Hva gjør en oppdretter mer seriøs enn en annen, og hvordan stoppe de useriøse valpefabrikkene?

Jeg følger med på ulike fora og ser de samme diskusjonene igjen og igjen når det gjelder valpefabrikker og useriøst oppdrett. Noen mener all blanding av hunderaser er useriøst.

For meg som biolog og genetiker er dette et merkelig synspunkt. Skulle det vært sånn hadde vi bare hatt ulv i verden. Alle hunderaser har en felles stamfar, og alle raser har utspring i parring av en hel masse ulike hunder med hverandre for å få frem den typen hund man ønsket. Til å begynne med var dette på grunn av dyrets egenskaper enten til jakt, som gjeterhund eller vakthund, men etter hvert kom andre ønsker til, så det ble avlet frem hunder på grunn av deres utseende også. Det var ikke før dette skjedde at man begynte å snakke om raser, og man begynte med hundeutstillinger for å se hvem som var vakrest.

Hadde ikke noen blandet raser etter dette hadde vi ikke hatt det mangfold av raser vi har i dag.

De aller fleste mener at det er antallet kull som sier noe om en oppdretter er seriøs eller ikke. Der mener jeg de tar skammelig feil. Jeg vet om så utallig mange som bare har hatt ett eneste kull i hele sitt liv – fordi hunden deres var så søt eller de ville at den skulle bli mamma, eller de ville at naboens hund og sin hund skulle få være kjærester. Er det seriøst oppdrett? Er det kvalitetssikring av valpekullet som kommer? Nei.

For en seriøs oppdretter er det ofte stikk motsatt. For å kunne drive et sunt og fornuftig oppdrett gjennom generasjoner er man nødt til å beholde avlstisper fra flere ulike kull, og i det genetiske perspektivet er det aller beste for en populasjon (kall det gjerne rase) å spre avlen på så mange individer som mulig. Det vil si at å ha et eller to kull på fire tisper er bedre for rasen enn fem kull på samme tispe. Når man starter oppdrett har man gjerne en tispe. Men bruker man flere ulike hanner som pappa til denne tispas kull, som er smart utfra et populasjonsgenetisk synspunkt, og også i forhold til senere avl, står man igjen med tre døtre og det som kan være starten på tre ulike linjer. For å kunne drive seriøs avl med et langsiktig avlsmål er man nødt til å ha flere kull, noen ganger over flere år, noen ganger i løpet av et år.

Om man, som meg, kun har kull for å sikre seg en tilsvarende hund i fremtiden der man kjenner alle hundens mentale og fysiske egenskaper og kan avle seg frem mot et ønsket avlsmål, da vil man etter 20 års hundeoppdrett sitte med ganske mange tisper både hjemme og ute på avlsavtaler.

Noen mener at dette også er problematisk, å ha hunder ute på avlsavtaler. Hvorfor? Om avtalene er ryddige og tåler dagens lys, så er det med avlsavtaler og fôrvertsordninger som regel en vinn-vinn situasjon. En familie eller enkeltperson får en hund som sin egen mer eller mindre, dette er oftest den beste valpen i kullet (men hva som regnes av oppdretter som den beste er jo gjerne litt ulikt da). Hunden får man gratis eller til redusert pris, man får kjempegod oppfølging av oppdretter, og man får meget god kunnskap om avl om man ønsker det, gjennom dette samarbeidet. Oppdretter er på sin side så heldig at man kan ha gener i banken, mens man vet at hunden utvikler seg til sin beste versjon, og får masse oppmerksomhet og kjærlighet i sitt hjem. Skulle oppdretteren beholdt alle hunder man skulle avlet på hjemme hadde det blitt veldig mange hunder, lite alenetid på hver enkelt hund, og de færreste hundene hadde utviklet seg til sitt største potensiale i en stor flokk. Der blir det ofte slik at noen lar andre gå foran, noen får mye støtte av de som går bak, og ingen av disse hundene hadde blomstret like opp som de vil gjøre i sitt eget hjem.

Og så er «ulempen» da at hunden skal ha valper hos oppdretter. For noen er det vanskelig å levere fra seg hunden, for de fleste er dette en kort periode av hundens liv (ca to måneder går med til fødsel og oppdragelse av avkommene). For oppdretter er dette jo poenget med hele avlsarbeidet, å kunne føre slekten ett skritt videre og ett skritt nærmere avlsmålet sitt. Man legger ned veldig mye tid, penger og energi i oppdrett. Så det å kunne gjøre en kombinasjon som man har tro på vil bli meget bra valper, det er jo kulminasjonen av oppdrett i seg selv.

Andre mener at alt oppdrett man tjener penger på er useriøst og kan regnes som valpefabrikk. Jeg vet, at hadde oppdrettere gått i minus for hvert eneste kull hadde det ikke lenger blitt laget valper for å sponse andre. Det er jo ikke slik at vi som driver med hundeoppdrett driver med veldedighet. Vi lager oftest valper til oss selv, og selger de resterende til andre. Men at vi da ikke skal ta betalt for valpene fordi vi da tjener penger på det er en merkelig måte å se verden på.

Seriøst oppdrett handler ikke om antall kull eller antall hunder oppdretteren eier eller har satt ut på fôrvertsavtaler. Seriøst oppdrett handler om hvorfor man avler, og om alle avgjørelser frem til et valpekull er basert på en moralsk og etisk tankegang. Selvsagt skal man kunne tjene penger på det. Noen kull går i enormt minus, om tispa ikke blir drektig, om man må ta keisersnitt natt til søndag og ingen valper overlever, om man kjøper dyr sperma fra utlandet og tar blodprøver og inseminerer i helg, for så å få én valp eller to.

Seriøst oppdrett handler om å ta valg som man kan leve med resten av livet og som man kan stå med rak rygg dersom noen stiller spørsmål ved.

Seriøst oppdrett handler om å sette friske, sunne og trygge valper til verden, passe på dem gjennom flere måneder, stå til rådighet for nye eieren gjennom en livstid for spørsmål og hjelp.

Seriøst oppdrett handler om alle de timene, våkenettene, all den ferien man tar ut for å sitte med et valpekull fremfor å reise til Syden med barna.

Seriøst oppdrett kan ikke måles i antall tisper, antall kull eller antall penger.

Useriøst oppdrett kan derimot være alt dette. Det kan være de som har registrert firma og skatter av inntektene, som har 100 kull i året.

Eller de som bare satte et kull på familiehunden fordi den var søt (men det at den glefser etter barn ble ikke sett som et problem).

Det kan være de oppdretterene som gjentatte ganger avler på individer som enten er allergiske selv eller som gir allergiske avkom.

Det kan være den oppdretteren som bruker samme hannhund på alle sine tisper fordi det er sin egen hannhund og det blir billigst for oppdretter.

Useriøse oppdrettere som avler på den fantastiske utstillingschampionen i utallige land, fordi den er på vakker. Men som ikke bryr seg om at den er redd for så mangt, og hannhunden de bruker på henne har de samme bristene i mentaliteten. For de er jo så vakre og avkommene vil bli de neste stjernene.

Useriøst oppdrett kan være de som lager sinnssyke avtaler og kontrakter, der de har krav og forbud som absolutt ikke følger norsk lov, og som gir valpekjøpere og fôrverter langt mindre råderett over egen hund enn det som er riktig.

Det kan være de som blander to raser for å selge dem for det dobbelte av det andre hunder koster, og ikke tenker på hvilke egenskaper valpene får (eller sykdommer..).

Men det er ikke de som legger ned utallige timer, bekymringer, gleder seg med valpekjøperene side for den første løpetiden, planlegger kombinasjoner med nitid øye for hvilke egenskaper man kan forbedre hos valpene denne gangen, spør en million spørsmål til en hannhundeier eller oppdretteren til en hannhund for å få et så riktig bilde av atferden til hunden som mulig. Disse oppdretterene er ikke useriøse selv om de har flere hunder enn de kan ha hjemme samtidig, selv om de har fler enn to kull i året enkelte år, og selv om de noen ganger tjener penger på å selge de valpene de ikke beholder selv.

Og hadde det ikke vært for disse oppdretterene hadde det ikke vært mulig å få kjøpt valper i verden, hverken renrasede eller blandinger. For enkelte blandingshunder følger akkurat det samme planleggingsarbeidet, seleksjonen på rette egenskaper og med et avlsmål der en bedre hund er målsettingen. Det er en grunn til at det er blandingshunder som vinner alle trekkhundløp i verden, være det seg sprint, mellomdistanse eller langdistanse.

Valpesommer ❤️

Endelig klarte vi å finne løpetiden til Pi, som har drevet med skjulte løpetider og sneket seg rundt uten å la oss få vite når hun har hatt løpetid tidligere. Men når Oba hadde valper, og Pi lå på hvit dyne alene, da klarte vi å se de ørsmå bloddråpene. Og til alt hell ville Guro som eier Bayod kjøre helt ned til Oslo for å la de to treffes, jeg hadde ikke like lett for å komme fra denne gangen med valper og Sofia som helst ikke kjører så langt i bil og ikke er så glad i at mammaen blir borte fra henne heller 😅🙈

Valpene ble født midt på dagen en søndag, så det gjorde også at alt gikk smidig for seg med både hunder og barn 👍👌 12 valper ble det, 10 tisper og 2 hanner, men dessverre mistet vi den ene hannvalpen etter noen dager uten at vi klarte å få han til å legge på seg og bli sterkere. Av og til er det noe galt med disse små også når de blir født, og da er det ikke alltid det er mulig å gjøre noe for dem.

Men vi har 11 sterke, flotte valper, og Pi er en fantastisk mor som serverer masse fløte og de vokser helt utrolig fint uten noe hjelp fra oss. Nå har de åpnet øynene, og endelig starter den morsomme tiden hvor vi kan se dem utvikle seg og finne ut hvilke typer og personligheter de har alle 11. Det er jo det som gjør dette så morsomt, og derfor vi gjør dette 😊

Ridge, ridgefeil, ridgeløs, offset – hva betyr alt dette?

Navnet til rasen kommer av to ting, et land og det faktum at den har en ridge på ryggen (ridge – back). En ridge er ikke noe annet enn en litt stor hårvirvel, der håret vokser motsatt vei et stykke og ender i en virvel; eller det vil si to.

insinya_mixpics_5w_17

Denne genmutasjonen fikk de antakelig med fra den afrikanske hottentotthunden, som ble blandet med de europeiske hundene innvandrerne hadde med seg , for å øke hundenes motstandskraft mot de mange afrikanske farer.

Etter hvert ble ridgen en ønsket karakter hos hundene de selekterte til jakthunder og vakthunder, og endte opp med å gi navn til en rase, opprinnelig en god blandingsrase av europeiske jakt- og vakthunder, og innfødte, uregistrerte innfødte hunder som antakelig parret seg med den de ville blant alle landsbyens hunder og semi-villhunder 😉

Fra å være en hund som kunne komme med mange slags hårlag, var det den korthårede varianten som ble foretrukket, og med en mer korthåret hund var det også tydelig at det fantes mange ulike varianter av ridgen. Da kom også muligheten til å selektere på basis av dette trekket.

Om man ser til den asiatiske ridgebacken er det her lov med alle varianter av ridge, korte, lange, med en, to eller flere virvler, og disse kan være plassert hvor som helst. Men hos den afrikanske løvehunden ble det etter hvert en kamp om perfeksjon her også, ridgen skulle ha en definert lengde og virvlene en meget definert plassering.

Det betyr at de siste tiårene er det kun hunder med ridge som går igjennom de strenge kriteriene for utvalg til utstilling, som har blitt avlet på. Ridgen er en dominant egenskap, det vil si at det kun kreves ett gen for ridge for at hunden skal ha ridge på ryggen. Har den to gener vil alle avkom, uansett avlspartner, få ridge, også dersom avlspartneren er av en annen hunderase.

Det betyr også at dersom to ridgebacker med kun ett gen hver for ridge får valper, vil i snitt 25% av deres avkom ende opp uten ridge, og da er de såkalt ridgeløse. Da det gjør dem diskvalifisert fra å delta på utstilling har ikke disse vært avlet på tidligere.

Et annet trekk som er diskvalifiserende er om de to virvlene (kroner) i toppen av ridgen (ved skuldrene) er færre eller fler enn to (singel- eller multikroner), om de ikke er plassert rett overfor hverandre (offset), eller om de er plassert mer enn en tredjedel ned på ridgen. Og om ridgen ikke går fra skuldrene til hoftebeina (lengden på ridgen). Og om den er for bred, for smal, you  name it.

two

Dere kan jo tenke dere et kull på 10 ridgebackvalper født av to foreldre som er heterozygote for ridge-genet (altså har en kopi hver å nedarve), så er det 2-3 ridgeløse, kanskje 2 offset og en eller to med flere eller færre virvler enn ønskelig. Disse utgår i seleksjon av neste generasjons avlsdyr dersom utstillingsresultater skal være bakgrunn for avl. Så er det kanskje bare 4-5 valper som KAN gå videre i avl, og av disse vil antakelig noen gå ut på grunn av sykdom (de skal jo også røntges, så noen går ut der), og for oss som selekterer for mentale egenskaper skal det mye til at en av disse 4 er den aller beste mentalt.

Å utrangere hunder på bakgrunn av helse og mentale egenskaper? For meg er det helt grunnleggende. Men å selektere bort flere av de friskeste og beste dyrene mentalt fordi de mangler ridge eller har «feilplasserte» virvler? En detalj i hårveksten – rent utseendemessig uten funksjon overhodet? Det er for meg galskap. Det betyr at gjennom tidene har kanskje så mange som 50% av alle ridgebacker blitt utselektert fordi hårene deres ikke vokser feil vei akkurat der menneskene ønsker at de skal vokse feil vei.

faro_7ukermixed6

Det har for noen år siden blitt utviklet en gentest for ridge, som gjør at man kan finne de hundene som har to gen for ridge og dermed vil gi 100% valper med ridge selv med ridgeløs avlspartner. Denne kommer jeg til å ta i bruk så fort jeg finner en ridgeløs hund jeg ønsker å ha med videre i avl. Når det gjelder virvlene, kronene, er ikke nedarvingen like enkel. Offset er ganske greit, jeg har brukt et flertall hunder med offset i avl, og ingen av disse har flere avkom med offset enn gjennomsnittet ellers. Vanligvis dukker det opp en eller to med offset i kombinasjoner der begge foreldredyrene har prikkfrie ridger også, selv etter generasjoner med seleksjon for dette trekket. Multikroner er ganske standhaftige, det er noen avlsdyr som har større prosent avkom med multikroner enn andre. Men det kommer heller ikke til å bety noe i avlen til vår kennel, Ridgebacker fra Hunting Pride er likeverdige uansett hvordan de ser ut på ryggen, både mentalt og bruksmessig – også avlsmessig!!

tamioridge08

Det blir flere kull ridgebackvalper denne våren..

Ikke akkurat slik vi ville hatt det om vi kunne velge, men på grunn av at to tisper gikk tomme forrige gang de ble parret, og nå begynner å bli litt voksne, så ble det slik denne gangen da alle bestemte seg for løpetid omtrent samtidig. Vi vet ikke ennå om alle er drektige, men håper jo selvsagt det, da dette er tisper som virkelig har noe å bidra med i avlen. Når det er sagt kan det bli vel hektisk her med flere valpekull på nokså samme alder, men det er jo noe av det vi synes er aller morsomst her i verden, så vi gleder oss også 😉 Særlig yngstejenta og jeg, det blir vel til at vi bor i valpekassene denne våren tenker jeg!

Først ut er Kenya, Hunting Prides Kafue Kala. Kenya bodde her sitt første leveår, men jeg likte nok henne mer enn hun likte meg (hun er vanvittig lik sin mor Dhamira utseendemessig, jeg var nok litt urettferdig mot henne og sammenliknet henne vel mye med sin mor…) Så da passet det godt at Tove kom og trengte en ridgeback i livet sitt ❤ Kenya er superglad i barn og andre dyr, som sin mor (ref innlegget under). Hun er en langbent skjønnhet, med veldig mange gode kvaliteter både mentalt og eksteriørt. Hennes aller beste trekk er nok hvordan hun fungerer med andre dyr ❤ Hun har gjort en veldig god mentaltest, takket være Tove som lærte henne å leke! Det er ikke noe jeg prioriterer her i huset, og det straffer seg når de kommer på mentaltest og noen begynner å slenge rundt seg med en fille… 😉 Kenyas heldige utvalgte er en hannhund vi har et kull etter fra før, så der regner vi med at vi får den samme gode gencoctailen denne gang som i M-kullet. Exgates Unique Utah by Nelvis heter hannhunden som blir far til R-kullet (vi hoppet galant over Q-kullet da det er ekstremt vanskelig å finne gode afrikanske navn på Q!). Han er en flott hund, kraftig, maskulin, med ekstremt gode bevegelser. Han har gjort en veldig god mentaltest og jeg hørte gjetord om hans resultater i lang tid fra ulike kilder. Han er også testet på vaierbjørn (bjørnetest), der han viste stor mot og veldig gode reaksjoner.

20160221_173329u_utah_1

Neste kullet ut blir Serengetikullet – med en tispe vi har fått låne inn fra en annen kennel. Vi solgte hennes mor til denne kennelen med en leasingavtale, men fikk ikke noe kull etter henne. Vi er derfor veldig glade for at Ann Kristin Aune ved Dirty Diamonds kennel har latt oss få ha et kull på kjære Mali – en datterdatter av Dhamira som har så mange trekk etter henne. Hun gikk dessverre tom på forrige forsøket, så denne gangen har vi inseminert med en kjekk kar som ikke lever lenger – Makandas Amatonga Ares. Ares levde samtidig med min første ridgeback, Tamio, og jeg kjente både hans far og hans mormor, Sinta. Hun var faktisk den hunden som gjorde at jeg falt for denne rasen! Så det er ekstra spennende å kunne kombinere disse hundene med en linje jeg er så glad i – og jeg tror Mali og Ares er en super kombinasjon. Mali har også den samme hengivenheten til barn som hele hennes morslinje, hun er en superstødig hund med masse humor og tilpasser seg alle situasjoner. Ares var en maskulin, kraftig bygget hannhund, med masse arbeidslyst, han var en førermyk og lærevillig hund.

ares_7ar_7i286823014282261288._szw480h1280_ares_20.02.05mali_edited

Så har vi gjort et siste forsøk på å få et andre og siste kull etter vår utrolig snille og bunnsolide Hunting Prides Insinya Ijaba. Håpet er at det skal bli litt fler etterkommere etter denne fantastiske hunden fra det like fantastiske kullet, men som er ganske få. De har en mentalitet som er noe av det beste jeg har sett, jeg kan ikke finne noen dårlige trekk hos disse hundene. Pappa til dette kullet blir vår egenoppdrettede Hunting Prides Liuwa Limbani, en hund som har veldig mange av de samme kvalitetene. Hele L-kullet går så bra sammen med andre hunder at det aldri blir noe bråk der de er, de har et språk som er helt uovertruffent. De er glade, lykkelige, lekne hunder, og jeg tror at kombinasjonen med Ijaba vil gi samme typen valper.

43385730_10156369254165709_189781449325412352_nijaba_feb2016_2image4_jpegimage2_jpeg

Vi hadde håpet å få spredt kullene litt mer over tid, men nå ble det sånn denne gangen. Vi gleder oss til å få ridgebackvalper etter tre superspennende kombinasjoner, og regner med at dette blir typiske Hunting Pride ridgebacker – trygge, åpne og tilgjengelige hunder, med selvtillit, nysgjerrighet, mot og en ureddhet som gjør dem til de hundene vi setter så stor pris på. Vi ønsker en rhodesian ridgeback som er selvstendig, freidig, arrogant og overlegen, og som ikke går rundt og engster seg for noe i hverdagen. Det kan bli en ganske stor oppgave å oppdra en slik hund, da de ikke har behov for mye støtte, selv ikke som valper. Men dersom man bruker mye tid på hunden de første to årene, oppdrar den konsekvent og er en trygg og god lederskikkelse for hunden, da vil man få en super ridgeback!

Ridgeback og katter

Rhodesian ridgeback er en rase som ofte går veldig godt sammen med andre dyr, som hester, katter, geiter, fugler og så videre. De har ofte godt språk, mye selvsikkerhet så de er trygge på seg selv og forventer at andre er snille med dem, og de leser veldig godt kroppsspråk til både hunder, mennesker og andre arter.

Det forutsetter allikevel at de blir introdusert for hverandre på en god måte, og at eieren tør å la hundene utforske det andre dyret uten å bli engstelig. For da oppfatter jo hunden engstelsen og kan misforstå denne engstelsen som noe den trenger å passe på eieren sin for 😉

En av mine tidligere hunder, Hunting Prides Dodori Dhamira, var fantastisk med katter. Hun vokste ikke opp med katt, og kom hjem til oss når hun var to år. På det tidspunktet hadde vi ett barn, to katter, hest og en del hybelkaniner.. Dhamira lærte fort at kattene våre var helt ok dyr, og synes hesten var super. Hun elsket å være med på rideturer, ville gjerne «hjelpe til» når hesten skulle lonsjeres (hun ville gjerne få hesten til å løpe litt fortere, og trodde det var meningen med øvelsen 😉 ). Kattene fikk gjerne lov til å sole seg oppå henne på terrassen om sommeren, de syntes det var en usigelig trygg plass å sove.

Men om sommeren har vi ofte verandadørene stående oppe, og kattene får ikke komme inn i huset (de har plassen sin på gangen, med katteluke, kattemat som hundene da ikke får tak i, og egen seng). Dette lærte Dhamira veldig fort, og akkurat som hun ville hjelpe meg med å lonsjere hesten, hjalp hun raskt til med å flytte kattene ut igjen av verandadøren. Hun fikk lov så lenge hun oppførte seg fint, så etter hvert ble dette hennes selvskrevne arbeidsoppgave. Hun kunne ligge på terrassen og sove med katten mellom beina, så snek katten seg opp og gikk inn, og da var hun kjapt på beina, løp inn, jagde katten ut på terrassen igjen, og la seg fornøyd ned igjen. Etter hvert utvidet vi arbeidsoppgavene til å gjelde fremmede katter på tomten – fordi vi har katteluke vil vi helst ikke ha fremmede katter hverken på tomten eller inne. Så våre egne jagde hun ut av huset, fremmede katter ut av tomten. Klokkerent, hver gang. Aldri noen aggresjon, bare en arbeidsoppgave.

Valper – gemytt – miljø – gener

Jeg har flere ganger fått høre «Det er ikke rart at valper fra deg har godt gemytt – de får jo så mye miljøtrening og blir sosialisert så godt. Men da er det jo ikke lett å finne ut om det er genetisk, det kan jo være på grunn av miljøet».

Jo – det er lett å finne ut 😉

img1

Før jeg tar en valpetest på dem, ved litt under 6 ukers alder, er det ikke mye de får være med på. De er litt ute, går på tur i skogen om sommeren, og nå på vinteren går vi litt opp og ned på veien. Men det er ikke før etter valpetesten, der jeg vil ha dem så «rå» som mulig for nettopp å kunne se hva de bærer med seg genetisk, at de får være med rundt på miljøtrening og store utflukter. På valpetesten ser jeg på reaksjonene deres en og en i et nytt rom, hvordan de reagerer på lyd/skrammel, om de er sosiale og interessert i meg og en gjenstand og vil leke, hva de synes om en gående og bjeffende lekehund omtrent på deres størrelse, og ellers hvordan de oppfører seg i rommet. Dette vurderer jeg i sammenheng med det jeg har sett i valpekassa/valpegården, og det jeg har sett av dem ute, for å kunne finne rett valp til rett hjem utfra ønsker og forutsetninger og bruksområde. Det er ganske mye jeg kan se allerede da, og det meste stemmer ganske godt med voksen atferd 🙂

I tillegg har jeg jo selektert foreldredyr utfra mentale egenskaper, og som regel er det hunder som har mentaltestede slektninger i mange generasjoner bakover, ofte hele kull (i Sverige har dette vært normen i mange år). Da vet jeg veldig mye om hva jeg kan forvente å få av gemytt i et valpekull! Jeg velger alltid ut to avlshunder på bakgrunn av hva de kan tilføre i en kombinasjon i forhold til det mentale, og kompromisser aldri på ting jeg ikke ønsker å ha inn av arvelige svakheter mentalt.

Derfor kan jeg vite at veldig mye av det gode gemyttet blant hunder av mitt oppdrett er arvelig, og miljøtreningen og sosialiseringen er bare en ekstra forsikring for å ha gitt valpene så god bagasje med som mulig. Det betyr at skulle de oppleve uheldige ting som kunne gitt dem livslange negative minner, så kan det hende at det går bra allikevel, på grunn av tidlig desensitivitering på for eksempel fyrverkerilyd. Man kan godt klare å lage en hund redd for fyrverkeri, selv om den i utgangspunktet, og genetisk, ikke er noen skuddredd/lydfølsom hund. Men om man har en valp som er godt desensitivitert på lydene fra den var liten, kan det hende at en dårlig opplevelse ikke vil gi noen varige mèn. Sjansen er i hvert fall større!

(Man skal uansett ikke ta med en ung hund ut for å være med på rakettoppskyting på nyttårsaften, den har det best inne 🙂  )

 

Ridgebackvalper født 7.12.17 – Pendjari-kullet er her <3

 

20171207_233949

Kullet som vi har lengtet så etter, hvor foreldrene både har utmerket seg på mentaltest og innen rallylydighet. Og så et så fantastisk kull det ble, 11 herlige jevne og spreke valper, alle med ridge, ingen sinus eller andre feil funnet så langt. Vi er superfornøyde, særlig yngstemann Eva, som helst sitter i valpekassa hele dagen 🙂

Jamila tok fødselen på strak labb, og er en superflink mor, med en herlig tillit til oss mennesker som frekventerer fødeværelset (som også brukes som soverommet vårt 50% av tiden 😉 ) Vi er så spente på dette kullet, etter en hannhund som virkelig traff en streng i hjertet – han hadde mye av den samme personligheten som min sjelevenn Dhamira. Gleder meg til å se dem vokse opp så jeg kan se personlighetene springe frem!

Tre måneder har gått…

 

 

Siden sist innlegg har det vært ganske stille 😉 Det har gått i ett med tre valpekull, og så fort de flyttet ut så begynte jeg i ny jobb, samtidig som det ble kaldere i været og hundekjørersesongen dro igang for fullt. I år kjører vi et litt annerledes treningsopplegg for trekkhundene, så Bjørn er ute og trener fem dager i uken og tidsskjemaet er ganske tettpakket (i år er jeg hovedtrener, så jeg kan skylde meg selv!), i tillegg til to hester og to barn som skal rundt på svømming og turn…

Fra kullene i sommer har vi beholdt fem valper, tre trekkhunder, en vorstehvalp og en ridgebackvalp. Av de tre trekkhundvalpene skal en bli min. Jeg har alltid hatt en trekkhund (minst), men etter at jeg måtte avlive Irish, som var en perfekt trekkhund, var lysten borte en stund. Hun var en hund som hadde alt jeg ønsket meg, en suveren lederhund, tidlig moden, styrbar, gikk usporet og i all slags vær, snill med unger, andre hunder og generelt en suveren trekkhund. Nå er Clynelish, hennes arvtager, også hennes niese, så jeg håper det er noen av de samme egenskapene i henne fra hennes tante, og forsåvidt også fra hennes mor Ice, som egentlig skulle vært min neste trekkhund 😉 Hun var derimot så rå allerede som unghund at jeg fort skjønte at hennes potensiale var bortkastet på meg, så Bjørn fikk henne.

Håpet er at hun og vorstehvalpen Valeria skal bli et bra lederpar, og at de kan bli et fint lite firspann sammen med et par ridgebacker. Det er noen år siden sist jeg hadde et slikt spann, men jeg gleder meg veldig til neste vinter!

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Av de ridgebackene jeg har hatt oppigjennom er det stor forskjell på trekkegenskapene deres. Min første ridgeback, Tamio, var en god lederhund og en halvgod trekkhund – når hun ville det selv selvsagt 😉

Forskjeller på rhodesian ridgebackvalper og korthåret vorsteh valper!

 

Zoë, BB, Eva og valpeneRidgebackvalpene og vorstehvalpene vokser og vokser, og det er så gøy å se forskjellen i utvikling på de to rasene etter som de vokser til. Dette er jo første kullet vårt med korthåret vorsteh, men vi har jo hatt en god del kull trekkhunder/Eurodog med større og mindre andeler vorsteh og pointer i, og en hel del rhodesian ridgeback valper etter hvert. Det er tydelige raseforskjeller ute og går, både forskjell i utviklingsstadier og store forskjeller i temperament og personlighet etter som ukene skrider frem.

Blant annet åpnet de første ridgebackvalpene i Nyangakullet øynene ved 7 dager (!! Det er tidligere enn noe annet ridgebackkull jeg har hatt, snittet pleier å være ca 10 dager uten å ha finregnet på det), mens vorstehvalpene først begynte ved 13 dager. Det førte til at ridgebackvalpene både ligger 4 dager foran i alder, men også en uke i utvikling, og de tyvstartet mange av de tidlige erfaringene.

 

eva_valpene_2016

Valpene til BB har vært meget tykke og gode hele tiden til tross for at de er 8 stk, valpene til Zoë holder vekten helt fint men vokser ikke like raskt som ridgebackene. Det er jo fordeler og ulemper med det, fordelen er jo at de ikke trekker like mye energi ut av moren sin 😉  (BB begynner å bli snau i holdet nå, hun spiser alt hun får og er helt bra i magen og alt, men hun har allerede begynt å kaste opp maten sin til valpene, og da er det jo rimelig håpløst å få i henne det hun skal ha i seg uten at valpene hennes får altfor mye…)

BB med valper av to raser, rhodesian ridgeback og korthåret vorsteh!

Ridgebackvalpene var fra fødselen mye mer bestemte og med meninger om det meste, mens vorstehvalpene har vært langt mer rolige å håndtere, uten å hele tiden ville ut og gå og heller ville utforske verden enn å kose.

Mens ridgebackvalpene tidlig ville ut av valpekassen og jeg måtte sette opp den store gården i stua, er vorstehvalpene ennå svært fornøyde med tryggheten i det lukkede rommet. De fikk den største valpekassa når ridgebackvalpene flyttet ut i stua, og er mer enn happy med den plassen ennå. Men jeg tipper at etter som tiden går blir de den mest aktive gjengen, om enn kanskje ikke like nysgjerrige og håpløst utforskende som en gjeng rhodesian ridgebacker kan være ved 7-8  uker 😀  Jeg tipper også at de kommer til å løpe fra ridgebackvalpene når vi skal ut og utforske nærområdene!

DSC_8852

Korthåret vorsteh valper ute i gresset i hagen ;)

Foreløpig er de sammen innimellom, og da koser mødrene seg og er ikke veldig nøye på hvilke valper som tilhører hvem 😉

Rhodesian ridgeback valper med sin mor BB og sin reservemor Zoë, en korthåret vorsteh

 

IMG_20160816_130444

IMG_20160815_195458

Hvordan miljøtrene (Ridgeback) valper

HP Liuwa Lengo hjelper barna med å bygge garasje!

Rhodesian Ridgeback er den mest miljøsterke rasen jeg har vært borti. Det er antakelig selvtilliten man har avlet frem hos Ridgebacken for at den skulle være selvstendig i jaktsammenheng, som gjør rasen veldig sterk på miljø. Dette gjør at den stort sett trenger mindre miljøtrening enn mange andre raser jeg har erfaring med. Det er ikke dermed sagt at miljøtrening og tidlige opplevelser ikke vil gjøre Ridgebackvalpen mer forberedt på ulike ting den vil treffe på.

De er også ofte veldig språksterke, både på å forstå og gjøre seg forstått. En egenskap som gjør at de kommuniserer godt med de fleste.

insinya_mixpics_5weeks_17

Sosialisering er nemlig et annet aspekt – der miljøtrening går på (døde) ting i omgivelsene går sosialisering på levende individer, enten det er andre hunder, mennesker, eller andre dyr av ulike arter.

Her skal jeg fortelle hvordan vi miljøtrener og sosialiserer våre valper før de reiser herfra til sine nye hjem!

  1. Vi har åpen løsning og et lite hus, så valpene er derfor med og ser og hører alt vi gjør i huset, fra støvsuging til middagsforberedelser. Dette gjør at de er vant til å sove og slappe av mens det er bråk rundt (vi har to barn, så det er en del lyd her til stadighet 😉 ), i tillegg til at de er forberedt på de fleste lyder.
  2. Vi spiller fyrverkeri på dvd, så de får både lyd og bilde. Vi begynner lavt, og øker volumet etter hvert.
  3. Vi tar dem med på turer rundt i skogen rundt huset, og på stallen, når været tillater det og de er store nok. Slik får de oppleve nye steder, nye lukter og nye ting – dette er med på å utvikle hjernen! Nye erfaringer er det som gir hjernen stimuli, det hjelper ikke med mange spennende leker i valpekassa om det er de samme hele tiden.
  4. De blir håndtert, stilt opp for fotografering, klippet klør og sinussjekket – slik at de er vant til å bli holdt (fast), og skjønner at selv om noe er ubehagelig eller ukomfortabelt er det ikke verdens undergang allikevel 😉 Og så får man trøst og melk av mamma, eller litt mat samtidig /etterpå.
  5. Vi lar moren gå sammen med valpene selv når hun er veldig lei ammingen og helst vil ligge for seg selv. Dette er fordi det er den aller viktigste læringen valpen kan få – å lære «ordet nei» fra den tryggeste de kjenner. Moren er en de har utelukkende positive minner om, som de har sterke bånd med og som de vil tåle MYE bedre å få kjeft av enn om det skulle vært en fremmed hund. Når valpene maser om å die og forsøker å få seg en melkeskvett i tide og utide, og hun bråsnur seg og brøler til dem samtidig som hun holder dem over hodet med munnen, blir de naturlig nok veldig redde. Dette er noe de aldri har opplevd før, og det er en skremmende opplevelse. Men så fort de piper, slipper hun og slikker dem litt vennlig, som hun jo pleier, og så er alt bra igjen. Noen sekunder, før de forsøker igjen 😉 Denne læringen er livsviktig, og forbereder dem på de beskjedene de kommer til å få av eldre hunder som ikke ønsker valpemas, og gjør at de har svaret inne – pipe og legge seg på rygg og blotte buken. En tispe MÅ bli lei ammemas for å lære valpene dette, om vi mennesker legger ting til rette for at hun skal slippe så får valpene bare høre gode ord all den tid de er sammen med henne. Om man fjerner moren, eller setter på henne en fysisk hindring over pattene for å avvenne valpene vil de berøves denne viktige læringen og kanskje er det en fremmed sint hund som gir valpen dens første sinte beskjed. Da er det ikke sikkert den verken vet hva den skal gjøre eller at den kommer over det på en god måte!
  6. De får også hilse på en mengde andre hunder, hvor alle er snille, nokså tålmodige og har godt språk med valper. De viderefører det moren har startet med å lære dem nei, og gir tydelig beskjed dersom valpene blir for voldsomme eller påtrengende. Slik lærer valpene å omgås andre hunder enn moren, og de lærer å prate med dem, leke med dem og forstå når nok er nok – uten å tro at verden går under fordi noen er sinte på dem!
  7. Vi er så heldige at vi har en veldig snill katt, og en veldig snill hest. De er faktisk begge hvite med blå øyne, kanskje det ikke er en tilfeldighet?! Disse to gir alle valper fra oss verdifull læring om andre arters lukt, språk og atferd. Katten synes mest sannsynlig det er nokså artig med hunder, og tolerer veldig mye fra valpene, og når de går fra vennligsinnet (om enn veldig voldsom) hilsing til mer herjing, så gir han dem en tydelig, men ufarlig, beskjed. Hesten står stille og lar valpene snuse og sjekke rundt beina hennes, de kan til og med hoppe etter både halen og hodet hennes uten at hun blir redd eller sint. Hun bare løfter hodet ❤

insinya_mixpics_8w_3

Alt dette, og helt sikkert flere ting jeg har glemt, gjør at valper herfra får med seg en veldig solid pakket koffert med verktøy (og god genetikk, for ikke å glemme det 😉 ) som gjør at de kan klare seg veldig godt i de fleste situasjoner. Det er opp til de nye eierene å forvalte det på rett måte, da får de en hund som møter verden med positiv holdning og som vet hvordan den skal takle eventuelle ubehagelige eller skremmende opplevelser. Den vet jo hjemmefra at det går over, og at det går bra!