Savn…

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive om hvordan man alene hjemme trener sin Ridgeback, men vi har opplevd stor sorg i familien denne uken og jeg kjenner at jeg har noe annet jeg må skrive av meg.

Min søster opplevde denne uken alle foreldres mareritt da hennes fullgåtte datter døde i magen bare en liten uke før termin. Det føles så forferdelig meningsløst og urettferdig at denne lille, perfekte babyen aldri skal få oppleve verden og at vi alle er frarøvet muligheten til å bli kjent med henne og se hva slags person hun skulle vokse opp til å bli. Kanskje hun også ville, som sin storesøster, elsket å være på besøk hos tante og onkel og sine kusiner, med alle hunder og valper hun kunne fått kose og leke med?

Jeg har en annen sorg også, over å miste min aller beste hund noensinne.  Det er ennå ikke en måned siden hun forlot oss, den absolutt mest barnekjære hunden jeg noensinne har hatt. Denne hunden gjorde at jeg forsto hvorfor karakterer som Lassie og hunden Nana i Peter Pan har blitt til – noen hunder har et virkelig ønske om å være sammen med barn og Dhamira var en slik hund.

Hun kom tilbake til oss når hun var et og et halvt år, og da hadde vi ridgebacken Iza på 8 mnd og en baby på 9 mnd som akkurat hadde lært seg å åle rundt. En vilter unghund som visstnok var veldig voldsom rundt barn var ikke akkurat det som ville gjøre hverdagen enkel for oss, og jeg hadde planer om å finne et nytt sted hun kunne bo på en fôrvertsavtale.

Morgenen etter fikk hun allikevel være med løs der babyen ålet seg rundt og Iza på 8 mnd så vidt hadde lært å ligge stille i sengen sin mens vi lekte babyleker på gulvet. Jeg pleier å tenke at det som regel går bra, selv om jeg selvsagt ikke på noen måte risikerer mine barns liv og helse 😉 Det som skjedde, ikke bare forundret meg, men det var starten på et av de sterkeste båndene jeg noensinne har hatt med en hund. Dhamira kom opp, gikk en runde og hilste på Iza, snuste på babyen som lå på gulvet med en leke, hilste litt mer på Iza, og så la hun seg ved siden av babyen. Når babyen så ålte seg et stykke bortover gulvet, fulgte Dhamira etter og la seg på nytt ved siden av henne ❤ Det gikk ikke mer enn noen minutter før jeg visste at denne hunden aldri skulle flytte fra oss! De to, hunden og barnet, ble uatskillelige, og befant seg mer i samme (hunde)seng enn fra hverandre i årene som kom. Her er noen bilder!

Dette er et bånd jeg unner alle andre å få oppleve, enten med en hund, eller mellom sine barn og en hund. Jeg vet at erfaring at slike tvers igjennom barnekjære hunder er sjeldne diamanter. Det er mange hunder som tolererer barn i større og mindre grad, eller som lar seg overtale til å ligge stille fordi de stoler på eierene sine. Jeg har hatt flere slike hunder opp igjennom, men Dhamira er den aller første hunden jeg har hatt som selv ønsket å være sammen med barn. Hun oppsøkte dem, var frivillig med på lek og utkledning, og valgte barna framfor meg innimellom 🙂

Når jeg hadde med hund på besøk til det lokale aldershjemmet i besøkshundprogrammet til Røde Kors, var det en eldre dame der som husket svært lite, men hadde stor glede av hunder. Hun fortalte oss en historie om sin egen hund de hadde hatt når hun var liten. Han var også en Collie, og han pleide å følge henne og de andre barna til skolen hver dag. Det var en elv langs veien et stykke, og selv om han resten av turen gikk enten foran eller bak og snuste litt rundt mens de gikk, var han svært bestemt på at på den strekningen skulle han gå mellom barna og elven. Om noen av barna forsøkte å gå ned i skråningen for å plukke en blomst eller liknende rett og slett dyttet han dem opp igjen på veien til de hadde passert stedet der elven var nære veien.

Slike egenskaper går i arv, veldig mange av Dhamiras avkom har denne magiske tiltrekningen til babyer og barn. Men om man ikke tar vare på egenskapen blir den også fort borte. Dersom man heller selekterer for eksteriør og andre ytre trekk er det lotto hva man får med av mentale egenskaper.

For meg er det aller største ønsket å få videre den personligheten til Dhamira og de mentale egenskapene som gjorde at hun elsket barn over alt annet og som gjorde at hun kunne få min 100% tillit når det gjaldt barna. For eksempel hadde min eldste datter en periode der hun hadde mye mareritt om natten, når hun var en 5-6 år gammel. Jeg sover så lett om natten og våkner allerede en hel masse av dette barnets far som sover urolig. Siden begge hans døtre likner han der ville jeg ikke sovet overhodet om nettene med henne også i sengen, selv om det nok hadde vært den mest naturlige løsningen. Vi endte derfor opp med en alternativ løsning – Dhamira sov i sengen hennes om natten. Det er ikke alle hunder jeg ville betrodd denne oppgaven, noen hunder er ikke like trygge på barn, noen hunder er litt for voldsomme eller det kan være andre grunner. Men Dhamira ikke bare elsket å få ligge i sengen (ingen hverdagshendelse her i huset 😉 ), hun tok også oppgaven veldig seriøst uten å være påtrengende.

Jeg håper at flere enn meg kan få oppleve slike gullhunder – og har du en slik diamant av en hund så vær klar over hvor heldig du er! Jeg savner min Dhamira hver eneste dag, men håper at hennes datter Kenya, eller  hennes kusine Zima en dag kan nærme seg den hunden hun var.

Jeg tenner lys for min lille niese, og alle andre små englebarn der ute, og alle hunder vi savner

❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤

 

Reklame

Trening av en Ridgeback del 4 – grensesetting og lederskap

I veldig mange rasebeskrivelser får man inntrykk at en Rhodesian Ridgeback er en superfølsom hund som man ikke må heve stemmen til, da vil den bli redd og usikker. Dette fører til at en god del ferske Ridgebackeiere går i den fellen at de aldri bestemmer over hunden sin, eller korrigerer gal oppførsel, fordi de må være forsiktige med den. Det kan føre til mange ulike atferder, men felles for dem alle er at de nok kan klassifiseres som problematferd.

Ridgebacken er en hund som ble laget for å gå løse i flokk på veldig store farmer i Afrika. Det var mye å passe seg for, det var ofte den sterkestes rett i flokken, og når de skulle ut på jakt måtte de klare seg selv til de fant vilt og oppholdt det til jegerne kom til hest. Med andre ord er det en rase som er avlet på å være selvstendig, modig og opptatt av flokkstruktur og rangordning.

I naturen er en flokk uten en leder en veldig utsatt flokk. I tillegg til at det blir flere innbyrdes stridigheter når det ikke finnes en sterk leder, så kan det også være farlig i forhold til rovdyr, inntrengere og gi problemer i forhold til for eksempel hvordan maten skal fordeles. Uten flokklederen blir det altså mer uro i flokken, helt til det er opp og avgjort hvem som tar over lederposisjonen. Det å være flokkleder er heller ingen dans på roser. Man må hele tiden holde sterk kontroll på alle de andre flokkmedlemmene, vise seg som en sterk og potent leder slik at de ikke oppdager noen svakheter i helse, fysikk eller psyke. Man må gå foran som et godt eksempel, vise hva som er greit og hva som ikke er greit i omgivelsene  og hvordan man skal reagere i hvilke situasjoner.

Det at Ridgebacken i utallige generasjoner i rasens begynnelse er selektert på bakgrunn av at de skal være selvstendige og leve og bo i flokker med mye frihet til egenlært atferd gjør at de veldig ofte reagerer på fravær av regler med å tolke det dit hen at det ikke er noen som tar kontroll over de situasjonene den varsler om. Og uansett hva slags type den Ridgebacken er, om den er såkalt myk og ranglav, eller dominant og ranghøy, så vil den oppfatte en flokk uten en leder som gir beskjeder om hvordan man skal reagere, som en flokk som er i trøbbel. Og det som skjer da er at den føler at den er nødt til å ta det ansvaret selv, selv om den kanskje verken er skapt for det eller har noe ønske om det. Det er rett og slett et overlevelsesinstinkt.

Så, hvordan være en god flokkleder for en slik type hund? (og det sier jeg fordi mange andre hunder/hunderaser har overhodet ikke behov for flokkstruktur, rangordning eller en tydelig leder i samme betydning, de vil aldri overta en oppgave eller ta ansvar selv om ingen andre gjør det men er mer enn happy med å slippe å ta avgjørelser 😉 Det gjelder IKKE for en Rhodesian Ridgeback).

Man må som regel nummer en alltid være trygg i seg selv, slik at hunden oppfatter en som dens trygge klippe, som aldri er usikker i noen situasjon. Enten det er møte av fremmede hunder på gaten, rådyret som tusler i skogen mens man er i hagen, postmannen som leverer post, nabobarna som hopper på trampolinen rett utenfor gjerdet, naboen som går opp og ned trappen i oppgangen eller hva det måtte være. Alle disse situasjonene er jo helt dagligdagse for oss, og ingen mennesker ville reagert på det. Helt til den hunden man kanskje har hatt i et års tid fra den var valp, plutselig begynner å bjeffe og bære seg og kanskje løper mot det de bjeffer på. Etter et par slike episoder blir man ganske spent, nervøs, kikker og leter etter slike potensielle «problemer». Om man gjør dette, vil hunden oppfatte det som at «ja, matmor er livredd for denne naboen, så da må jeg i hvert fall passe veldig godt på, for begges skyld!». Og man får en ond sirkel, hvor hunden får for mye ansvar uten at noen er klar over at det er det som har skjedd. De færreste hunder ønsker dette ansvaret, det er bare et fåtall hunder med en slik psyke at de virkelig mener de er best egnet til den jobben. Men som sagt er en flokk uten en leder en flokk i trøbbel, så derfor vil selv en Ridgeback uten særlig mye mot og pondus føle at det er tryggere å ta det ansvaret enn å bare late som ingenting. De vil ofte også bli stresset av alt ansvaret, og får en ennå tyngre byrde enn en hund som har alt motet og selvtilliten som behøves.

Det man må gjøre når vaktinstinktet våkner hos en Ridgeback er å være veldig tydelig på at ingenting av det den bjeffer på er grunn til opphisselse overhodet, og om den overser den kommandoen/bekreftelsen og fortsetter å bjeffe (det vil den antakelig innimellom) så må man sørge for å bryte den låste atferden. Enten ved å fjerne den fra situasjonen, eller ved å ta den inn i situasjonen. Det avhenger selvsagt av hva det er, og hvordan omgivelsene reagerer på hunden. Men om man begynner å mase og klappe og styre med hunden kan den oppfatte det som en bekreftelse på rett atferd/at det virkelig er noe å reagere på, så man må være rolig og bestemt, uten å la seg vippe av pinnen. Enten viser man den det den lager oppstyr om, dersom det er en statue eller noen man VET ikke er redd for hunder. Men dersom hunden reagerer på en person som er redd hunder vil man ofte gjøre det vondt verre ved å forsøke å tvinge inn en hilsesituasjon.

Om man har lagt et godt grunnlag fra starten av ved å være tydelig på at hunden for eksempel ikke får rase ut av huset eller bilen før den har fått beskjed, at den ikke får gå heeelt ytterst i båndet og dra eieren rundt omkring på tur, at den ikke får bestemme hvor andre skal sitte eller ligge i sofaen eller godstolen og at den må utvise impulskontroll når det er noe den vil veldig mye fordi du bestemmer det – da går denne perioden raskt over.

Men i motsatt fall har man en god jobb å gjøre. Er man av rett personlighet for oppgaven men bare har sluntret unna og vært lat i hundeoppdragelsen vil det oftest la seg rette opp i ganske raskt.  Om man selv er eller har blitt veldig usikker og ikke makter å bestemme over hunden når den oppfører seg tullete, da tar det lang tid og det krever en stor innsats og ofte en endring i holdning og oppførsel hos eieren i slike tilfeller. Og veldig mange av de sistnevnte tilfellene er de som til slutt blir omplasseringshunder, ofte i en alder av 12-24 mnd.

(Det er ikke alltid en dårlig beslutning – veldig ofte har tilliten mellom hund og eier begge veier blitt så tynnslitt og ødelagt at det ikke vil la seg reparere, mens hunden vil kunne bli en helt annen hund hos en annen person, fordi det er en hund som krever en annen type personlighet hos sin flokkleder).

Konklusjonen er:

• Ha klare regler for hva hunden skal og ikke skal få lov til alt før du henter den.
• Ikke vær redd for å være streng med hunden når den ikke overholder disse grensene – det er i innlæring at man må utelukkende bruke positive og motiverende metoder med en Ridgeback, mens man for å forklare den hva som IKKE er lov ofte må bruke ganske store bokstaver.
• Vær bestemt. En Ridgeback tøyer grenser, den har gått teaterhøyskolen og kan alle triksene i boka. Men man må ikke la den få tøye grensene for mye, for da er det ikke tøying lenger men overlisting. Når man har ropt en gang og hevet stemmen en gang skal den høre.
• Vær uredd og stol på hunden (og deg selv!) Når den møter en annen hund som blåser seg opp og du skjønner at du antakelig verken klarer å kalle inn din egen eller bli kvitt/passere den andre – pust med magen og stol på at hundene klarer å lese av og bli kjent med hverandre. Du vil bli overrasket!
• Lær hunden å gå pent på siden når du passerer andre mennesker og hunder. Om du sveiver den inn med båndet blir det en anspent streng helt av seg selv og du har laget et problem.
• Ikke la hunden din vokte vinduene, porten, hagen eller noen annen del av «territoriet». Fortell den at den skal gå og legge seg og tie stille. Putt den i bur eller fjern den fra rommet om du ikke lykkes.
• Aldri gir deg opp selv om hunden gjør det. Igjen – pust med magen og vær bestemt (altså, gir deg opp med G, ikke J 😉 )
• Om du står og lurer på om det er Ridgeback du skal ha (følger du linken kan du lese forskjeller på korthåret vorsteh og Ridgeback, dersom du står og vipper mellom disse rasene 😉 ), og du vet at du er konfliktsky og absolutt ikke har noe ønske om å bestemme over noen – vurder en annen rase, en mildere en, uten vaktinstinkt og med mindre selvstendighet 🙂

 

 

Vorsteh vs Ridgeback?

Av en eller annen grunn er det flere enn meg som både er tiltrukket av vorstehhund og Rhodesian Ridgeback. Kanskje er det fordi det er to raser som begge er atletiske, sunne, sterke, store og korthårede? For der stopper i hvert fall fellestrekkene, kanskje med unntak av at de begge går meget godt med barn. Jeg tenkte jeg skulle utdype noen av egenskapene som gjør at disse to rasene skiller seg ganske mye fra hverandre med tanke på bruksegenskaper og væremåte 😉

Jeg lister en del egenskaper, og så kan dere se hvilke som stemmer på hvilken rase (KV – Korthåret vorsteh, RR – Rhodesian Ridgeback).

• Energisk KV RR
• Bedagelig KV RR
• Arbeidslyst KV RR
• Liker repetisjoner KV RR
• Barnevennlig KV RR
• Trenger store doser fysisk trening KV RR
• Elsker løpeturer KV RR
• God trekkhund KV RR
• Glad i mat KV RR
• Glad i å svømme KV RR
• Overlegen overfor mennesker KV RR

Det er ikke det at ikke noen Ridgebacker elsker løpeturer og svømming, men majoriteten gjør ikke det. Om man er veldig fysisk aktiv selv i en (for en Ridgeback) ensformig aktivitet, vil den fort bli lei og saaaaaaaakke veeeeeeeldig akterut 😉 En bekjent hadde en Ridgeback for mange år siden der jeg vokste opp, og han syklet mye med hunden i marka. Problemet var bare at han bodde helt nederst i dalsiden, og marka lå øverst. Ergo ble det en ganske lang sykkeltur på gangvei for å komme ut i skogen. Man kunne stadig se Ridgebacken øverst i bakken, på vei nedover, i luntetrav, og når man kjørte videre nedover så man eieren på sykkel en kilometer lenger ned 😀 Hunden gikk alltid rett hjem, men i SITT tempo ja. En annen bekjent av meg hadde en fuglehund som røk en muskel og måtte opereres og holdes i ro lenge etterpå. Han savnet en løpekompis og fikk låne min Ridgebacktispe, en forholdsvis ung og energisk Ridgeback. Men etter to turer sa han når han leverte henne at dette gadd han jammen ikke å gjøre igjen. Hun hadde hengt bak han som dødvekt i båndet fra det øyeblikket hun skjønte at de skulle ut og løpe i flere kilometer uten at hun verken kunne gå løs, leke med andre hunder eller lese avisen i veikanten! På Vom Dogrun kunne man også ganske klart se forskjellen mellom hundene. Der Tia løp ved siden av meg til å begynne med og så forsvant lenger og lenger bakover i båndet etter hvert, så det etter en stund var jeg som trakk henne, løp alle vorsteherne foran i godt driv med stram line og hjalp sine førere…

Når det gjelder arbeidslyst og motivasjon er også KV og RR i to helt ulike ligaer. Der de fleste vorstehere elsker å jobbe for førerne sine, kan holde på i lang tid og med mange repetisjoner, skrur en Ridgeback seg av etter kort tid om den ikke ser nytteverdien i det den gjør. En Ridgeback liker selvmotiverende aktiviteter, som for eksempel å gå spor der den vet det er noe i enden på sporet, og når den først har lært å gå på plass ser den ingen grunn til å terpe på HVOR denne plassen befinner seg med tommestokk. Mens en vorsteh kan gjøre ulike aktiviteter bare fordi eieren ber den om det, og gjerne strekker seg til det ytterste for å finne ut akkurat hvor man vil at den skal gå.

Så hvis man er ute etter en treningskompis, en hund som tåler en del vær og som gjerne blir våt er det en vorsteh man skal ha. Om man vil ha en sedat, noe bedagelig anlagt familiehund som gjerne blir med overalt og i alle nye miljøer og er rolig og slapper av hvor enn eieren måtte ta den med såfremt det ikke regner – da er det en Ridgeback man vil ha.

Mer om trening av en Ridgeback kommer i en senere post!

10 gode grunner til at Rhodesian Ridgeback egner seg som familiehund

Trening av en Ridgeback del 1 – passivitetstreningNår en familie begynner å undersøke ulike hunderaser som finnes og så lander på Rhodesian Ridgeback, lurer de gjerne på hvordan ridgebacken er som familiehund. Jeg mottar ofte mail fra unge par som skal kjøpe hund og som vet at innen et par år kommer familien til å utøkes med et tobent medlem, og da er selvsagt et av de første spørsmålene de stiller hvordan ridgebacken er med barn.

En ridgeback er en av de bedre rasene å ha som en familiehund. Dette skyldes mange faktorer, jeg skal ta for meg noen her.

1. Rasen er i utgangspunktet skapt for å leve i flokk.
2. En Rhodesian Ridgeback er en stor hund, mellom 60 og 70 cm i skulderhøyde og 35-50 kg, derfor vil den lenge være større enn barnet og vil derfor ikke være redd for å være fysisk underlegen.
3. En Ridgeback skal være en hund med mye selvtillit, og dette vil ikke bare gjelde på løvejakt 😉
4. Dette er en rase som er kjent for å være rolig inne. Det blir selvsagt mye hva man gjør det til og hva man lærer dem, men av natur har de en god av-knapp.
5. De færreste ridgebacker er nervøse eller engstelige (selv om det finnes unntak), og vil derfor ha lite problemer med lyder eller bråk når barn leker.
6. En god ridgeback er språk- og signalsterk, og vet at barn er nettopp barn. Derfor har de ofte meget høy toleranse for barn og deres påfunn.
7. De er som regel meget miljøsterke, og kan være med overalt og tilpasse seg alle situasjoner, så lenge de får være med familien sin er de fornøyd!
8. Det er ikke en hunderase som har et uttalt behov for hard fysisk trening, så man trenger ikke løpe en time hver dag for å holde dem rolige.
9. Det er heller ikke en brukshundrase, så den trenger ikke timesvis med hjernetrim og mentale oppgaver, selv om de selvsagt liker problemløsning som alle andre hunder 😉
10. En ridgeback er smart. Hvis man viser den hva man vil den skal gjøre/hvordan den skal oppføre seg og signaliserer med eget kroppsspråk at man er trygg og tilfreds med situasjonen vil hunden smelte inn i enhver setting som et løveskinn foran peisen 🙂

Selvsagt krever det jobbing, og det tar en god stund før man får en valp til å bli den voksne rolige og fornuftige hunden man ser for seg, men om man bruker de rette verktøyene så krever det bare at man er konsekvent og ligger ett hakk foran hunden. Jeg skriver om trening av Ridgebacker i en liten serie med faq-besvarelser:

• Trening av en Ridgeback del 1 – passivitetstrening
• Trening av en Ridgeback del 2 – innkalling
• Trening av en Ridgeback del 3 – gå pent i bånd
• Trening av en Ridgeback del 4 – grensesetting og lederskap
• Trening av en Ridgeback del 5 – håndtering
• Trening av en Ridgeback del 6 – hannhundmarkering
• Trening av en Ridgeback del 7 – alene-hjemme-trening