Jeg har flere ganger fått høre «Det er ikke rart at valper fra deg har godt gemytt – de får jo så mye miljøtrening og blir sosialisert så godt. Men da er det jo ikke lett å finne ut om det er genetisk, det kan jo være på grunn av miljøet».
Jo – det er lett å finne ut 😉
Før jeg tar en valpetest på dem, ved litt under 6 ukers alder, er det ikke mye de får være med på. De er litt ute, går på tur i skogen om sommeren, og nå på vinteren går vi litt opp og ned på veien. Men det er ikke før etter valpetesten, der jeg vil ha dem så «rå» som mulig for nettopp å kunne se hva de bærer med seg genetisk, at de får være med rundt på miljøtrening og store utflukter. På valpetesten ser jeg på reaksjonene deres en og en i et nytt rom, hvordan de reagerer på lyd/skrammel, om de er sosiale og interessert i meg og en gjenstand og vil leke, hva de synes om en gående og bjeffende lekehund omtrent på deres størrelse, og ellers hvordan de oppfører seg i rommet. Dette vurderer jeg i sammenheng med det jeg har sett i valpekassa/valpegården, og det jeg har sett av dem ute, for å kunne finne rett valp til rett hjem utfra ønsker og forutsetninger og bruksområde. Det er ganske mye jeg kan se allerede da, og det meste stemmer ganske godt med voksen atferd 🙂
I tillegg har jeg jo selektert foreldredyr utfra mentale egenskaper, og som regel er det hunder som har mentaltestede slektninger i mange generasjoner bakover, ofte hele kull (i Sverige har dette vært normen i mange år). Da vet jeg veldig mye om hva jeg kan forvente å få av gemytt i et valpekull! Jeg velger alltid ut to avlshunder på bakgrunn av hva de kan tilføre i en kombinasjon i forhold til det mentale, og kompromisser aldri på ting jeg ikke ønsker å ha inn av arvelige svakheter mentalt.
Derfor kan jeg vite at veldig mye av det gode gemyttet blant hunder av mitt oppdrett er arvelig, og miljøtreningen og sosialiseringen er bare en ekstra forsikring for å ha gitt valpene så god bagasje med som mulig. Det betyr at skulle de oppleve uheldige ting som kunne gitt dem livslange negative minner, så kan det hende at det går bra allikevel, på grunn av tidlig desensitivitering på for eksempel fyrverkerilyd. Man kan godt klare å lage en hund redd for fyrverkeri, selv om den i utgangspunktet, og genetisk, ikke er noen skuddredd/lydfølsom hund. Men om man har en valp som er godt desensitivitert på lydene fra den var liten, kan det hende at en dårlig opplevelse ikke vil gi noen varige mèn. Sjansen er i hvert fall større!
(Man skal uansett ikke ta med en ung hund ut for å være med på rakettoppskyting på nyttårsaften, den har det best inne 🙂 )
Hunting Pride 