Trening av en Ridgeback del 3 – gå pent i bånd

Iphone_april2014 498

Hunting Prides Insinya Ijaba og Hunting Prides Dodori Diwani med sine turfølger ❤

 

Det å ha en hund som går pent i bånd er for mange en drøm, men isteden går de rundt med marerittet – en hund som trekker og drar for å komme dit den vil, som lager lyd og oppfører seg mest som en bulldoser.

For meg er det et alvorlig tegn på at hunden mangler respekt for at det går noen i andre enden av båndet, det er rett og slett uhøflig. Jeg vil sammenlikne det å dra i båndet for å komme avgårde et sted omtrent som om vi mennesker skulle dyttet til side folk i en kø for å få den kaffen vi ville bestille. Men hunden vil jo ikke forstå dette av seg selv, sosiale spilleregler er noe man må lære, hund som menneske. Barn sniker jo ofte i køen, jeg var nylig på Tusenfryd, og der måtte vi lære barna våre både å holde på sin egen plass i køen (ellers ble vi jo stående ved den karusellen i evigheter!), samt å ikke gå forbi de andre. Det er jo informasjon de ikke kan ha fått om ikke de har fått prøve å stå i en kø. Det er det samme med hunder. Om hunden har fått lov å dra i båndet i hele sitt liv, så kan den jo ikke forstå at det skaper ubehag for føreren. Om man korrigerer den ved å dra tilbake, skjønner den heller ikke så veldig mye av hva det er som er galt, og effekten av korrigeringen vil sannsynligvis utebli.

Om man begynner med en liten valp holder det fint å stå stille til den slutter å dra i båndet, for så å fortsette å gå. Om det er en litt eldre hund, som veier litt mer, så legger jeg gjerne mye tyngde i båndet, altså hele vekten min, i det jeg ser at den kommer til å stramme skikkelig, og legger samtidig på et lite brøl eller et nei. Da skvetter den til, og forstår at dette var jammen ikke noe mamma likte. Og så er båndet antakelig slakt igjen, og man kan fortsette dit man skulle. For meg som har hundene oftest løse er jo dette noe vi trener på når vi er på vei ut på tur (jeg tar dem i bånd det første stykket så de ikke skal løpe bananas over grusveien vi må krysse for å komme til skogen for eksempel), og da er det samtidig som det er innlæring av å gå pent i bånd, så er det passivitetstrening, det er generell lydighetstrening og det er en øvelse i konsentrasjon og impulskontroll.

Om man bor et sted der hunden som regel må luftes i bånd, så må man sette av flere hele turer der man bare trener på å gå pent i bånd. Det betyr at man kan bruke så mye som 30 min på kanskje bare 50 meter, og så går man hjem igjen. I løpet av de treningsturene er det viktig at hunden ALDRI trekker i båndet, at man stopper hver gang det skjer og at den ikke får komme videre før den er rolig og har slakk i båndet. Da kan det hende at hunden ikke får noen ordentlig luftetur på noen dager (før den har lært å gå pent i bånd), fordelen er at den får trent hodet ganske mye og det er også en hel masse impulskontrolltrening og passivitetstrening forbundet med det å lære å gå pent i bånd.

Om man har en hund som må få litt lengre turer enn det man klarer i denne innlæringsfasen kan man bruke en sele på de turene der man ikke skal trene på å gå pent (for dem som bruker sele for å få hunden til å slutte å trekke vil jeg bare nevne at en sele er fremstilt for at det skal være behagelig og anatomisk rett for hunden å trekke, og så lenge det ikke er en anti-trekksele vil det da virke mot sin hensikt 😉 ). Men da er det viktig at man er konsekvent og ikke blander epler og pærer – har den på selen skal man ikke trene på å gå pent, og har man på halsbåndet skal hunden ikke få trekke, da er det stopp og vent. Ulempen med denne metoden er at man da antakelig misser sjansen for å få en hund som trekker jevnt på ski og sykkel uten å stoppe for å snuse etc. For oss som driver litt med trekkhunder er jo hele vitsen at når de har på selen er de på jobb, da skal de trekke rett frem og det er absolutt ikke lov til å stoppe for å snuse/hilse på andre hunder etc.

Hvis man bruker sele på lufteturer der hunden får lov til å gå og lese avisen i grøftekanten vil man antakelig ha store problemer med å få den til å skjønne at den ikke kan det når man sykler med den  😉 Noe som kan skape ganske farlige situasjoner med en stor Rhodesian Ridgeback som plutselig snur i 20 km/t for å snuse på en telefonstolpe 😀

Så jeg anbefaler å lære hunden å gå pent i bånd med halsbånd så fort som mulig, og så ta de ordentlige turene etter at det er fastslått at det er uhøflig å rykke i båndet som holdes av et menneske!

Trening av Ridgeback del 2 – innkalling

Nylig leste jeg et innlegg av Ivan Kreilkamp, som omhandlet hans nyoppdagede eufori av å ha hunden sin gående løs på tur. Jeg vil ikke gå inn på problematikken jeg ser i at hans hund aldri tidligere hadde opplevd å gå løs, men denne artikkelen belyser mest hvordan andre mennesker opplever å møte løse hunder (og en god del av kommentarene i kommentarfeltet sier det samme). Det fører meg inn på en annen viktig del av Ridgebackens oppdragelse – nemlig innkallingen.

DSC_1510

I min verden MÅ hunder få lov til å gå løse. Det er ingenting som er bedre for muskulatur, sener, skjelett og hundens psyke enn å få løpe løs, særlig i skogen, på ulendt, myk skogsbunn. Men det krever at man har god innkalling på hunden sin, ellers er det direkte uansvarlig. En Rhodesian Ridgeback er en stor hund, som kan være meget skremmende å møte på for noen som er redd for hunder, særlig om den skulle finne på å hoppe opp eller bjeffe på vedkommende. Jeg har så og si alltid mine hunder løse, enten det er i skogen eller på vei (utenom båndtvangstiden selvsagt 😇 ), men sørger for å kalle dem inn hver gang det kommer mennesker med eller uten hund. Om de jeg møter vil hilse så spør de antakelig, og da kan jeg svare ja eller nei, avhengig av situasjonen, hunden vi møter, hunden(e) jeg har med meg etc. Veldig ofte svarer jeg nei, da får jeg samtidig en mulighet til å lære hundene mine at man ikke skal hilse på andre mennesker/hunder hver gang man passerer noen. Og her ute er ikke sjansene veldig mange, så det gjelder å ta vare på de man har 😂

Men tilbake til innlæring av innkalling. Det begynner hos de fleste oppdrettere, i hvert fall hos oss, allerede når valpene begynner å få valpefôr. Jeg har en egen plystrelyd jeg bruker hver gang jeg kommer med maten, og mine matglade hunder lærer veldig raskt hva den lyden betyr. Så når de nye eierne henter valpene sine lærer jeg dem denne lyden, og forteller dem at når de bruker den lyden må de ALDRI lyve. Det vil si at de første ukene og kanskje månedene må de ALLTID belønne med godbiter når de har plystret. I tillegg ber jeg dem om å ikke plystre når de ser at valpen er skikkelig opptatt med noe spennende eller har funnet noe som lukter godt og man vet at den ikke kommer til å løpe tilbake til dem. Det vil være å ødelegge den fine innkallingen! Isteden må man i slike situasjoner bare gå og hente valpen, for den er antakelig så opptatt at den ikke merker at du kommer bort. Og gjør den det, og spretter unna, kan man jo forsøke å avlede oppmerksomheten bort fra det spennende og så kunne benytte plystringen, da er det vinn-vinn!

Etter hvert som hunden blir eldre vil man oppdage at den vet hva plystrelyden betyr, men av og til bare skotter den opp, og så fortsetter med sitt igjen. Da må man begynne å kreve litt mer. Om man har en 95% suksessrate på innkallingen vanligvis og hunden en gang ikke hører, da kan man bli streng. Enten holder det å bli litt streng i stemmen, eller så må man gå ut og hente valpen og forklare den at jeg ropte, og du skulle kommet hit. Om den spretter unna deg i slike tilfeller er langline å foretrekke. Jeg har jo flere hunder, alltid, så hos meg får valpene store distraksjoner umiddelbart i lek med de andre. Men jeg setter krav med en gang også, når jeg roper, skal de komme, selv om de leker. Da må de avbryte leken. Belønningen er godbit, og motivasjonen er at de vet at de alltid får lov til å fortsette leken etterpå. Men det er selvsagt vanskelig for dem innimellom, og da går jeg ut der de er og henter dem tilbake dit hvor jeg ropte ( jeg roper da ett enkelt navn, og det er den hunden jeg henter. Plystrer jeg skal alle komme). Det samme gjelder når hundene er løse i skogen, om man bare roper på dem når det kommer noen vil de snart legge sammen to og to, som min første Ridgeback Tamio. Med henne gjorde jeg en rekke feil, og det var en av dem. Det tok ikke lang tid før hun begynte å snu seg hver gang jeg ropte –  ikke mot meg, men andre retningen – for hun skjønte jo at det kom noen på veien, gjerne med hund. Det var jo alltid da jeg ropte på henne 😄

Så regelen er – kall inn hunden ofte, belønn hver gang i begynnelsen, la den løpe tilbake til det den drev med om det var noe gøy. På den måten vil det ikke være noe kjipt å komme tilbake til mamma eller pappa, for man får jo lov til å være løs litt lenger 😉

Med voksne hunder aksepterer jeg aldri at de skal «bare» først, som for eksempel å tisse litt som hannhunder ofte gjør eller bare snuse litt til, eller, eller, eller. Da blir jeg streng i stemmen, én gang, og så går jeg ut og henter hunden. Hvis man står og roper seg blå med sinnastemmen vil den fort tape effekt, for da vet hunden at det ikke følger en handling med den strenge stemmen allikevel. Så en gang holder, og så blir det handling. Men om den da kommer allikevel er det full belønning, ros og godbit.

 

Trening av en Ridgeback del 1 – passivitetstrening

Som regel, hvis noen som kjøper valp av meg har hatt omplassert Ridgeback tidligere, kommer det ofte noen frustrerte mailer eller telefoner etter som valpen blir unghund. En voksen Ridgeback er ofte rolig, avbalansert, leser familiens timeplan godt og tilpasser seg aktivitetene (les: skjer det ikke noe ligger de oftest og sover 😉 ). En valp og unghund derimot, er ikke i nærheten av å minne om den voksne hunden… I tillegg er det nok slik, at man får det man lager. Så om man driver fri oppdragelse, får man en voksen hund som også vil sette dagsorden selv. Om man ikke lærer hunden passivitet, vil den være mer aktiv og gjerne fotfølge deg rundt i huset selv når den blir voksen. Om det er sånn man liker det så er det selvsagt ikke noe problem. Men for meg, som helst går på do alene og gjerne vil stå på kjøkkenet uten tre hundesnuter som dytter på meg fordi de lurer på om det jeg lager er til dem, så innfører jeg regler ganske tidlig.

En valp og unghund kan fint lære å legge seg og bli liggende på plassen sin. Men det krever selvsagt en hel masse tålmodighet og uendelige mengder repetisjoner. En liten valp som rusler rundt i huset gjør ikke så voldsomt mye av seg, mens når den veier 45 kilo og løper rundt og kaster lekene sine i været er den litt mer slitsom. Det er litt som med hester. Når man har dem bundet på stallgangen gjør det liksom ikke så mye om de flytter seg litt frem og tilbake. Men når man skal sette seg opp er det en helt annen historie, da vil man helst at den står stille til man sitter i salen.

Så jeg foretrekker at mine hunder ligger stille på plassen sin mens jeg lager mat, og mens vi spiser. Da er det selvsagt mange veier for å få til dette, man kan rose og/eller belønne hunden hver gang den legger seg til å begynne med (shaping), og hvis man i tillegg sier «bra, gå og legg deg» så har man raskt et kommandoord på aktiviteten. Da kan man begynne å lede hunden til å utføre kommandoen, så rose/belønne, og etter hvert utøker man tiden hunden skal ligge før den får belønning.

Jeg tar en annen variant som regel, jeg lærer hunden først at det heter «gå og legg deg» når den legger seg (samme gjør jeg med «gå og tisse» og alle andre ting de gjør helt av seg selv), men når de så vet hva det er (jeg peker også mot sengen, og viser hva jeg vil at den skal gjøre) så flytter jeg den bare tilbake dit hver gang den reiser seg. En liten valp vil fort bli sliten og sovner til slutt, og da har den jo gjort akkurat som jeg ønsker. Som regel trener vi på bli liggende når vi selv er i ro, enten når vi står på kjøkkenet, sitter ved middagsbordet eller når vi sitter i sofaen om kvelden. Dette er passivitetstrening på sitt beste!

nadde_jabari