjøper eller hundeeier.

Når familien min kjøpte sin første valp, glemte vi å stille noen viktige spørsmål overhodet, og vi endte opp med en hund som var redd for det meste. Andre hunder, andre mennesker og mye ting i miljøet. Noen år etter fikk vi vite at pappaen hadde vært mørkeredd… Det er noe jeg aldri unner noen å oppleve, verken hundeeier eller hund. Hadde vi visst litt mer når vi kjøpte valp, hadde vi kanskje fått litt mer informasjon om hva oppdretteren prioriterte i sitt avlsarbeid, og hvordan foreldrene var mentalt.

Det var  en veldig pen hund da, det skal hun ha. Antakelig kunne hun gjort det kjempebra på hundeutstilling og lett blitt champion. Men for oss, som for de fleste som skal kjøpe valp, er ikke utseende og hundeutstilling det viktigste. For oss var det viktigste å få en robust, sunn og frisk hund, en sånn som vi hadde sett at rasen kunne være når vi så noen hunder med riktig bra gemytt rundt omkring og gjorde våre tanker om rasens bruksegenskaper.

Det vi glemte å spørre om er det jeg skal ta opp i denne posten, slik at du som førstegangs valpekjøper kan gjøre deg dine egne tanker om hva slags oppdretter du vil kjøpe valp fra og hva slags hund du vil ende opp med.

1. Hvorfor har du parret akkurat den tispa, og hvorfor med akkurat den hannhunden?

Som svar på dette spørsmålet er det mange muligheter, og ingen av dem er en fasit. Men noen av disse svarene vil passe best mulig for deg og din familie, i forhold til oppdretterens og din prioritering av hva du ønsker av en hund. Hva har denne tispa som gjør at hun er verdifull i avl? Hva gjør at den hannhunden som skal bli far til valpene er den perfekte kombinasjon med henne? Og svaret vil si deg mye om oppdretterens prioriteringer i forhold til dine egne.

2. Hvordan er helsestatus bakover i slekten?

Før du spør om dette, bør du ha gjort deg noen undersøkelser selv. Du bør ha googlet og sjekket hvilke sykdommer som finnes på den aktuelle rasen, og kanskje også hvordan de nedarves (eller så spør du om det i samme slengen). At tispa ikke er syk trenger nødvendigvis ikke bety at valpene blir friske – tispa kan være bærer av recessive sykdomsgen(er), som, i kombinasjon med en hannhund med de samme recessive genene, vil gi en andel syke hunder. På samme måte trenger det ikke være sånn at dersom en hund har en diagnose, eller er bærer av et sykdomsgen, vil gi syke valper. Om parringspartneren er fri for samme sykdomsgen vil det bare bli en andel bærere og ingen syke valper i kullet, og majoriteten vil være fri for genet.

3. Hva er foreldrenes sterke og svake sider mentalt?

(Her kan du fylle på med spesifikke ting om det er noe du lurer spesielt på, som for eksempel om de er glade i å bade, om de er redd for tordenvær, hvordan de er med barn, etc, etc). Dette spørsmålet vil gi deg en pekepinn på hva oppdretteren vektlegger, og hvordan. Om oppdretteren svarer at de er helt perfekte begge to er det grunn til mistenksomhet (dvs at jeg ville aldri kjøpt valp derfra). Å få en perfekt hund i forhold til gemytt er for en som vektlegger gemytt veldig sterkt, en helt umulig oppgave. Men det jeg ser på som svake sider trenger ikke være det samme som det du vil se på som svake sider, og omvendt. Min oppfatning av den perfekte hunden samsvarer ikke nødvendigvis med dine.

4. Om det er viktig for deg med utseende/utstilling, stiller du det samme spørsmålet, bare med eksteriør, ikke mentalitet.

Den perfekte hunden finnes ikke eksteriørt heller. Men er det viktig for deg med hundeustilling, kan det være at oppdretteren har tatt store nok hensyn i forhold til eksteriøre svakheter på den ene partneren i kombinasjon med den andre. Og sånn er hundeoppdrett. Man må balansere styrker og svakheter i kombinasjoner, og så må man enkelte ganger gjøre kompromisser.

5. Hva har valpene fått være med på av miljøtrening og liknende?

Jeg har ingen tro på at valpene behøver å reise rundt land og strand for å oppleve hele verden før de forlater valpekassa. Men et lite minimum av ting har de behov for – både for å utvide sin horisont og for å ha det bra de siste ukene. For da er det virkelig slik at de kjeder seg og trenger litt fysisk og psykisk stimulering for å være avbalanserte! En stor del av jobben med miljøtrening kan du gjøre selv etter at valpen har kommet i hus, men om den har vokst opp i stallen og bare vært inne i korte perioder hver dag er det kanskje ikke der jeg i ville kjøpt valp, uansett rase (ett unntak er om du skal ha vokterhund for sau, da bør den ha vokst opp blant sauene i fjøset 😉 ).

6. Vær stille og lytt.

Det en oppdretter vil fortelle deg når du ikke stiller noen spørsmål er ofte det du kan lære mest av, gitt at du vet hvordan du skal lytte og hva du skal trekke ut av det. Om oppdretteren snakker en hel masse om hvordan hundene er med andre hunder, så er dette kanskje et stort poeng for denne oppdretteren – og det kan være positivt, eller det kan være negativt. Du må lytte, og evt stille oppfølgingsspørsmål. Ikke still ledende spørsmål, da vil jo personen justere svaret sitt etter hva hen tror du ønsker å høre. For hundeoppdrettere er som hestehandlere – ikke nødvendigvis de ærligste sjelene man kommer over 😉

7. Hvordan foregår utvelgelsen av valp?

Mange oppdrettere vil ikke la en valpekjøper stupe opp i valpekassen og velge sin egen valp basert på et «først til mølla» prinsipp. Når jeg lar mine valpekjøpere velge, foregår det etter at de har fylt seks uker som regel, da er de store nok til at jeg kan foreta en valpetest på dem, der jeg ser hvilke egenskaper de har. I tillegg har jeg da observert dem i seks uker, og sett utviklingen til hver enkelt. Og da vil jeg i de aller fleste tilfellene har plukket ut noen få individer som er jevne, og som passer til det bruket, og den familiesituasjonen du har oppgitt, og den personligheten jeg oppfatter hos familiemedlemmene og valpen(e).

Hvis oppdretteren ikke stiller deg noen spørsmål er det også grunn til bekymring. Om det er fordi du har pratet non-stop og fortalt en hel masse om deg selv og dine erfaringer og hva du kan tilby valpen, så har kanskje oppdretteren fulgt punkt 6 og det er ikke så farlig 😉 Men om hen virker uinteressert i hvorfor du vil ha akkurat denne rasen og hva du skal bruke den til, hvordan familiesituasjonen og arbeidssituasjonen er og så videre – da er sannsynligheten stor for at hen har brydd seg like lite om valpene før de ble født og dermed ikke har valgt foreldredyr utfra hvilke egenskaper de har men snarere utfra praktiske hensyn. Ikke bli sur eller såret fordi en oppdretter stiller kritiske spørsmål og kanskje anbefaler en annen rase utfra hva du forteller om dine ønsker og forutsetninger! En erfaren oppdretter vil fort kunne identifisere misforhold mellom dine ønsker x rasens forutsetninger, og vil komme med råd basert på dette.

Vi som oppdrettere vil jo helst se valpene våre i hjem der de passer perfekt, og der de får bli en del av familien resten av sitt liv, og derfor ønsker vi å matche eier og hund 100% om mulig 🙂

Eurodog valper og Rhodesian Ridgeback valper leker

Det er dumt å selge en Rhodesian Ridgeback til noen som skulle hatt en vorsteh, eller en spaniel, eller en av Retrieverrasene, eller en brukshund. Det blir knuste drømmer og mye frustrasjon, både for valpekjøper og valp, når den vokser opp og ikke passer inn i de bruksområdene man hadde tenkt.

Trening av en Ridgeback del 7 – hjemme alene

Rhodesian Ridgeback valp alene hjemme

Alene-hjemme-trening med en Ridgeback valp bør starte med en gang man får valpen i hus. Selv om man har planlagt den første tiden godt slik at man er lenge hjemme sammen med valpen er det å trene på at den etter hvert skal være alene, en viktig del av det som skal læres.

For valpen, så kommer jo den antakelig rett fra en flokk med kullsøsken og mor, og den er vant til å sove i en liten haug med andre valper (noen valper liker å sove for seg selv, men de tilhører mindretallet. De fleste valper foretrekker tryggheten i en klynge når de skal sove). Det betyr at når den kommer til den nye hjemmet sitt kan det være vanskelig å finne roen alene, fordi den ikke har andres kroppsvarme og hjerteslag i nærheten.

  1. Det første trinnet i å la valpen være alene dreier seg derfor om å få den til å finne trygghet til å kunne sovne og sove alene. De første dagene anbefaler jeg valpekjøpere om å ta valpen på fanget og få den til å sovne der når den begynner å rampe, hoppe og bite og generelt er hyper – da er den overtrøtt og trenger å sove. Så, når den har sovnet, kan man legge den ned på teppet/sengen sin. Etter hvert går man over til å stryke den i søvn på plassen sin når den har sine runder med raptus og helt klart har fått for lite søvn.
  2. Så, når den sover godt alene etter å ha blitt hjulpet i søvn kan man begynne å trene på at den skal kunne sovne og våkne alene også. Da pleier jeg å bruke et bur, og så legger jeg valpen inn der når den skal sove og lukker døra. Det blir protester, men jeg sitter rolig til den har sluttet å pipe og har sovnet og da lister jeg meg bort og åpner døren til buret, slik at når den våkner kan den fritt gå ut.
  3. Trinn tre er motsatt, da velger jeg å lukke døren til buret etter at den har gått inn og sovnet der, og så går jeg ut av rommet. Til å begynne med kommer jeg inn før den har våknet igjen antakelig, men så øker jeg gradvis tiden samtidig som jeg avventer å gå inn i rommet/lukke opp burdøra før valpen er helt stille og har sluttet å pipe/hyle. Det kan i begynnelsen ta ganske lang tid 😉 Men om man slipper ut en Ridgeback valp når den piper i buret vil man ganske raskt lage en hund som hyler for å komme ut av buret, og etter hvert kan det bli både øredøvende og uholdbart.

Samtidig som denne treningen foregår hjemme, har jeg som regel alltid med meg valpen i bilen rundt omkring. Da sitter den i bilburet mens jeg går inn på butikken, henter barna i barnehage og på skolen og når jeg gjør en masse andre ærend. Jeg sier «bli» når jeg går ut av bilen, og gir valpen en liten tyggepinne slik at den har noe å gjøre de første gangene. Det går sjelden lang tid før valpen har lært at det er helt ok å være alene i bilen og roer seg fint med det, veldig få av de som kommer til meg og sier at hunden ikke kan være alene hjemme har en hund som ikke kan være alene i bil.

Hvorfor kan den være alene i bil og ikke hjemme?

Fordi man slipper den ut mens den piper hjemme.

En Ridgeback lærer seg fort å eskalere denne atferden slik at den blir sluppet ut raskere og raskere. I bil skjer det ikke sånn, fordi man er i butikken når hunden begynner å pipe og den har sluttet når man kommer tilbake. I tillegg er det få som stopper bilen og tar ut hunden når den piper mens man kjører 😉

Om man går inn i rommet, eller åpner burdøra mens valpen piper, ødelegger man hele treningen. En Ridgeback valp begynner å pipe, så går den over til å bjeffe litt og/eller hyle litt, og når den har gjort det en stund så sukker den ofte tungt, tar seg en runde og legger seg siden ned. DA kan man gå inn. Men om man går inn mens den fremdeles lager protestlyder vil man bare øke tiden den bruker på å protestere i håp om at noen kommer. Etter hvert vil den lage lyd, og så ta en liten lyttepause for å se om det virker. Ikke gå inn i denne lyttepausen! Vent til den virkelig har gitt seg, til den har resignert protestene og heller lagt seg for å sove.

En Ridgeback protesterer veldig sjelden fordi den er redd, usikker eller har separasjonsangst. Som regel protesterer de fordi de ikke VIL være i buret/være alene. Og å slippe dem ut da blir som å hyle seg til godteri i butikken 😉