Hvorfor utstilling ikke virker som et avlsverktøy, og hva det har gjort med raser som engelsk bulldog..

Utstillinger, fesjå, show, skjønnhetskonkurranser, kall det hva du vil. Det har vært tilstede i hundeverden omtrent like lenge som vi har hatt begrepet raser og lukkede stambøker. Før dette fantes bare hundeTYPER, dvs ulike jakthunder eller vakthunder for det meste. Noen hunder var forbeholdt de rike, andre var «fattigmannshundene». De varierte ganske mye i utseende, både med farger, størrelse, pelsstruktur og kroppsfasong innen en type. Type var da bruksområde, som feks fuglehund, gjeterhund eller revehund. Siden det ikke fantes internett, og all reisevirksomhet tok veldig lang tid, var det vanlig praksis å benytte en hund i nærheten når man skulle ha valper etter hunden sin fordi den begynte å bli gammel og man trengte en ny. Og da var det jo sånn at skulle man ha en gjeterhund, så brukte man den beste gjeterhunden i distriktet, det var ikke like viktig hvordan den så ut som at valpene kom til å fungere til gjeting av gårdens sauer. Det var livsviktig den gang.

Men så begynte folk å ville ha et spesielt utseende på sine hunder, de skulle kanskje bare ha en hund til selskap og fornøyelse, og ikke til jakt (da snakker vi om de som hadde råd til å fôre på en hund som ikke skulle brukes til noe, og dem ble det fler og fler av). De begynte å skrive ned hvordan hundene skulle se ut, lagde navn på de ulike typene, som senere ble raser, og luket ut trekk som de ikke ville ha med. For en Rhodesian Ridgeback, som begynte som en blanding mellom europeiske hunder av ymse slag som var tatt med til Afrika og ikke klarte seg i klimaet der og med de lokale parasittene og sykdommene, endte det med en god gatemiks iblandet lokal hottentotthund, der den blant annet fikk med ridgen. Men iom at det lå både korthårede og langhårede, ensfargede og flekkete, brindlete og black and tan fargede hunder i blandingen, kunne avkommene få ganske ulikt utseende selv innen et og samme kull. Dermed begynte seleksjonen for å få en rase, der hundene skulle være lysebrune, korthårede og med ridge på ryggen.

Så kom utstillingene, der man viste frem hundene sine. I begynnelsen antakelig mye for å finne avlspartnere til sin hund, her samlet folk seg fra ganske lange avstander, og man kunne finne hunder man ellers ikke ville visst om. Og konkurranser har vært i menneskets natur alltid antakelig.

Nå er det jo sånn, at for å kåre en vinner på en hundeutstilling, så må det finnes en dommer. Dommere er mennesker. Mennesker liker vakre ting. Smaken er som baken, så der noen liker noe, liker andre noe annet. Og på utstilling konkurrerer hundene i aldersklasser, slik at hunder av samme kjønn og alder møter i ringen samtidig. Da vil dommeren helt ubevisst begynne å sammenlikne hundene med hverandre umiddelbart. Og se hvem hen liker best. Og da er det ikke med tanke på avl lenger, da er det med tanke på utseendet, helt løsrevet fra om det skulle være gunstig for hunden eller ikke. Det er da det går galt for hundene våre.

For den engelske bulldoggen har dette gått mer galt enn for veldig mange andre raser. En hund som begynte som en noe kortbent, kraftig bygget hund med kortere snute, fordi den skulle drive okser (bull dog), mulig også i kampsituasjon. Så, når dommere skulle premiere den de likte best, og det var ble den stadig mer kortbeint, mindre, og snuten kortere og kortere, fordi det er vinnerne som får flest avkom. Slik fortsatte avlen mot det ekstreme, til det resultatet vi har i dag, der majoriteten har problemer med dagligdags aktivitet, og med å få nok luft. Fordi noen synes det er vakkert.

Hvordan skal vi klare å snu denne trenden, og hvordan skal vi klare å kunne ha med eksteriøret i et avlsmål uten å bruke utstilling som arenaen for avlskriteriene?

Det svarer jeg på i den kommende bloggen om den objektive eksteriørbeskrivelsen som et ledd i avlsarbeidet.