Den objektive eksteriørbeskrivelsen – den eneste måten eksteriør kan vurderes som et avlsverktøy.

Det er ikke til å komme fra at når man avler rasehunder så har utseendet stor betydning. Det kalles hundens eksteriør, og har hittil vært vurdert på hundeutstilling som et ledd i hver rases rasebeskrivelse. Rasebeskrivelsen er et dokument der det står beskrevet hvordan en hund av en gitt rase skal se ut, og premiering på hundeutstilling skal i utgangspunktet graderes utfra hundens korrekthet opp mot nevnte rasebeskrivelse.

Det som er problemet her, er at dommere på hundeutstilling er mennesker, og mennesker er subjektive. Så en hund blir ikke bare vurdert opp mot rasebeskrivelsen, men også mot dommerens egne subjektive bedømming av hvordan rasen helst skal se ut. I tillegg kommer konkurranseaspektet, der dommeren ser alle hundene som møter i en aldersklasse og allerede da har gjort seg opp en mening om hvilken hund som er penest. Alle de andre hundene vil da hel umerkelig bli vurdert opp mot denne hunden. Hadde ikke den vært der ville vurderingen blitt annerledes.

En premiering endrer ikke hundens utseende, eller «korrektheten i forhold til rasestandarden». Og det er ikke gitt at en hund som har minuser i forhold til hva vi mennesker mener er en vakker hund, hverken får slitasjeskader på grunn av dette (heller motsatt, om man ser på mange av de mest ekstreme rasene!), eller har dårligere livskvalitet. Det er heller ikke gitt at den hunden vil avle valper som har det samme utseendet, eller de samme avvikene fra rasestandarden.

Man kan også benytte avlspartneren til å oppveie slike avvikelser, om man føler det er nødvendig å ikke avle valper med samme avvik. I min verden er ikke dette veldig viktig. Ingen av mine valpekjøpere har noen gang klaget på at hunden deres har avvik fra rasestandarden, det er ikke dét som utgjør en god familiehund, eller en hund som ikke er redd for torden eller fyrverkeri. Men er hundeutstilling alt man vil drive med, så er det klart det har kjempestor betydning. Men for alle de som ønsker en hund de kan konkurrere i agility med, eller bruke som redningshund, så ser man jo på hva foreldrene har utrettet som et ledd i de undersøkelser man gjør når man skal kjøpe seg en valp. Uten at dette står beskrevet i rasestandarder eller som et punkt for å få valpeformidling gjennom raseklubben. Det er undersøkelser hver og en må gjøre når man leter etter valp om man skal bruke den til et spesifikt bruksområde, enten det er som gjeterhund, til lydighet, agility, søkshund eller noe annet.

Derfor trenger man ikke hundeutstilling som et avlskrav, heller tvert imot.

Men om hundene hadde gått gjennom en objektiv vurdering før avl, det er ikke noe som hadde vært bedre enn det. Om slike vurderinger ligger åpent tilgjengelig, kan hver valpekjøper gå inn og kikke på alle detaljer av en tiltenkt kombinasjon, fra farge til antall tenner og om hunden er kvadratisk eller rektangulær i form. Slike vurderinger blir gjort i dag, men ikke i Norge. Det ville ikke være noe vanskelig å implementere dette for enhver rase, og vil føre til at valpekjøpere får større muligheter til å finne ut detaljer om individene.

En eksteriørbeskrivelse bør være utført av minst to personer, og det trenger ikke (og bør helst ikke!) være personer som har noe med rasen å gjøre. Det bør være målinger som er enkle å utføre, slik at feilmarginer blir så små som mulig. I tillegg er det uviktig om hunden er en centimeter lengre i ryggen enn en annen, da det ikke er noen konkurranse med i bildet overhodet. Det bør tas mål av feks skalle, bredde og lengde, og snutelengde. På Ridgeback skal disse målene i forhold til rasestandarden være 1:1:1, og dette er jo da veldig lett å se. Det er heller ikke viktig om et av målene avviker hos en av foreldredyrene om partneren har 1:1:1, og det er lett å se om et individ i stor del gir avkom med andre mål om det dyret har mange avkom. Og for oss som bryr oss mer om helse og mentalitet så vil det fremdeles ha større vekt i avlsmålet. For de som vektlegger utstilling høyest kan man fremdeles se på premieringer og resultater fra hundeutstillinger, og vekte dette over eksteriørbeskrivelsen.

Det er ikke sikkert at det vil gi noen endringer på rasenivå, men det vil gi muligheter for det i de tilfellene der rasestandarden har gitt raser med store utfordringer på helsenivå.

Det er ikke sikkert at det vil gjøre noe til eller fra for mange oppdrettere, men for noen vil det gi bedret informasjon om eget avlsmateriale enn hundeutstillinger noen gang kan gjøre, all den tid man kan få ulike premiegrader fra ulike dommere, og alle sier ulike ting om hunden din. For en som er ny med rasen vil det føre til enorm forvirring om hvordan hunden egentlig ser ut i forhold til rasestandarden, og ikke gi noen som helst informasjon om hvordan man eventuelt skal gå frem for at valpene skal bli som man ønsker rent utseendemessig.

Når det er sagt er ikke hundeavl matematikk, og mange har nok fått seg overraskelser når de har glemt å se på de tiltenkte avlsdyrenes foreldre, søsken og tidligere avkom 😉

Reklame

Ridge, ridgefeil, ridgeløs, offset – hva betyr alt dette?

Navnet til rasen kommer av to ting, et land og det faktum at den har en ridge på ryggen (ridge – back). En ridge er ikke noe annet enn en litt stor hårvirvel, der håret vokser motsatt vei et stykke og ender i en virvel; eller det vil si to.

Denne genmutasjonen fikk de antakelig med fra den afrikanske hottentotthunden, som ble blandet med de europeiske hundene innvandrerne hadde med seg , for å øke hundenes motstandskraft mot de mange afrikanske farer.

Etter hvert ble ridgen en ønsket karakter hos hundene de selekterte til jakthunder og vakthunder, og endte opp med å gi navn til en rase, opprinnelig en god blandingsrase av europeiske jakt- og vakthunder, og innfødte, uregistrerte innfødte hunder som antakelig parret seg med den de ville blant alle landsbyens hunder og semi-villhunder 😉

Fra å være en hund som kunne komme med mange slags hårlag, var det den korthårede varianten som ble foretrukket, og med en mer korthåret hund var det også tydelig at det fantes mange ulike varianter av ridgen. Da kom også muligheten til å selektere på basis av dette trekket.

Om man ser til den asiatiske ridgebacken er det her lov med alle varianter av ridge, korte, lange, med en, to eller flere virvler, og disse kan være plassert hvor som helst. Men hos den afrikanske løvehunden ble det etter hvert en kamp om perfeksjon her også, ridgen skulle ha en definert lengde og virvlene en meget definert plassering.

Det betyr at de siste tiårene er det kun hunder med ridge som går igjennom de strenge kriteriene for utvalg til utstilling, som har blitt avlet på. Ridgen er en dominant egenskap, det vil si at det kun kreves ett gen for ridge for at hunden skal ha ridge på ryggen. Har den to gener vil alle avkom, uansett avlspartner, få ridge, også dersom avlspartneren er av en annen hunderase.

Det betyr også at dersom to ridgebacker med kun ett gen hver for ridge får valper, vil i snitt 25% av deres avkom ende opp uten ridge, og da er de såkalt ridgeløse. Da det gjør dem diskvalifisert fra å delta på utstilling har ikke disse vært avlet på tidligere.

Et annet trekk som er diskvalifiserende er om de to virvlene (kroner) i toppen av ridgen (ved skuldrene) er færre eller fler enn to (singel- eller multikroner), om de ikke er plassert rett overfor hverandre (offset), eller om de er plassert mer enn en tredjedel ned på ridgen. Og om ridgen ikke går fra skuldrene til hoftebeina (lengden på ridgen). Og om den er for bred, for smal, you  name it.

Dere kan jo tenke dere et kull på 10 ridgebackvalper født av to foreldre som er heterozygote for ridge-genet (altså har en kopi hver å nedarve), så er det 2-3 ridgeløse, kanskje 2 offset og en eller to med flere eller færre virvler enn ønskelig. Disse utgår i seleksjon av neste generasjons avlsdyr dersom utstillingsresultater skal være bakgrunn for avl. Så er det kanskje bare 4-5 valper som KAN gå videre i avl, og av disse vil antakelig noen gå ut på grunn av sykdom (de skal jo også røntges, så noen går ut der), og for oss som selekterer for mentale egenskaper skal det mye til at en av disse 4 er den aller beste mentalt.

Å utrangere hunder på bakgrunn av helse og mentale egenskaper? For meg er det helt grunnleggende. Men å selektere bort flere av de friskeste og beste dyrene mentalt fordi de mangler ridge eller har «feilplasserte» virvler? En detalj i hårveksten – rent utseendemessig uten funksjon overhodet? Det er for meg galskap. Det betyr at gjennom tidene har kanskje så mange som 50% av alle ridgebacker blitt utselektert fordi hårene deres ikke vokser feil vei akkurat der menneskene ønsker at de skal vokse feil vei.

Det har for noen år siden blitt utviklet en gentest for ridge, som gjør at man kan finne de hundene som har to gen for ridge og dermed vil gi 100% valper med ridge selv med ridgeløs avlspartner. Denne kommer jeg til å ta i bruk så fort jeg finner en ridgeløs hund jeg ønsker å ha med videre i avl. Når det gjelder virvlene, kronene, er ikke nedarvingen like enkel. Offset er ganske greit, jeg har brukt et flertall hunder med offset i avl, og ingen av disse har flere avkom med offset enn gjennomsnittet ellers. Vanligvis dukker det opp en eller to med offset i kombinasjoner der begge foreldredyrene har prikkfrie ridger også, selv etter generasjoner med seleksjon for dette trekket. Multikroner er ganske standhaftige, det er noen avlsdyr som har større prosent avkom med multikroner enn andre. Men det kommer heller ikke til å bety noe i avlen til vår kennel, Ridgebacker fra Hunting Pride er likeverdige uansett hvordan de ser ut på ryggen, både mentalt og bruksmessig – også avlsmessig!!

Valper – gemytt – miljø – gener

Jeg har flere ganger fått høre «Det er ikke rart at valper fra deg har godt gemytt – de får jo så mye miljøtrening og blir sosialisert så godt. Men da er det jo ikke lett å finne ut om det er genetisk, det kan jo være på grunn av miljøet».

Jo – det er lett å finne ut 😉

Før jeg tar en valpetest på dem, ved litt under 6 ukers alder, er det ikke mye de får være med på. De er litt ute, går på tur i skogen om sommeren, og nå på vinteren går vi litt opp og ned på veien. Men det er ikke før etter valpetesten, der jeg vil ha dem så «rå» som mulig for nettopp å kunne se hva de bærer med seg genetisk, at de får være med rundt på miljøtrening og store utflukter. På valpetesten ser jeg på reaksjonene deres en og en i et nytt rom, hvordan de reagerer på lyd/skrammel, om de er sosiale og interessert i meg og en gjenstand og vil leke, hva de synes om en gående og bjeffende lekehund omtrent på deres størrelse, og ellers hvordan de oppfører seg i rommet. Dette vurderer jeg i sammenheng med det jeg har sett i valpekassa/valpegården, og det jeg har sett av dem ute, for å kunne finne rett valp til rett hjem utfra ønsker og forutsetninger og bruksområde. Det er ganske mye jeg kan se allerede da, og det meste stemmer ganske godt med voksen atferd 🙂

I tillegg har jeg jo selektert foreldredyr utfra mentale egenskaper, og som regel er det hunder som har mentaltestede slektninger i mange generasjoner bakover, ofte hele kull (i Sverige har dette vært normen i mange år). Da vet jeg veldig mye om hva jeg kan forvente å få av gemytt i et valpekull! Jeg velger alltid ut to avlshunder på bakgrunn av hva de kan tilføre i en kombinasjon i forhold til det mentale, og kompromisser aldri på ting jeg ikke ønsker å ha inn av arvelige svakheter mentalt.

Derfor kan jeg vite at veldig mye av det gode gemyttet blant hunder av mitt oppdrett er arvelig, og miljøtreningen og sosialiseringen er bare en ekstra forsikring for å ha gitt valpene så god bagasje med som mulig. Det betyr at skulle de oppleve uheldige ting som kunne gitt dem livslange negative minner, så kan det hende at det går bra allikevel, på grunn av tidlig desensitivitering på for eksempel fyrverkerilyd. Man kan godt klare å lage en hund redd for fyrverkeri, selv om den i utgangspunktet, og genetisk, ikke er noen skuddredd/lydfølsom hund. Men om man har en valp som er godt desensitivitert på lydene fra den var liten, kan det hende at en dårlig opplevelse ikke vil gi noen varige mèn. Sjansen er i hvert fall større!

(Man skal uansett ikke ta med en ung hund ut for å være med på rakettoppskyting på nyttårsaften, den har det best inne 🙂  )

 

Hvordan skal vi klare å avle friske hunderaser i fremtiden?

Antallet sykdommer og antallet syke hunder i alle raser øker med alarmerende takt. For Doberman er det estimert at innen 2039 vil ALLE Dobermenn lide av DCM – dilatert kardiomyopati, eller forstørret hjerte. Nå er det i følge denne studien nesten 60% av alle Europeiske dobermenn med sykdommen. I tillegg lider rasen i følge Orthopedic Foundation for Animals av von Willebrands blødersykdom, med over 50% syke eller bærere, samt at nesten 5% har thyroidproblemer, nesten 2% har øyesykdommer og 6,5% har hoftedysplasi. I tillegg kommer en gruppe lidelser som gir problemer med balansen og muskel- og nervesvinn i bakparten, kalt wobbler syndrom. Estimater ligger mellom 5-8% av affekterte hunder i rasen. Doberman er ikke noen unik rase i så måte – dalmatiner har 12% affekterte hunder ved Baer hørselstest, 12% med thyroidproblemer og over 90% (!!) har ett eller to gen som gir urinstein. Wobbler forekommer også hos dalmatiner. Begge disse rasene er i tillegg utsatt for en eller flere «fargefeil» som er diskvalifiserende for avl og utstilling, dilusjon til blå farge hos Doberman,dilusjon til gul/orange hos Dalmatiner, samt patch (sorte flekker synlig ved fødsel) . For dalmatiner i Norge er det estimert at det er ca 8% født med patch hvert år, samt 3% blåøyde. Når antall valper med patch går ned, går antall døve valper opp, da det er redusert forekomst av døvhet hos valper med patch.

Hvordan skal vi oppdrettere klare å avle friskere hunderaser når så mange i hver rase bærer på gener som gir sykdom enten i enkel eller dobbelt oppsett?

Sannheten er at det klarer vi ikke. Med mindre alle verdens hundeeiere klarer å få i stand et felles, globalt registreringssystem med direkte logging av veterinære og genetiske diagnoser, vil rasene fortsette å øke både i antallet syke hunder og i antall sykdommer pr rase.

Det er nemlig dere «vanlige» hundeeiere som må gjøre denne jobben – oppdrettere verken vil eller tør.

Noen oppdrettere prøver så godt de kan, men finner det veldig vanskelig å få ærlige svar om sykdommer når de undersøker potensielle parringspartnere til sine hunder. De fleste oppdrettere tenker som så at om de skulle være 100% ærlige og gå offentlig ut om absolutt alle diagnoser som finnes i sine linjer, så vil ingen lenger kjøpe valper av dem. Og da faller jo grunnlaget for å ha valpekull bort for de fleste. Noen er drevet av økonomi, andre er drevet av ønsket om å lage «den perfekte hunden», enten til seg selv eller til andre, som reklame for senere valpekull. Ingen kan sitte igjen med hele kull.

Derfor holder de fleste oppdrettere ganske stille om sykdommer og lidelser hos de hundene de avler på, søsken og familie. Kanskje de forteller om noe, og så utelater noe annet.

Men valpekjøperene VET jo hva som er galt med hundene de har. Og mange kjøper valper som utvikler arvelige, genetiske sykdommer.

(Det er selvsagt mange hunder som utvikler sykdommer som ikke er arvelige også, men med det vi vet om genetikk i dag vet vi jo at brorparten av alle sykdommer har en eller annen genetisk predisposisjon, enten det er en enkel, direkte nedarving, eller en multigenetisk bakgrunn med flere modifiserende gener som påvirker sykdomsutfallet. Noen gener er kjent for oss, andre ikke pr dags dato).

Veldig mange av de som har kjøpt en hund som blir syk, melder ifra til oppdretteren sin. Altfor mange er de tilfellene der jeg hører at noen har mistet kontakten med oppdretteren etter slike tilbakemeldinger, og hvor oppdretteren benekter all kjennskap til både sykdom og tilbakemelding ved senere spørsmål fra andre.

Hvis alle hundeeiere som får syke hunder, hadde gått sammen til et felles opprop om et innmeldingssystem fra veterinærer til et offentlig identitetsregister (som helst bør være globalt, fordi de fleste raser driver nokså storstilt genshopping over landegrensene i dagens samfunn), så ville de ganske enkelt løse dette problemet.

Den finske kennelklubben er på god vei med sitt Koiranet. Der innmeldes mange av dødsårsakene under enkelte samlediagnoser, som jo er en bit på vei. Om man går inn og ser at fire kullsøsken er døde av årsaker relatert til hud, eller epilepsi, så kan man jo kanskje trekke slutninger om at det er noe genetisk i dette kullet. Om det finnes en gentest for sykdommen kan man jo da be den utkårede om å ta en slik test (det sikreste er å be eieren hans selvsagt, hannhunder er i hvert fall ikke til å stole på! 😉 ), for å se om denne allikevel kan benyttes i avl, til tross for syke søsken. Om det ikke finnes får man heller vurdere en annen hund.

På Koiranet kan man velge svensk, engelsk eller finsk språk, man kan gå inn på helsestatistikk for hver rase og se på dødsårsak, statistikker per lidelse, årstall, registreringstall mm. En veldig god start!! De registrerer og offentliggjør også en hel mengde flere sykdommer enn den norske eller den svenske kennelklubben gjør, blant andre hjertesykdommer, over dobbelt så mange leddlidelser (Norske kennelklubben registrerer HD og AD, finske kennelklubben registrerer og offentliggjør statistikk på spondylose, lumbosacral transitional vertebra og vertebral anomali på de raser som ønsker det, i tillegg til kneledd, hjertelidelser mm. Det er dog kritisk viktig at det er tvungen innrapportering, slik at dersom man kommer til veterinæren med en hund som lider av for eksempel allergi, og veterinæren konstaterer dette, at hundeieren ikke kan unnta seg registrering av sykdommen.

Skal hunden behandles, skal årsak registreres. Punktum.

Det er også viktig at det er veterinær som registrerer det inn, etter chipidentifisering. Ellers finnes det for mange smutthull, og for mange muligheter for juks. I tillegg er det slik at om man legger rapporteringen til hundeeieren selv, vil man få altfor mange feilaktige diagnoser. Det går ikke an å forske på bakgrunnen for en sykdom dersom det er for stor andel feilregistrerte hunder med denne sykdommen. Det blir også veldig vanskelig for oppdrettere å finne frem til hunder som er friske fra spesifikke sykdommer selv, og som har friske søsken. Det blir litt som å forsøke å finne ut hvilken bilfarge som er mest kjøpt i Norge og så driver fire bilforretninger og registrerer grå som blå og beige som grå.

I tillegg til at det er kritisk med en database der man kan se sykdomsstatistikk og helseinformasjon for rase og individ, samt slektskapsinfo (grunnen til at en slik database må være global er jo for å kunne beregne korrekt innavl i raser og kombinasjoner på tvers av landegrenser), er det like kritisk at det kommer nye regler for avl av hund, på generell, nasjonal plattform, basert på dyrevernmessige hensyn i avlen.

Det innebærer at for å kunne avle friskere dyr og samtidig bevare nok avlsdyr for å kunne ha en bærekraftig avl kan det ikke legges begrensninger på farge, avtegn eller kosmetiske aspekter ved hunderaser for å verken få dem registrert i stambok eller godkjent til bruk i avl.

Avl og utstilling MÅ separeres!

Så kan de som vil avle friske, sunne og mentalt stabile hunder for agility, som familiehund eller til hvilken som helst arbeidsoppgave, med flekker og farger som ikke er helt sånn en utstillingsdommer vil ha dem, gjøre det, mens de som ønsker å lage verdens vakreste hund kan fortsette å avle på bare de som har prikkene rett plassert.