Ridgeback og katter

Rhodesian ridgeback er en rase som ofte går veldig godt sammen med andre dyr, som hester, katter, geiter, fugler og så videre. De har ofte godt språk, mye selvsikkerhet så de er trygge på seg selv og forventer at andre er snille med dem, og de leser veldig godt kroppsspråk til både hunder, mennesker og andre arter.

Det forutsetter allikevel at de blir introdusert for hverandre på en god måte, og at eieren tør å la hundene utforske det andre dyret uten å bli engstelig. For da oppfatter jo hunden engstelsen og kan misforstå denne engstelsen som noe den trenger å passe på eieren sin for 😉

En av mine tidligere hunder, Hunting Prides Dodori Dhamira, var fantastisk med katter. Hun vokste ikke opp med katt, og kom hjem til oss når hun var to år. På det tidspunktet hadde vi ett barn, to katter, hest og en del hybelkaniner.. Dhamira lærte fort at kattene våre var helt ok dyr, og synes hesten var super. Hun elsket å være med på rideturer, ville gjerne «hjelpe til» når hesten skulle lonsjeres (hun ville gjerne få hesten til å løpe litt fortere, og trodde det var meningen med øvelsen 😉 ). Kattene fikk gjerne lov til å sole seg oppå henne på terrassen om sommeren, de syntes det var en usigelig trygg plass å sove.

Men om sommeren har vi ofte verandadørene stående oppe, og kattene får ikke komme inn i huset (de har plassen sin på gangen, med katteluke, kattemat som hundene da ikke får tak i, og egen seng). Dette lærte Dhamira veldig fort, og akkurat som hun ville hjelpe meg med å lonsjere hesten, hjalp hun raskt til med å flytte kattene ut igjen av verandadøren. Hun fikk lov så lenge hun oppførte seg fint, så etter hvert ble dette hennes selvskrevne arbeidsoppgave. Hun kunne ligge på terrassen og sove med katten mellom beina, så snek katten seg opp og gikk inn, og da var hun kjapt på beina, løp inn, jagde katten ut på terrassen igjen, og la seg fornøyd ned igjen. Etter hvert utvidet vi arbeidsoppgavene til å gjelde fremmede katter på tomten – fordi vi har katteluke vil vi helst ikke ha fremmede katter hverken på tomten eller inne. Så våre egne jagde hun ut av huset, fremmede katter ut av tomten. Klokkerent, hver gang. Aldri noen aggresjon, bare en arbeidsoppgave.

Reklame

Valper – gemytt – miljø – gener

Jeg har flere ganger fått høre «Det er ikke rart at valper fra deg har godt gemytt – de får jo så mye miljøtrening og blir sosialisert så godt. Men da er det jo ikke lett å finne ut om det er genetisk, det kan jo være på grunn av miljøet».

Jo – det er lett å finne ut 😉

Før jeg tar en valpetest på dem, ved litt under 6 ukers alder, er det ikke mye de får være med på. De er litt ute, går på tur i skogen om sommeren, og nå på vinteren går vi litt opp og ned på veien. Men det er ikke før etter valpetesten, der jeg vil ha dem så «rå» som mulig for nettopp å kunne se hva de bærer med seg genetisk, at de får være med rundt på miljøtrening og store utflukter. På valpetesten ser jeg på reaksjonene deres en og en i et nytt rom, hvordan de reagerer på lyd/skrammel, om de er sosiale og interessert i meg og en gjenstand og vil leke, hva de synes om en gående og bjeffende lekehund omtrent på deres størrelse, og ellers hvordan de oppfører seg i rommet. Dette vurderer jeg i sammenheng med det jeg har sett i valpekassa/valpegården, og det jeg har sett av dem ute, for å kunne finne rett valp til rett hjem utfra ønsker og forutsetninger og bruksområde. Det er ganske mye jeg kan se allerede da, og det meste stemmer ganske godt med voksen atferd 🙂

I tillegg har jeg jo selektert foreldredyr utfra mentale egenskaper, og som regel er det hunder som har mentaltestede slektninger i mange generasjoner bakover, ofte hele kull (i Sverige har dette vært normen i mange år). Da vet jeg veldig mye om hva jeg kan forvente å få av gemytt i et valpekull! Jeg velger alltid ut to avlshunder på bakgrunn av hva de kan tilføre i en kombinasjon i forhold til det mentale, og kompromisser aldri på ting jeg ikke ønsker å ha inn av arvelige svakheter mentalt.

Derfor kan jeg vite at veldig mye av det gode gemyttet blant hunder av mitt oppdrett er arvelig, og miljøtreningen og sosialiseringen er bare en ekstra forsikring for å ha gitt valpene så god bagasje med som mulig. Det betyr at skulle de oppleve uheldige ting som kunne gitt dem livslange negative minner, så kan det hende at det går bra allikevel, på grunn av tidlig desensitivitering på for eksempel fyrverkerilyd. Man kan godt klare å lage en hund redd for fyrverkeri, selv om den i utgangspunktet, og genetisk, ikke er noen skuddredd/lydfølsom hund. Men om man har en valp som er godt desensitivitert på lydene fra den var liten, kan det hende at en dårlig opplevelse ikke vil gi noen varige mèn. Sjansen er i hvert fall større!

(Man skal uansett ikke ta med en ung hund ut for å være med på rakettoppskyting på nyttårsaften, den har det best inne 🙂  )

 

Passering av andre hunder i bånd

Her har jeg akkurat passert en voldsomt  utagerende newfoundlandsblanding, på joggetur med en hannhund og hans fire tisper, hvorav en med løpetid og to på vei til å få det 🙂 Alle med slakt bånd.

 

Det å passere andre hunder når hunden går i bånd er vel det jeg får mest spørsmål om hvordan man trener inn. Problemet er som regel at jeg får spørsmålet ETTER at det har dukket opp problemer i passeringene, ikke på forhånd 😉 Det er jo et komplekst problem, men stort sett bunner utagering i bånd i en usikkerhet hos mennesket som holder i båndet, i flokkstrukturen hjemme og ute, kombinert med vaktinstinkt hos hunden. Og merk at jeg fra nå av snakker om ridgebacker, for hos denne rasen vil kombinasjonen av selvstendighet, det at de er avlet for å leve i ganske store flokker, og vaktinstinktet, gjøre at det er andre årsaker som ofte ligger bak, enn hos raser uten vaktinstinkt og uten disse spesielle karaktertrekkene. Men for mange andre raser vil det være samme årsaker og det kan da løses med samme teknikker.

Det å passere andre hunder er en utfordring for veldig mange hunder, men for ridgebacker er det ofte nysgjerrigheten og selvstendigheten som gjør at de blir vanskelige å ta med forbi andre hunder allerede som valper og unghunder. De kan hoppe, hyle og bære seg for å få hilse på den møtende hunden. Ofte er manglende respekt for det å gå pent i bånd også en stor del av problemet. For veldig mange går det fint å enten leve med dette eller løse det. Men for en del, særlig eiere av hannhunder, blir det et større og større problem med alderen. Mye av det skyldes hormoner, at hannhundene når de når en viss alder ikke lenger er søte små valper, men hormonsprengte unghunder. Og det er her samarbeidet og tilliten mellom hund og fører gjerne får sprekker.

Noen har problemer med å stole på at to hannhunder ikke kommer til å slåss i møtesiutasjoner. Derfor stoler de hverken på sin egen hund eller den møtende, og begynner å signalisere sine spenninger på et tidlig stadium. Dersom eieren kaver seg opp når det kommer en annen hund og begynner å mase og stramme inn båndet, så tror hunden at det er personen som holder båndet som er redd for den andre hunden. Og da blir det utagering hos en rase som vil beskytte sin eier og passe på flokken. Dersom flokkstrukturen hjemme i tillegg er løs, eller i verste fall uten rammer, så har man en ridgeback som i tillegg til å kjenne sin eiers usikkerhet ved møtesiutasjoner, også har en annen grunn til å ta kontroll over situasjonen – den har ingen leder i flokken og føler seg nødt til å ta denne posisjonen selv når den føler det påkrevet.

For slike hunder,  må man samtidig begynne hjemme – med å bestemme over hunden i alle andre deler av dagen/livet, ellers kommer man ikke til å få til møtesituasjoner med andre hunder. Det å kaste hunden ut av sofaen innimellom, når eier bestemmer det, og bestemme at hunden da skal gå i sin egen seng for å sove mens man ser på tv hjelper ofte mye. I det hele tatt det å sette rammer for hundens aktivitet og bevegelse innendørs, vil ha stor effekt. Om man aldri bestemmer over hva hunden skal gjøre, men lar den gå inne og mase og sette dagsorden ved å hente leker og oppmane til tur og aktivitet, da er det hunden som er herre over dagen hjemme. Jo mer den føler seg som herre over, jo mindre respekterer den sin eier og det eieren ønsker å bestemme over når de er ute.

Hvorfor skal den plutselig gjøre som eieren sier når det kommer en annen hund, når den hjemme bestemmer hvor eieren skal sitte, hvor hardt eieren skal trekke i leken den kommer med og hvilke klokkeslett den skal få mat og tur?

HP Dodori Dhamira, HP Insinya Ijaba og HP Jozani Jabari

 

Lederskap over en mentalt selvsikker og selvstendig hund som en ridgeback må være gjennom alle deler av hundeholdet, det må være konsekvent. Det er ikke slik at hunden aldri kan få være i sofaen, men man må kunne bestemme når den kan være der og når den ikke kan være der, og hvor i sofaen man selv skal sitte. Man må også kunne si til hunden at den skal gå og legge seg og være rolig der, og å ikke gi den mat og/eller tur når den maser som verst om det men vente til den har gått og lagt seg ned etter beskjed om det og har sluttet å mase, gjør at det ikke er hunden som bestemmer når, men eieren.

Rent dressurmessig er det beste å lære hunden å gå på plass med slakt bånd ved passeringer, da vil ikke båndet gi noen signaler. Man må psykisk bestemme over en hund, ikke fysisk ved å bruke båndet for å holde den igjen. Det vil den ikke oppfatte som at noen bestemmer over den, bare som en plagsom hindring.

Så første bud er tillit til hunden, lederskap hjemme og lydighet!

Hvis man stoler på sin egen hund, og lar den utvikle språket og møtekulturen i mange møter med andre hunder uten bånd, så vil man få en hund som umiddelbart kan tilpasse seg den andre hunden og de vil som regel se an hverandre raskere enn vi rekker å oppfatte. Hunder ØNSKER ikke å slåss – det er farlig og de vet instinktivt at man kan dø av det. Det er større muligheter for at den første vurderingen vil gå over i bust og knurring og vurdering av hverandres muskler dersom det er en større motivasjon tilstede, som for eksempel en tispe med løpetid. Men en hund som er vant med å snakke med andre hunder vil som oftest klare det galant også.

I vinter var vi på hundeløp, og siste dagen endte vi med å få låne en annen hundekjørers beste lederhundtispe til parring med en hannhund vi ønsket å bruke fra et toppspann fra Tyskland. Jeg tok med tispa, som ikke kjente meg fra før, opp til den tyske hundekjørerens campingbil. Der var alle hans hunder løse rundt bilen, flere hannhunder. Han tok inn alle de andre slik at det skulle bli rett pappa på valpene, og så fikk de to bli litt kjent mens hun var i bånd og han var løs. Hun ville gjerne bruke litt tid på dette, og mens de lekte og flørtet kom en annen tysk hundekjører gående med hele sitt spann løse (8 stk). Deriblant flere avlshanner. Han hadde ikke oppfattet situasjonen, så han ble stående og prate mens alle hans hunder kom bort til tispa jeg holdt i bånd, som jo luktet veldig godt 😉 Jeg var ganske sikker på at hannhunden jeg hadde valgt, som visste han skulle få lov til å parre denne tispa, ikke kom til å bli veldig glad for å få konkurranse fra andre hannhunder og var derfor ganske spent på hva som kom til å skje. Men han gjorde alle mine bekymringer til skamme – han sto pent ved siden av tispen «sin», lot de andre få snuse og lukte på henne uten å så mye som knurre, men så fort de ble mer interesserte gikk han imellom og sa fra på en kontant måte at hun var hans. Bare ved hjelp av blikk og kroppspråk! (Når hundekjøreren gikk videre med sine hunder ble det parring så hans tålmodighet ble belønnet 🙂 )

Det er ikke dermed sagt at man trenger å la hunden hilse på alle hunder den møter. Og det er ved de møtesituasjonene der man ikke ønsker å la hunden hilse, at man skal ta i bruk sin tillit til hunden ved å skape en ro over situasjonen, at hunden ikke får lov til å hilse fordi DU bestemmer det, ikke fordi det er noe galt med hunden. Og her kommer det inn som jeg var inne på over – dersom man aldri bestemmer over hunden sin ellers, så vil den ikke akseptere eller forstå hvorfor man plutselig nå ønsker å bestemme over den.

Det er derfor det er som en rød tråd – konsekvent lederskap og det å være en klippe av selvtillit og trygghet for hunden gjør at hunden får tillit til at du tar de beste beslutningene!

Hvordan miljøtrene (Ridgeback) valper

Rhodesian Ridgeback er den mest miljøsterke rasen jeg har vært borti. Det er antakelig selvtilliten man har avlet frem hos Ridgebacken for at den skulle være selvstendig i jaktsammenheng, som gjør rasen veldig sterk på miljø. Dette gjør at den stort sett trenger mindre miljøtrening enn mange andre raser jeg har erfaring med. Det er ikke dermed sagt at miljøtrening og tidlige opplevelser ikke vil gjøre Ridgebackvalpen mer forberedt på ulike ting den vil treffe på.

De er også ofte veldig språksterke, både på å forstå og gjøre seg forstått. En egenskap som gjør at de kommuniserer godt med de fleste.

Sosialisering er nemlig et annet aspekt – der miljøtrening går på (døde) ting i omgivelsene går sosialisering på levende individer, enten det er andre hunder, mennesker, eller andre dyr av ulike arter.

Her skal jeg fortelle hvordan vi miljøtrener og sosialiserer våre valper før de reiser herfra til sine nye hjem!

1. Vi har åpen løsning og et lite hus, så valpene er derfor med og ser og hører alt vi gjør i huset, fra støvsuging til middagsforberedelser. Dette gjør at de er vant til å sove og slappe av mens det er bråk rundt (vi har to barn, så det er en del lyd her til stadighet 😉 ), i tillegg til at de er forberedt på de fleste lyder.
2. Vi spiller fyrverkeri på dvd, så de får både lyd og bilde. Vi begynner lavt, og øker volumet etter hvert.
3. Vi tar dem med på turer rundt i skogen rundt huset, og på stallen, når været tillater det og de er store nok. Slik får de oppleve nye steder, nye lukter og nye ting – dette er med på å utvikle hjernen! Nye erfaringer er det som gir hjernen stimuli, det hjelper ikke med mange spennende leker i valpekassa om det er de samme hele tiden.
4. De blir håndtert, stilt opp for fotografering, klippet klør og sinussjekket – slik at de er vant til å bli holdt (fast), og skjønner at selv om noe er ubehagelig eller ukomfortabelt er det ikke verdens undergang allikevel 😉 Og så får man trøst og melk av mamma, eller litt mat samtidig /etterpå.
5. Vi lar moren gå sammen med valpene selv når hun er veldig lei ammingen og helst vil ligge for seg selv. Dette er fordi det er den aller viktigste læringen valpen kan få – å lære «ordet nei» fra den tryggeste de kjenner. Moren er en de har utelukkende positive minner om, som de har sterke bånd med og som de vil tåle MYE bedre å få kjeft av enn om det skulle vært en fremmed hund. Når valpene maser om å die og forsøker å få seg en melkeskvett i tide og utide, og hun bråsnur seg og brøler til dem samtidig som hun holder dem over hodet med munnen, blir de naturlig nok veldig redde. Dette er noe de aldri har opplevd før, og det er en skremmende opplevelse. Men så fort de piper, slipper hun og slikker dem litt vennlig, som hun jo pleier, og så er alt bra igjen. Noen sekunder, før de forsøker igjen 😉 Denne læringen er livsviktig, og forbereder dem på de beskjedene de kommer til å få av eldre hunder som ikke ønsker valpemas, og gjør at de har svaret inne – pipe og legge seg på rygg og blotte buken. En tispe MÅ bli lei ammemas for å lære valpene dette, om vi mennesker legger ting til rette for at hun skal slippe så får valpene bare høre gode ord all den tid de er sammen med henne. Om man fjerner moren, eller setter på henne en fysisk hindring over pattene for å avvenne valpene vil de berøves denne viktige læringen og kanskje er det en fremmed sint hund som gir valpen dens første sinte beskjed. Da er det ikke sikkert den verken vet hva den skal gjøre eller at den kommer over det på en god måte!
6. De får også hilse på en mengde andre hunder, hvor alle er snille, nokså tålmodige og har godt språk med valper. De viderefører det moren har startet med å lære dem nei, og gir tydelig beskjed dersom valpene blir for voldsomme eller påtrengende. Slik lærer valpene å omgås andre hunder enn moren, og de lærer å prate med dem, leke med dem og forstå når nok er nok – uten å tro at verden går under fordi noen er sinte på dem!
7. Vi er så heldige at vi har en veldig snill katt, og en veldig snill hest. De er faktisk begge hvite med blå øyne, kanskje det ikke er en tilfeldighet?! Disse to gir alle valper fra oss verdifull læring om andre arters lukt, språk og atferd. Katten synes mest sannsynlig det er nokså artig med hunder, og tolerer veldig mye fra valpene, og når de går fra vennligsinnet (om enn veldig voldsom) hilsing til mer herjing, så gir han dem en tydelig, men ufarlig, beskjed. Hesten står stille og lar valpene snuse og sjekke rundt beina hennes, de kan til og med hoppe etter både halen og hodet hennes uten at hun blir redd eller sint. Hun bare løfter hodet ❤

Alt dette, og helt sikkert flere ting jeg har glemt, gjør at valper herfra får med seg en veldig solid pakket koffert med verktøy (og god genetikk, for ikke å glemme det 😉 ) som gjør at de kan klare seg veldig godt i de fleste situasjoner. Det er opp til de nye eierene å forvalte det på rett måte, da får de en hund som møter verden med positiv holdning og som vet hvordan den skal takle eventuelle ubehagelige eller skremmende opplevelser. Den vet jo hjemmefra at det går over, og at det går bra!

 

Vi har rhodesian ridgeback valper! :)

Hunting Prides Nyangakull ble født lørdag 23. juli 2016, og det var 4 hannvalper og 4 tispevalper i BB’s mage 😄 Alle med korrekte ridger, til tross for at BB er heterozygot for ridge (Rr) og vi har ikke funnet noen feil så langt (ingen knekkhaler og ingen sinus). Noen med lite hvitt og noen med mer hvitt og veldig mange ulike fargenyanser, noe vi liker da det tyder på stor variasjon i genmaterialet!

Tispene

 

Hannene

 

BB er en superflink mor, rolig og trygg (hun har jo vært en super «storesøster» for både ett og to kull tidligere, og vist at hun har instinktene i orden!). Vi gleder oss enormt til å se disse vokse opp, foreldrene er jo to av våre absolutte favoritter både mentalt og eksteriørt, og disse valpene bør ha alle forutsetninger for å bli både vakre, sunne og med gode bruksegenskaper til hva man måtte ønske.

Far Dume er fra vårt absolutte favorittkull med rhodesian ridgeback noensinne – Dodorikullet – der det har vært hunder med så store personligheter at de kan fylle en hel bok hver. Trygge, sindige, smarte, avbalanserte, ufattelig barnevennlige og språksterke hunder. Dume var superfin med hunder av alle kjønn, aldre og raser, og uendelig trygg på seg selv.

Dhamira og Dume med Dhamiras valper Etosha Etana og Enzi ❤

 

BB er jo godkjent besøkshund gjennom Røde Kors og Antrozoologisenteret, og har gjennomgått mentaltest som et ledd i godkjenningen, samt en mentalbeskrivelse. Hun fikk supert omdømme ved begge anledninger, og blir beskrevet som en sosial tispe som er underdanig og myk i forhold til mennesker, med ekstremt raske avreaksjoner og stort mot og nysgjerrighet. Rett og slett en herlig rhodesian ridgeback!

Bildene over er fra besøkshundkurset, der BB lærer å ligge rolig i en seng med en person. Ingen sak det, sier BB som elsker kos 😅

Presentasjon våre hunder -Aisha

Aisha ble født i mitt aller første ridgebackkull i 2004, som en av fire tisper og 7 hannhunder etter min absolutte favoritt hannhund noen sinne – Rex Ventors Akeron. Akeron var en hund som hadde alt jeg hadde lett etter i en hannhund til min Tamio; et ekstraordinært gemytt, moderat størrelse, han hadde hatt to kull der valpene ble friske og sunne og han var den flotteste rhodesian ridgeback jeg noen sinne hadde sett ❤

Når valpene ble født var det straks noen som skilte seg ut, de to leverfargede valpene, en hann og en tispe. Men hjertet mitt festet seg ved Aisha, etter som hun vokste opp og var en hund helt etter mitt hjerte! Livlig, aktiv, morsom, modig og utrolig søt 🙂

Det endte jo med at jeg beholdt Aisha hjemme, og beholdt en liten bit av hver av de to leverfargete  – ikke en dum avgjørelse viste det seg senere 😉

Aisha utviklet seg til den hunden omtrent som jeg hadde sett som valp, en virkelig morsom og livlig hund, med veldig avbalanserte reaksjoner. Hun livet opp gamlemors og mitt noe sedate liv og tilførte en hel masse latter og glede. En nokså enkel hund å oppdra, sammenliknet med den andre ridgebacken jeg hadde erfaring med (i retrospekt vet jeg at Aisha var nokså enkel sammenliknet med veldig mange 😉 ). Hun var meget trygg på seg selv, men gikk litt i skjørtene på sin meget trygge og modige mor, så hun ble litt mindre moden enn hun ville blitt om hun ikke hadde vokst opp med sin mor – noe vi så når hun flyttet «for seg selv» og da ble flokkleder og langt mer ansvarsbevisst og voksen.

På mentaltesten hun gikk kunne vi se en meget uredd, modig og nysgjerrig hund som  hadde fått det beste fra sine foreldre, en virkelig kanon ridgeback. Når tiden kom for å planlegge valper etter henne hadde jeg hatt en hannhund i tankene ganske lenge, en hannhund som hadde gitt veldig flotte valper i tidligere kull og som hadde en utstråling og en selvsikkerhet som virkelig tiltrakk meg. Han var stor, men siden Aisha og hans kullsøsken ble små så var jo håpet at det skulle bli middelstore hunder. Det var virkelig en match made in heaven – kombinasjonen HP Amboseli Aisha og Masithelas Famous Akinzo by Woody ga meg mitt favorittkull noen sinne – med søsknene Dodori Dhamira, Donjuan og Dume ❤ ❤ ❤ Og nå kommer Dume til å ha et kull med BB, en hund som likner og minner mye om Aisha i sinn og skinn – jeg gleder meg enormt til å se hva denne kombinasjonen kan skape!

Hvordan skal vi klare å avle friske hunderaser i fremtiden?

Antallet sykdommer og antallet syke hunder i alle raser øker med alarmerende takt. For Doberman er det estimert at innen 2039 vil ALLE Dobermenn lide av DCM – dilatert kardiomyopati, eller forstørret hjerte. Nå er det i følge denne studien nesten 60% av alle Europeiske dobermenn med sykdommen. I tillegg lider rasen i følge Orthopedic Foundation for Animals av von Willebrands blødersykdom, med over 50% syke eller bærere, samt at nesten 5% har thyroidproblemer, nesten 2% har øyesykdommer og 6,5% har hoftedysplasi. I tillegg kommer en gruppe lidelser som gir problemer med balansen og muskel- og nervesvinn i bakparten, kalt wobbler syndrom. Estimater ligger mellom 5-8% av affekterte hunder i rasen. Doberman er ikke noen unik rase i så måte – dalmatiner har 12% affekterte hunder ved Baer hørselstest, 12% med thyroidproblemer og over 90% (!!) har ett eller to gen som gir urinstein. Wobbler forekommer også hos dalmatiner. Begge disse rasene er i tillegg utsatt for en eller flere «fargefeil» som er diskvalifiserende for avl og utstilling, dilusjon til blå farge hos Doberman,dilusjon til gul/orange hos Dalmatiner, samt patch (sorte flekker synlig ved fødsel) . For dalmatiner i Norge er det estimert at det er ca 8% født med patch hvert år, samt 3% blåøyde. Når antall valper med patch går ned, går antall døve valper opp, da det er redusert forekomst av døvhet hos valper med patch.

Hvordan skal vi oppdrettere klare å avle friskere hunderaser når så mange i hver rase bærer på gener som gir sykdom enten i enkel eller dobbelt oppsett?

Sannheten er at det klarer vi ikke. Med mindre alle verdens hundeeiere klarer å få i stand et felles, globalt registreringssystem med direkte logging av veterinære og genetiske diagnoser, vil rasene fortsette å øke både i antallet syke hunder og i antall sykdommer pr rase.

Det er nemlig dere «vanlige» hundeeiere som må gjøre denne jobben – oppdrettere verken vil eller tør.

Noen oppdrettere prøver så godt de kan, men finner det veldig vanskelig å få ærlige svar om sykdommer når de undersøker potensielle parringspartnere til sine hunder. De fleste oppdrettere tenker som så at om de skulle være 100% ærlige og gå offentlig ut om absolutt alle diagnoser som finnes i sine linjer, så vil ingen lenger kjøpe valper av dem. Og da faller jo grunnlaget for å ha valpekull bort for de fleste. Noen er drevet av økonomi, andre er drevet av ønsket om å lage «den perfekte hunden», enten til seg selv eller til andre, som reklame for senere valpekull. Ingen kan sitte igjen med hele kull.

Derfor holder de fleste oppdrettere ganske stille om sykdommer og lidelser hos de hundene de avler på, søsken og familie. Kanskje de forteller om noe, og så utelater noe annet.

Men valpekjøperene VET jo hva som er galt med hundene de har. Og mange kjøper valper som utvikler arvelige, genetiske sykdommer.

(Det er selvsagt mange hunder som utvikler sykdommer som ikke er arvelige også, men med det vi vet om genetikk i dag vet vi jo at brorparten av alle sykdommer har en eller annen genetisk predisposisjon, enten det er en enkel, direkte nedarving, eller en multigenetisk bakgrunn med flere modifiserende gener som påvirker sykdomsutfallet. Noen gener er kjent for oss, andre ikke pr dags dato).

Veldig mange av de som har kjøpt en hund som blir syk, melder ifra til oppdretteren sin. Altfor mange er de tilfellene der jeg hører at noen har mistet kontakten med oppdretteren etter slike tilbakemeldinger, og hvor oppdretteren benekter all kjennskap til både sykdom og tilbakemelding ved senere spørsmål fra andre.

Hvis alle hundeeiere som får syke hunder, hadde gått sammen til et felles opprop om et innmeldingssystem fra veterinærer til et offentlig identitetsregister (som helst bør være globalt, fordi de fleste raser driver nokså storstilt genshopping over landegrensene i dagens samfunn), så ville de ganske enkelt løse dette problemet.

Den finske kennelklubben er på god vei med sitt Koiranet. Der innmeldes mange av dødsårsakene under enkelte samlediagnoser, som jo er en bit på vei. Om man går inn og ser at fire kullsøsken er døde av årsaker relatert til hud, eller epilepsi, så kan man jo kanskje trekke slutninger om at det er noe genetisk i dette kullet. Om det finnes en gentest for sykdommen kan man jo da be den utkårede om å ta en slik test (det sikreste er å be eieren hans selvsagt, hannhunder er i hvert fall ikke til å stole på! 😉 ), for å se om denne allikevel kan benyttes i avl, til tross for syke søsken. Om det ikke finnes får man heller vurdere en annen hund.

På Koiranet kan man velge svensk, engelsk eller finsk språk, man kan gå inn på helsestatistikk for hver rase og se på dødsårsak, statistikker per lidelse, årstall, registreringstall mm. En veldig god start!! De registrerer og offentliggjør også en hel mengde flere sykdommer enn den norske eller den svenske kennelklubben gjør, blant andre hjertesykdommer, over dobbelt så mange leddlidelser (Norske kennelklubben registrerer HD og AD, finske kennelklubben registrerer og offentliggjør statistikk på spondylose, lumbosacral transitional vertebra og vertebral anomali på de raser som ønsker det, i tillegg til kneledd, hjertelidelser mm. Det er dog kritisk viktig at det er tvungen innrapportering, slik at dersom man kommer til veterinæren med en hund som lider av for eksempel allergi, og veterinæren konstaterer dette, at hundeieren ikke kan unnta seg registrering av sykdommen.

Skal hunden behandles, skal årsak registreres. Punktum.

Det er også viktig at det er veterinær som registrerer det inn, etter chipidentifisering. Ellers finnes det for mange smutthull, og for mange muligheter for juks. I tillegg er det slik at om man legger rapporteringen til hundeeieren selv, vil man få altfor mange feilaktige diagnoser. Det går ikke an å forske på bakgrunnen for en sykdom dersom det er for stor andel feilregistrerte hunder med denne sykdommen. Det blir også veldig vanskelig for oppdrettere å finne frem til hunder som er friske fra spesifikke sykdommer selv, og som har friske søsken. Det blir litt som å forsøke å finne ut hvilken bilfarge som er mest kjøpt i Norge og så driver fire bilforretninger og registrerer grå som blå og beige som grå.

I tillegg til at det er kritisk med en database der man kan se sykdomsstatistikk og helseinformasjon for rase og individ, samt slektskapsinfo (grunnen til at en slik database må være global er jo for å kunne beregne korrekt innavl i raser og kombinasjoner på tvers av landegrenser), er det like kritisk at det kommer nye regler for avl av hund, på generell, nasjonal plattform, basert på dyrevernmessige hensyn i avlen.

Det innebærer at for å kunne avle friskere dyr og samtidig bevare nok avlsdyr for å kunne ha en bærekraftig avl kan det ikke legges begrensninger på farge, avtegn eller kosmetiske aspekter ved hunderaser for å verken få dem registrert i stambok eller godkjent til bruk i avl.

Avl og utstilling MÅ separeres!

Så kan de som vil avle friske, sunne og mentalt stabile hunder for agility, som familiehund eller til hvilken som helst arbeidsoppgave, med flekker og farger som ikke er helt sånn en utstillingsdommer vil ha dem, gjøre det, mens de som ønsker å lage verdens vakreste hund kan fortsette å avle på bare de som har prikkene rett plassert.

Rhodesian Ridgeback valper ventes juli 2016!

BB, 49 dager drektig med Hunting Prides Nyangakull!

 

Vi har nå fått vår beste BB hjem, det er 14 dager ca til hun nedkommer med Hunting Prides 14. kull med Rhodesian Ridgeback valper! Det er hele 12,5 år siden vårt første kull rhodesian ridgeback så dagens lys, og i løpet av disse årene har vi hatt gleden av å se så mange herlige ridgebacker berike sine nye familiers liv. De aller fleste har vært veldig nære vårt avlsmål om friske, uredde, stabile, barnevennlige og trygge familiehunder, så vi føler at vi har lykkes i vårt avlsarbeide! I år er et spesielt år, vi får i tillegg vårt første kull med korthåret vorstehhund. Det er også et kull avlet med gemytt og mentalitet i fokus, samtidig som vi regner med at det blir friske, sunne hunder med god helse og meget gode bruks- og jaktegenskaper. Men en jakthund er en familiehund veldig store deler av året, med de krav de fleste familier har til en rolig, trygg, barnevennlig hund så har vi satt det i høysetet. Det morsomme er jo at begge mødrene er godkjente besøkshunder gjennom Røde Kors og Antrozoologisenteret – de fikk sine diplomer og godkjenning samme dag 🙂

Vi gleder oss kjempemye til våre kommende valpekull, nå først kommer antakelig  rhodesian ridgeback valpene. Pappaen til dette kullet er bror av den enestående barnevennlige, kloke Dhamira – en hund som det bare var en på millionen av når det gjelder gemytt og personlighet og som vi savner hver dag. Det gjør dette kullet veldig, veldig spesielt for oss!

BB har inntatt en ganske flodhestliknende kroppsform, en hund som normalt er både slank, elegant og smidig er nå forvandlet til en rullende, treg, lett tønneformet ridgeback 😉 Men hun er i veldig god form, og like blid og lykkelig som hun alltid har vært – hun er bare litt mindre energisk 😂 Vi kjenner valpene beveger seg og turner rundt der inne, nå er det ikke lenge til de kommer ut!

Hvorfor er tidlig håndtering av valper riktig og viktig?

Det er en utstrakt misforståelse blant mange i hundemiljøet at man skal forstyrre mor og valper så lite som mulig de første ukene, og så drive med sosialisering og miljøtrening etter fylte tre uker. (Sosialisering og miljøtrening er to ulike ting. Der miljøtrening er en tilvenning til ulike mulige skremmende objekter eller situasjoner, er sosialisering valpens tilknytting og sosiale bånd til andre individer, eller arter).

En valp kan være godt tilknyttet andre hunder og ikke ha noe problemer med å møte fremmede hunder og knytte sosiale bånd med dem, mens den samme hunden kan ha problemer med å knytte bånd med mennesker. Da er det som regel grunnet mangel på menneskelig kontakt i den kritiske perioden av valpestadiet.

Dette innebærer ikke at valpene behøver utstrakt kontakt med en hel masse fremmede mennesker daglig gjennom hele perioden, eller at den ikke kan knytte sosiale bånd med sin nye eier dersom den ikke møter denne før for eksempel 12 ukers alder.

Det den kritiske fasen innebærer er at dersom valper vokser opp uten menneskelig kontakt overhodet vil den ikke senere være i stand til å knytte sosiale bånd med mennesker (Scott and Fuller – Genetics and the Social Behaviour of the Dog, side 105 ).

Det er ikke mye kontakt som skal til, og heller ikke veldig langvarig, før dette er reversert (Scott and Fuller – Genetics and the Social Behaviour of the Dog, side 122-129 ).

Lengden og mengden kontakt som er nødvendig for at valpene skal ha et åpent sinn mot tilknytning til fremmede mennesker senere, er ulikt ved ulike aldre. Dette indikerer at det finnes en kritisk fase og at denne fasen har et størst åpent vindu ved en gitt alder (3-5 uker er antydet som den viktigste alder, og over 14 uker var det ikke mulig å få valper som var vokst opp uten menneskelig kontakt til å akseptere dette. Men merk at de var vokst opp helt uten menneskelig kontakt – det er ikke sånn at valper oppvokst i vanlige hjem som har fylt 14 uker ikke kan knytte seg til fremmede mennesker de aldri har møtt!)

Vi begynner helt fra fødsel med å gi valpene menneskelig kontakt.

Dette gjør vi gjennom å daglig håndtere valpene, løfte, holde og stryke dem, veie dem, og andre rutinemessige check-ups. Ikke for at de skal bli vant til og sosialisert med mennesker, det vinduet starter ikke før ved ca tre uker. Men fordi det at vi håndterer dem fører til en kjedereaksjon av aktiviteter som er bra for valpen.

Studier på andre arter, spesielt på mus og rotter, viser at når ungene blir fjernet fra moren, håndtert av mennesker og så lagt tilbake til moren, vasker og steller mødrene dem ekstra mye etterpå, sammenliknet med kullsøsknene. Disse ungene gjør det mye bedre ved senere frykt- og stressbaserte tester enn de ungene som ikke har blitt håndtert. En helt ny svensk studie av Foyer et al (Nature, 2016), viser at valper som vokste opp med mødre som vasket dem ofte scoret bedre på sosiale aspekter i en mentaltest ved 15-18 mnd alder enn hunder som vokste opp med mødre som viste lavere frekvens på mor-barn interaksjoner.

Scott og Fuller nevner også dette i sin bok. En av de som blir kildehenvist der er Seymour Levine, som fant at en gruppe rotteunger som ble tatt fra moren og gitt milde elektrosjokk og så plassert tilbake til moren faktisk ikke bare taklet stressende situasjoner bedre som voksne, men også var mindre utsatt for autoimmune sykdommer og levde lengre! Mens de vokste opp åpnet de øynene tidligere, hadde raskere motoriske ferdigheter og hadde bedre vektøkning. Han testet senere å bare ta de ut og så legge dem tilbake, og så at det hadde samme effekt på stressmestringen (det står ikke om det også gjelder de andre parameterne).

Frances Champagne og Michael Meaney har begge gjort mange viktige studier på morsatferd hos rotter og mus, og de har funnet at ikke bare er det viktige forskjeller mellom læringsevne, stressmestring og morsegenskaper hos grupper som har blitt håndtert og som ikke har blitt håndtert, men også at effekten kan videreføres over generasjoner!

De fant også at tid brukt hos avkommene ikke varierte mellom høy- og lavlinjedyr, men at det var store variasjoner i tiden brukt på stell (målt som direkte kontakter med nese, vasking, dytting og diing), slik at mødre fra lavlinjer bare var tilstede, mens høylinjedyrene også gjorde en jobb mens de lå der.

Da frekvensen av stell naturlig nok går ned med alderen til avkommene (den er høyest den første uka), er det viktig at håndteringen som øker stellefrekvensen gjøres helt fra fødsel. Etter tre uker vil valpene også i seg selv ha effekt av håndteringen i forhold til den sosiale tilknytningen til mennesker, men før det vil både avkom og mor ha effekt av håndteringen i forhold til økt kontakt seg imellom og økt stellefrekvens, noe som holder seg stabilt gjennom hele valpestadiet 🙂 Den økte stellefrekvensen endrer altså både genuttrykk, fysiologiske parametere og atferd hos avkom (av begge kjønn)!

Presentasjon våre hunder – Tamio

Tamio, eller Hasselsnårets Norma Jeane Baker, var min første rhodesian ridgeback.

Jeg har vært hundegal hele mitt liv, og passet hunder for alle kjente, både naboer og familie måtte låne bort hunder nå og da 😉 Jeg hadde boxere, labradorer, vorsteh/labrador krysning, amstaff, dalmatiner og bearded collie som trofaste bekjentskaper, og visste lite om hva slags hund jeg selv skulle ha, annet enn hva den skulle hete.

Mitt første møte med en ridgeback står like klart for meg den dag i dag, ennå det har passert 20 år siden (herregud, når skjedde det?!). Det var da jeg visste.

Da jeg var 14 år jobbet jeg en sommer på Tusenfryd, der jeg leide hester og ponnier rundt på runderidningen som var de første årene etter cowboylandsbyens oppstart (jeg har vært hestegal like lenge som jeg har vært hundegal – tror det er et virus?!). De som skulle passe på oss fjortisene bodde sammen med oss på en hytte rett ovenfor parken, og de hadde med seg den ene ridgebacken til foreldrene hans den andre uka jeg var der. Jeg, som alltid drasset rundt på andres hunder, spurte lykkelig om jeg kunne få klappe henne, og det fikk jeg. Hun kikket ikke opp engang, der hun lå utstrakt i solen. Det hadde jeg aldri opplevd før. Hunder likte da å få kos?! Så, utpå  kvelden, ga jeg henne mat. Hun spiste med ro og verdighet, og snudde og gikk når hun var ferdig. Hva? Labradorer og boxere lar seg alltid kjøpe med mat? Dagen etter gikk jeg tur med henne, i bånd, da både jeg og de som hadde henne med skjønte at hun antakelig ikke hørte videre på meg 😉 Vi gikk på tur hver dag, hun var høflig og rolig, og når vi kom tilbake gikk hun og la seg.

Jeg var solgt.

En hund som elsket sine eiere, som var tolerant og rolig og høflig men som ikke kunne kjøpes med verken kos, mat eller aktivitet, en stor, muskuløs og korthåret hund (jeg er ikke videre glad i pelsstell…), det var min drømmehund!!

Jeg har dessverre ikke noe bilde av henne, men hennes navn var Savanne’s Sinta, og hun var fantastisk.

Realist som jeg er skjønte jeg jo fort at jeg ikke kom til å få innvilget min egen hund på mange år, så jeg måtte vente i seks år før sjansen kom. Når jeg skulle flytte til Ås for å studere på NMBU begynte jeg å lete etter ridgeback valper. Det var ikke veldig mange kullene å velge mellom i Norge på den tiden, men litt flere i Sverige. Jeg hadde sett på et kull i Sverige, men der var dessverre alle tispene lovet bort. Så sto jeg på venteliste på tre kull i Norge, det ene var det få valper i som ble tatt med keisersnitt og mor var ikke så interessert i de små, i det andre ingen korrekte tisper, den tredje tispa var forsinket med løpetid. Jeg ville gjerne ha hele sommeren på meg før jeg skulle flytte på hybel med valpen, så mer og mer motløs ble jeg når tiden gikk og gikk uten at tispe nummer tre fikk løpetid. Så ringte oppdretteren fra Sverige. Hun hadde fått noen avbestillinger, og jeg kunne velge mellom flere tisper! Lykken var stor 😀

Tamio til venstre, ca fire uker gammel ❤

 

Det ble Tamio, og jeg har aldri angret på det! Eller – jeg angret faktisk allerede etter snaue to uker.. Jeg, som hadde forberedt meg SÅ godt, lest alt jeg kom over angående rasen, hund generelt og hundeoppdragelse, jeg hadde nylig vært sterkt delaktig i oppdragelsen til den ett år eldre storpuddelen i familien, og vært på utallige ridgebactreff og andre sammenkomster. Jeg fikk overhodet ikke kontakt med valpen. Jeg kunne ha sirkus bak henne, lokke, lure og bestikke, men om hun ville undersøke noe var jeg som luft. 10 uker gammel spilte det ingen rolle for henne om jeg løp motsatt vei, eller gjemte meg for henne. Hun fikset og sjekket ting selv. Jeg skjønte ingenting, for jeg gjorde jo alt rett, og hunden responderte bare IKKE.

Etter tre uker snudde det. Da hadde Tamio brukt de tre ukene på å se meg an, hun hadde blitt kjent med meg om min væremåte, og hun hadde godkjent meg. Før det var jeg bare en i mengden, omtrent like uunnværlig som luft, men ikke verdt mer enn å oppholde seg i samme rom som 😂

Jeg gjorde alle nybegynnerfeilene med Tamio, de fleste lot seg rette opp igjen. Jeg kalte henne bare inn når det kom folk og hunder imot, så etter kort tid begynte hun å snu seg vekk fra meg når jeg ropte for å sjekke hvem som kom. Jeg var sint når hun kom tilbake når sto og stjal kraftfôr i låven og ikke hadde hørt på meg når jeg ropte, istedenfor å gå og hente henne og være sint der, og så ta henne med tilbake dit jeg ropte. Jeg trodde hun var nervøs (som puddelen) når hun bjeffet på folk. Og jeg lot henne få altfor mange vellykkede counter surfs, iom at vi bodde i kollektiv var det vanskelig å få alle til å rydde all mat, alltid.

Men jeg elsket henne, og etter hvert gikk hennes veldig lunkne førsteinntrykk av meg over til gjensidig tillitsforhold, der hun var var jeg, og hun var med meg overalt hvor jeg dro. Hun var så trygg på seg selv og hadde så mye selvsikkerhet at hun stolte blindt på det beste i folk, samtidig leste hun både dem og andre hunder på en brøkdel av et sekund, så hun visste også alt om dem hun møtte før noen andre.

En kanon tispe på alle måter mentalt, helsemessig og avlsmessig. Det var jo aldri noen plan at jeg skulle ha noe annet enn en familiehund, men etter at hun hadde vært med på mentalbeskrivelse med Bjørn Erik Frigaard og fått så rosende omdømme og klar beskjed om at denne hunden måtte jeg forvalte rett, begynte tanken å slå rot. Hun fikk tre kull med tre ulike hannhunder, avkommene ble like ulike som hannene var. Amboseli-kullet ble små, modige og uredde, omtrent som sin far Rex Ventors Akeron 😉 Bwindi-kullet ble store, snille og rolige, som sin far, Masithelas Einherjer Fåvne. Chyulu-kullet ble midelstore, følsomme og sjarmerende, som sin far Rex Ventors Hero to Evergrace. Gjennom sine døtre Hunting Prides Amboseli Aisha og Aziza, og sin sønn Anansi lever Tamio og hennes arv videre, hvilket gleder meg stort. Jeg har hennes barnebarn Lengo og Lazima her hjemme, og Lazima ser ut som Tamio mens Lengo prater som Tamio. Akkurat samme brummelyden når han ikke har sett meg på fem minutter mens jeg satte på en klesvask, eller han håper jeg ikke lenger er sinna fordi han stjal bamsen til yngstedatteren 😉