Hva gjør en oppdretter mer seriøs enn en annen, og hvordan stoppe de useriøse valpefabrikkene?

Jeg følger med på ulike fora og ser de samme diskusjonene igjen og igjen når det gjelder valpefabrikker og useriøst oppdrett. Noen mener all blanding av hunderaser er useriøst.

For meg som biolog og genetiker er dette et merkelig synspunkt. Skulle det vært sånn hadde vi bare hatt ulv i verden. Alle hunderaser har en felles stamfar, og alle raser har utspring i parring av en hel masse ulike hunder med hverandre for å få frem den typen hund man ønsket. Til å begynne med var dette på grunn av dyrets egenskaper enten til jakt, som gjeterhund eller vakthund, men etter hvert kom andre ønsker til, så det ble avlet frem hunder på grunn av deres utseende også. Det var ikke før dette skjedde at man begynte å snakke om raser, og man begynte med hundeutstillinger for å se hvem som var vakrest.

Hadde ikke noen blandet raser etter dette hadde vi ikke hatt det mangfold av raser vi har i dag.

De aller fleste mener at det er antallet kull som sier noe om en oppdretter er seriøs eller ikke. Der mener jeg de tar skammelig feil. Jeg vet om så utallig mange som bare har hatt ett eneste kull i hele sitt liv – fordi hunden deres var så søt eller de ville at den skulle bli mamma, eller de ville at naboens hund og sin hund skulle få være kjærester. Er det seriøst oppdrett? Er det kvalitetssikring av valpekullet som kommer? Nei.

For en seriøs oppdretter er det ofte stikk motsatt. For å kunne drive et sunt og fornuftig oppdrett gjennom generasjoner er man nødt til å beholde avlstisper fra flere ulike kull, og i det genetiske perspektivet er det aller beste for en populasjon (kall det gjerne rase) å spre avlen på så mange individer som mulig. Det vil si at å ha et eller to kull på fire tisper er bedre for rasen enn fem kull på samme tispe. Når man starter oppdrett har man gjerne en tispe. Men bruker man flere ulike hanner som pappa til denne tispas kull, som er smart utfra et populasjonsgenetisk synspunkt, og også i forhold til senere avl, står man igjen med tre døtre og det som kan være starten på tre ulike linjer. For å kunne drive seriøs avl med et langsiktig avlsmål er man nødt til å ha flere kull, noen ganger over flere år, noen ganger i løpet av et år.

Om man, som meg, kun har kull for å sikre seg en tilsvarende hund i fremtiden der man kjenner alle hundens mentale og fysiske egenskaper og kan avle seg frem mot et ønsket avlsmål, da vil man etter 20 års hundeoppdrett sitte med ganske mange tisper både hjemme og ute på avlsavtaler.

Noen mener at dette også er problematisk, å ha hunder ute på avlsavtaler. Hvorfor? Om avtalene er ryddige og tåler dagens lys, så er det med avlsavtaler og fôrvertsordninger som regel en vinn-vinn situasjon. En familie eller enkeltperson får en hund som sin egen mer eller mindre, dette er oftest den beste valpen i kullet (men hva som regnes av oppdretter som den beste er jo gjerne litt ulikt da). Hunden får man gratis eller til redusert pris, man får kjempegod oppfølging av oppdretter, og man får meget god kunnskap om avl om man ønsker det, gjennom dette samarbeidet. Oppdretter er på sin side så heldig at man kan ha gener i banken, mens man vet at hunden utvikler seg til sin beste versjon, og får masse oppmerksomhet og kjærlighet i sitt hjem. Skulle oppdretteren beholdt alle hunder man skulle avlet på hjemme hadde det blitt veldig mange hunder, lite alenetid på hver enkelt hund, og de færreste hundene hadde utviklet seg til sitt største potensiale i en stor flokk. Der blir det ofte slik at noen lar andre gå foran, noen får mye støtte av de som går bak, og ingen av disse hundene hadde blomstret like opp som de vil gjøre i sitt eget hjem.

Og så er «ulempen» da at hunden skal ha valper hos oppdretter. For noen er det vanskelig å levere fra seg hunden, for de fleste er dette en kort periode av hundens liv (ca to måneder går med til fødsel og oppdragelse av avkommene). For oppdretter er dette jo poenget med hele avlsarbeidet, å kunne føre slekten ett skritt videre og ett skritt nærmere avlsmålet sitt. Man legger ned veldig mye tid, penger og energi i oppdrett. Så det å kunne gjøre en kombinasjon som man har tro på vil bli meget bra valper, det er jo kulminasjonen av oppdrett i seg selv.

Andre mener at alt oppdrett man tjener penger på er useriøst og kan regnes som valpefabrikk. Jeg vet, at hadde oppdrettere gått i minus for hvert eneste kull hadde det ikke lenger blitt laget valper for å sponse andre. Det er jo ikke slik at vi som driver med hundeoppdrett driver med veldedighet. Vi lager oftest valper til oss selv, og selger de resterende til andre. Men at vi da ikke skal ta betalt for valpene fordi vi da tjener penger på det er en merkelig måte å se verden på.

Seriøst oppdrett handler ikke om antall kull eller antall hunder oppdretteren eier eller har satt ut på fôrvertsavtaler. Seriøst oppdrett handler om hvorfor man avler, og om alle avgjørelser frem til et valpekull er basert på en moralsk og etisk tankegang. Selvsagt skal man kunne tjene penger på det. Noen kull går i enormt minus, om tispa ikke blir drektig, om man må ta keisersnitt natt til søndag og ingen valper overlever, om man kjøper dyr sperma fra utlandet og tar blodprøver og inseminerer i helg, for så å få én valp eller to.

Seriøst oppdrett handler om å ta valg som man kan leve med resten av livet og som man kan stå med rak rygg dersom noen stiller spørsmål ved.

Seriøst oppdrett handler om å sette friske, sunne og trygge valper til verden, passe på dem gjennom flere måneder, stå til rådighet for nye eieren gjennom en livstid for spørsmål og hjelp.

Seriøst oppdrett handler om alle de timene, våkenettene, all den ferien man tar ut for å sitte med et valpekull fremfor å reise til Syden med barna.

Seriøst oppdrett kan ikke måles i antall tisper, antall kull eller antall penger.

Useriøst oppdrett kan derimot være alt dette. Det kan være de som har registrert firma og skatter av inntektene, som har 100 kull i året.

Eller de som bare satte et kull på familiehunden fordi den var søt (men det at den glefser etter barn ble ikke sett som et problem).

Det kan være de oppdretterene som gjentatte ganger avler på individer som enten er allergiske selv eller som gir allergiske avkom.

Det kan være den oppdretteren som bruker samme hannhund på alle sine tisper fordi det er sin egen hannhund og det blir billigst for oppdretter.

Useriøse oppdrettere som avler på den fantastiske utstillingschampionen i utallige land, fordi den er på vakker. Men som ikke bryr seg om at den er redd for så mangt, og hannhunden de bruker på henne har de samme bristene i mentaliteten. For de er jo så vakre og avkommene vil bli de neste stjernene.

Useriøst oppdrett kan være de som lager sinnssyke avtaler og kontrakter, der de har krav og forbud som absolutt ikke følger norsk lov, og som gir valpekjøpere og fôrverter langt mindre råderett over egen hund enn det som er riktig.

Det kan være de som blander to raser for å selge dem for det dobbelte av det andre hunder koster, og ikke tenker på hvilke egenskaper valpene får (eller sykdommer..).

Men det er ikke de som legger ned utallige timer, bekymringer, gleder seg med valpekjøperene side for den første løpetiden, planlegger kombinasjoner med nitid øye for hvilke egenskaper man kan forbedre hos valpene denne gangen, spør en million spørsmål til en hannhundeier eller oppdretteren til en hannhund for å få et så riktig bilde av atferden til hunden som mulig. Disse oppdretterene er ikke useriøse selv om de har flere hunder enn de kan ha hjemme samtidig, selv om de har fler enn to kull i året enkelte år, og selv om de noen ganger tjener penger på å selge de valpene de ikke beholder selv.

Og hadde det ikke vært for disse oppdretterene hadde det ikke vært mulig å få kjøpt valper i verden, hverken renrasede eller blandinger. For enkelte blandingshunder følger akkurat det samme planleggingsarbeidet, seleksjonen på rette egenskaper og med et avlsmål der en bedre hund er målsettingen. Det er en grunn til at det er blandingshunder som vinner alle trekkhundløp i verden, være det seg sprint, mellomdistanse eller langdistanse.

Den objektive eksteriørbeskrivelsen – den eneste måten eksteriør kan vurderes som et avlsverktøy.

Det er ikke til å komme fra at når man avler rasehunder så har utseendet stor betydning. Det kalles hundens eksteriør, og har hittil vært vurdert på hundeutstilling som et ledd i hver rases rasebeskrivelse. Rasebeskrivelsen er et dokument der det står beskrevet hvordan en hund av en gitt rase skal se ut, og premiering på hundeutstilling skal i utgangspunktet graderes utfra hundens korrekthet opp mot nevnte rasebeskrivelse.

Det som er problemet her, er at dommere på hundeutstilling er mennesker, og mennesker er subjektive. Så en hund blir ikke bare vurdert opp mot rasebeskrivelsen, men også mot dommerens egne subjektive bedømming av hvordan rasen helst skal se ut. I tillegg kommer konkurranseaspektet, der dommeren ser alle hundene som møter i en aldersklasse og allerede da har gjort seg opp en mening om hvilken hund som er penest. Alle de andre hundene vil da hel umerkelig bli vurdert opp mot denne hunden. Hadde ikke den vært der ville vurderingen blitt annerledes.

En premiering endrer ikke hundens utseende, eller «korrektheten i forhold til rasestandarden». Og det er ikke gitt at en hund som har minuser i forhold til hva vi mennesker mener er en vakker hund, hverken får slitasjeskader på grunn av dette (heller motsatt, om man ser på mange av de mest ekstreme rasene!), eller har dårligere livskvalitet. Det er heller ikke gitt at den hunden vil avle valper som har det samme utseendet, eller de samme avvikene fra rasestandarden.

Man kan også benytte avlspartneren til å oppveie slike avvikelser, om man føler det er nødvendig å ikke avle valper med samme avvik. I min verden er ikke dette veldig viktig. Ingen av mine valpekjøpere har noen gang klaget på at hunden deres har avvik fra rasestandarden, det er ikke dét som utgjør en god familiehund, eller en hund som ikke er redd for torden eller fyrverkeri. Men er hundeutstilling alt man vil drive med, så er det klart det har kjempestor betydning. Men for alle de som ønsker en hund de kan konkurrere i agility med, eller bruke som redningshund, så ser man jo på hva foreldrene har utrettet som et ledd i de undersøkelser man gjør når man skal kjøpe seg en valp. Uten at dette står beskrevet i rasestandarder eller som et punkt for å få valpeformidling gjennom raseklubben. Det er undersøkelser hver og en må gjøre når man leter etter valp om man skal bruke den til et spesifikt bruksområde, enten det er som gjeterhund, til lydighet, agility, søkshund eller noe annet.

Derfor trenger man ikke hundeutstilling som et avlskrav, heller tvert imot.

Men om hundene hadde gått gjennom en objektiv vurdering før avl, det er ikke noe som hadde vært bedre enn det. Om slike vurderinger ligger åpent tilgjengelig, kan hver valpekjøper gå inn og kikke på alle detaljer av en tiltenkt kombinasjon, fra farge til antall tenner og om hunden er kvadratisk eller rektangulær i form. Slike vurderinger blir gjort i dag, men ikke i Norge. Det ville ikke være noe vanskelig å implementere dette for enhver rase, og vil føre til at valpekjøpere får større muligheter til å finne ut detaljer om individene.

En eksteriørbeskrivelse bør være utført av minst to personer, og det trenger ikke (og bør helst ikke!) være personer som har noe med rasen å gjøre. Det bør være målinger som er enkle å utføre, slik at feilmarginer blir så små som mulig. I tillegg er det uviktig om hunden er en centimeter lengre i ryggen enn en annen, da det ikke er noen konkurranse med i bildet overhodet. Det bør tas mål av feks skalle, bredde og lengde, og snutelengde. På Ridgeback skal disse målene i forhold til rasestandarden være 1:1:1, og dette er jo da veldig lett å se. Det er heller ikke viktig om et av målene avviker hos en av foreldredyrene om partneren har 1:1:1, og det er lett å se om et individ i stor del gir avkom med andre mål om det dyret har mange avkom. Og for oss som bryr oss mer om helse og mentalitet så vil det fremdeles ha større vekt i avlsmålet. For de som vektlegger utstilling høyest kan man fremdeles se på premieringer og resultater fra hundeutstillinger, og vekte dette over eksteriørbeskrivelsen.

Det er ikke sikkert at det vil gi noen endringer på rasenivå, men det vil gi muligheter for det i de tilfellene der rasestandarden har gitt raser med store utfordringer på helsenivå.

Det er ikke sikkert at det vil gjøre noe til eller fra for mange oppdrettere, men for noen vil det gi bedret informasjon om eget avlsmateriale enn hundeutstillinger noen gang kan gjøre, all den tid man kan få ulike premiegrader fra ulike dommere, og alle sier ulike ting om hunden din. For en som er ny med rasen vil det føre til enorm forvirring om hvordan hunden egentlig ser ut i forhold til rasestandarden, og ikke gi noen som helst informasjon om hvordan man eventuelt skal gå frem for at valpene skal bli som man ønsker rent utseendemessig.

Når det er sagt er ikke hundeavl matematikk, og mange har nok fått seg overraskelser når de har glemt å se på de tiltenkte avlsdyrenes foreldre, søsken og tidligere avkom 😉

Hvorfor utstilling ikke virker som et avlsverktøy, og hva det har gjort med raser som engelsk bulldog..

Utstillinger, fesjå, show, skjønnhetskonkurranser, kall det hva du vil. Det har vært tilstede i hundeverden omtrent like lenge som vi har hatt begrepet raser og lukkede stambøker. Før dette fantes bare hundeTYPER, dvs ulike jakthunder eller vakthunder for det meste. Noen hunder var forbeholdt de rike, andre var «fattigmannshundene». De varierte ganske mye i utseende, både med farger, størrelse, pelsstruktur og kroppsfasong innen en type. Type var da bruksområde, som feks fuglehund, gjeterhund eller revehund. Siden det ikke fantes internett, og all reisevirksomhet tok veldig lang tid, var det vanlig praksis å benytte en hund i nærheten når man skulle ha valper etter hunden sin fordi den begynte å bli gammel og man trengte en ny. Og da var det jo sånn at skulle man ha en gjeterhund, så brukte man den beste gjeterhunden i distriktet, det var ikke like viktig hvordan den så ut som at valpene kom til å fungere til gjeting av gårdens sauer. Det var livsviktig den gang.

Men så begynte folk å ville ha et spesielt utseende på sine hunder, de skulle kanskje bare ha en hund til selskap og fornøyelse, og ikke til jakt (da snakker vi om de som hadde råd til å fôre på en hund som ikke skulle brukes til noe, og dem ble det fler og fler av). De begynte å skrive ned hvordan hundene skulle se ut, lagde navn på de ulike typene, som senere ble raser, og luket ut trekk som de ikke ville ha med. For en Rhodesian Ridgeback, som begynte som en blanding mellom europeiske hunder av ymse slag som var tatt med til Afrika og ikke klarte seg i klimaet der og med de lokale parasittene og sykdommene, endte det med en god gatemiks iblandet lokal hottentotthund, der den blant annet fikk med ridgen. Men iom at det lå både korthårede og langhårede, ensfargede og flekkete, brindlete og black and tan fargede hunder i blandingen, kunne avkommene få ganske ulikt utseende selv innen et og samme kull. Dermed begynte seleksjonen for å få en rase, der hundene skulle være lysebrune, korthårede og med ridge på ryggen.

Så kom utstillingene, der man viste frem hundene sine. I begynnelsen antakelig mye for å finne avlspartnere til sin hund, her samlet folk seg fra ganske lange avstander, og man kunne finne hunder man ellers ikke ville visst om. Og konkurranser har vært i menneskets natur alltid antakelig.

Nå er det jo sånn, at for å kåre en vinner på en hundeutstilling, så må det finnes en dommer. Dommere er mennesker. Mennesker liker vakre ting. Smaken er som baken, så der noen liker noe, liker andre noe annet. Og på utstilling konkurrerer hundene i aldersklasser, slik at hunder av samme kjønn og alder møter i ringen samtidig. Da vil dommeren helt ubevisst begynne å sammenlikne hundene med hverandre umiddelbart. Og se hvem hen liker best. Og da er det ikke med tanke på avl lenger, da er det med tanke på utseendet, helt løsrevet fra om det skulle være gunstig for hunden eller ikke. Det er da det går galt for hundene våre.

For den engelske bulldoggen har dette gått mer galt enn for veldig mange andre raser. En hund som begynte som en noe kortbent, kraftig bygget hund med kortere snute, fordi den skulle drive okser (bull dog), mulig også i kampsituasjon. Så, når dommere skulle premiere den de likte best, og det var ble den stadig mer kortbeint, mindre, og snuten kortere og kortere, fordi det er vinnerne som får flest avkom. Slik fortsatte avlen mot det ekstreme, til det resultatet vi har i dag, der majoriteten har problemer med dagligdags aktivitet, og med å få nok luft. Fordi noen synes det er vakkert.

Hvordan skal vi klare å snu denne trenden, og hvordan skal vi klare å kunne ha med eksteriøret i et avlsmål uten å bruke utstilling som arenaen for avlskriteriene?

Det svarer jeg på i den kommende bloggen om den objektive eksteriørbeskrivelsen som et ledd i avlsarbeidet.

Hvordan skal vi klare å avle friske hunderaser i fremtiden?

Vorstehhund, Eurodog og rhodesian ridgeback

Antallet sykdommer og antallet syke hunder i alle raser øker med alarmerende takt. For Doberman er det estimert at innen 2039 vil ALLE Dobermenn lide av DCM – dilatert kardiomyopati, eller forstørret hjerte. Nå er det i følge denne studien nesten 60% av alle Europeiske dobermenn med sykdommen. I tillegg lider rasen i følge Orthopedic Foundation for Animals av von Willebrands blødersykdom, med over 50% syke eller bærere, samt at nesten 5% har thyroidproblemer, nesten 2% har øyesykdommer og 6,5% har hoftedysplasi. I tillegg kommer en gruppe lidelser som gir problemer med balansen og muskel- og nervesvinn i bakparten, kalt wobbler syndrom. Estimater ligger mellom 5-8% av affekterte hunder i rasen. Doberman er ikke noen unik rase i så måte – dalmatiner har 12% affekterte hunder ved Baer hørselstest, 12% med thyroidproblemer og over 90% (!!) har ett eller to gen som gir urinstein. Wobbler forekommer også hos dalmatiner. Begge disse rasene er i tillegg utsatt for en eller flere «fargefeil» som er diskvalifiserende for avl og utstilling, dilusjon til blå farge hos Doberman,dilusjon til gul/orange hos Dalmatiner, samt patch (sorte flekker synlig ved fødsel) . For dalmatiner i Norge er det estimert at det er ca 8% født med patch hvert år, samt 3% blåøyde. Når antall valper med patch går ned, går antall døve valper opp, da det er redusert forekomst av døvhet hos valper med patch.

Hvordan skal vi oppdrettere klare å avle friskere hunderaser når så mange i hver rase bærer på gener som gir sykdom enten i enkel eller dobbelt oppsett?

Sannheten er at det klarer vi ikke. Med mindre alle verdens hundeeiere klarer å få i stand et felles, globalt registreringssystem med direkte logging av veterinære og genetiske diagnoser, vil rasene fortsette å øke både i antallet syke hunder og i antall sykdommer pr rase.

Det er nemlig dere «vanlige» hundeeiere som må gjøre denne jobben – oppdrettere verken vil eller tør.

Noen oppdrettere prøver så godt de kan, men finner det veldig vanskelig å få ærlige svar om sykdommer når de undersøker potensielle parringspartnere til sine hunder. De fleste oppdrettere tenker som så at om de skulle være 100% ærlige og gå offentlig ut om absolutt alle diagnoser som finnes i sine linjer, så vil ingen lenger kjøpe valper av dem. Og da faller jo grunnlaget for å ha valpekull bort for de fleste. Noen er drevet av økonomi, andre er drevet av ønsket om å lage «den perfekte hunden», enten til seg selv eller til andre, som reklame for senere valpekull. Ingen kan sitte igjen med hele kull.

Derfor holder de fleste oppdrettere ganske stille om sykdommer og lidelser hos de hundene de avler på, søsken og familie. Kanskje de forteller om noe, og så utelater noe annet.

Men valpekjøperene VET jo hva som er galt med hundene de har. Og mange kjøper valper som utvikler arvelige, genetiske sykdommer.

(Det er selvsagt mange hunder som utvikler sykdommer som ikke er arvelige også, men med det vi vet om genetikk i dag vet vi jo at brorparten av alle sykdommer har en eller annen genetisk predisposisjon, enten det er en enkel, direkte nedarving, eller en multigenetisk bakgrunn med flere modifiserende gener som påvirker sykdomsutfallet. Noen gener er kjent for oss, andre ikke pr dags dato).

Veldig mange av de som har kjøpt en hund som blir syk, melder ifra til oppdretteren sin. Altfor mange er de tilfellene der jeg hører at noen har mistet kontakten med oppdretteren etter slike tilbakemeldinger, og hvor oppdretteren benekter all kjennskap til både sykdom og tilbakemelding ved senere spørsmål fra andre.

Hvis alle hundeeiere som får syke hunder, hadde gått sammen til et felles opprop om et innmeldingssystem fra veterinærer til et offentlig identitetsregister (som helst bør være globalt, fordi de fleste raser driver nokså storstilt genshopping over landegrensene i dagens samfunn), så ville de ganske enkelt løse dette problemet.

Den finske kennelklubben er på god vei med sitt Koiranet. Der innmeldes mange av dødsårsakene under enkelte samlediagnoser, som jo er en bit på vei. Om man går inn og ser at fire kullsøsken er døde av årsaker relatert til hud, eller epilepsi, så kan man jo kanskje trekke slutninger om at det er noe genetisk i dette kullet. Om det finnes en gentest for sykdommen kan man jo da be den utkårede om å ta en slik test (det sikreste er å be eieren hans selvsagt, hannhunder er i hvert fall ikke til å stole på! 😉 ), for å se om denne allikevel kan benyttes i avl, til tross for syke søsken. Om det ikke finnes får man heller vurdere en annen hund.

På Koiranet kan man velge svensk, engelsk eller finsk språk, man kan gå inn på helsestatistikk for hver rase og se på dødsårsak, statistikker per lidelse, årstall, registreringstall mm. En veldig god start!! De registrerer og offentliggjør også en hel mengde flere sykdommer enn den norske eller den svenske kennelklubben gjør, blant andre hjertesykdommer, over dobbelt så mange leddlidelser (Norske kennelklubben registrerer HD og AD, finske kennelklubben registrerer og offentliggjør statistikk på spondylose, lumbosacral transitional vertebra og vertebral anomali på de raser som ønsker det, i tillegg til kneledd, hjertelidelser mm. Det er dog kritisk viktig at det er tvungen innrapportering, slik at dersom man kommer til veterinæren med en hund som lider av for eksempel allergi, og veterinæren konstaterer dette, at hundeieren ikke kan unnta seg registrering av sykdommen.

Skal hunden behandles, skal årsak registreres. Punktum.

Det er også viktig at det er veterinær som registrerer det inn, etter chipidentifisering. Ellers finnes det for mange smutthull, og for mange muligheter for juks. I tillegg er det slik at om man legger rapporteringen til hundeeieren selv, vil man få altfor mange feilaktige diagnoser. Det går ikke an å forske på bakgrunnen for en sykdom dersom det er for stor andel feilregistrerte hunder med denne sykdommen. Det blir også veldig vanskelig for oppdrettere å finne frem til hunder som er friske fra spesifikke sykdommer selv, og som har friske søsken. Det blir litt som å forsøke å finne ut hvilken bilfarge som er mest kjøpt i Norge og så driver fire bilforretninger og registrerer grå som blå og beige som grå.

I tillegg til at det er kritisk med en database der man kan se sykdomsstatistikk og helseinformasjon for rase og individ, samt slektskapsinfo (grunnen til at en slik database må være global er jo for å kunne beregne korrekt innavl i raser og kombinasjoner på tvers av landegrenser), er det like kritisk at det kommer nye regler for avl av hund, på generell, nasjonal plattform, basert på dyrevernmessige hensyn i avlen.

Det innebærer at for å kunne avle friskere dyr og samtidig bevare nok avlsdyr for å kunne ha en bærekraftig avl kan det ikke legges begrensninger på farge, avtegn eller kosmetiske aspekter ved hunderaser for å verken få dem registrert i stambok eller godkjent til bruk i avl.

Avl og utstilling MÅ separeres!

Så kan de som vil avle friske, sunne og mentalt stabile hunder for agility, som familiehund eller til hvilken som helst arbeidsoppgave, med flekker og farger som ikke er helt sånn en utstillingsdommer vil ha dem, gjøre det, mens de som ønsker å lage verdens vakreste hund kan fortsette å avle på bare de som har prikkene rett plassert.

dalmatinervalper med og uten patch

Hvilke spørsmål skal man stille en oppdretter?

Rhodesian Ridgeback valper og mor

Når man skal kjøpe valp er det mange ting man ikke vet som førstegangs valpekjøper eller hundeeier.

Når familien min kjøpte sin første valp, glemte vi å stille noen viktige spørsmål overhodet, og vi endte opp med en hund som var redd for det meste. Andre hunder, andre mennesker og mye ting i miljøet. Noen år etter fikk vi vite at pappaen hadde vært mørkeredd… Det er noe jeg aldri unner noen å oppleve, verken hundeeier eller hund. Hadde vi visst litt mer når vi kjøpte valp, hadde vi kanskje fått litt mer informasjon om hva oppdretteren prioriterte i sitt avlsarbeid, og hvordan foreldrene var mentalt.

Det var  en veldig pen hund da, det skal hun ha. Antakelig kunne hun gjort det kjempebra på hundeutstilling og lett blitt champion. Men for oss, som for de fleste som skal kjøpe valp, er ikke utseende og hundeutstilling det viktigste. For oss var det viktigste å få en robust, sunn og frisk hund, en sånn som vi hadde sett at rasen kunne være når vi så noen hunder med riktig bra gemytt rundt omkring og gjorde våre tanker om rasens bruksegenskaper.

Det vi glemte å spørre om er det jeg skal ta opp i denne posten, slik at du som førstegangs valpekjøper kan gjøre deg dine egne tanker om hva slags oppdretter du vil kjøpe valp fra og hva slags hund du vil ende opp med.

1. Hvorfor har du parret akkurat den tispa, og hvorfor med akkurat den hannhunden?

Som svar på dette spørsmålet er det mange muligheter, og ingen av dem er en fasit. Men noen av disse svarene vil passe best mulig for deg og din familie, i forhold til oppdretterens og din prioritering av hva du ønsker av en hund. Hva har denne tispa som gjør at hun er verdifull i avl? Hva gjør at den hannhunden som skal bli far til valpene er den perfekte kombinasjon med henne? Og svaret vil si deg mye om oppdretterens prioriteringer i forhold til dine egne.

2. Hvordan er helsestatus bakover i slekten?

Før du spør om dette, bør du ha gjort deg noen undersøkelser selv. Du bør ha googlet og sjekket hvilke sykdommer som finnes på den aktuelle rasen, og kanskje også hvordan de nedarves (eller så spør du om det i samme slengen). At tispa ikke er syk trenger nødvendigvis ikke bety at valpene blir friske – tispa kan være bærer av recessive sykdomsgen(er), som, i kombinasjon med en hannhund med de samme recessive genene, vil gi en andel syke hunder. På samme måte trenger det ikke være sånn at dersom en hund har en diagnose, eller er bærer av et sykdomsgen, vil gi syke valper. Om parringspartneren er fri for samme sykdomsgen vil det bare bli en andel bærere og ingen syke valper i kullet, og majoriteten vil være fri for genet.

3. Hva er foreldrenes sterke og svake sider mentalt?

(Her kan du fylle på med spesifikke ting om det er noe du lurer spesielt på, som for eksempel om de er glade i å bade, om de er redd for tordenvær, hvordan de er med barn, etc, etc). Dette spørsmålet vil gi deg en pekepinn på hva oppdretteren vektlegger, og hvordan. Om oppdretteren svarer at de er helt perfekte begge to er det grunn til mistenksomhet (dvs at jeg ville aldri kjøpt valp derfra). Å få en perfekt hund i forhold til gemytt er for en som vektlegger gemytt veldig sterkt, en helt umulig oppgave. Men det jeg ser på som svake sider trenger ikke være det samme som det du vil se på som svake sider, og omvendt. Min oppfatning av den perfekte hunden samsvarer ikke nødvendigvis med dine.

4. Om det er viktig for deg med utseende/utstilling, stiller du det samme spørsmålet, bare med eksteriør, ikke mentalitet.

Den perfekte hunden finnes ikke eksteriørt heller. Men er det viktig for deg med hundeustilling, kan det være at oppdretteren har tatt store nok hensyn i forhold til eksteriøre svakheter på den ene partneren i kombinasjon med den andre. Og sånn er hundeoppdrett. Man må balansere styrker og svakheter i kombinasjoner, og så må man enkelte ganger gjøre kompromisser.

5. Hva har valpene fått være med på av miljøtrening og liknende?

Jeg har ingen tro på at valpene behøver å reise rundt land og strand for å oppleve hele verden før de forlater valpekassa. Men et lite minimum av ting har de behov for – både for å utvide sin horisont og for å ha det bra de siste ukene. For da er det virkelig slik at de kjeder seg og trenger litt fysisk og psykisk stimulering for å være avbalanserte! En stor del av jobben med miljøtrening kan du gjøre selv etter at valpen har kommet i hus, men om den har vokst opp i stallen og bare vært inne i korte perioder hver dag er det kanskje ikke der jeg i ville kjøpt valp, uansett rase (ett unntak er om du skal ha vokterhund for sau, da bør den ha vokst opp blant sauene i fjøset 😉 ).

6. Vær stille og lytt.

Det en oppdretter vil fortelle deg når du ikke stiller noen spørsmål er ofte det du kan lære mest av, gitt at du vet hvordan du skal lytte og hva du skal trekke ut av det. Om oppdretteren snakker en hel masse om hvordan hundene er med andre hunder, så er dette kanskje et stort poeng for denne oppdretteren – og det kan være positivt, eller det kan være negativt. Du må lytte, og evt stille oppfølgingsspørsmål. Ikke still ledende spørsmål, da vil jo personen justere svaret sitt etter hva hen tror du ønsker å høre. For hundeoppdrettere er som hestehandlere – ikke nødvendigvis de ærligste sjelene man kommer over 😉

7. Hvordan foregår utvelgelsen av valp?

Mange oppdrettere vil ikke la en valpekjøper stupe opp i valpekassen og velge sin egen valp basert på et «først til mølla» prinsipp. Når jeg lar mine valpekjøpere velge, foregår det etter at de har fylt seks uker som regel, da er de store nok til at jeg kan foreta en valpetest på dem, der jeg ser hvilke egenskaper de har. I tillegg har jeg da observert dem i seks uker, og sett utviklingen til hver enkelt. Og da vil jeg i de aller fleste tilfellene har plukket ut noen få individer som er jevne, og som passer til det bruket, og den familiesituasjonen du har oppgitt, og den personligheten jeg oppfatter hos familiemedlemmene og valpen(e).

Hvis oppdretteren ikke stiller deg noen spørsmål er det også grunn til bekymring. Om det er fordi du har pratet non-stop og fortalt en hel masse om deg selv og dine erfaringer og hva du kan tilby valpen, så har kanskje oppdretteren fulgt punkt 6 og det er ikke så farlig 😉 Men om hen virker uinteressert i hvorfor du vil ha akkurat denne rasen og hva du skal bruke den til, hvordan familiesituasjonen og arbeidssituasjonen er og så videre – da er sannsynligheten stor for at hen har brydd seg like lite om valpene før de ble født og dermed ikke har valgt foreldredyr utfra hvilke egenskaper de har men snarere utfra praktiske hensyn. Ikke bli sur eller såret fordi en oppdretter stiller kritiske spørsmål og kanskje anbefaler en annen rase utfra hva du forteller om dine ønsker og forutsetninger! En erfaren oppdretter vil fort kunne identifisere misforhold mellom dine ønsker x rasens forutsetninger, og vil komme med råd basert på dette.

Vi som oppdrettere vil jo helst se valpene våre i hjem der de passer perfekt, og der de får bli en del av familien resten av sitt liv, og derfor ønsker vi å matche eier og hund 100% om mulig 🙂

Eurodog valper og Rhodesian Ridgeback valper leker

Det er dumt å selge en Rhodesian Ridgeback til noen som skulle hatt en vorsteh, eller en spaniel, eller en av Retrieverrasene, eller en brukshund. Det blir knuste drømmer og mye frustrasjon, både for valpekjøper og valp, når den vokser opp og ikke passer inn i de bruksområdene man hadde tenkt.

Hva er en stamtavle, og er det nødvendig?

Når man skal kjøpe seg en hund, er det viktigste for mange «at den har stamtavle». Men en stamtavle, hva er egentlig det?

idunrinokull_2uker_2

Slik vi ser det nå er en stamtavle et tegn på at hunden er registrert i en kennelklubb, og dermed ha rett til å vises på hundeutstilling og på jaktprøver etc. For 200 år siden fantes ingen kennelklubber, og en av verdens første hundeutstillinger var antakelig i England i 1859. På denne tiden var det ennå ingen avl for å fremme hunderaser – det ble avlet på hundetyper og de aller fleste med bakgrunn for å jakte eller gjete eller med andre arbeidsoppgaver for hunden. Hunder med liknende egenskaper ble parret, men på grunn av tidskrevende transport og reiseveier måtte man bruke den hunden som fantes i nærmeste omkrets med samme karaktertrekk, og det visuelle, eksteriøre, ble ikke tatt hensyn til.

Den første kennelklubben i verden ble opprettet i 1874. Dette var den engelske kennelklubben. Og det var etter dette at rasebegrepet ble innført. For å kunne rangere hunder på utstilling måtte man nemlig kunne bekrefte at de tilhørte samme kategori, samme rase. Før dette var utstilling antakelig bare en sosial sammenkomst og en gylden mulighet for å vise frem hunder på, slik at folk ble klar over hvilke mulige avlspartnere som fantes i distriktene.

For å kunne bekrefte at hunder tilhørte samme familie/kategori/type/rase, var man avhengig av å registrere slektninger i en stambok. Først registrerte man bare hvem som var foreldrene, dersom det var kjent. Så etter noen generasjoner begynte man å ha komplette registre over individers slektstrær i flere generasjoner. Og så ble stambøkene etter hvert lukket – det vil si at man bare kunne parre individer som tilhørte samme stambok. Samtidig ble det flere og flere hunder som deltok ved utstillinger, og det begynte å konsolideres hvordan hundene skulle se ut også, ikke bare hva slags egenskaper de skulle ha i forhold til hva de skulle brukes til.

Det neste som skjedde var at det dukket opp flere og flere raser med rasestandarder og raseklubber, noe som har hatt en eksponentiell vekst frem til dagens status med ca 350 kjente hunderaser. For å lage nye raser, har man tatt noen individer av ulike raser og blandet med hverandre, frem til man kom til en type hund som man ønsket, enten det var på bakgrunn av bruksegenskaper eller utseende. Fordi så få hunder ble brukt i de fleste utvalgene, og fordi den letteste måten å garantere et gitt resultat i utseende eller egenskaper hos valpene er å parre to beslektede individer som likner på hverandre, er de aller fleste moderne raser tuftet på innavl, og denne praksisen har også vært den mest vanlige i iveren etter å komme frem til et gitt utseende. Den har til og med fått et navn – linjeavl.

Linjeavl er å ha samme stamfar i mange ledd bakover i slektstreet til et dyr – og er like vanlig blant travhester som i hundeverden.

Men for å unngå innavl, er det også viktig å  ha en stamtavle, ellers vet man jo ikke om to individer er beslektet.

Og det er her man begynner å blande epler og pærer.

Det å ha en stamtavle er egentlig bare å ha en nedtegnelse av hvem som er mor, far, besteforeldre osv. Våre trekkhunder har selvsagt registrerte stamtavler – det er jo alfa og omega for oss for å nettopp kunne unngå innavl. Våre stamtavler registrerer vi selv på stamtavla.no. Men det er ikke det samme som at hunden er stambokregistrert i en lukket stambok!!

Trekkhunder i NM, Bjørn Lyng Pedersen

Vi registrerer trekkhundene på stamtavla.no fordi det er for plasskrevende og tidkrevende for oss å ha en slik database selv, og fordi vi vil ha mulighet til å kunne finne andre hunder hos andre hundekjørere som vi kan bruke i avlen for å lage raske, sterke trekkhunder som kan vinne løp. Men om vi vil bruke en renraset vorstehhund eller pointer som far eller mor til vårt neste kull, eller en Siberian husky, eller en 50% Alaska Husky, eller om man ville parret to Alaska huskyer for å kjøre langdistanse – så er disse avkommene verken godkjente eller registrert i noe raseklubb, kennelklubb eller lukket stambok.

De er rett og slett bare registrert med foreldre og slektninger i en database, slik at vi vet hvem som er beslektet med hverandre, hvem som har avlet den og når den for eksempel er født. Slike ting er superviktig å vite når man skal avle, både for å unngå innavl og sykdom (og for å kunne få tak i vedkommende som eier den hunden man ønsker å avle med), men også for å kunne bruke de hundene som man mener har best egenskaper til akkurat den løpsformen man skal kjøre. Man kan også registrere hvilke løp hunden har gått, hvilken plassering i spannet den gikk (lederhund eller teamhund) og hvilken plassering spannet fikk. Det er veldig nyttig informasjon, sammen med slektstre og slektningers meritter.

Dette er det som gjør at Alaska huskyen (AH) er suveren på langdistanse, og at blandingshunder, Eurohound om du vil, er suverene på kortere distanser, og ofte Greystere dominerer de aller korteste sprintdistansene. Vi kan parre hvilken hund vi vil med hvilken hund vi vil! Resultatet blir ikke bare raske og utholdende hunder, men også i de aller fleste tilfellene friske og sunne hunder.

Selvsagt finnes det syke individer blant trekkhunder også (og nå snakker jeg om trekkhunder som avles av folk som ønsker å kjøre løp eller bruke hundene sine til turist-eller turkjøring. Blant alle de hundene som promoteres som AH på finn.no er det relativt mange som inneholder både fugl og fisk uten trekkegenskaper, og ikke er avlet etter de samme prinsippene som seriøse hundekjørere driver med). Men det er et mindretall, og som regel stoppes dette i den enkelte generasjon, ingen fornuftig hundekjører ønsker å dra med seg sykdom videre i linjene sine.

Det tipper jeg er av samme årsak som at det er lite sykdom og lite fødselsproblemer i den norske suksessavlen – Norsk Rødt Fe, eller NRF, melkekua vår. Og grunnen til det er økonomi. En bonde har en presset økonomisk situasjon, og overskuddet er avhengig av at utgiftene holdes nede. En av de største utgiftspostene for en som driver med dyr er jo veterinæren. Av samme årsak vil en hundekjører, som er blant verdens fattigste toppidrettsutøvere, ønske å holde utgiftene nede. Syke dyr er derfor ikke en gunstig affære.

Slik var det før også, før vi fikk de siste tiårenes økonomiske vekstbonanza. Før hadde ikke folk råd til å gi hundene sine operasjoner til flerfoldige titusener, sette hunden på livsvarig allergimedisinering eller hjertemedisiner, gi hunden en mengde kosttilskudd eller drive kreftbehandling. Syke hunder ble avlivet, og de ble i de fleste tilfeller ikke avlet på, for å slippe utgifter til veterinær i neste generasjon. Nå behandles, opereres og medisineres hunder fra tidlig alder, og så avles de på. Gjerne med en slektning, for å drive linjeavl i jakten på den neste utstillingssuksessen…

Det er det som skaper alle de syke hundene i verden.

Så er stamtavle nødvendig?

Om du vet at du vil drive med hundeutstilling eller jaktprøver er det ikke bare nødvendig med stamtavle, men også registrering i godkjent kennelklubb. Om du vil drive med andre ting, for eksempel hundekjøring, behøver du bare en hund som vil trekke. Vil du drive med jakt trenger du bare en hund som vil jakte det samme som deg. Men å registrere hunden og dens foreldre og forfedre i en eller annen database er veldig nyttig for oss som kanskje vil bruke hunden din i avl 😉

 

Hva i hundens mentalitet måles på mentaltest (MH/BPH)?

Det finnes jo ulike mentaltester der man kan, i større eller mindre grad, se hva slags mentale egenskaper en hund har. De første slike testene ble tatt frem for å kunne finne bruks- og avlsindivider til militært og politihundarbeide, og siden har de blitt raffinert og utviklet som et tenkt avlsverktøy, og som en indikasjon på hva slags temperament et gitt individ har. Det kan være nødvendig i forhold til problematferd, eller det kan være av ren nysgjerrighet man ønsker å få et objektivt bilde av sin hunds mentale egenskaper.

De mest brukte testene i Norden i dag er Funksjonsanalyse (FA), Mentaltest (MT), Mentalbeskrivelse Hund (MH) og Beteende og Personlighetsbeskrivning Hund (BPH). Det disse testene har til felles (bortsett fra at de er fremstilt i vårt naboland, som ligger ganske langt foran oss når det gjelder massescreening av hundens mentalitet 😉 ) er at de består av en serie med fastsatte momenter hunden skal igjennom. Det som skiller disse testene er antall momenter og hva de inneholder (graden av påvirkning på hunden og detaljrikdom). I disse momentene opplever hunden en form for fysisk stimuli/påvirkning, og så blir hundens reaksjon på disse påvirkningene krysset av på et fastsatt skjema der reaksjonen måles i en gradert skala fra liten til stor reaksjon.

Det er ingen fasit for hva som er rett reaksjon på slike tester, det varierer hva som er ønskelig både mellom raser, men også mellom hva individene skal brukes til (er det en familiehund eller skal det bli en potensiell minehund i forsvaret for eksempel?). I tillegg er det ulikt hva slags type reaksjon (liten – stor) som er nyttig i forhold til hva hunden blir testet for. Er det en påvirkning som måler frykt er det for eksempel som regel ønskelig med en liten reaksjon generelt, mens ulike raser kan ha ulik bakgrunn for å reagere mye eller lite i for eksempel drakampsituasjoner.

Hva i hundens mentalitet måles ved slike mentaltester/mentalbeskrivelser?

Det som ikke kan måles ved disse testene er hunders reaksjoner i forhold til andre hunder. For det første kan ulike hunder reagere ulikt på samme hund, for det andre er det ikke god dyrevelferd å la en hund være prøvekanin for andre hunders reaksjoner 😉 Av samme grunn kan man ikke teste hunders reaksjoner på barn. Selv om det er gjort en del forsøk blant annet i USA på å lage barneliknende dukker etc, vil det aldri kunne gi et sant bilde av hva som skjer i møte med barn – alle barn er ulike, og en hund kan reagere lite på barn i en viss alder men mer på barn i en annen aldersgruppe for eksempel.

Det som derimot kan måles er hundens lekelyst, jaktlyst (på et objekt i bevegelse, ikke på lukt eller vilt), reaksjon på sosial kontakt med menneske, redsel for ulike menneskeliknende gjenstander, redsel for lyd, skudd og interesse i lek/nysgjerrighet og mot etter at den har blitt skremt. Noen av momentene vil måle ulike ting for ulike raser. Noen raser vil bruke større deler av scoringsskalaen på enkelte momenter enn andre raser.

Felles for alle raser er at ma ser i en slik testsituasjon hvordan hunden reagerer når den blir redd, hva slags reaksjon den kommer med (flukt, aggresjon, passivitet) og hva den gjør etterpå.

Dette er viktige ting å vite som hundeeier, slik at man vet hva som kan skje dersom hunden blir presset litt utover det som den vanligvis møter i sitt hverdagsliv.

For oss som driver med oppdrett er det viktig å vite i forhold til hvilke egenskaper man ønsker at de valpene man avler skal ha.

For en rase der de fleste individer er selskapshunder/familiehunder, slik som hos Rhodesian Ridgeback, er det kanskje ikke så viktig om hundene har veldig høy lekelyst og egenskaper i forhold til grip og kamplek, som måles i detalj ved en MT. Men for de rasene som brukes i stor grad til brukskonkurranser er dette en veldig viktig del, da det er essensielt for motivasjon, arbeidslyst og belønning.

Det jeg mener bør være felles for alle raser er at man skal avle hunder som har veldig liten grad av redsel/frykt. Det er ikke god dyrevelferd om en hund er redd for mye den møter på hver dag!

Om man ikke vet hvordan hunden reagerer når den blir veldig redd, kan det være vanskelig å vite om den faktisk er redd. Noen hunder blir veldig passive når de blir redde, noen hunder rett og slett later som ingenting, noen hunder stikker av og noen hunder gjør det motsatte av hva man ville trodd.

 

Ridgeback vs Boxer

Jeg har avlet en Ridgeback som har testet som en gammeldags boxer på mentaltest (mentalbeskrivelse, MH). MEN – selv om man kan få inntrykk av en leken, uredd, sosial boxerbombe av en hund når man leser testen, er han allikevel langt unna en boxer gemyttmessig. Hunting Prides Insinya Isimo, eller Xavi som han kalles, er uredd, sosial og veldig leken, og i forhold til mange andre Ridgebacker har han mer arbeidslyst, er lettere å motivere og han har mer energi og motor. Men sammenliknet med en boxer er han ganske så sær, egenrådig, har lite motor (!!), er bare middels sosial og absolutt uten den interessen i fremmede som en boxer har. Han har også en helt annen laidback attitude, og vokter på en helt annen måte (mye mer moderat og ser an og leser situasjonen mer nøye).

Alt dette er egenskaper der en Ridgeback skiller seg fra alle brukshundrasene, selv om også en boxer nok skiller seg litt fra andre brukshundraser har den nok mer til felles med dem enn hva Ridgebacken har. Og så er det faktisk en hel rekke egenskaper som er felles mellom Boxere og Ridgebacker, men hovedinntrykket er ganske så ulikt 😉

Selv om to hunder har like testscore på en test, enten de er av samme rase eller to ulike raser, så vil antakelig de store egenskapsnivåene være nokså like, som motet, nysgjerrigheten, hvor leken den er og så videre. Men hvordan den bruker disse egenskapene og hva som trigger og utløser ulike terskelnivåer av atferd, det ligger mer i personligheten. Den fulle og hele personligheten til en hund er vanskelig å måle, og noe av det som gjør at raser (og individer!) skiller seg veldig fra hverandre når det kommer til gemytt og atferd.

Her kommer til slutt en liten bulletpoinliste over de viktigste særtrekkene som skiller Ridgebacken fra Boxeren 😉 :

  • Superhappy ekstrovert 😀 B RR
  • Introvert B RR
  • Arbeidslyst B RR
  • Snorker B RR
  • Elsker repetisjoner B RR
  • Barnevennlig B RR
  • Leken til det ekstreme B RR
  • Trenger gode doser mental trening B RR
  • Glad i mat B RR
  • Glad i å svømme B RR
  • Rolig og avbalansert B RR

Vorsteh vs Ridgeback?

Av en eller annen grunn er det flere enn meg som både er tiltrukket av vorstehhund og Rhodesian Ridgeback. Kanskje er det fordi det er to raser som begge er atletiske, sunne, sterke, store og korthårede? For der stopper i hvert fall fellestrekkene, kanskje med unntak av at de begge går meget godt med barn. Jeg tenkte jeg skulle utdype noen av egenskapene som gjør at disse to rasene skiller seg ganske mye fra hverandre med tanke på bruksegenskaper og væremåte 😉

Jeg lister en del egenskaper, og så kan dere se hvilke som stemmer på hvilken rase (KV – Korthåret vorsteh, RR – Rhodesian Ridgeback).

  • Energisk KV RR
  • Bedagelig KV RR
  • Arbeidslyst KV RR
  • Liker repetisjoner KV RR
  • Barnevennlig KV RR
  • Trenger store doser fysisk trening KV RR
  • Elsker løpeturer KV RR
  • God trekkhund KV RR
  • Glad i mat KV RR
  • Glad i å svømme KV RR
  • Overlegen overfor mennesker KV RR

Det er ikke det at ikke noen Ridgebacker elsker løpeturer og svømming, men majoriteten gjør ikke det. Om man er veldig fysisk aktiv selv i en (for en Ridgeback) ensformig aktivitet, vil den fort bli lei og saaaaaaaakke veeeeeeeldig akterut 😉 En bekjent hadde en Ridgeback for mange år siden der jeg vokste opp, og han syklet mye med hunden i marka. Problemet var bare at han bodde helt nederst i dalsiden, og marka lå øverst. Ergo ble det en ganske lang sykkeltur på gangvei for å komme ut i skogen. Man kunne stadig se Ridgebacken øverst i bakken, på vei nedover, i luntetrav, og når man kjørte videre nedover så man eieren på sykkel en kilometer lenger ned 😀 Hunden gikk alltid rett hjem, men i SITT tempo ja. En annen bekjent av meg hadde en fuglehund som røk en muskel og måtte opereres og holdes i ro lenge etterpå. Han savnet en løpekompis og fikk låne min Ridgebacktispe, en forholdsvis ung og energisk Ridgeback. Men etter to turer sa han når han leverte henne at dette gadd han jammen ikke å gjøre igjen. Hun hadde hengt bak han som dødvekt i båndet fra det øyeblikket hun skjønte at de skulle ut og løpe i flere kilometer uten at hun verken kunne gå løs, leke med andre hunder eller lese avisen i veikanten! På Vom Dogrun kunne man også ganske klart se forskjellen mellom hundene. Der Tia løp ved siden av meg til å begynne med og så forsvant lenger og lenger bakover i båndet etter hvert, så det etter en stund var jeg som trakk henne, løp alle vorsteherne foran i godt driv med stram line og hjalp sine førere…

Når det gjelder arbeidslyst og motivasjon er også KV og RR i to helt ulike ligaer. Der de fleste vorstehere elsker å jobbe for førerne sine, kan holde på i lang tid og med mange repetisjoner, skrur en Ridgeback seg av etter kort tid om den ikke ser nytteverdien i det den gjør. En Ridgeback liker selvmotiverende aktiviteter, som for eksempel å gå spor der den vet det er noe i enden på sporet, og når den først har lært å gå på plass ser den ingen grunn til å terpe på HVOR denne plassen befinner seg med tommestokk. Mens en vorsteh kan gjøre ulike aktiviteter bare fordi eieren ber den om det, og gjerne strekker seg til det ytterste for å finne ut akkurat hvor man vil at den skal gå.

Så hvis man er ute etter en treningskompis, en hund som tåler en del vær og som gjerne blir våt er det en vorsteh man skal ha. Om man vil ha en sedat, noe bedagelig anlagt familiehund som gjerne blir med overalt og i alle nye miljøer og er rolig og slapper av hvor enn eieren måtte ta den med såfremt det ikke regner – da er det en Ridgeback man vil ha.

Mer om trening av en Ridgeback kommer i en senere post!

10 gode grunner til at Rhodesian Ridgeback egner seg som familiehund

Trening av en Ridgeback del 1 – passivitetstreningNår en familie begynner å undersøke ulike hunderaser som finnes og så lander på Rhodesian Ridgeback, lurer de gjerne på hvordan ridgebacken er som familiehund. Jeg mottar ofte mail fra unge par som skal kjøpe hund og som vet at innen et par år kommer familien til å utøkes med et tobent medlem, og da er selvsagt et av de første spørsmålene de stiller hvordan ridgebacken er med barn.

En ridgeback er en av de bedre rasene å ha som en familiehund. Dette skyldes mange faktorer, jeg skal ta for meg noen her.

  1. Rasen er i utgangspunktet skapt for å leve i flokk. sovestil2012_6
  2. En Rhodesian Ridgeback er en stor hund, mellom 60 og 70 cm i skulderhøyde og 35-50 kg, derfor vil den lenge være større enn barnet og vil derfor ikke være redd for å være fysisk underlegen. 20160221_173329
  3. En Ridgeback skal være en hund med mye selvtillit, og dette vil ikke bare gjelde på løvejakt 😉
  4. Dette er en rase som er kjent for å være rolig inne. Det blir selvsagt mye hva man gjør det til og hva man lærer dem, men av natur har de en god av-knapp.
  5. De færreste ridgebacker er nervøse eller engstelige (selv om det finnes unntak), og vil derfor ha lite problemer med lyder eller bråk når barn leker.
  6. En god ridgeback er språk- og signalsterk, og vet at barn er nettopp barn. Derfor har de ofte meget høy toleranse for barn og deres påfunn. DSC_2340
  7. De er som regel meget miljøsterke, og kan være med overalt og tilpasse seg alle situasjoner, så lenge de får være med familien sin er de fornøyd!
  8. Det er ikke en hunderase som har et uttalt behov for hard fysisk trening, så man trenger ikke løpe en time hver dag for å holde dem rolige.
  9. Det er heller ikke en brukshundrase, så den trenger ikke timesvis med hjernetrim og mentale oppgaver, selv om de selvsagt liker problemløsning som alle andre hunder 😉
  10. En ridgeback er smart. Hvis man viser den hva man vil den skal gjøre/hvordan den skal oppføre seg og signaliserer med eget kroppsspråk at man er trygg og tilfreds med situasjonen vil hunden smelte inn i enhver setting som et løveskinn foran peisen 🙂

Selvsagt krever det jobbing, og det tar en god stund før man får en valp til å bli den voksne rolige og fornuftige hunden man ser for seg, men om man bruker de rette verktøyene så krever det bare at man er konsekvent og ligger ett hakk foran hunden. Jeg skriver om trening av Ridgebacker i en liten serie med faq-besvarelser: