Tre måneder har gått…

 

 

Siden sist innlegg har det vært ganske stille 😉 Det har gått i ett med tre valpekull, og så fort de flyttet ut så begynte jeg i ny jobb, samtidig som det ble kaldere i været og hundekjørersesongen dro igang for fullt. I år kjører vi et litt annerledes treningsopplegg for trekkhundene, så Bjørn er ute og trener fem dager i uken og tidsskjemaet er ganske tettpakket (i år er jeg hovedtrener, så jeg kan skylde meg selv!), i tillegg til to hester og to barn som skal rundt på svømming og turn…

Fra kullene i sommer har vi beholdt fem valper, tre trekkhunder, en vorstehvalp og en ridgebackvalp. Av de tre trekkhundvalpene skal en bli min. Jeg har alltid hatt en trekkhund (minst), men etter at jeg måtte avlive Irish, som var en perfekt trekkhund, var lysten borte en stund. Hun var en hund som hadde alt jeg ønsket meg, en suveren lederhund, tidlig moden, styrbar, gikk usporet og i all slags vær, snill med unger, andre hunder og generelt en suveren trekkhund. Nå er Clynelish, hennes arvtager, også hennes niese, så jeg håper det er noen av de samme egenskapene i henne fra hennes tante, og forsåvidt også fra hennes mor Ice, som egentlig skulle vært min neste trekkhund 😉 Hun var derimot så rå allerede som unghund at jeg fort skjønte at hennes potensiale var bortkastet på meg, så Bjørn fikk henne.

Håpet er at hun og vorstehvalpen Valeria skal bli et bra lederpar, og at de kan bli et fint lite firspann sammen med et par ridgebacker. Det er noen år siden sist jeg hadde et slikt spann, men jeg gleder meg veldig til neste vinter!

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Av de ridgebackene jeg har hatt oppigjennom er det stor forskjell på trekkegenskapene deres. Min første ridgeback, Tamio, var en god lederhund og en halvgod trekkhund – når hun ville det selv selvsagt 😉

Reklamer

Eurodog/Trekkhundvalper med lederhundgaranti!

Hp Pund og HP Rupi i led på NM 2013

HP Rupi og HP Pund i led på NM, HP Cheetah, Ellis’ Rino, HP Dollar og HP Langbein (Dollar og Langbein er også Com-avkom, kull 2 og 3) Cheetah er etter HP Tiger x Twist, tante til HP Tamada.

Vi har tre, kanskje fire, hannhunder til salgs av våre to trekkhundkull i år (Eurodog/Scandihound). De er avlet for mellomdistanse, men har vel så mye sprintlinjer, og kan brukes til barmark, nordisk, sprint, mellomdistanse, tur, agility, rallylydighet, som innehund og familiehund. Alle selges uansett med lederhundgaranti – det vil si at om hunden ikke går foran i trekk innen den er fylt to år får du en ny valp, gratis!

Hvordan kan vi være så sikre på at disse valpene vil bli lederhunder? Fordi de er avlet i generasjoner på foreldre som både selv går som lederhunder og som er født i kull der majoriteten av søsknene også går som lederhunder. Vi mener (og har erfart selv!!) at det hjelper lite å ha et spann full av gode trekkhunder dersom ingen tør å passere andre spann. Vi ønsker derfor å avle lederhunder til oss selv som gjør jobben, tar kommandoer, passerer andre spann og har høy fart og arbeidslyst – det er suksessoppskriften. Og noen av disse er til salgs nå!

HP Idun og HP Irish i led på Norway Trail 2012

HP Idun (kullsøster av Nora) og HP Irish (kullsøster til HP Tamada) i led under Norway Trail 2012.

Stamtavle HP kull Woody x Nora

I det eldste kullet, som er 10 uker og leveringsklare, er foreldrene HP Nora og Lindahls Woody. Nora kommer fra vårt første kull med Com, der faren er Fun Racing Brimi (Hege Ingebrigtsen). Brimi er far, bestefar og oldefar til veldig mange av Heges beste lederhunder, og i våre to kull med han ble 6 av 8 brukt som lederhunder, og det er godt mulig de to siste også ville gjort det (det var større hannhunder, som Bjørn bevisst valgte å plassere lenger bak i spannet fra starten). Woody har væren nøkkelhund hos Team Lindahl i mange år, hans foreldre er Vixen (som har hatt en kull med Egil Ellis’ Rino som også har gitt mange gode lederhunder!) og Viraqs Tøf. Begge har linjer med mye av topphundene i Europeisk sprint- og mellomdistanse de senere årene.

Stamtavle HP kull Tamda x Ice

Det yngste kullets foreldre er HP Ice og HP Tamada. Ice’s far er Noras bror, HP Pund. Pund har vært en av Bjørns viktigste lederhunder siden Norway Trail i 2012, der Bjørn kom på en tredjeplass, beste norske, med sykdom i spannet som hundene dro på seg blant alle de utenlandske spannene. HP Pund og hans søster Rupi var også hovedledere i løpene i årets sesong. Ice sin mor er Hexa, som går som hovedleder for Team Lindahl og som har vist seg å være både en super trekkhund, men også en kanon avlshund. Av hennes 6 avkom har 5 gått på løpsspann sin første sesong. Ice og Coke er supre lederhunder, Speed har ikke fått prøve seg like mye men viser gode takter han også.

ice_nora_led

HP Ice og HP Nora i led, bak HP Rupi og HP Pund, så HP Hera og HP Juno, HP Anubis og HP Speed, HP Coke og HP Ringo. To møkkete barn og deres pappa på doningen 😉

puma_freia_led

HP Puma (HP Tiger x Twist) og HP Freia (Com x Fun Racing Brimi) i led under SOC 2010 – som vi vant med 4 minutters margin på nr 2 😉

Valpenes far kommer fra et kull der 5 av 7 har gått som løpsledere, og alle går foran. HP Rossi, HP Imola og HP Irish har alle vist seg å gå like bra i singel led under tøffe forhold, og også i løpssammenheng. Deres bestefar på morssiden, HP Tiger, var en av Bjørns beste lederhunder gjennom tidene, og hans foreldre, Whisky og Egil Ellis’ Mike, er to legendariske lederhunder. Mike har avlet så mange suverene trekkhunder, at han er ennå et ikon i trekkhundverden, mange år etter sin død. Whisky var en hund som Bjørn kunne stole 100% på, hun gikk foran uansett, fant frem på fjellet, fulgte løyper hun hadde gått i flere år før, var ikke redd for noe eller noen. Runa Skyrud vant Rørosløpet 2012, med søsknene til HP Tamada – HP Imola i singel led og HP Rossi og HP Biaggi i point. Deres første løp noensinne!! Biaggi og Rossi går begge også i led, Rossi gikk flere etapper i singel led på årets Norway Trail for Ørn Borgen 🙂

HP Imola i singel led Rørosløpet 2012 (vinner!). HP Biaggi og HP Rossi bak.

HP Imola i singel led vinner av Rørosløpet 2012! HP Biggi og HP Rossi i point.

HP Biaggi i led for Runa Skyrud

Hp Biaggi i led for Runa Skyrud, Pasvik Trail 2013

HP Rossi i sengel led for Ørn Borgen under Norway Trail 2016. Foro Per Sverre Simonsen.

HP Rossi i singel led, Norway Trail 2016 med Ørn  Borgen. Foto Per Sverre Simonsen.

 

Derfor er vi helt sikre på at begge kullene i år vil gi så nære 100% lederhunder, at vi gir lederhundgaranti på alle disse valpene! 🙂

Sagt om hunder fra disse linjene (Det kunne nok vært sagt mye om Nora og de kullsøsknene også, men der beholdt vi de aller fleste selv ;D ):

HP Ben (og Troy): Både Ben og troy har gått mye foran. Troy har også gått som singel leder. Troy ble for tynnpelset og var nok mer utpreget mellomdistanse hund. Ben fungerer bra, sterk og arbeidsom og går mye i front.

HP Troy: en flott og smart trekkhund, derfor valgte vi å prøve å avle med han med noen mykere linjer. Den beste leder tispen jeg har nå er hans datter. Hun er veldig lydig og oppfatter kommandoene like raskt som sin far.

Hvordan skal vi klare å avle friske hunderaser i fremtiden?

Vorstehhund, Eurodog og rhodesian ridgeback

Antallet sykdommer og antallet syke hunder i alle raser øker med alarmerende takt. For Doberman er det estimert at innen 2039 vil ALLE Dobermenn lide av DCM – dilatert kardiomyopati, eller forstørret hjerte. Nå er det i følge denne studien nesten 60% av alle Europeiske dobermenn med sykdommen. I tillegg lider rasen i følge Orthopedic Foundation for Animals av von Willebrands blødersykdom, med over 50% syke eller bærere, samt at nesten 5% har thyroidproblemer, nesten 2% har øyesykdommer og 6,5% har hoftedysplasi. I tillegg kommer en gruppe lidelser som gir problemer med balansen og muskel- og nervesvinn i bakparten, kalt wobbler syndrom. Estimater ligger mellom 5-8% av affekterte hunder i rasen. Doberman er ikke noen unik rase i så måte – dalmatiner har 12% affekterte hunder ved Baer hørselstest, 12% med thyroidproblemer og over 90% (!!) har ett eller to gen som gir urinstein. Wobbler forekommer også hos dalmatiner. Begge disse rasene er i tillegg utsatt for en eller flere «fargefeil» som er diskvalifiserende for avl og utstilling, dilusjon til blå farge hos Doberman,dilusjon til gul/orange hos Dalmatiner, samt patch (sorte flekker synlig ved fødsel) . For dalmatiner i Norge er det estimert at det er ca 8% født med patch hvert år, samt 3% blåøyde. Når antall valper med patch går ned, går antall døve valper opp, da det er redusert forekomst av døvhet hos valper med patch.

Hvordan skal vi oppdrettere klare å avle friskere hunderaser når så mange i hver rase bærer på gener som gir sykdom enten i enkel eller dobbelt oppsett?

Sannheten er at det klarer vi ikke. Med mindre alle verdens hundeeiere klarer å få i stand et felles, globalt registreringssystem med direkte logging av veterinære og genetiske diagnoser, vil rasene fortsette å øke både i antallet syke hunder og i antall sykdommer pr rase.

Det er nemlig dere «vanlige» hundeeiere som må gjøre denne jobben – oppdrettere verken vil eller tør.

Noen oppdrettere prøver så godt de kan, men finner det veldig vanskelig å få ærlige svar om sykdommer når de undersøker potensielle parringspartnere til sine hunder. De fleste oppdrettere tenker som så at om de skulle være 100% ærlige og gå offentlig ut om absolutt alle diagnoser som finnes i sine linjer, så vil ingen lenger kjøpe valper av dem. Og da faller jo grunnlaget for å ha valpekull bort for de fleste. Noen er drevet av økonomi, andre er drevet av ønsket om å lage «den perfekte hunden», enten til seg selv eller til andre, som reklame for senere valpekull. Ingen kan sitte igjen med hele kull.

Derfor holder de fleste oppdrettere ganske stille om sykdommer og lidelser hos de hundene de avler på, søsken og familie. Kanskje de forteller om noe, og så utelater noe annet.

Men valpekjøperene VET jo hva som er galt med hundene de har. Og mange kjøper valper som utvikler arvelige, genetiske sykdommer.

(Det er selvsagt mange hunder som utvikler sykdommer som ikke er arvelige også, men med det vi vet om genetikk i dag vet vi jo at brorparten av alle sykdommer har en eller annen genetisk predisposisjon, enten det er en enkel, direkte nedarving, eller en multigenetisk bakgrunn med flere modifiserende gener som påvirker sykdomsutfallet. Noen gener er kjent for oss, andre ikke pr dags dato).

Veldig mange av de som har kjøpt en hund som blir syk, melder ifra til oppdretteren sin. Altfor mange er de tilfellene der jeg hører at noen har mistet kontakten med oppdretteren etter slike tilbakemeldinger, og hvor oppdretteren benekter all kjennskap til både sykdom og tilbakemelding ved senere spørsmål fra andre.

Hvis alle hundeeiere som får syke hunder, hadde gått sammen til et felles opprop om et innmeldingssystem fra veterinærer til et offentlig identitetsregister (som helst bør være globalt, fordi de fleste raser driver nokså storstilt genshopping over landegrensene i dagens samfunn), så ville de ganske enkelt løse dette problemet.

Den finske kennelklubben er på god vei med sitt Koiranet. Der innmeldes mange av dødsårsakene under enkelte samlediagnoser, som jo er en bit på vei. Om man går inn og ser at fire kullsøsken er døde av årsaker relatert til hud, eller epilepsi, så kan man jo kanskje trekke slutninger om at det er noe genetisk i dette kullet. Om det finnes en gentest for sykdommen kan man jo da be den utkårede om å ta en slik test (det sikreste er å be eieren hans selvsagt, hannhunder er i hvert fall ikke til å stole på! 😉 ), for å se om denne allikevel kan benyttes i avl, til tross for syke søsken. Om det ikke finnes får man heller vurdere en annen hund.

På Koiranet kan man velge svensk, engelsk eller finsk språk, man kan gå inn på helsestatistikk for hver rase og se på dødsårsak, statistikker per lidelse, årstall, registreringstall mm. En veldig god start!! De registrerer og offentliggjør også en hel mengde flere sykdommer enn den norske eller den svenske kennelklubben gjør, blant andre hjertesykdommer, over dobbelt så mange leddlidelser (Norske kennelklubben registrerer HD og AD, finske kennelklubben registrerer og offentliggjør statistikk på spondylose, lumbosacral transitional vertebra og vertebral anomali på de raser som ønsker det, i tillegg til kneledd, hjertelidelser mm. Det er dog kritisk viktig at det er tvungen innrapportering, slik at dersom man kommer til veterinæren med en hund som lider av for eksempel allergi, og veterinæren konstaterer dette, at hundeieren ikke kan unnta seg registrering av sykdommen.

Skal hunden behandles, skal årsak registreres. Punktum.

Det er også viktig at det er veterinær som registrerer det inn, etter chipidentifisering. Ellers finnes det for mange smutthull, og for mange muligheter for juks. I tillegg er det slik at om man legger rapporteringen til hundeeieren selv, vil man få altfor mange feilaktige diagnoser. Det går ikke an å forske på bakgrunnen for en sykdom dersom det er for stor andel feilregistrerte hunder med denne sykdommen. Det blir også veldig vanskelig for oppdrettere å finne frem til hunder som er friske fra spesifikke sykdommer selv, og som har friske søsken. Det blir litt som å forsøke å finne ut hvilken bilfarge som er mest kjøpt i Norge og så driver fire bilforretninger og registrerer grå som blå og beige som grå.

I tillegg til at det er kritisk med en database der man kan se sykdomsstatistikk og helseinformasjon for rase og individ, samt slektskapsinfo (grunnen til at en slik database må være global er jo for å kunne beregne korrekt innavl i raser og kombinasjoner på tvers av landegrenser), er det like kritisk at det kommer nye regler for avl av hund, på generell, nasjonal plattform, basert på dyrevernmessige hensyn i avlen.

Det innebærer at for å kunne avle friskere dyr og samtidig bevare nok avlsdyr for å kunne ha en bærekraftig avl kan det ikke legges begrensninger på farge, avtegn eller kosmetiske aspekter ved hunderaser for å verken få dem registrert i stambok eller godkjent til bruk i avl.

Avl og utstilling MÅ separeres!

Så kan de som vil avle friske, sunne og mentalt stabile hunder for agility, som familiehund eller til hvilken som helst arbeidsoppgave, med flekker og farger som ikke er helt sånn en utstillingsdommer vil ha dem, gjøre det, mens de som ønsker å lage verdens vakreste hund kan fortsette å avle på bare de som har prikkene rett plassert.

dalmatinervalper med og uten patch

Presentasjon våre hunder – Com

Com (Svanhild x Balder) O.J.Dokken

Com er en Eurohound/Eurodog/trekkhund. Hun bor nå hos Bjørns far, og nyter livet som turhund. Hun var her på sommerferie i uke 26 (2016), sprek som en loppe og tilbrakte mye tid med sin drektige sønnedatter Ice ❤

En stund hadde vi det meste trekkhunder fra valpekullet Whisky x Mike (Ellis). De begynte å dra på årene, og vi måtte gjøre noen grep for å i det hele tatt ha et spann å kjøre med, så det ble lånt og kjøpt inn noen hunder. Blant annet tok Bjørn turen til Ole Jonny Dokken, som skulle selge ut en eller to unghunder. Bjørn kikket på hundene, og valgte seg ut en tispe, og spurte Ole Jonny hva den het. «Næææ», han dro littt på det, «den heter vel ikke noe, men den kommer når jeg roper kom!» Så da ble det Com.

com_bjorn

Com var lita som unghund, og ble ikke så mye større. Men det hun manglet i størrelsen tok hun fint igjen i intensitet og iver!

Vi hadde slitt litt med for «smarte» lederhunder tidligere, hunder som visste hvor bilen sto og løp heller dit enn en runde ekstra i sporet, som gikk til høyre istedenfor til venstre om løypa hadde gått der året før, og liknende. Com var en herlig befriende gullfisk av en lederhund, som ikke eide egne meninger og aldri satte spørsmålstegn ved noen kommando 😂

com_lederhund

Hun gikk som hovedleder i mange år, og hadde tre valpekull her før hun ble pensjonert og flyttet til Bjørns far som kose- tur- og innehund. Valpene hennes med Brimi fra Hege Ingebrigtsen ble ennå bedre enn sin mor, raskere og med en type muskelfiber som gjør at de aldri blir stive – soleklare hunder for tredagers løp eller etappeløp!

Bjørn Lyng Pedersen vant Alpen Trail i 2011

Her er bilde fra Alpen Trail 2011 der Bjørn vant 6-spanns klassen, med hele det første Com x Brimi kullet på spannet. I 2012 var kull nummer to med samme kombinasjon klare for løpskjøring, så da hadde vi hele 7 Com-barn på spannet 😉 Nå er alle fra første kullet pensjonert til enten avl eller sofa-aktiviteter, mens Pund og Rupi fra kull #2 var hovedledere på årets spann og ble også lånt ut til Maren Lindahl under Vindelälvsdraget.

Hva er en stamtavle, og er det nødvendig?

Når man skal kjøpe seg en hund, er det viktigste for mange «at den har stamtavle». Men en stamtavle, hva er egentlig det?

idunrinokull_2uker_2

Slik vi ser det nå er en stamtavle et tegn på at hunden er registrert i en kennelklubb, og dermed ha rett til å vises på hundeutstilling og på jaktprøver etc. For 200 år siden fantes ingen kennelklubber, og en av verdens første hundeutstillinger var antakelig i England i 1859. På denne tiden var det ennå ingen avl for å fremme hunderaser – det ble avlet på hundetyper og de aller fleste med bakgrunn for å jakte eller gjete eller med andre arbeidsoppgaver for hunden. Hunder med liknende egenskaper ble parret, men på grunn av tidskrevende transport og reiseveier måtte man bruke den hunden som fantes i nærmeste omkrets med samme karaktertrekk, og det visuelle, eksteriøre, ble ikke tatt hensyn til.

Den første kennelklubben i verden ble opprettet i 1874. Dette var den engelske kennelklubben. Og det var etter dette at rasebegrepet ble innført. For å kunne rangere hunder på utstilling måtte man nemlig kunne bekrefte at de tilhørte samme kategori, samme rase. Før dette var utstilling antakelig bare en sosial sammenkomst og en gylden mulighet for å vise frem hunder på, slik at folk ble klar over hvilke mulige avlspartnere som fantes i distriktene.

For å kunne bekrefte at hunder tilhørte samme familie/kategori/type/rase, var man avhengig av å registrere slektninger i en stambok. Først registrerte man bare hvem som var foreldrene, dersom det var kjent. Så etter noen generasjoner begynte man å ha komplette registre over individers slektstrær i flere generasjoner. Og så ble stambøkene etter hvert lukket – det vil si at man bare kunne parre individer som tilhørte samme stambok. Samtidig ble det flere og flere hunder som deltok ved utstillinger, og det begynte å konsolideres hvordan hundene skulle se ut også, ikke bare hva slags egenskaper de skulle ha i forhold til hva de skulle brukes til.

Det neste som skjedde var at det dukket opp flere og flere raser med rasestandarder og raseklubber, noe som har hatt en eksponentiell vekst frem til dagens status med ca 350 kjente hunderaser. For å lage nye raser, har man tatt noen individer av ulike raser og blandet med hverandre, frem til man kom til en type hund som man ønsket, enten det var på bakgrunn av bruksegenskaper eller utseende. Fordi så få hunder ble brukt i de fleste utvalgene, og fordi den letteste måten å garantere et gitt resultat i utseende eller egenskaper hos valpene er å parre to beslektede individer som likner på hverandre, er de aller fleste moderne raser tuftet på innavl, og denne praksisen har også vært den mest vanlige i iveren etter å komme frem til et gitt utseende. Den har til og med fått et navn – linjeavl.

Linjeavl er å ha samme stamfar i mange ledd bakover i slektstreet til et dyr – og er like vanlig blant travhester som i hundeverden.

Men for å unngå innavl, er det også viktig å  ha en stamtavle, ellers vet man jo ikke om to individer er beslektet.

Og det er her man begynner å blande epler og pærer.

Det å ha en stamtavle er egentlig bare å ha en nedtegnelse av hvem som er mor, far, besteforeldre osv. Våre trekkhunder har selvsagt registrerte stamtavler – det er jo alfa og omega for oss for å nettopp kunne unngå innavl. Våre stamtavler registrerer vi selv på stamtavla.no. Men det er ikke det samme som at hunden er stambokregistrert i en lukket stambok!!

Trekkhunder i NM, Bjørn Lyng Pedersen

Vi registrerer trekkhundene på stamtavla.no fordi det er for plasskrevende og tidkrevende for oss å ha en slik database selv, og fordi vi vil ha mulighet til å kunne finne andre hunder hos andre hundekjørere som vi kan bruke i avlen for å lage raske, sterke trekkhunder som kan vinne løp. Men om vi vil bruke en renraset vorstehhund eller pointer som far eller mor til vårt neste kull, eller en Siberian husky, eller en 50% Alaska Husky, eller om man ville parret to Alaska huskyer for å kjøre langdistanse – så er disse avkommene verken godkjente eller registrert i noe raseklubb, kennelklubb eller lukket stambok.

De er rett og slett bare registrert med foreldre og slektninger i en database, slik at vi vet hvem som er beslektet med hverandre, hvem som har avlet den og når den for eksempel er født. Slike ting er superviktig å vite når man skal avle, både for å unngå innavl og sykdom (og for å kunne få tak i vedkommende som eier den hunden man ønsker å avle med), men også for å kunne bruke de hundene som man mener har best egenskaper til akkurat den løpsformen man skal kjøre. Man kan også registrere hvilke løp hunden har gått, hvilken plassering i spannet den gikk (lederhund eller teamhund) og hvilken plassering spannet fikk. Det er veldig nyttig informasjon, sammen med slektstre og slektningers meritter.

Dette er det som gjør at Alaska huskyen (AH) er suveren på langdistanse, og at blandingshunder, Eurohound om du vil, er suverene på kortere distanser, og ofte Greystere dominerer de aller korteste sprintdistansene. Vi kan parre hvilken hund vi vil med hvilken hund vi vil! Resultatet blir ikke bare raske og utholdende hunder, men også i de aller fleste tilfellene friske og sunne hunder.

Selvsagt finnes det syke individer blant trekkhunder også (og nå snakker jeg om trekkhunder som avles av folk som ønsker å kjøre løp eller bruke hundene sine til turist-eller turkjøring. Blant alle de hundene som promoteres som AH på finn.no er det relativt mange som inneholder både fugl og fisk uten trekkegenskaper, og ikke er avlet etter de samme prinsippene som seriøse hundekjørere driver med). Men det er et mindretall, og som regel stoppes dette i den enkelte generasjon, ingen fornuftig hundekjører ønsker å dra med seg sykdom videre i linjene sine.

Det tipper jeg er av samme årsak som at det er lite sykdom og lite fødselsproblemer i den norske suksessavlen – Norsk Rødt Fe, eller NRF, melkekua vår. Og grunnen til det er økonomi. En bonde har en presset økonomisk situasjon, og overskuddet er avhengig av at utgiftene holdes nede. En av de største utgiftspostene for en som driver med dyr er jo veterinæren. Av samme årsak vil en hundekjører, som er blant verdens fattigste toppidrettsutøvere, ønske å holde utgiftene nede. Syke dyr er derfor ikke en gunstig affære.

Slik var det før også, før vi fikk de siste tiårenes økonomiske vekstbonanza. Før hadde ikke folk råd til å gi hundene sine operasjoner til flerfoldige titusener, sette hunden på livsvarig allergimedisinering eller hjertemedisiner, gi hunden en mengde kosttilskudd eller drive kreftbehandling. Syke hunder ble avlivet, og de ble i de fleste tilfeller ikke avlet på, for å slippe utgifter til veterinær i neste generasjon. Nå behandles, opereres og medisineres hunder fra tidlig alder, og så avles de på. Gjerne med en slektning, for å drive linjeavl i jakten på den neste utstillingssuksessen…

Det er det som skaper alle de syke hundene i verden.

Så er stamtavle nødvendig?

Om du vet at du vil drive med hundeutstilling eller jaktprøver er det ikke bare nødvendig med stamtavle, men også registrering i godkjent kennelklubb. Om du vil drive med andre ting, for eksempel hundekjøring, behøver du bare en hund som vil trekke. Vil du drive med jakt trenger du bare en hund som vil jakte det samme som deg. Men å registrere hunden og dens foreldre og forfedre i en eller annen database er veldig nyttig for oss som kanskje vil bruke hunden din i avl 😉

 

Hva i hundens mentalitet måles på mentaltest (MH/BPH)?

Det finnes jo ulike mentaltester der man kan, i større eller mindre grad, se hva slags mentale egenskaper en hund har. De første slike testene ble tatt frem for å kunne finne bruks- og avlsindivider til militært og politihundarbeide, og siden har de blitt raffinert og utviklet som et tenkt avlsverktøy, og som en indikasjon på hva slags temperament et gitt individ har. Det kan være nødvendig i forhold til problematferd, eller det kan være av ren nysgjerrighet man ønsker å få et objektivt bilde av sin hunds mentale egenskaper.

De mest brukte testene i Norden i dag er Funksjonsanalyse (FA), Mentaltest (MT), Mentalbeskrivelse Hund (MH) og Beteende og Personlighetsbeskrivning Hund (BPH). Det disse testene har til felles (bortsett fra at de er fremstilt i vårt naboland, som ligger ganske langt foran oss når det gjelder massescreening av hundens mentalitet 😉 ) er at de består av en serie med fastsatte momenter hunden skal igjennom. Det som skiller disse testene er antall momenter og hva de inneholder (graden av påvirkning på hunden og detaljrikdom). I disse momentene opplever hunden en form for fysisk stimuli/påvirkning, og så blir hundens reaksjon på disse påvirkningene krysset av på et fastsatt skjema der reaksjonen måles i en gradert skala fra liten til stor reaksjon.

Det er ingen fasit for hva som er rett reaksjon på slike tester, det varierer hva som er ønskelig både mellom raser, men også mellom hva individene skal brukes til (er det en familiehund eller skal det bli en potensiell minehund i forsvaret for eksempel?). I tillegg er det ulikt hva slags type reaksjon (liten – stor) som er nyttig i forhold til hva hunden blir testet for. Er det en påvirkning som måler frykt er det for eksempel som regel ønskelig med en liten reaksjon generelt, mens ulike raser kan ha ulik bakgrunn for å reagere mye eller lite i for eksempel drakampsituasjoner.

Hva i hundens mentalitet måles ved slike mentaltester/mentalbeskrivelser?

Det som ikke kan måles ved disse testene er hunders reaksjoner i forhold til andre hunder. For det første kan ulike hunder reagere ulikt på samme hund, for det andre er det ikke god dyrevelferd å la en hund være prøvekanin for andre hunders reaksjoner 😉 Av samme grunn kan man ikke teste hunders reaksjoner på barn. Selv om det er gjort en del forsøk blant annet i USA på å lage barneliknende dukker etc, vil det aldri kunne gi et sant bilde av hva som skjer i møte med barn – alle barn er ulike, og en hund kan reagere lite på barn i en viss alder men mer på barn i en annen aldersgruppe for eksempel.

Det som derimot kan måles er hundens lekelyst, jaktlyst (på et objekt i bevegelse, ikke på lukt eller vilt), reaksjon på sosial kontakt med menneske, redsel for ulike menneskeliknende gjenstander, redsel for lyd, skudd og interesse i lek/nysgjerrighet og mot etter at den har blitt skremt. Noen av momentene vil måle ulike ting for ulike raser. Noen raser vil bruke større deler av scoringsskalaen på enkelte momenter enn andre raser.

Felles for alle raser er at ma ser i en slik testsituasjon hvordan hunden reagerer når den blir redd, hva slags reaksjon den kommer med (flukt, aggresjon, passivitet) og hva den gjør etterpå.

Dette er viktige ting å vite som hundeeier, slik at man vet hva som kan skje dersom hunden blir presset litt utover det som den vanligvis møter i sitt hverdagsliv.

For oss som driver med oppdrett er det viktig å vite i forhold til hvilke egenskaper man ønsker at de valpene man avler skal ha.

For en rase der de fleste individer er selskapshunder/familiehunder, slik som hos Rhodesian Ridgeback, er det kanskje ikke så viktig om hundene har veldig høy lekelyst og egenskaper i forhold til grip og kamplek, som måles i detalj ved en MT. Men for de rasene som brukes i stor grad til brukskonkurranser er dette en veldig viktig del, da det er essensielt for motivasjon, arbeidslyst og belønning.

Det jeg mener bør være felles for alle raser er at man skal avle hunder som har veldig liten grad av redsel/frykt. Det er ikke god dyrevelferd om en hund er redd for mye den møter på hver dag!

Om man ikke vet hvordan hunden reagerer når den blir veldig redd, kan det være vanskelig å vite om den faktisk er redd. Noen hunder blir veldig passive når de blir redde, noen hunder rett og slett later som ingenting, noen hunder stikker av og noen hunder gjør det motsatte av hva man ville trodd.

 

Ridgeback vs Boxer

Jeg har avlet en Ridgeback som har testet som en gammeldags boxer på mentaltest (mentalbeskrivelse, MH). MEN – selv om man kan få inntrykk av en leken, uredd, sosial boxerbombe av en hund når man leser testen, er han allikevel langt unna en boxer gemyttmessig. Hunting Prides Insinya Isimo, eller Xavi som han kalles, er uredd, sosial og veldig leken, og i forhold til mange andre Ridgebacker har han mer arbeidslyst, er lettere å motivere og han har mer energi og motor. Men sammenliknet med en boxer er han ganske så sær, egenrådig, har lite motor (!!), er bare middels sosial og absolutt uten den interessen i fremmede som en boxer har. Han har også en helt annen laidback attitude, og vokter på en helt annen måte (mye mer moderat og ser an og leser situasjonen mer nøye).

Alt dette er egenskaper der en Ridgeback skiller seg fra alle brukshundrasene, selv om også en boxer nok skiller seg litt fra andre brukshundraser har den nok mer til felles med dem enn hva Ridgebacken har. Og så er det faktisk en hel rekke egenskaper som er felles mellom Boxere og Ridgebacker, men hovedinntrykket er ganske så ulikt 😉

Selv om to hunder har like testscore på en test, enten de er av samme rase eller to ulike raser, så vil antakelig de store egenskapsnivåene være nokså like, som motet, nysgjerrigheten, hvor leken den er og så videre. Men hvordan den bruker disse egenskapene og hva som trigger og utløser ulike terskelnivåer av atferd, det ligger mer i personligheten. Den fulle og hele personligheten til en hund er vanskelig å måle, og noe av det som gjør at raser (og individer!) skiller seg veldig fra hverandre når det kommer til gemytt og atferd.

Her kommer til slutt en liten bulletpoinliste over de viktigste særtrekkene som skiller Ridgebacken fra Boxeren 😉 :

  • Superhappy ekstrovert 😀 B RR
  • Introvert B RR
  • Arbeidslyst B RR
  • Snorker B RR
  • Elsker repetisjoner B RR
  • Barnevennlig B RR
  • Leken til det ekstreme B RR
  • Trenger gode doser mental trening B RR
  • Glad i mat B RR
  • Glad i å svømme B RR
  • Rolig og avbalansert B RR