Hva gjør en oppdretter mer seriøs enn en annen, og hvordan stoppe de useriøse valpefabrikkene?

Jeg følger med på ulike fora og ser de samme diskusjonene igjen og igjen når det gjelder valpefabrikker og useriøst oppdrett. Noen mener all blanding av hunderaser er useriøst.

For meg som biolog og genetiker er dette et merkelig synspunkt. Skulle det vært sånn hadde vi bare hatt ulv i verden. Alle hunderaser har en felles stamfar, og alle raser har utspring i parring av en hel masse ulike hunder med hverandre for å få frem den typen hund man ønsket. Til å begynne med var dette på grunn av dyrets egenskaper enten til jakt, som gjeterhund eller vakthund, men etter hvert kom andre ønsker til, så det ble avlet frem hunder på grunn av deres utseende også. Det var ikke før dette skjedde at man begynte å snakke om raser, og man begynte med hundeutstillinger for å se hvem som var vakrest.

Hadde ikke noen blandet raser etter dette hadde vi ikke hatt det mangfold av raser vi har i dag.

De aller fleste mener at det er antallet kull som sier noe om en oppdretter er seriøs eller ikke. Der mener jeg de tar skammelig feil. Jeg vet om så utallig mange som bare har hatt ett eneste kull i hele sitt liv – fordi hunden deres var så søt eller de ville at den skulle bli mamma, eller de ville at naboens hund og sin hund skulle få være kjærester. Er det seriøst oppdrett? Er det kvalitetssikring av valpekullet som kommer? Nei.

For en seriøs oppdretter er det ofte stikk motsatt. For å kunne drive et sunt og fornuftig oppdrett gjennom generasjoner er man nødt til å beholde avlstisper fra flere ulike kull, og i det genetiske perspektivet er det aller beste for en populasjon (kall det gjerne rase) å spre avlen på så mange individer som mulig. Det vil si at å ha et eller to kull på fire tisper er bedre for rasen enn fem kull på samme tispe. Når man starter oppdrett har man gjerne en tispe. Men bruker man flere ulike hanner som pappa til denne tispas kull, som er smart utfra et populasjonsgenetisk synspunkt, og også i forhold til senere avl, står man igjen med tre døtre og det som kan være starten på tre ulike linjer. For å kunne drive seriøs avl med et langsiktig avlsmål er man nødt til å ha flere kull, noen ganger over flere år, noen ganger i løpet av et år.

Om man, som meg, kun har kull for å sikre seg en tilsvarende hund i fremtiden der man kjenner alle hundens mentale og fysiske egenskaper og kan avle seg frem mot et ønsket avlsmål, da vil man etter 20 års hundeoppdrett sitte med ganske mange tisper både hjemme og ute på avlsavtaler.

Noen mener at dette også er problematisk, å ha hunder ute på avlsavtaler. Hvorfor? Om avtalene er ryddige og tåler dagens lys, så er det med avlsavtaler og fôrvertsordninger som regel en vinn-vinn situasjon. En familie eller enkeltperson får en hund som sin egen mer eller mindre, dette er oftest den beste valpen i kullet (men hva som regnes av oppdretter som den beste er jo gjerne litt ulikt da). Hunden får man gratis eller til redusert pris, man får kjempegod oppfølging av oppdretter, og man får meget god kunnskap om avl om man ønsker det, gjennom dette samarbeidet. Oppdretter er på sin side så heldig at man kan ha gener i banken, mens man vet at hunden utvikler seg til sin beste versjon, og får masse oppmerksomhet og kjærlighet i sitt hjem. Skulle oppdretteren beholdt alle hunder man skulle avlet på hjemme hadde det blitt veldig mange hunder, lite alenetid på hver enkelt hund, og de færreste hundene hadde utviklet seg til sitt største potensiale i en stor flokk. Der blir det ofte slik at noen lar andre gå foran, noen får mye støtte av de som går bak, og ingen av disse hundene hadde blomstret like opp som de vil gjøre i sitt eget hjem.

Og så er «ulempen» da at hunden skal ha valper hos oppdretter. For noen er det vanskelig å levere fra seg hunden, for de fleste er dette en kort periode av hundens liv (ca to måneder går med til fødsel og oppdragelse av avkommene). For oppdretter er dette jo poenget med hele avlsarbeidet, å kunne føre slekten ett skritt videre og ett skritt nærmere avlsmålet sitt. Man legger ned veldig mye tid, penger og energi i oppdrett. Så det å kunne gjøre en kombinasjon som man har tro på vil bli meget bra valper, det er jo kulminasjonen av oppdrett i seg selv.

Andre mener at alt oppdrett man tjener penger på er useriøst og kan regnes som valpefabrikk. Jeg vet, at hadde oppdrettere gått i minus for hvert eneste kull hadde det ikke lenger blitt laget valper for å sponse andre. Det er jo ikke slik at vi som driver med hundeoppdrett driver med veldedighet. Vi lager oftest valper til oss selv, og selger de resterende til andre. Men at vi da ikke skal ta betalt for valpene fordi vi da tjener penger på det er en merkelig måte å se verden på.

Seriøst oppdrett handler ikke om antall kull eller antall hunder oppdretteren eier eller har satt ut på fôrvertsavtaler. Seriøst oppdrett handler om hvorfor man avler, og om alle avgjørelser frem til et valpekull er basert på en moralsk og etisk tankegang. Selvsagt skal man kunne tjene penger på det. Noen kull går i enormt minus, om tispa ikke blir drektig, om man må ta keisersnitt natt til søndag og ingen valper overlever, om man kjøper dyr sperma fra utlandet og tar blodprøver og inseminerer i helg, for så å få én valp eller to.

Seriøst oppdrett handler om å ta valg som man kan leve med resten av livet og som man kan stå med rak rygg dersom noen stiller spørsmål ved.

Seriøst oppdrett handler om å sette friske, sunne og trygge valper til verden, passe på dem gjennom flere måneder, stå til rådighet for nye eieren gjennom en livstid for spørsmål og hjelp.

Seriøst oppdrett handler om alle de timene, våkenettene, all den ferien man tar ut for å sitte med et valpekull fremfor å reise til Syden med barna.

Seriøst oppdrett kan ikke måles i antall tisper, antall kull eller antall penger.

Useriøst oppdrett kan derimot være alt dette. Det kan være de som har registrert firma og skatter av inntektene, som har 100 kull i året.

Eller de som bare satte et kull på familiehunden fordi den var søt (men det at den glefser etter barn ble ikke sett som et problem).

Det kan være de oppdretterene som gjentatte ganger avler på individer som enten er allergiske selv eller som gir allergiske avkom.

Det kan være den oppdretteren som bruker samme hannhund på alle sine tisper fordi det er sin egen hannhund og det blir billigst for oppdretter.

Useriøse oppdrettere som avler på den fantastiske utstillingschampionen i utallige land, fordi den er på vakker. Men som ikke bryr seg om at den er redd for så mangt, og hannhunden de bruker på henne har de samme bristene i mentaliteten. For de er jo så vakre og avkommene vil bli de neste stjernene.

Useriøst oppdrett kan være de som lager sinnssyke avtaler og kontrakter, der de har krav og forbud som absolutt ikke følger norsk lov, og som gir valpekjøpere og fôrverter langt mindre råderett over egen hund enn det som er riktig.

Det kan være de som blander to raser for å selge dem for det dobbelte av det andre hunder koster, og ikke tenker på hvilke egenskaper valpene får (eller sykdommer..).

Men det er ikke de som legger ned utallige timer, bekymringer, gleder seg med valpekjøperene side for den første løpetiden, planlegger kombinasjoner med nitid øye for hvilke egenskaper man kan forbedre hos valpene denne gangen, spør en million spørsmål til en hannhundeier eller oppdretteren til en hannhund for å få et så riktig bilde av atferden til hunden som mulig. Disse oppdretterene er ikke useriøse selv om de har flere hunder enn de kan ha hjemme samtidig, selv om de har fler enn to kull i året enkelte år, og selv om de noen ganger tjener penger på å selge de valpene de ikke beholder selv.

Og hadde det ikke vært for disse oppdretterene hadde det ikke vært mulig å få kjøpt valper i verden, hverken renrasede eller blandinger. For enkelte blandingshunder følger akkurat det samme planleggingsarbeidet, seleksjonen på rette egenskaper og med et avlsmål der en bedre hund er målsettingen. Det er en grunn til at det er blandingshunder som vinner alle trekkhundløp i verden, være det seg sprint, mellomdistanse eller langdistanse.

Den objektive eksteriørbeskrivelsen – den eneste måten eksteriør kan vurderes som et avlsverktøy.

Det er ikke til å komme fra at når man avler rasehunder så har utseendet stor betydning. Det kalles hundens eksteriør, og har hittil vært vurdert på hundeutstilling som et ledd i hver rases rasebeskrivelse. Rasebeskrivelsen er et dokument der det står beskrevet hvordan en hund av en gitt rase skal se ut, og premiering på hundeutstilling skal i utgangspunktet graderes utfra hundens korrekthet opp mot nevnte rasebeskrivelse.

Det som er problemet her, er at dommere på hundeutstilling er mennesker, og mennesker er subjektive. Så en hund blir ikke bare vurdert opp mot rasebeskrivelsen, men også mot dommerens egne subjektive bedømming av hvordan rasen helst skal se ut. I tillegg kommer konkurranseaspektet, der dommeren ser alle hundene som møter i en aldersklasse og allerede da har gjort seg opp en mening om hvilken hund som er penest. Alle de andre hundene vil da hel umerkelig bli vurdert opp mot denne hunden. Hadde ikke den vært der ville vurderingen blitt annerledes.

En premiering endrer ikke hundens utseende, eller «korrektheten i forhold til rasestandarden». Og det er ikke gitt at en hund som har minuser i forhold til hva vi mennesker mener er en vakker hund, hverken får slitasjeskader på grunn av dette (heller motsatt, om man ser på mange av de mest ekstreme rasene!), eller har dårligere livskvalitet. Det er heller ikke gitt at den hunden vil avle valper som har det samme utseendet, eller de samme avvikene fra rasestandarden.

Man kan også benytte avlspartneren til å oppveie slike avvikelser, om man føler det er nødvendig å ikke avle valper med samme avvik. I min verden er ikke dette veldig viktig. Ingen av mine valpekjøpere har noen gang klaget på at hunden deres har avvik fra rasestandarden, det er ikke dét som utgjør en god familiehund, eller en hund som ikke er redd for torden eller fyrverkeri. Men er hundeutstilling alt man vil drive med, så er det klart det har kjempestor betydning. Men for alle de som ønsker en hund de kan konkurrere i agility med, eller bruke som redningshund, så ser man jo på hva foreldrene har utrettet som et ledd i de undersøkelser man gjør når man skal kjøpe seg en valp. Uten at dette står beskrevet i rasestandarder eller som et punkt for å få valpeformidling gjennom raseklubben. Det er undersøkelser hver og en må gjøre når man leter etter valp om man skal bruke den til et spesifikt bruksområde, enten det er som gjeterhund, til lydighet, agility, søkshund eller noe annet.

Derfor trenger man ikke hundeutstilling som et avlskrav, heller tvert imot.

Men om hundene hadde gått gjennom en objektiv vurdering før avl, det er ikke noe som hadde vært bedre enn det. Om slike vurderinger ligger åpent tilgjengelig, kan hver valpekjøper gå inn og kikke på alle detaljer av en tiltenkt kombinasjon, fra farge til antall tenner og om hunden er kvadratisk eller rektangulær i form. Slike vurderinger blir gjort i dag, men ikke i Norge. Det ville ikke være noe vanskelig å implementere dette for enhver rase, og vil føre til at valpekjøpere får større muligheter til å finne ut detaljer om individene.

En eksteriørbeskrivelse bør være utført av minst to personer, og det trenger ikke (og bør helst ikke!) være personer som har noe med rasen å gjøre. Det bør være målinger som er enkle å utføre, slik at feilmarginer blir så små som mulig. I tillegg er det uviktig om hunden er en centimeter lengre i ryggen enn en annen, da det ikke er noen konkurranse med i bildet overhodet. Det bør tas mål av feks skalle, bredde og lengde, og snutelengde. På Ridgeback skal disse målene i forhold til rasestandarden være 1:1:1, og dette er jo da veldig lett å se. Det er heller ikke viktig om et av målene avviker hos en av foreldredyrene om partneren har 1:1:1, og det er lett å se om et individ i stor del gir avkom med andre mål om det dyret har mange avkom. Og for oss som bryr oss mer om helse og mentalitet så vil det fremdeles ha større vekt i avlsmålet. For de som vektlegger utstilling høyest kan man fremdeles se på premieringer og resultater fra hundeutstillinger, og vekte dette over eksteriørbeskrivelsen.

Det er ikke sikkert at det vil gi noen endringer på rasenivå, men det vil gi muligheter for det i de tilfellene der rasestandarden har gitt raser med store utfordringer på helsenivå.

Det er ikke sikkert at det vil gjøre noe til eller fra for mange oppdrettere, men for noen vil det gi bedret informasjon om eget avlsmateriale enn hundeutstillinger noen gang kan gjøre, all den tid man kan få ulike premiegrader fra ulike dommere, og alle sier ulike ting om hunden din. For en som er ny med rasen vil det føre til enorm forvirring om hvordan hunden egentlig ser ut i forhold til rasestandarden, og ikke gi noen som helst informasjon om hvordan man eventuelt skal gå frem for at valpene skal bli som man ønsker rent utseendemessig.

Når det er sagt er ikke hundeavl matematikk, og mange har nok fått seg overraskelser når de har glemt å se på de tiltenkte avlsdyrenes foreldre, søsken og tidligere avkom 😉

Hvorfor utstilling ikke virker som et avlsverktøy, og hva det har gjort med raser som engelsk bulldog..

Utstillinger, fesjå, show, skjønnhetskonkurranser, kall det hva du vil. Det har vært tilstede i hundeverden omtrent like lenge som vi har hatt begrepet raser og lukkede stambøker. Før dette fantes bare hundeTYPER, dvs ulike jakthunder eller vakthunder for det meste. Noen hunder var forbeholdt de rike, andre var «fattigmannshundene». De varierte ganske mye i utseende, både med farger, størrelse, pelsstruktur og kroppsfasong innen en type. Type var da bruksområde, som feks fuglehund, gjeterhund eller revehund. Siden det ikke fantes internett, og all reisevirksomhet tok veldig lang tid, var det vanlig praksis å benytte en hund i nærheten når man skulle ha valper etter hunden sin fordi den begynte å bli gammel og man trengte en ny. Og da var det jo sånn at skulle man ha en gjeterhund, så brukte man den beste gjeterhunden i distriktet, det var ikke like viktig hvordan den så ut som at valpene kom til å fungere til gjeting av gårdens sauer. Det var livsviktig den gang.

Men så begynte folk å ville ha et spesielt utseende på sine hunder, de skulle kanskje bare ha en hund til selskap og fornøyelse, og ikke til jakt (da snakker vi om de som hadde råd til å fôre på en hund som ikke skulle brukes til noe, og dem ble det fler og fler av). De begynte å skrive ned hvordan hundene skulle se ut, lagde navn på de ulike typene, som senere ble raser, og luket ut trekk som de ikke ville ha med. For en Rhodesian Ridgeback, som begynte som en blanding mellom europeiske hunder av ymse slag som var tatt med til Afrika og ikke klarte seg i klimaet der og med de lokale parasittene og sykdommene, endte det med en god gatemiks iblandet lokal hottentotthund, der den blant annet fikk med ridgen. Men iom at det lå både korthårede og langhårede, ensfargede og flekkete, brindlete og black and tan fargede hunder i blandingen, kunne avkommene få ganske ulikt utseende selv innen et og samme kull. Dermed begynte seleksjonen for å få en rase, der hundene skulle være lysebrune, korthårede og med ridge på ryggen.

Så kom utstillingene, der man viste frem hundene sine. I begynnelsen antakelig mye for å finne avlspartnere til sin hund, her samlet folk seg fra ganske lange avstander, og man kunne finne hunder man ellers ikke ville visst om. Og konkurranser har vært i menneskets natur alltid antakelig.

Nå er det jo sånn, at for å kåre en vinner på en hundeutstilling, så må det finnes en dommer. Dommere er mennesker. Mennesker liker vakre ting. Smaken er som baken, så der noen liker noe, liker andre noe annet. Og på utstilling konkurrerer hundene i aldersklasser, slik at hunder av samme kjønn og alder møter i ringen samtidig. Da vil dommeren helt ubevisst begynne å sammenlikne hundene med hverandre umiddelbart. Og se hvem hen liker best. Og da er det ikke med tanke på avl lenger, da er det med tanke på utseendet, helt løsrevet fra om det skulle være gunstig for hunden eller ikke. Det er da det går galt for hundene våre.

For den engelske bulldoggen har dette gått mer galt enn for veldig mange andre raser. En hund som begynte som en noe kortbent, kraftig bygget hund med kortere snute, fordi den skulle drive okser (bull dog), mulig også i kampsituasjon. Så, når dommere skulle premiere den de likte best, og det var ble den stadig mer kortbeint, mindre, og snuten kortere og kortere, fordi det er vinnerne som får flest avkom. Slik fortsatte avlen mot det ekstreme, til det resultatet vi har i dag, der majoriteten har problemer med dagligdags aktivitet, og med å få nok luft. Fordi noen synes det er vakkert.

Hvordan skal vi klare å snu denne trenden, og hvordan skal vi klare å kunne ha med eksteriøret i et avlsmål uten å bruke utstilling som arenaen for avlskriteriene?

Det svarer jeg på i den kommende bloggen om den objektive eksteriørbeskrivelsen som et ledd i avlsarbeidet.

Ridge, ridgefeil, ridgeløs, offset – hva betyr alt dette?

Navnet til rasen kommer av to ting, et land og det faktum at den har en ridge på ryggen (ridge – back). En ridge er ikke noe annet enn en litt stor hårvirvel, der håret vokser motsatt vei et stykke og ender i en virvel; eller det vil si to.

insinya_mixpics_5w_17

Denne genmutasjonen fikk de antakelig med fra den afrikanske hottentotthunden, som ble blandet med de europeiske hundene innvandrerne hadde med seg , for å øke hundenes motstandskraft mot de mange afrikanske farer.

Etter hvert ble ridgen en ønsket karakter hos hundene de selekterte til jakthunder og vakthunder, og endte opp med å gi navn til en rase, opprinnelig en god blandingsrase av europeiske jakt- og vakthunder, og innfødte, uregistrerte innfødte hunder som antakelig parret seg med den de ville blant alle landsbyens hunder og semi-villhunder 😉

Fra å være en hund som kunne komme med mange slags hårlag, var det den korthårede varianten som ble foretrukket, og med en mer korthåret hund var det også tydelig at det fantes mange ulike varianter av ridgen. Da kom også muligheten til å selektere på basis av dette trekket.

Om man ser til den asiatiske ridgebacken er det her lov med alle varianter av ridge, korte, lange, med en, to eller flere virvler, og disse kan være plassert hvor som helst. Men hos den afrikanske løvehunden ble det etter hvert en kamp om perfeksjon her også, ridgen skulle ha en definert lengde og virvlene en meget definert plassering.

Det betyr at de siste tiårene er det kun hunder med ridge som går igjennom de strenge kriteriene for utvalg til utstilling, som har blitt avlet på. Ridgen er en dominant egenskap, det vil si at det kun kreves ett gen for ridge for at hunden skal ha ridge på ryggen. Har den to gener vil alle avkom, uansett avlspartner, få ridge, også dersom avlspartneren er av en annen hunderase.

Det betyr også at dersom to ridgebacker med kun ett gen hver for ridge får valper, vil i snitt 25% av deres avkom ende opp uten ridge, og da er de såkalt ridgeløse. Da det gjør dem diskvalifisert fra å delta på utstilling har ikke disse vært avlet på tidligere.

Et annet trekk som er diskvalifiserende er om de to virvlene (kroner) i toppen av ridgen (ved skuldrene) er færre eller fler enn to (singel- eller multikroner), om de ikke er plassert rett overfor hverandre (offset), eller om de er plassert mer enn en tredjedel ned på ridgen. Og om ridgen ikke går fra skuldrene til hoftebeina (lengden på ridgen). Og om den er for bred, for smal, you  name it.

two

Dere kan jo tenke dere et kull på 10 ridgebackvalper født av to foreldre som er heterozygote for ridge-genet (altså har en kopi hver å nedarve), så er det 2-3 ridgeløse, kanskje 2 offset og en eller to med flere eller færre virvler enn ønskelig. Disse utgår i seleksjon av neste generasjons avlsdyr dersom utstillingsresultater skal være bakgrunn for avl. Så er det kanskje bare 4-5 valper som KAN gå videre i avl, og av disse vil antakelig noen gå ut på grunn av sykdom (de skal jo også røntges, så noen går ut der), og for oss som selekterer for mentale egenskaper skal det mye til at en av disse 4 er den aller beste mentalt.

Å utrangere hunder på bakgrunn av helse og mentale egenskaper? For meg er det helt grunnleggende. Men å selektere bort flere av de friskeste og beste dyrene mentalt fordi de mangler ridge eller har «feilplasserte» virvler? En detalj i hårveksten – rent utseendemessig uten funksjon overhodet? Det er for meg galskap. Det betyr at gjennom tidene har kanskje så mange som 50% av alle ridgebacker blitt utselektert fordi hårene deres ikke vokser feil vei akkurat der menneskene ønsker at de skal vokse feil vei.

faro_7ukermixed6

Det har for noen år siden blitt utviklet en gentest for ridge, som gjør at man kan finne de hundene som har to gen for ridge og dermed vil gi 100% valper med ridge selv med ridgeløs avlspartner. Denne kommer jeg til å ta i bruk så fort jeg finner en ridgeløs hund jeg ønsker å ha med videre i avl. Når det gjelder virvlene, kronene, er ikke nedarvingen like enkel. Offset er ganske greit, jeg har brukt et flertall hunder med offset i avl, og ingen av disse har flere avkom med offset enn gjennomsnittet ellers. Vanligvis dukker det opp en eller to med offset i kombinasjoner der begge foreldredyrene har prikkfrie ridger også, selv etter generasjoner med seleksjon for dette trekket. Multikroner er ganske standhaftige, det er noen avlsdyr som har større prosent avkom med multikroner enn andre. Men det kommer heller ikke til å bety noe i avlen til vår kennel, Ridgebacker fra Hunting Pride er likeverdige uansett hvordan de ser ut på ryggen, både mentalt og bruksmessig – også avlsmessig!!

tamioridge08