Passering av andre hunder i bånd

passering

Her har jeg akkurat passert en voldsomt  utagerende newfoundlandsblanding, på joggetur med en hannhund og hans fire tisper, hvorav en med løpetid og to på vei til å få det 🙂 Alle med slakt bånd.

 

Det å passere andre hunder når hunden går i bånd er vel det jeg får mest spørsmål om hvordan man trener inn. Problemet er som regel at jeg får spørsmålet ETTER at det har dukket opp problemer i passeringene, ikke på forhånd 😉 Det er jo et komplekst problem, men stort sett bunner utagering i bånd i en usikkerhet hos mennesket som holder i båndet, i flokkstrukturen hjemme og ute, kombinert med vaktinstinkt hos hunden. Og merk at jeg fra nå av snakker om ridgebacker, for hos denne rasen vil kombinasjonen av selvstendighet, det at de er avlet for å leve i ganske store flokker, og vaktinstinktet, gjøre at det er andre årsaker som ofte ligger bak, enn hos raser uten vaktinstinkt og uten disse spesielle karaktertrekkene. Men for mange andre raser vil det være samme årsaker og det kan da løses med samme teknikker.

Det å passere andre hunder er en utfordring for veldig mange hunder, men for ridgebacker er det ofte nysgjerrigheten og selvstendigheten som gjør at de blir vanskelige å ta med forbi andre hunder allerede som valper og unghunder. De kan hoppe, hyle og bære seg for å få hilse på den møtende hunden. Ofte er manglende respekt for det å gå pent i bånd også en stor del av problemet. For veldig mange går det fint å enten leve med dette eller løse det. Men for en del, særlig eiere av hannhunder, blir det et større og større problem med alderen. Mye av det skyldes hormoner, at hannhundene når de når en viss alder ikke lenger er søte små valper, men hormonsprengte unghunder. Og det er her samarbeidet og tilliten mellom hund og fører gjerne får sprekker.

Noen har problemer med å stole på at to hannhunder ikke kommer til å slåss i møtesiutasjoner. Derfor stoler de hverken på sin egen hund eller den møtende, og begynner å signalisere sine spenninger på et tidlig stadium. Dersom eieren kaver seg opp når det kommer en annen hund og begynner å mase og stramme inn båndet, så tror hunden at det er personen som holder båndet som er redd for den andre hunden. Og da blir det utagering hos en rase som vil beskytte sin eier og passe på flokken. Dersom flokkstrukturen hjemme i tillegg er løs, eller i verste fall uten rammer, så har man en ridgeback som i tillegg til å kjenne sin eiers usikkerhet ved møtesiutasjoner, også har en annen grunn til å ta kontroll over situasjonen – den har ingen leder i flokken og føler seg nødt til å ta denne posisjonen selv når den føler det påkrevet.

For slike hunder,  må man samtidig begynne hjemme – med å bestemme over hunden i alle andre deler av dagen/livet, ellers kommer man ikke til å få til møtesituasjoner med andre hunder. Det å kaste hunden ut av sofaen innimellom, når eier bestemmer det, og bestemme at hunden da skal gå i sin egen seng for å sove mens man ser på tv hjelper ofte mye. I det hele tatt det å sette rammer for hundens aktivitet og bevegelse innendørs, vil ha stor effekt. Om man aldri bestemmer over hva hunden skal gjøre, men lar den gå inne og mase og sette dagsorden ved å hente leker og oppmane til tur og aktivitet, da er det hunden som er herre over dagen hjemme. Jo mer den føler seg som herre over, jo mindre respekterer den sin eier og det eieren ønsker å bestemme over når de er ute.

Hvorfor skal den plutselig gjøre som eieren sier når det kommer en annen hund, når den hjemme bestemmer hvor eieren skal sitte, hvor hardt eieren skal trekke i leken den kommer med og hvilke klokkeslett den skal få mat og tur?

DSC_5610

HP Dodori Dhamira, HP Insinya Ijaba og HP Jozani Jabari

 

Lederskap over en mentalt selvsikker og selvstendig hund som en ridgeback må være gjennom alle deler av hundeholdet, det må være konsekvent. Det er ikke slik at hunden aldri kan få være i sofaen, men man må kunne bestemme når den kan være der og når den ikke kan være der, og hvor i sofaen man selv skal sitte. Man må også kunne si til hunden at den skal gå og legge seg og være rolig der, og å ikke gi den mat og/eller tur når den maser som verst om det men vente til den har gått og lagt seg ned etter beskjed om det og har sluttet å mase, gjør at det ikke er hunden som bestemmer når, men eieren.

Rent dressurmessig er det beste å lære hunden å gå på plass med slakt bånd ved passeringer, da vil ikke båndet gi noen signaler. Man må psykisk bestemme over en hund, ikke fysisk ved å bruke båndet for å holde den igjen. Det vil den ikke oppfatte som at noen bestemmer over den, bare som en plagsom hindring.

Så første bud er tillit til hunden, lederskap hjemme og lydighet!

Hvis man stoler på sin egen hund, og lar den utvikle språket og møtekulturen i mange møter med andre hunder uten bånd, så vil man få en hund som umiddelbart kan tilpasse seg den andre hunden og de vil som regel se an hverandre raskere enn vi rekker å oppfatte. Hunder ØNSKER ikke å slåss – det er farlig og de vet instinktivt at man kan dø av det. Det er større muligheter for at den første vurderingen vil gå over i bust og knurring og vurdering av hverandres muskler dersom det er en større motivasjon tilstede, som for eksempel en tispe med løpetid. Men en hund som er vant med å snakke med andre hunder vil som oftest klare det galant også.

I vinter var vi på hundeløp, og siste dagen endte vi med å få låne en annen hundekjørers beste lederhundtispe til parring med en hannhund vi ønsket å bruke fra et toppspann fra Tyskland. Jeg tok med tispa, som ikke kjente meg fra før, opp til den tyske hundekjørerens campingbil. Der var alle hans hunder løse rundt bilen, flere hannhunder. Han tok inn alle de andre slik at det skulle bli rett pappa på valpene, og så fikk de to bli litt kjent mens hun var i bånd og han var løs. Hun ville gjerne bruke litt tid på dette, og mens de lekte og flørtet kom en annen tysk hundekjører gående med hele sitt spann løse (8 stk). Deriblant flere avlshanner. Han hadde ikke oppfattet situasjonen, så han ble stående og prate mens alle hans hunder kom bort til tispa jeg holdt i bånd, som jo luktet veldig godt 😉 Jeg var ganske sikker på at hannhunden jeg hadde valgt, som visste han skulle få lov til å parre denne tispa, ikke kom til å bli veldig glad for å få konkurranse fra andre hannhunder og var derfor ganske spent på hva som kom til å skje. Men han gjorde alle mine bekymringer til skamme – han sto pent ved siden av tispen «sin», lot de andre få snuse og lukte på henne uten å så mye som knurre, men så fort de ble mer interesserte gikk han imellom og sa fra på en kontant måte at hun var hans. Bare ved hjelp av blikk og kroppspråk! (Når hundekjøreren gikk videre med sine hunder ble det parring så hans tålmodighet ble belønnet 🙂 )

Det er ikke dermed sagt at man trenger å la hunden hilse på alle hunder den møter. Og det er ved de møtesituasjonene der man ikke ønsker å la hunden hilse, at man skal ta i bruk sin tillit til hunden ved å skape en ro over situasjonen, at hunden ikke får lov til å hilse fordi DU bestemmer det, ikke fordi det er noe galt med hunden. Og her kommer det inn som jeg var inne på over – dersom man aldri bestemmer over hunden sin ellers, så vil den ikke akseptere eller forstå hvorfor man plutselig nå ønsker å bestemme over den.

Det er derfor det er som en rød tråd – konsekvent lederskap og det å være en klippe av selvtillit og trygghet for hunden gjør at hunden får tillit til at du tar de beste beslutningene!

Reklamer

Vom Dogrun – løpe med hund er gøy!

I fjor deltok jeg i det aller første Dogrun som ble arrangert. Linda, hennes datter Leah, Tia, Nicki og jeg og Dhamira løp og gikk 3,5 km og koste oss veldig med dette arrangementet.

I år hadde Bjørn og jeg bestemt oss for å delta på alle tre arrangerte Dogrun på Østlandet, og vi begynte med Dogrun i Frognerparken, på bryllupsdagen vår 😀 Her hadde vi med Tia, som den eneste hunden. Vi hadde også med Eva i vogn, og det var en nydelig dag i Frognerparken.

dogrun_frogner2016

Tia oppfører seg jo helt eksemplarisk så lenge mamma Linda ikke er i nærheten (eller hun øyner sjansen for å kunne reise hjem til henne) så det gikk helt suverent halve distansen, den andre halve måtte jeg trekke henne med meg… 😉  Men vi kom i mål!

dogrun_frogner2016_2

I september var det duket for to Dogrun, først i Drammen, der vi hadde bestemt oss for å  løpe to runder. Zima fikk lov til å være med her, hun var jo såpass ung at jeg ville ha henne til å løpe rolig ved siden av, noe vi fikk til ganske bra synes jeg. Det gikk egentlig bedre når jeg løp rett foran Bjørn og Zima, for da kunne jeg styre farten, og Zima så meg hele tiden og løp midt imellom oss med slakt bånd.

14237713_923053654473052_1039098488180462995_n

14292369_923528621092222_2017774764503108254_n

14238300_923528614425556_8737166652559632222_n

Mellom Dogrun Drammen og Ekeberg var det Oslo Maraton for meg, bare 10 km, men allikevel en ganske heftig løpssesong for en som aldri har løpt noe som helst hverken som treningsform eller konkurranse 😀

På Ekeberg delte vi oss opp, Bjørn og HP Speed løp to runder på tid, mens jeg og Lengo skulle løpe sammen med Linda, Leah, Nicki og Tia. Når Linda ble syk ble det Leah og Tia som ble med, og det var jo en utfordring for Leah når Linda sto igjen på sletta.. Tia måtte slepes med, og begynte bare å løpe de siste 50 meterene når hun skjønte at vi var på vei tilbake til sletta der moren hennes sto 😉

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

 

Vi gleder oss til neste år, da blir det antakelig samme som i år, Frognerparken, Drammen og Ekeberg. Vi har hundekjøringsløp i februar når det skal være på Beitostølen, så da får vi ikke vært med, og Setermoen og Tromsø er litt lengre enn vi kjører for et løp 😉 Hvis det er flere valpekjøpere som vil være med kan vi vurdere Gjøvik eller Hamar også, så gi lyd fra dere om vi skal starte lag!

 

Tre måneder har gått…

 

 

Siden sist innlegg har det vært ganske stille 😉 Det har gått i ett med tre valpekull, og så fort de flyttet ut så begynte jeg i ny jobb, samtidig som det ble kaldere i været og hundekjørersesongen dro igang for fullt. I år kjører vi et litt annerledes treningsopplegg for trekkhundene, så Bjørn er ute og trener fem dager i uken og tidsskjemaet er ganske tettpakket (i år er jeg hovedtrener, så jeg kan skylde meg selv!), i tillegg til to hester og to barn som skal rundt på svømming og turn…

Fra kullene i sommer har vi beholdt fem valper, tre trekkhunder, en vorstehvalp og en ridgebackvalp. Av de tre trekkhundvalpene skal en bli min. Jeg har alltid hatt en trekkhund (minst), men etter at jeg måtte avlive Irish, som var en perfekt trekkhund, var lysten borte en stund. Hun var en hund som hadde alt jeg ønsket meg, en suveren lederhund, tidlig moden, styrbar, gikk usporet og i all slags vær, snill med unger, andre hunder og generelt en suveren trekkhund. Nå er Clynelish, hennes arvtager, også hennes niese, så jeg håper det er noen av de samme egenskapene i henne fra hennes tante, og forsåvidt også fra hennes mor Ice, som egentlig skulle vært min neste trekkhund 😉 Hun var derimot så rå allerede som unghund at jeg fort skjønte at hennes potensiale var bortkastet på meg, så Bjørn fikk henne.

Håpet er at hun og vorstehvalpen Valeria skal bli et bra lederpar, og at de kan bli et fint lite firspann sammen med et par ridgebacker. Det er noen år siden sist jeg hadde et slikt spann, men jeg gleder meg veldig til neste vinter!

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Av de ridgebackene jeg har hatt oppigjennom er det stor forskjell på trekkegenskapene deres. Min første ridgeback, Tamio, var en god lederhund og en halvgod trekkhund – når hun ville det selv selvsagt 😉

Presentasjon våre hunder – Com

Com (Svanhild x Balder) O.J.Dokken

Com er en Eurohound/Eurodog/trekkhund. Hun bor nå hos Bjørns far, og nyter livet som turhund. Hun var her på sommerferie i uke 26 (2016), sprek som en loppe og tilbrakte mye tid med sin drektige sønnedatter Ice ❤

En stund hadde vi det meste trekkhunder fra valpekullet Whisky x Mike (Ellis). De begynte å dra på årene, og vi måtte gjøre noen grep for å i det hele tatt ha et spann å kjøre med, så det ble lånt og kjøpt inn noen hunder. Blant annet tok Bjørn turen til Ole Jonny Dokken, som skulle selge ut en eller to unghunder. Bjørn kikket på hundene, og valgte seg ut en tispe, og spurte Ole Jonny hva den het. «Næææ», han dro littt på det, «den heter vel ikke noe, men den kommer når jeg roper kom!» Så da ble det Com.

com_bjorn

Com var lita som unghund, og ble ikke så mye større. Men det hun manglet i størrelsen tok hun fint igjen i intensitet og iver!

Vi hadde slitt litt med for «smarte» lederhunder tidligere, hunder som visste hvor bilen sto og løp heller dit enn en runde ekstra i sporet, som gikk til høyre istedenfor til venstre om løypa hadde gått der året før, og liknende. Com var en herlig befriende gullfisk av en lederhund, som ikke eide egne meninger og aldri satte spørsmålstegn ved noen kommando 😂

com_lederhund

Hun gikk som hovedleder i mange år, og hadde tre valpekull her før hun ble pensjonert og flyttet til Bjørns far som kose- tur- og innehund. Valpene hennes med Brimi fra Hege Ingebrigtsen ble ennå bedre enn sin mor, raskere og med en type muskelfiber som gjør at de aldri blir stive – soleklare hunder for tredagers løp eller etappeløp!

Bjørn Lyng Pedersen vant Alpen Trail i 2011

Her er bilde fra Alpen Trail 2011 der Bjørn vant 6-spanns klassen, med hele det første Com x Brimi kullet på spannet. I 2012 var kull nummer to med samme kombinasjon klare for løpskjøring, så da hadde vi hele 7 Com-barn på spannet 😉 Nå er alle fra første kullet pensjonert til enten avl eller sofa-aktiviteter, mens Pund og Rupi fra kull #2 var hovedledere på årets spann og ble også lånt ut til Maren Lindahl under Vindelälvsdraget.

Trening av en Ridgeback del 7 – hjemme alene

Rhodesian Ridgeback valp alene hjemme

Alene-hjemme-trening med en Ridgeback valp bør starte med en gang man får valpen i hus. Selv om man har planlagt den første tiden godt slik at man er lenge hjemme sammen med valpen er det å trene på at den etter hvert skal være alene, en viktig del av det som skal læres.

For valpen, så kommer jo den antakelig rett fra en flokk med kullsøsken og mor, og den er vant til å sove i en liten haug med andre valper (noen valper liker å sove for seg selv, men de tilhører mindretallet. De fleste valper foretrekker tryggheten i en klynge når de skal sove). Det betyr at når den kommer til den nye hjemmet sitt kan det være vanskelig å finne roen alene, fordi den ikke har andres kroppsvarme og hjerteslag i nærheten.

  1. Det første trinnet i å la valpen være alene dreier seg derfor om å få den til å finne trygghet til å kunne sovne og sove alene. De første dagene anbefaler jeg valpekjøpere om å ta valpen på fanget og få den til å sovne der når den begynner å rampe, hoppe og bite og generelt er hyper – da er den overtrøtt og trenger å sove. Så, når den har sovnet, kan man legge den ned på teppet/sengen sin. Etter hvert går man over til å stryke den i søvn på plassen sin når den har sine runder med raptus og helt klart har fått for lite søvn.
  2. Så, når den sover godt alene etter å ha blitt hjulpet i søvn kan man begynne å trene på at den skal kunne sovne og våkne alene også. Da pleier jeg å bruke et bur, og så legger jeg valpen inn der når den skal sove og lukker døra. Det blir protester, men jeg sitter rolig til den har sluttet å pipe og har sovnet og da lister jeg meg bort og åpner døren til buret, slik at når den våkner kan den fritt gå ut.
  3. Trinn tre er motsatt, da velger jeg å lukke døren til buret etter at den har gått inn og sovnet der, og så går jeg ut av rommet. Til å begynne med kommer jeg inn før den har våknet igjen antakelig, men så øker jeg gradvis tiden samtidig som jeg avventer å gå inn i rommet/lukke opp burdøra før valpen er helt stille og har sluttet å pipe/hyle. Det kan i begynnelsen ta ganske lang tid 😉 Men om man slipper ut en Ridgeback valp når den piper i buret vil man ganske raskt lage en hund som hyler for å komme ut av buret, og etter hvert kan det bli både øredøvende og uholdbart.

Samtidig som denne treningen foregår hjemme, har jeg som regel alltid med meg valpen i bilen rundt omkring. Da sitter den i bilburet mens jeg går inn på butikken, henter barna i barnehage og på skolen og når jeg gjør en masse andre ærend. Jeg sier «bli» når jeg går ut av bilen, og gir valpen en liten tyggepinne slik at den har noe å gjøre de første gangene. Det går sjelden lang tid før valpen har lært at det er helt ok å være alene i bilen og roer seg fint med det, veldig få av de som kommer til meg og sier at hunden ikke kan være alene hjemme har en hund som ikke kan være alene i bil.

Hvorfor kan den være alene i bil og ikke hjemme?

Fordi man slipper den ut mens den piper hjemme.

En Ridgeback lærer seg fort å eskalere denne atferden slik at den blir sluppet ut raskere og raskere. I bil skjer det ikke sånn, fordi man er i butikken når hunden begynner å pipe og den har sluttet når man kommer tilbake. I tillegg er det få som stopper bilen og tar ut hunden når den piper mens man kjører 😉

Om man går inn i rommet, eller åpner burdøra mens valpen piper, ødelegger man hele treningen. En Ridgeback valp begynner å pipe, så går den over til å bjeffe litt og/eller hyle litt, og når den har gjort det en stund så sukker den ofte tungt, tar seg en runde og legger seg siden ned. DA kan man gå inn. Men om man går inn mens den fremdeles lager protestlyder vil man bare øke tiden den bruker på å protestere i håp om at noen kommer. Etter hvert vil den lage lyd, og så ta en liten lyttepause for å se om det virker. Ikke gå inn i denne lyttepausen! Vent til den virkelig har gitt seg, til den har resignert protestene og heller lagt seg for å sove.

En Ridgeback protesterer veldig sjelden fordi den er redd, usikker eller har separasjonsangst. Som regel protesterer de fordi de ikke VIL være i buret/være alene. Og å slippe dem ut da blir som å hyle seg til godteri i butikken 😉

 

Hva i hundens mentalitet måles på mentaltest (MH/BPH)?

Det finnes jo ulike mentaltester der man kan, i større eller mindre grad, se hva slags mentale egenskaper en hund har. De første slike testene ble tatt frem for å kunne finne bruks- og avlsindivider til militært og politihundarbeide, og siden har de blitt raffinert og utviklet som et tenkt avlsverktøy, og som en indikasjon på hva slags temperament et gitt individ har. Det kan være nødvendig i forhold til problematferd, eller det kan være av ren nysgjerrighet man ønsker å få et objektivt bilde av sin hunds mentale egenskaper.

De mest brukte testene i Norden i dag er Funksjonsanalyse (FA), Mentaltest (MT), Mentalbeskrivelse Hund (MH) og Beteende og Personlighetsbeskrivning Hund (BPH). Det disse testene har til felles (bortsett fra at de er fremstilt i vårt naboland, som ligger ganske langt foran oss når det gjelder massescreening av hundens mentalitet 😉 ) er at de består av en serie med fastsatte momenter hunden skal igjennom. Det som skiller disse testene er antall momenter og hva de inneholder (graden av påvirkning på hunden og detaljrikdom). I disse momentene opplever hunden en form for fysisk stimuli/påvirkning, og så blir hundens reaksjon på disse påvirkningene krysset av på et fastsatt skjema der reaksjonen måles i en gradert skala fra liten til stor reaksjon.

Det er ingen fasit for hva som er rett reaksjon på slike tester, det varierer hva som er ønskelig både mellom raser, men også mellom hva individene skal brukes til (er det en familiehund eller skal det bli en potensiell minehund i forsvaret for eksempel?). I tillegg er det ulikt hva slags type reaksjon (liten – stor) som er nyttig i forhold til hva hunden blir testet for. Er det en påvirkning som måler frykt er det for eksempel som regel ønskelig med en liten reaksjon generelt, mens ulike raser kan ha ulik bakgrunn for å reagere mye eller lite i for eksempel drakampsituasjoner.

Hva i hundens mentalitet måles ved slike mentaltester/mentalbeskrivelser?

Det som ikke kan måles ved disse testene er hunders reaksjoner i forhold til andre hunder. For det første kan ulike hunder reagere ulikt på samme hund, for det andre er det ikke god dyrevelferd å la en hund være prøvekanin for andre hunders reaksjoner 😉 Av samme grunn kan man ikke teste hunders reaksjoner på barn. Selv om det er gjort en del forsøk blant annet i USA på å lage barneliknende dukker etc, vil det aldri kunne gi et sant bilde av hva som skjer i møte med barn – alle barn er ulike, og en hund kan reagere lite på barn i en viss alder men mer på barn i en annen aldersgruppe for eksempel.

Det som derimot kan måles er hundens lekelyst, jaktlyst (på et objekt i bevegelse, ikke på lukt eller vilt), reaksjon på sosial kontakt med menneske, redsel for ulike menneskeliknende gjenstander, redsel for lyd, skudd og interesse i lek/nysgjerrighet og mot etter at den har blitt skremt. Noen av momentene vil måle ulike ting for ulike raser. Noen raser vil bruke større deler av scoringsskalaen på enkelte momenter enn andre raser.

Felles for alle raser er at ma ser i en slik testsituasjon hvordan hunden reagerer når den blir redd, hva slags reaksjon den kommer med (flukt, aggresjon, passivitet) og hva den gjør etterpå.

Dette er viktige ting å vite som hundeeier, slik at man vet hva som kan skje dersom hunden blir presset litt utover det som den vanligvis møter i sitt hverdagsliv.

For oss som driver med oppdrett er det viktig å vite i forhold til hvilke egenskaper man ønsker at de valpene man avler skal ha.

For en rase der de fleste individer er selskapshunder/familiehunder, slik som hos Rhodesian Ridgeback, er det kanskje ikke så viktig om hundene har veldig høy lekelyst og egenskaper i forhold til grip og kamplek, som måles i detalj ved en MT. Men for de rasene som brukes i stor grad til brukskonkurranser er dette en veldig viktig del, da det er essensielt for motivasjon, arbeidslyst og belønning.

Det jeg mener bør være felles for alle raser er at man skal avle hunder som har veldig liten grad av redsel/frykt. Det er ikke god dyrevelferd om en hund er redd for mye den møter på hver dag!

Om man ikke vet hvordan hunden reagerer når den blir veldig redd, kan det være vanskelig å vite om den faktisk er redd. Noen hunder blir veldig passive når de blir redde, noen hunder rett og slett later som ingenting, noen hunder stikker av og noen hunder gjør det motsatte av hva man ville trodd.

 

Hvordan en hund bestemmer timeplanen i huset

Har du en hund som piper, kanskje uler sånn i sekstiden på morgenen eller kvelden, går og henter matskåler, slår i vannskålen med labben så vannet spruter utover, går til døra og skraper på den eller henter en sko eller noe annet det ikke er lov til å tygge på? Eventuelt står og bjeffer mot deg når du sitter i sofaen, eller hopper opp med labbene på fanget ditt? Hva gjør du da? Gir den mat? Går en tur med den? Tar frem en annen leke enn den fineste skoen din?

Da har hunden din satt dagsorden, og bestemmer når det skal være aktivitet 😉

Som jeg har vært inne på tidligere er passivitetstrening – det at hunden skal oppføre seg rolig og uten å mase i perioder der det ikke skjer noe hjemme – en veldig viktig del av oppdragelsen, dersom man ønsker en hund som er rolig når resten av familien er rolig. Om man liker en hund som den jeg beskrev over, så er det ikke noe problem.

Men like lite som jeg liker at ungene legger seg ned og hyler i matbutikken om de ikke får den isen eller den sjokoladen de vil ha en tirsdag ettermiddag, like lite liker jeg den hunden som står og piper og finner på aktiviteter den vet den ikke får lov til for at jeg skal reise meg opp eller avbryte det jeg holder på med for å gi den mat.

Jeg belønner ikke mine hunder med mat, tur eller lek før de ligger helt rolige og slapper av, alle sammen. Det kan ta ganske lang tid om det er flere matglade hunder i huset og de allerede har giret hverandre opp, men sånn er det. Når de er rolige får de belønningen sin. Jeg går ikke tur før de har sluttet å mase, og hvis de stjeler noe de ikke får lov til å ta bytter jeg ikke med aktivitet, jeg tar fra dem det de har stjålet (her er det en viktig forskjell på valper og unghunder – valper bytter jeg med så de skjønner at det er ok å slippe det de har tatt, og så de skjønner forskjellen på mitt og ditt. Takk, den er min, her er din. Unghunder som gjør det på ramp og for å fremprovosere en form for reaksjon hos meg mister bare objektet uten å få noe i retur). Dette er også, i tillegg til å være passivitetstrening, en form for grensesetting. Å hyle i butikken til man får viljen sin virker ikke med meg 😉

Trening av en Ridgeback del 6 – hannhundmarkering

Hannhunder markerer. Ja, det gjør de – men ikke i min hage, på min trapp, på ungenes barnevogn, på bilen min, på grønnsakene i grønnsakshagen, etc etc etc.

Hvordan gå frem for å lære en hannhund hvor den kan og ikke kan markere? På samme måte som jeg lærer tispene hvor de kan og ikke kan tisse. De kan tisse og markere på gresset (ugresset 😉 ) foran huset og på grusgangen, men ikke på plenen.

Jeg begynner med å slippe dem ut av hoveddøren når de skal ut for å tisse som valper, og så går jeg litt nedover den veien der jeg vil at de skal tisse. Det går jo gjerne veldig raskt med en liten valp, og så blir jeg veldig, veldig glad og sier «bra, så flink, gå og tisse!». Dette gjentar jeg hver gang vi er ute. Så, når den begynner å bli så stor eller det nærmer seg sommeren og vi er mer ute på plenen forsøker jeg å være føre var, slik at jeg ser når de har drukket masse eller lekt masse og antakelig må tisse. Det er akkurat som å lære dem å være stuerene. Jeg vil at de skal være plenrene også 😀

Med hannhundene er det viktig at når markeringstendensene setter inn er det KUN ett godkjent sted for markering, alt annet blir slått ned på med streng stemme og så drar jeg dem med meg vekk og dit hvor det er greit å markere. Det tar ofte en dag eller to med andres voksne hannhunder før de også har skjønt reglene, ikke noe problem.

Til og med trekkhundene lærer dette på en dag eller to. Når en av våre hannhunder skulle pensjoneres, var det en barnefamilie som var interessert. De ville ha han som innehund, og han hadde bodd ute i hele sitt liv (6 år). Nå har vi gjort samme overgangen med mange tisper, blant andre hans mor og søster, men dette var første hannhunden som skulle gå rett til permanent sofatilværelse. De er jo vant til å kunne markere akkurat hvor de vil, når de vil, så jeg må si jeg var litt skeptisk til om jeg klarte det på 48 timer. Han tisset først inne, markerte på trappegelenderet. Nei, det er ikke lov. Rett ut i bånd til buskene der det var lov, «her kan du tisse». Han tisser, får ros, og inn igjen. En liten stund etter var det på nytt markering på et hjørne, «NEI», med litt strengere stemme, ut i båndet til samme busken og ros når han tisset. Så var det gjort. Dagen etter gikk vi ut på terrassen, der var det samme prosedyre (jeg har jo masse tisper inne, så det er jo ekstra trigger for de stakkars hannhundene 😉 ). Tok to repetisjoner der også, en på selve terrassen og en på gresset, så var han stueren og har aldri tisset inne siden. Hvor han får lov å tisse utendørs i sitt nye hjem har ikke jeg lagt meg opp i 😀

De trenger forresten ikke å tisse hele tiden heller – som for eksempel når man står og prater med noen eller er på besøk hos noen (såfremt den er luftet innenfor noen timer er det ikke noe som gjør at den ikke klarer å holde seg). Om hunden drar avgårde i båndet for å markere på nærmeste blomsterbusk eller gjerdestolpe mens man står og snakker med noen holder det faktisk å fortelle den at det ikke er lov, og at den eventuelt kan bare sette eller legge seg ned og vente – det er også en fin måte å passivitetstrene på. Og hjemme hos andre er det også høflig og god folkeskikk å styre hvor hannhunden din tisser. Jeg styrer andres hannhunder også her hos meg, men det er det ikke sikkert at alle andre føler seg komfortable med 😉 Å ikke la hannhunder markere overalt til enhver tid utendørs er ikke noe annerledes enn å trene dem til å være stuerene inne. Og det vil vel alle?!

Trening av en Ridgeback del 5 – håndtering

En fullvoksen Rhodesian Ridgeback veier som regel mellom 35 og 50 kg. Den voksne høyden når den et sted mellom 9 og 12 måneder, og voksen vekt ikke altfor lenge etter. Det betyr at man bør ha drevet en god del med håndtering før denne tid, og fastslått at dersom det er noe som må gjøres med hunden fysisk skal du kunne gjøre det, selv om hunden ikke liker det.

Kloklipping, tannsjekk, ørerens, drypping av øyne (det er jo ikke noe man gjør på regelmessig basis, men å ha lært hunden at det er ok kommer veldig godt med senere, OM man plutselig må dryppe øynene pga en øyekatarr eller liknende), sette på og av potesokker, tørke labber (om man får valpen om våren, og så venter helt til høsten kommer med å tørke labber, vel, jeg ville begynt før 😉 ), dusjing/bading, spyle labber med hageslangen, fjerne flått, osv. Listen er lang, men det er bare å begynne!

Hold fast og gjør det som skal gjøres til den er rolig. Ikke avled med godbit, det er bestikkelse og ikke belønning. Om du skal belønne, gå bort til godisskapet ETTER at all håndtering er ferdig og hunden var rolig.

Trening av en Ridgeback del 4 – grensesetting og lederskap

I veldig mange rasebeskrivelser får man inntrykk at en Rhodesian Ridgeback er en superfølsom hund som man ikke må heve stemmen til, da vil den bli redd og usikker. Dette fører til at en god del ferske Ridgebackeiere går i den fellen at de aldri bestemmer over hunden sin, eller korrigerer gal oppførsel, fordi de må være forsiktige med den. Det kan føre til mange ulike atferder, men felles for dem alle er at de nok kan klassifiseres som problematferd.

Ridgebacken er en hund som ble laget for å gå løse i flokk på veldig store farmer i Afrika. Det var mye å passe seg for, det var ofte den sterkestes rett i flokken, og når de skulle ut på jakt måtte de klare seg selv til de fant vilt og oppholdt det til jegerne kom til hest. Med andre ord er det en rase som er avlet på å være selvstendig, modig og opptatt av flokkstruktur og rangordning.

I naturen er en flokk uten en leder en veldig utsatt flokk. I tillegg til at det blir flere innbyrdes stridigheter når det ikke finnes en sterk leder, så kan det også være farlig i forhold til rovdyr, inntrengere og gi problemer i forhold til for eksempel hvordan maten skal fordeles. Uten flokklederen blir det altså mer uro i flokken, helt til det er opp og avgjort hvem som tar over lederposisjonen. Det å være flokkleder er heller ingen dans på roser. Man må hele tiden holde sterk kontroll på alle de andre flokkmedlemmene, vise seg som en sterk og potent leder slik at de ikke oppdager noen svakheter i helse, fysikk eller psyke. Man må gå foran som et godt eksempel, vise hva som er greit og hva som ikke er greit i omgivelsene  og hvordan man skal reagere i hvilke situasjoner.

Det at Ridgebacken i utallige generasjoner i rasens begynnelse er selektert på bakgrunn av at de skal være selvstendige og leve og bo i flokker med mye frihet til egenlært atferd gjør at de veldig ofte reagerer på fravær av regler med å tolke det dit hen at det ikke er noen som tar kontroll over de situasjonene den varsler om. Og uansett hva slags type den Ridgebacken er, om den er såkalt myk og ranglav, eller dominant og ranghøy, så vil den oppfatte en flokk uten en leder som gir beskjeder om hvordan man skal reagere, som en flokk som er i trøbbel. Og det som skjer da er at den føler at den er nødt til å ta det ansvaret selv, selv om den kanskje verken er skapt for det eller har noe ønske om det. Det er rett og slett et overlevelsesinstinkt.

Så, hvordan være en god flokkleder for en slik type hund? (og det sier jeg fordi mange andre hunder/hunderaser har overhodet ikke behov for flokkstruktur, rangordning eller en tydelig leder i samme betydning, de vil aldri overta en oppgave eller ta ansvar selv om ingen andre gjør det men er mer enn happy med å slippe å ta avgjørelser 😉 Det gjelder IKKE for en Rhodesian Ridgeback).

Man må som regel nummer en alltid være trygg i seg selv, slik at hunden oppfatter en som dens trygge klippe, som aldri er usikker i noen situasjon. Enten det er møte av fremmede hunder på gaten, rådyret som tusler i skogen mens man er i hagen, postmannen som leverer post, nabobarna som hopper på trampolinen rett utenfor gjerdet, naboen som går opp og ned trappen i oppgangen eller hva det måtte være. Alle disse situasjonene er jo helt dagligdagse for oss, og ingen mennesker ville reagert på det. Helt til den hunden man kanskje har hatt i et års tid fra den var valp, plutselig begynner å bjeffe og bære seg og kanskje løper mot det de bjeffer på. Etter et par slike episoder blir man ganske spent, nervøs, kikker og leter etter slike potensielle «problemer». Om man gjør dette, vil hunden oppfatte det som at «ja, matmor er livredd for denne naboen, så da må jeg i hvert fall passe veldig godt på, for begges skyld!». Og man får en ond sirkel, hvor hunden får for mye ansvar uten at noen er klar over at det er det som har skjedd. De færreste hunder ønsker dette ansvaret, det er bare et fåtall hunder med en slik psyke at de virkelig mener de er best egnet til den jobben. Men som sagt er en flokk uten en leder en flokk i trøbbel, så derfor vil selv en Ridgeback uten særlig mye mot og pondus føle at det er tryggere å ta det ansvaret enn å bare late som ingenting. De vil ofte også bli stresset av alt ansvaret, og får en ennå tyngre byrde enn en hund som har alt motet og selvtilliten som behøves.

Det man må gjøre når vaktinstinktet våkner hos en Ridgeback er å være veldig tydelig på at ingenting av det den bjeffer på er grunn til opphisselse overhodet, og om den overser den kommandoen/bekreftelsen og fortsetter å bjeffe (det vil den antakelig innimellom) så må man sørge for å bryte den låste atferden. Enten ved å fjerne den fra situasjonen, eller ved å ta den inn i situasjonen. Det avhenger selvsagt av hva det er, og hvordan omgivelsene reagerer på hunden. Men om man begynner å mase og klappe og styre med hunden kan den oppfatte det som en bekreftelse på rett atferd/at det virkelig er noe å reagere på, så man må være rolig og bestemt, uten å la seg vippe av pinnen. Enten viser man den det den lager oppstyr om, dersom det er en statue eller noen man VET ikke er redd for hunder. Men dersom hunden reagerer på en person som er redd hunder vil man ofte gjøre det vondt verre ved å forsøke å tvinge inn en hilsesituasjon.

Om man har lagt et godt grunnlag fra starten av ved å være tydelig på at hunden for eksempel ikke får rase ut av huset eller bilen før den har fått beskjed, at den ikke får gå heeelt ytterst i båndet og dra eieren rundt omkring på tur, at den ikke får bestemme hvor andre skal sitte eller ligge i sofaen eller godstolen og at den må utvise impulskontroll når det er noe den vil veldig mye fordi du bestemmer det – da går denne perioden raskt over.

Men i motsatt fall har man en god jobb å gjøre. Er man av rett personlighet for oppgaven men bare har sluntret unna og vært lat i hundeoppdragelsen vil det oftest la seg rette opp i ganske raskt.  Om man selv er eller har blitt veldig usikker og ikke makter å bestemme over hunden når den oppfører seg tullete, da tar det lang tid og det krever en stor innsats og ofte en endring i holdning og oppførsel hos eieren i slike tilfeller. Og veldig mange av de sistnevnte tilfellene er de som til slutt blir omplasseringshunder, ofte i en alder av 12-24 mnd.

(Det er ikke alltid en dårlig beslutning – veldig ofte har tilliten mellom hund og eier begge veier blitt så tynnslitt og ødelagt at det ikke vil la seg reparere, mens hunden vil kunne bli en helt annen hund hos en annen person, fordi det er en hund som krever en annen type personlighet hos sin flokkleder).

Konklusjonen er:

  • Ha klare regler for hva hunden skal og ikke skal få lov til alt før du henter den.
  • Ikke vær redd for å være streng med hunden når den ikke overholder disse grensene – det er i innlæring at man må utelukkende bruke positive og motiverende metoder med en Ridgeback, mens man for å forklare den hva som IKKE er lov ofte må bruke ganske store bokstaver.
  • Vær bestemt. En Ridgeback tøyer grenser, den har gått teaterhøyskolen og kan alle triksene i boka. Men man må ikke la den få tøye grensene for mye, for da er det ikke tøying lenger men overlisting. Når man har ropt en gang og hevet stemmen en gang skal den høre.
  • Vær uredd og stol på hunden (og deg selv!) Når den møter en annen hund som blåser seg opp og du skjønner at du antakelig verken klarer å kalle inn din egen eller bli kvitt/passere den andre – pust med magen og stol på at hundene klarer å lese av og bli kjent med hverandre. Du vil bli overrasket!
  • Lær hunden å gå pent på siden når du passerer andre mennesker og hunder. Om du sveiver den inn med båndet blir det en anspent streng helt av seg selv og du har laget et problem.
  • Ikke la hunden din vokte vinduene, porten, hagen eller noen annen del av «territoriet». Fortell den at den skal gå og legge seg og tie stille. Putt den i bur eller fjern den fra rommet om du ikke lykkes.
  • Aldri gir deg opp selv om hunden gjør det. Igjen – pust med magen og vær bestemt (altså, gir deg opp med G, ikke J 😉 )
  • Om du står og lurer på om det er Ridgeback du skal ha (følger du linken kan du lese forskjeller på korthåret vorsteh og Ridgeback, dersom du står og vipper mellom disse rasene 😉 ), og du vet at du er konfliktsky og absolutt ikke har noe ønske om å bestemme over noen – vurder en annen rase, en mildere en, uten vaktinstinkt og med mindre selvstendighet 🙂