Den objektive eksteriørbeskrivelsen – den eneste måten eksteriør kan vurderes som et avlsverktøy.

Det er ikke til å komme fra at når man avler rasehunder så har utseendet stor betydning. Det kalles hundens eksteriør, og har hittil vært vurdert på hundeutstilling som et ledd i hver rases rasebeskrivelse. Rasebeskrivelsen er et dokument der det står beskrevet hvordan en hund av en gitt rase skal se ut, og premiering på hundeutstilling skal i utgangspunktet graderes utfra hundens korrekthet opp mot nevnte rasebeskrivelse.

Det som er problemet her, er at dommere på hundeutstilling er mennesker, og mennesker er subjektive. Så en hund blir ikke bare vurdert opp mot rasebeskrivelsen, men også mot dommerens egne subjektive bedømming av hvordan rasen helst skal se ut. I tillegg kommer konkurranseaspektet, der dommeren ser alle hundene som møter i en aldersklasse og allerede da har gjort seg opp en mening om hvilken hund som er penest. Alle de andre hundene vil da hel umerkelig bli vurdert opp mot denne hunden. Hadde ikke den vært der ville vurderingen blitt annerledes.

En premiering endrer ikke hundens utseende, eller «korrektheten i forhold til rasestandarden». Og det er ikke gitt at en hund som har minuser i forhold til hva vi mennesker mener er en vakker hund, hverken får slitasjeskader på grunn av dette (heller motsatt, om man ser på mange av de mest ekstreme rasene!), eller har dårligere livskvalitet. Det er heller ikke gitt at den hunden vil avle valper som har det samme utseendet, eller de samme avvikene fra rasestandarden.

Man kan også benytte avlspartneren til å oppveie slike avvikelser, om man føler det er nødvendig å ikke avle valper med samme avvik. I min verden er ikke dette veldig viktig. Ingen av mine valpekjøpere har noen gang klaget på at hunden deres har avvik fra rasestandarden, det er ikke dét som utgjør en god familiehund, eller en hund som ikke er redd for torden eller fyrverkeri. Men er hundeutstilling alt man vil drive med, så er det klart det har kjempestor betydning. Men for alle de som ønsker en hund de kan konkurrere i agility med, eller bruke som redningshund, så ser man jo på hva foreldrene har utrettet som et ledd i de undersøkelser man gjør når man skal kjøpe seg en valp. Uten at dette står beskrevet i rasestandarder eller som et punkt for å få valpeformidling gjennom raseklubben. Det er undersøkelser hver og en må gjøre når man leter etter valp om man skal bruke den til et spesifikt bruksområde, enten det er som gjeterhund, til lydighet, agility, søkshund eller noe annet.

Derfor trenger man ikke hundeutstilling som et avlskrav, heller tvert imot.

Men om hundene hadde gått gjennom en objektiv vurdering før avl, det er ikke noe som hadde vært bedre enn det. Om slike vurderinger ligger åpent tilgjengelig, kan hver valpekjøper gå inn og kikke på alle detaljer av en tiltenkt kombinasjon, fra farge til antall tenner og om hunden er kvadratisk eller rektangulær i form. Slike vurderinger blir gjort i dag, men ikke i Norge. Det ville ikke være noe vanskelig å implementere dette for enhver rase, og vil føre til at valpekjøpere får større muligheter til å finne ut detaljer om individene.

En eksteriørbeskrivelse bør være utført av minst to personer, og det trenger ikke (og bør helst ikke!) være personer som har noe med rasen å gjøre. Det bør være målinger som er enkle å utføre, slik at feilmarginer blir så små som mulig. I tillegg er det uviktig om hunden er en centimeter lengre i ryggen enn en annen, da det ikke er noen konkurranse med i bildet overhodet. Det bør tas mål av feks skalle, bredde og lengde, og snutelengde. På Ridgeback skal disse målene i forhold til rasestandarden være 1:1:1, og dette er jo da veldig lett å se. Det er heller ikke viktig om et av målene avviker hos en av foreldredyrene om partneren har 1:1:1, og det er lett å se om et individ i stor del gir avkom med andre mål om det dyret har mange avkom. Og for oss som bryr oss mer om helse og mentalitet så vil det fremdeles ha større vekt i avlsmålet. For de som vektlegger utstilling høyest kan man fremdeles se på premieringer og resultater fra hundeutstillinger, og vekte dette over eksteriørbeskrivelsen.

Det er ikke sikkert at det vil gi noen endringer på rasenivå, men det vil gi muligheter for det i de tilfellene der rasestandarden har gitt raser med store utfordringer på helsenivå.

Det er ikke sikkert at det vil gjøre noe til eller fra for mange oppdrettere, men for noen vil det gi bedret informasjon om eget avlsmateriale enn hundeutstillinger noen gang kan gjøre, all den tid man kan få ulike premiegrader fra ulike dommere, og alle sier ulike ting om hunden din. For en som er ny med rasen vil det føre til enorm forvirring om hvordan hunden egentlig ser ut i forhold til rasestandarden, og ikke gi noen som helst informasjon om hvordan man eventuelt skal gå frem for at valpene skal bli som man ønsker rent utseendemessig.

Når det er sagt er ikke hundeavl matematikk, og mange har nok fått seg overraskelser når de har glemt å se på de tiltenkte avlsdyrenes foreldre, søsken og tidligere avkom 😉

Reklame

Hunting Prides Y-litter soon 6 weeks old

Hunting Prides Y-litter soon 6 weeks old

Valpesommer ❤️

Endelig klarte vi å finne løpetiden til Pi, som har drevet med skjulte løpetider og sneket seg rundt uten å la oss få vite når hun har hatt løpetid tidligere. Men når Oba hadde valper, og Pi lå på hvit dyne alene, da klarte vi å se de ørsmå bloddråpene. Og til alt hell ville Guro som eier Bayod kjøre helt ned til Oslo for å la de to treffes, jeg hadde ikke like lett for å komme fra denne gangen med valper og Sofia som helst ikke kjører så langt i bil og ikke er så glad i at mammaen blir borte fra henne heller 😅🙈

Valpene ble født midt på dagen en søndag, så det gjorde også at alt gikk smidig for seg med både hunder og barn 👍👌 12 valper ble det, 10 tisper og 2 hanner, men dessverre mistet vi den ene hannvalpen etter noen dager uten at vi klarte å få han til å legge på seg og bli sterkere. Av og til er det noe galt med disse små også når de blir født, og da er det ikke alltid det er mulig å gjøre noe for dem.

Men vi har 11 sterke, flotte valper, og Pi er en fantastisk mor som serverer masse fløte og de vokser helt utrolig fint uten noe hjelp fra oss. Nå har de åpnet øynene, og endelig starter den morsomme tiden hvor vi kan se dem utvikle seg og finne ut hvilke typer og personligheter de har alle 11. Det er jo det som gjør dette så morsomt, og derfor vi gjør dette 😊

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Ridge, ridgefeil, ridgeløs, offset – hva betyr alt dette?

Navnet til rasen kommer av to ting, et land og det faktum at den har en ridge på ryggen (ridge – back). En ridge er ikke noe annet enn en litt stor hårvirvel, der håret vokser motsatt vei et stykke og ender i en virvel; eller det vil si to.

Denne genmutasjonen fikk de antakelig med fra den afrikanske hottentotthunden, som ble blandet med de europeiske hundene innvandrerne hadde med seg , for å øke hundenes motstandskraft mot de mange afrikanske farer.

Etter hvert ble ridgen en ønsket karakter hos hundene de selekterte til jakthunder og vakthunder, og endte opp med å gi navn til en rase, opprinnelig en god blandingsrase av europeiske jakt- og vakthunder, og innfødte, uregistrerte innfødte hunder som antakelig parret seg med den de ville blant alle landsbyens hunder og semi-villhunder 😉

Fra å være en hund som kunne komme med mange slags hårlag, var det den korthårede varianten som ble foretrukket, og med en mer korthåret hund var det også tydelig at det fantes mange ulike varianter av ridgen. Da kom også muligheten til å selektere på basis av dette trekket.

Om man ser til den asiatiske ridgebacken er det her lov med alle varianter av ridge, korte, lange, med en, to eller flere virvler, og disse kan være plassert hvor som helst. Men hos den afrikanske løvehunden ble det etter hvert en kamp om perfeksjon her også, ridgen skulle ha en definert lengde og virvlene en meget definert plassering.

Det betyr at de siste tiårene er det kun hunder med ridge som går igjennom de strenge kriteriene for utvalg til utstilling, som har blitt avlet på. Ridgen er en dominant egenskap, det vil si at det kun kreves ett gen for ridge for at hunden skal ha ridge på ryggen. Har den to gener vil alle avkom, uansett avlspartner, få ridge, også dersom avlspartneren er av en annen hunderase.

Det betyr også at dersom to ridgebacker med kun ett gen hver for ridge får valper, vil i snitt 25% av deres avkom ende opp uten ridge, og da er de såkalt ridgeløse. Da det gjør dem diskvalifisert fra å delta på utstilling har ikke disse vært avlet på tidligere.

Et annet trekk som er diskvalifiserende er om de to virvlene (kroner) i toppen av ridgen (ved skuldrene) er færre eller fler enn to (singel- eller multikroner), om de ikke er plassert rett overfor hverandre (offset), eller om de er plassert mer enn en tredjedel ned på ridgen. Og om ridgen ikke går fra skuldrene til hoftebeina (lengden på ridgen). Og om den er for bred, for smal, you  name it.

Dere kan jo tenke dere et kull på 10 ridgebackvalper født av to foreldre som er heterozygote for ridge-genet (altså har en kopi hver å nedarve), så er det 2-3 ridgeløse, kanskje 2 offset og en eller to med flere eller færre virvler enn ønskelig. Disse utgår i seleksjon av neste generasjons avlsdyr dersom utstillingsresultater skal være bakgrunn for avl. Så er det kanskje bare 4-5 valper som KAN gå videre i avl, og av disse vil antakelig noen gå ut på grunn av sykdom (de skal jo også røntges, så noen går ut der), og for oss som selekterer for mentale egenskaper skal det mye til at en av disse 4 er den aller beste mentalt.

Å utrangere hunder på bakgrunn av helse og mentale egenskaper? For meg er det helt grunnleggende. Men å selektere bort flere av de friskeste og beste dyrene mentalt fordi de mangler ridge eller har «feilplasserte» virvler? En detalj i hårveksten – rent utseendemessig uten funksjon overhodet? Det er for meg galskap. Det betyr at gjennom tidene har kanskje så mange som 50% av alle ridgebacker blitt utselektert fordi hårene deres ikke vokser feil vei akkurat der menneskene ønsker at de skal vokse feil vei.

Det har for noen år siden blitt utviklet en gentest for ridge, som gjør at man kan finne de hundene som har to gen for ridge og dermed vil gi 100% valper med ridge selv med ridgeløs avlspartner. Denne kommer jeg til å ta i bruk så fort jeg finner en ridgeløs hund jeg ønsker å ha med videre i avl. Når det gjelder virvlene, kronene, er ikke nedarvingen like enkel. Offset er ganske greit, jeg har brukt et flertall hunder med offset i avl, og ingen av disse har flere avkom med offset enn gjennomsnittet ellers. Vanligvis dukker det opp en eller to med offset i kombinasjoner der begge foreldredyrene har prikkfrie ridger også, selv etter generasjoner med seleksjon for dette trekket. Multikroner er ganske standhaftige, det er noen avlsdyr som har større prosent avkom med multikroner enn andre. Men det kommer heller ikke til å bety noe i avlen til vår kennel, Ridgebacker fra Hunting Pride er likeverdige uansett hvordan de ser ut på ryggen, både mentalt og bruksmessig – også avlsmessig!!

Det blir flere kull ridgebackvalper denne våren..

Ikke akkurat slik vi ville hatt det om vi kunne velge, men på grunn av at to tisper gikk tomme forrige gang de ble parret, og nå begynner å bli litt voksne, så ble det slik denne gangen da alle bestemte seg for løpetid omtrent samtidig. Vi vet ikke ennå om alle er drektige, men håper jo selvsagt det, da dette er tisper som virkelig har noe å bidra med i avlen. Når det er sagt kan det bli vel hektisk her med flere valpekull på nokså samme alder, men det er jo noe av det vi synes er aller morsomst her i verden, så vi gleder oss også 😉 Særlig yngstejenta og jeg, det blir vel til at vi bor i valpekassene denne våren tenker jeg!

Først ut er Kenya, Hunting Prides Kafue Kala. Kenya bodde her sitt første leveår, men jeg likte nok henne mer enn hun likte meg (hun er vanvittig lik sin mor Dhamira utseendemessig, jeg var nok litt urettferdig mot henne og sammenliknet henne vel mye med sin mor…) Så da passet det godt at Tove kom og trengte en ridgeback i livet sitt ❤ Kenya er superglad i barn og andre dyr, som sin mor (ref innlegget under). Hun er en langbent skjønnhet, med veldig mange gode kvaliteter både mentalt og eksteriørt. Hennes aller beste trekk er nok hvordan hun fungerer med andre dyr ❤ Hun har gjort en veldig god mentaltest, takket være Tove som lærte henne å leke! Det er ikke noe jeg prioriterer her i huset, og det straffer seg når de kommer på mentaltest og noen begynner å slenge rundt seg med en fille… 😉 Kenyas heldige utvalgte er en hannhund vi har et kull etter fra før, så der regner vi med at vi får den samme gode gencoctailen denne gang som i M-kullet. Exgates Unique Utah by Nelvis heter hannhunden som blir far til R-kullet (vi hoppet galant over Q-kullet da det er ekstremt vanskelig å finne gode afrikanske navn på Q!). Han er en flott hund, kraftig, maskulin, med ekstremt gode bevegelser. Han har gjort en veldig god mentaltest og jeg hørte gjetord om hans resultater i lang tid fra ulike kilder. Han er også testet på vaierbjørn (bjørnetest), der han viste stor mot og veldig gode reaksjoner.

Neste kullet ut blir Serengetikullet – med en tispe vi har fått låne inn fra en annen kennel. Vi solgte hennes mor til denne kennelen med en leasingavtale, men fikk ikke noe kull etter henne. Vi er derfor veldig glade for at Ann Kristin Aune ved Dirty Diamonds kennel har latt oss få ha et kull på kjære Mali – en datterdatter av Dhamira som har så mange trekk etter henne. Hun gikk dessverre tom på forrige forsøket, så denne gangen har vi inseminert med en kjekk kar som ikke lever lenger – Makandas Amatonga Ares. Ares levde samtidig med min første ridgeback, Tamio, og jeg kjente både hans far og hans mormor, Sinta. Hun var faktisk den hunden som gjorde at jeg falt for denne rasen! Så det er ekstra spennende å kunne kombinere disse hundene med en linje jeg er så glad i – og jeg tror Mali og Ares er en super kombinasjon. Mali har også den samme hengivenheten til barn som hele hennes morslinje, hun er en superstødig hund med masse humor og tilpasser seg alle situasjoner. Ares var en maskulin, kraftig bygget hannhund, med masse arbeidslyst, han var en førermyk og lærevillig hund.

Så har vi gjort et siste forsøk på å få et andre og siste kull etter vår utrolig snille og bunnsolide Hunting Prides Insinya Ijaba. Håpet er at det skal bli litt fler etterkommere etter denne fantastiske hunden fra det like fantastiske kullet, men som er ganske få. De har en mentalitet som er noe av det beste jeg har sett, jeg kan ikke finne noen dårlige trekk hos disse hundene. Pappa til dette kullet blir vår egenoppdrettede Hunting Prides Liuwa Limbani, en hund som har veldig mange av de samme kvalitetene. Hele L-kullet går så bra sammen med andre hunder at det aldri blir noe bråk der de er, de har et språk som er helt uovertruffent. De er glade, lykkelige, lekne hunder, og jeg tror at kombinasjonen med Ijaba vil gi samme typen valper.

Vi hadde håpet å få spredt kullene litt mer over tid, men nå ble det sånn denne gangen. Vi gleder oss til å få ridgebackvalper etter tre superspennende kombinasjoner, og regner med at dette blir typiske Hunting Pride ridgebacker – trygge, åpne og tilgjengelige hunder, med selvtillit, nysgjerrighet, mot og en ureddhet som gjør dem til de hundene vi setter så stor pris på. Vi ønsker en rhodesian ridgeback som er selvstendig, freidig, arrogant og overlegen, og som ikke går rundt og engster seg for noe i hverdagen. Det kan bli en ganske stor oppgave å oppdra en slik hund, da de ikke har behov for mye støtte, selv ikke som valper. Men dersom man bruker mye tid på hunden de første to årene, oppdrar den konsekvent og er en trygg og god lederskikkelse for hunden, da vil man få en super ridgeback!

Ridgeback og katter

Rhodesian ridgeback er en rase som ofte går veldig godt sammen med andre dyr, som hester, katter, geiter, fugler og så videre. De har ofte godt språk, mye selvsikkerhet så de er trygge på seg selv og forventer at andre er snille med dem, og de leser veldig godt kroppsspråk til både hunder, mennesker og andre arter.

Det forutsetter allikevel at de blir introdusert for hverandre på en god måte, og at eieren tør å la hundene utforske det andre dyret uten å bli engstelig. For da oppfatter jo hunden engstelsen og kan misforstå denne engstelsen som noe den trenger å passe på eieren sin for 😉

En av mine tidligere hunder, Hunting Prides Dodori Dhamira, var fantastisk med katter. Hun vokste ikke opp med katt, og kom hjem til oss når hun var to år. På det tidspunktet hadde vi ett barn, to katter, hest og en del hybelkaniner.. Dhamira lærte fort at kattene våre var helt ok dyr, og synes hesten var super. Hun elsket å være med på rideturer, ville gjerne «hjelpe til» når hesten skulle lonsjeres (hun ville gjerne få hesten til å løpe litt fortere, og trodde det var meningen med øvelsen 😉 ). Kattene fikk gjerne lov til å sole seg oppå henne på terrassen om sommeren, de syntes det var en usigelig trygg plass å sove.

Men om sommeren har vi ofte verandadørene stående oppe, og kattene får ikke komme inn i huset (de har plassen sin på gangen, med katteluke, kattemat som hundene da ikke får tak i, og egen seng). Dette lærte Dhamira veldig fort, og akkurat som hun ville hjelpe meg med å lonsjere hesten, hjalp hun raskt til med å flytte kattene ut igjen av verandadøren. Hun fikk lov så lenge hun oppførte seg fint, så etter hvert ble dette hennes selvskrevne arbeidsoppgave. Hun kunne ligge på terrassen og sove med katten mellom beina, så snek katten seg opp og gikk inn, og da var hun kjapt på beina, løp inn, jagde katten ut på terrassen igjen, og la seg fornøyd ned igjen. Etter hvert utvidet vi arbeidsoppgavene til å gjelde fremmede katter på tomten – fordi vi har katteluke vil vi helst ikke ha fremmede katter hverken på tomten eller inne. Så våre egne jagde hun ut av huset, fremmede katter ut av tomten. Klokkerent, hver gang. Aldri noen aggresjon, bare en arbeidsoppgave.

Ridgebackvalper født 7.12.17 – Pendjari-kullet er her <3

 

Kullet som vi har lengtet så etter, hvor foreldrene både har utmerket seg på mentaltest og innen rallylydighet. Og så et så fantastisk kull det ble, 11 herlige jevne og spreke valper, alle med ridge, ingen sinus eller andre feil funnet så langt. Vi er superfornøyde, særlig yngstemann Eva, som helst sitter i valpekassa hele dagen 🙂

Jamila tok fødselen på strak labb, og er en superflink mor, med en herlig tillit til oss mennesker som frekventerer fødeværelset (som også brukes som soverommet vårt 50% av tiden 😉 ) Vi er så spente på dette kullet, etter en hannhund som virkelig traff en streng i hjertet – han hadde mye av den samme personligheten som min sjelevenn Dhamira. Gleder meg til å se dem vokse opp så jeg kan se personlighetene springe frem!

Jamila autumn 2017

Jamila Autumn 2017

Rudo

Rudo

Rudo

Rudo

Rudo

Rudo

Rudo

Passering av andre hunder i bånd

Her har jeg akkurat passert en voldsomt  utagerende newfoundlandsblanding, på joggetur med en hannhund og hans fire tisper, hvorav en med løpetid og to på vei til å få det 🙂 Alle med slakt bånd.

 

Det å passere andre hunder når hunden går i bånd er vel det jeg får mest spørsmål om hvordan man trener inn. Problemet er som regel at jeg får spørsmålet ETTER at det har dukket opp problemer i passeringene, ikke på forhånd 😉 Det er jo et komplekst problem, men stort sett bunner utagering i bånd i en usikkerhet hos mennesket som holder i båndet, i flokkstrukturen hjemme og ute, kombinert med vaktinstinkt hos hunden. Og merk at jeg fra nå av snakker om ridgebacker, for hos denne rasen vil kombinasjonen av selvstendighet, det at de er avlet for å leve i ganske store flokker, og vaktinstinktet, gjøre at det er andre årsaker som ofte ligger bak, enn hos raser uten vaktinstinkt og uten disse spesielle karaktertrekkene. Men for mange andre raser vil det være samme årsaker og det kan da løses med samme teknikker.

Det å passere andre hunder er en utfordring for veldig mange hunder, men for ridgebacker er det ofte nysgjerrigheten og selvstendigheten som gjør at de blir vanskelige å ta med forbi andre hunder allerede som valper og unghunder. De kan hoppe, hyle og bære seg for å få hilse på den møtende hunden. Ofte er manglende respekt for det å gå pent i bånd også en stor del av problemet. For veldig mange går det fint å enten leve med dette eller løse det. Men for en del, særlig eiere av hannhunder, blir det et større og større problem med alderen. Mye av det skyldes hormoner, at hannhundene når de når en viss alder ikke lenger er søte små valper, men hormonsprengte unghunder. Og det er her samarbeidet og tilliten mellom hund og fører gjerne får sprekker.

Noen har problemer med å stole på at to hannhunder ikke kommer til å slåss i møtesiutasjoner. Derfor stoler de hverken på sin egen hund eller den møtende, og begynner å signalisere sine spenninger på et tidlig stadium. Dersom eieren kaver seg opp når det kommer en annen hund og begynner å mase og stramme inn båndet, så tror hunden at det er personen som holder båndet som er redd for den andre hunden. Og da blir det utagering hos en rase som vil beskytte sin eier og passe på flokken. Dersom flokkstrukturen hjemme i tillegg er løs, eller i verste fall uten rammer, så har man en ridgeback som i tillegg til å kjenne sin eiers usikkerhet ved møtesiutasjoner, også har en annen grunn til å ta kontroll over situasjonen – den har ingen leder i flokken og føler seg nødt til å ta denne posisjonen selv når den føler det påkrevet.

For slike hunder,  må man samtidig begynne hjemme – med å bestemme over hunden i alle andre deler av dagen/livet, ellers kommer man ikke til å få til møtesituasjoner med andre hunder. Det å kaste hunden ut av sofaen innimellom, når eier bestemmer det, og bestemme at hunden da skal gå i sin egen seng for å sove mens man ser på tv hjelper ofte mye. I det hele tatt det å sette rammer for hundens aktivitet og bevegelse innendørs, vil ha stor effekt. Om man aldri bestemmer over hva hunden skal gjøre, men lar den gå inne og mase og sette dagsorden ved å hente leker og oppmane til tur og aktivitet, da er det hunden som er herre over dagen hjemme. Jo mer den føler seg som herre over, jo mindre respekterer den sin eier og det eieren ønsker å bestemme over når de er ute.

Hvorfor skal den plutselig gjøre som eieren sier når det kommer en annen hund, når den hjemme bestemmer hvor eieren skal sitte, hvor hardt eieren skal trekke i leken den kommer med og hvilke klokkeslett den skal få mat og tur?

HP Dodori Dhamira, HP Insinya Ijaba og HP Jozani Jabari

 

Lederskap over en mentalt selvsikker og selvstendig hund som en ridgeback må være gjennom alle deler av hundeholdet, det må være konsekvent. Det er ikke slik at hunden aldri kan få være i sofaen, men man må kunne bestemme når den kan være der og når den ikke kan være der, og hvor i sofaen man selv skal sitte. Man må også kunne si til hunden at den skal gå og legge seg og være rolig der, og å ikke gi den mat og/eller tur når den maser som verst om det men vente til den har gått og lagt seg ned etter beskjed om det og har sluttet å mase, gjør at det ikke er hunden som bestemmer når, men eieren.

Rent dressurmessig er det beste å lære hunden å gå på plass med slakt bånd ved passeringer, da vil ikke båndet gi noen signaler. Man må psykisk bestemme over en hund, ikke fysisk ved å bruke båndet for å holde den igjen. Det vil den ikke oppfatte som at noen bestemmer over den, bare som en plagsom hindring.

Så første bud er tillit til hunden, lederskap hjemme og lydighet!

Hvis man stoler på sin egen hund, og lar den utvikle språket og møtekulturen i mange møter med andre hunder uten bånd, så vil man få en hund som umiddelbart kan tilpasse seg den andre hunden og de vil som regel se an hverandre raskere enn vi rekker å oppfatte. Hunder ØNSKER ikke å slåss – det er farlig og de vet instinktivt at man kan dø av det. Det er større muligheter for at den første vurderingen vil gå over i bust og knurring og vurdering av hverandres muskler dersom det er en større motivasjon tilstede, som for eksempel en tispe med løpetid. Men en hund som er vant med å snakke med andre hunder vil som oftest klare det galant også.

I vinter var vi på hundeløp, og siste dagen endte vi med å få låne en annen hundekjørers beste lederhundtispe til parring med en hannhund vi ønsket å bruke fra et toppspann fra Tyskland. Jeg tok med tispa, som ikke kjente meg fra før, opp til den tyske hundekjørerens campingbil. Der var alle hans hunder løse rundt bilen, flere hannhunder. Han tok inn alle de andre slik at det skulle bli rett pappa på valpene, og så fikk de to bli litt kjent mens hun var i bånd og han var løs. Hun ville gjerne bruke litt tid på dette, og mens de lekte og flørtet kom en annen tysk hundekjører gående med hele sitt spann løse (8 stk). Deriblant flere avlshanner. Han hadde ikke oppfattet situasjonen, så han ble stående og prate mens alle hans hunder kom bort til tispa jeg holdt i bånd, som jo luktet veldig godt 😉 Jeg var ganske sikker på at hannhunden jeg hadde valgt, som visste han skulle få lov til å parre denne tispa, ikke kom til å bli veldig glad for å få konkurranse fra andre hannhunder og var derfor ganske spent på hva som kom til å skje. Men han gjorde alle mine bekymringer til skamme – han sto pent ved siden av tispen «sin», lot de andre få snuse og lukte på henne uten å så mye som knurre, men så fort de ble mer interesserte gikk han imellom og sa fra på en kontant måte at hun var hans. Bare ved hjelp av blikk og kroppspråk! (Når hundekjøreren gikk videre med sine hunder ble det parring så hans tålmodighet ble belønnet 🙂 )

Det er ikke dermed sagt at man trenger å la hunden hilse på alle hunder den møter. Og det er ved de møtesituasjonene der man ikke ønsker å la hunden hilse, at man skal ta i bruk sin tillit til hunden ved å skape en ro over situasjonen, at hunden ikke får lov til å hilse fordi DU bestemmer det, ikke fordi det er noe galt med hunden. Og her kommer det inn som jeg var inne på over – dersom man aldri bestemmer over hunden sin ellers, så vil den ikke akseptere eller forstå hvorfor man plutselig nå ønsker å bestemme over den.

Det er derfor det er som en rød tråd – konsekvent lederskap og det å være en klippe av selvtillit og trygghet for hunden gjør at hunden får tillit til at du tar de beste beslutningene!

Tre måneder har gått…

 

 

Siden sist innlegg har det vært ganske stille 😉 Det har gått i ett med tre valpekull, og så fort de flyttet ut så begynte jeg i ny jobb, samtidig som det ble kaldere i været og hundekjørersesongen dro igang for fullt. I år kjører vi et litt annerledes treningsopplegg for trekkhundene, så Bjørn er ute og trener fem dager i uken og tidsskjemaet er ganske tettpakket (i år er jeg hovedtrener, så jeg kan skylde meg selv!), i tillegg til to hester og to barn som skal rundt på svømming og turn…

Fra kullene i sommer har vi beholdt fem valper, tre trekkhunder, en vorstehvalp og en ridgebackvalp. Av de tre trekkhundvalpene skal en bli min. Jeg har alltid hatt en trekkhund (minst), men etter at jeg måtte avlive Irish, som var en perfekt trekkhund, var lysten borte en stund. Hun var en hund som hadde alt jeg ønsket meg, en suveren lederhund, tidlig moden, styrbar, gikk usporet og i all slags vær, snill med unger, andre hunder og generelt en suveren trekkhund. Nå er Clynelish, hennes arvtager, også hennes niese, så jeg håper det er noen av de samme egenskapene i henne fra hennes tante, og forsåvidt også fra hennes mor Ice, som egentlig skulle vært min neste trekkhund 😉 Hun var derimot så rå allerede som unghund at jeg fort skjønte at hennes potensiale var bortkastet på meg, så Bjørn fikk henne.

Håpet er at hun og vorstehvalpen Valeria skal bli et bra lederpar, og at de kan bli et fint lite firspann sammen med et par ridgebacker. Det er noen år siden sist jeg hadde et slikt spann, men jeg gleder meg veldig til neste vinter!

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Av de ridgebackene jeg har hatt oppigjennom er det stor forskjell på trekkegenskapene deres. Min første ridgeback, Tamio, var en god lederhund og en halvgod trekkhund – når hun ville det selv selvsagt 😉

Presentasjon våre hunder – Tia

Tia, eller Ridgerules Untold Treasure er en Rhodesian Ridgeback med store bokstaver 😉 Hun er en dame med mye integritet, som setter store spor i hjertene til menneskene rundt seg ❤

Tia var en av de tingene i livet som overhodet ikke var planlagt, som egentlig ikke passet helt inn i planene, men som tydeligvis hadde en eller annen skjebnebestemt mening allikevel.

Hun er født hos Maria Kierkegaard Lundstrøm som har kennel Ridgerules, og som tidligere hadde ridgebackene Rex Ventors Akeron, pappa til mitt aller første kull Amboselikullet, og Rijstone Aussie Rules, Navy, pappa til Hwangekullet. Navy er en hund jeg virkelig liker gemyttet på, en stødig, rolig hannhund med føttene godt plantet på jorden. Han har noen kull med årene, og ett av disse kullene kommer moren til Tia fra – også en hund som egentlig ikke inngikk i planene til Maria og Robban, men som har satt dype spor og som helt tydelig var skjebnebestemt for dem allikevel 😉

Lolita, som Tias mor heter, er en hund som jeg virkelig likte når jeg var hos Maria for å lage Hwangekullet. I øynene hennes kunne jeg nesten se både Tamio, min første hund, og en god del Dhamira. Hun har gjort en ganske god mentaltest, som sin far, men har bestemte meninger om hvem som får håndtere henne og er man ikke innenfor sirkelen er hun ikke interessert.

Lolita – Tias mamma. Foto kennel Ridgerules

 

Når hun skulle parres med sønnen til en av Sveriges mest kjente hannhunder når det kommer til gemytt og mentalitet fulgte jeg med på prosessen og kullet. Dea Decoras Argos het farfar til valpene, og sønnen het Leroy. Rett etter parringen ble Leroy akutt syk og døde, og når valpene ble født hadde de allerede fått med seg litt av sin fars sjel. Det ble født 11 valper i Ridgerules Hidden Treasures kull, og jeg festet meg ved Tia allerede på de første oppstilte bildene. Hun sto så naturlig og balansert med en holdning som tilsa at hun eide hele verden, allerede ved 3 uker. Jeg sendte Maria en melding på spøk, og sa at den der kunne flytte til meg any day, men regnet egentlig med at hun kom til å beholde den selv, og siden jeg var gravid med termin om noen få måneder var en valp i hvert fall ikke inkludert i planene den høsten ; )

Ved seksukersbildene var hun like fin, og jeg sendte en ny melding til Maria og sa hvor flott jeg synes hun så ut. Er du seriøst interessert var svaret, og jeg ble ganske sjokkert over at denne hunden med all attituden ikke var solgt allerede. Nei, ridgen hennes var noe offset, så hun var ledig. Hmmm. En valp nå, med bekkenløsning, masteroppgave som skulle innleveres (tja, det gikk jo for så vidt akkurat å levere den før jeg hentet valp!), og termin tre måneder etterpå.. Hmmm. Jo, den der vil jeg ha, med både Navy og Argos som bestefedre, det kan jeg ikke klare å motstå!

Så det endte med at jeg reiste for å hente en liten svensk skjønnhet med både australsk og fransk blod i årene 😀

Tia viste seg fort å være en MEGET selvstendig liten frøken. Hun hilste pent på Dhamira og de andre hundene, og så la hun seg for å sove. Om vi satt ute og hun syntes det var litt kaldt gikk hun inn og la seg i hundesengen alene, selv om de andre hundene var ute. Hun har aldri i hele sitt liv vært masete, piper ikke, lager aldri lyd for å klage.

Hun kunne ligge løs i huset når jeg var borte og på natten tidligere enn noen annen hund, har aldri ødelagt noe når hun har vært alene hjemme og ble veldig fort lydig. Helt stueren på null komma niks, ville aldri drømme om å gjøre fra seg inne. Vi elsket henne!

Men – hun elsket ikke meg..

Siden hun var minst i flokken og jeg var bittelitt preoccupied med ny baby og div, så var jeg veldig glad når Linda som har Nicki fra Hwangekullet, altså Tias tante, ville passe Tia innimellom og ta henne med litt rundt på ting jeg ikke fikk gjort. Det jeg ikke forutså, var flyttemeldingen som forelå halvannet år etterpå… Hver gang vi hadde vært på tur eller Linda hadde vært her så satt Tia bak bilen til Linda og skulle være med henne hjem. Når hun hadde vært hos Linda og kom hjem igjen nektet hun å spise i flere dager, og jo eldre hun ble, jo verre ble det. Da vi skulle gå BPH med kullet var Linda og Nicki inne rett før Tia og meg, og det endte med at hun bare kikket den veien de hadde gått og engasjerte seg ikke i meg i det hele tatt. Noen måneder etter meldte jeg henne på en MH, og dum som jeg var (poletten hadde ikke trillet ned ennå!) overtok jeg henne rett fra et lengre opphold hos Linda, og det endte i samme katastrofen. Banen lå sånn til at bilen sto rett ved siden av de aller fleste momentene, og Tia skulle ikke ha store unnskyldningen for å løpe mot bilen isteden for å være i testen med meg. Hun ville bare komme fort hjem til Linda.. Selv under lekemomentet var hun på vei hjem 😂 Og da var det jo veldig vanskelig å hjelpe henne gjennom det hun faktisk syntes ble skummelt under testen.

Til tross for ikke gjennomført mentalbeskrivelse, som jeg setter som en av mine viktigste kriterier for avl, så var det mye ved denne hunden som jeg gjerne ville ha videre i mine linjer. Det at hun var sær og vrang ville jeg helst ikke ha, men alle de andre gode egenskapene kunne jeg gjerne tenke meg 😉

Da jeg, etter at BB hadde gått tom med Amboseli Anansi, fikk beskjed om at eierene ville gå med på et nytt forsøk til tross hans høye alder, var det som om det også var skjebnebestemt. BB løper bare en gang i året, men Tia skulle ha løpetid rett rundt hjørnet. Anansi var pick of the litter i Amboselikullet, han var den som utpekte seg ved å være absolutt mest utadvendt, nervesterk og omgjengelig. Han var bare en helt perfekt match til Tia, på alle måter. Og hvilket kull! 12 stk ble født, bare uker før Anansi kollapset på tur og endte sine dager hos veterinæren. Like skjebnebestemt var denne parringen som den mellom Lolita og Leroy.

Det beste er at jeg nå har Zima og Lengo og i dem finner så mye av Tamio som jeg aldri har hatt i noen andre hunder etter henne. Med mange av de gode egenskapene til Tia (dessverre fikk Zima litt feil gener når det gjelder å tygge på ting…); de er stille, rolige, ekstremt lettlærte og veldig fort stuerene (hele kullet faktisk, ekstremt raske!), og mange av Anansis gode egenskaper.

Det var en flott skatt vi fikk i Tia ❤ Og i Liuwavalpene, som har både Akeron, Navy og Argos i seg, finnes det så mye gode gener at jeg tror det må sies å være et av mine beste kull noen sinne når det gjelder de mentale egenskapene! Og heldigvis ser vi Tia veldig ofte ❤

Tia i midten, med sin gamle og nye flokk 😉