Passering av andre hunder i bånd

passering

Her har jeg akkurat passert en voldsomt  utagerende newfoundlandsblanding, på joggetur med en hannhund og hans fire tisper, hvorav en med løpetid og to på vei til å få det 🙂 Alle med slakt bånd.

 

Det å passere andre hunder når hunden går i bånd er vel det jeg får mest spørsmål om hvordan man trener inn. Problemet er som regel at jeg får spørsmålet ETTER at det har dukket opp problemer i passeringene, ikke på forhånd 😉 Det er jo et komplekst problem, men stort sett bunner utagering i bånd i en usikkerhet hos mennesket som holder i båndet, i flokkstrukturen hjemme og ute, kombinert med vaktinstinkt hos hunden. Og merk at jeg fra nå av snakker om ridgebacker, for hos denne rasen vil kombinasjonen av selvstendighet, det at de er avlet for å leve i ganske store flokker, og vaktinstinktet, gjøre at det er andre årsaker som ofte ligger bak, enn hos raser uten vaktinstinkt og uten disse spesielle karaktertrekkene. Men for mange andre raser vil det være samme årsaker og det kan da løses med samme teknikker.

Det å passere andre hunder er en utfordring for veldig mange hunder, men for ridgebacker er det ofte nysgjerrigheten og selvstendigheten som gjør at de blir vanskelige å ta med forbi andre hunder allerede som valper og unghunder. De kan hoppe, hyle og bære seg for å få hilse på den møtende hunden. Ofte er manglende respekt for det å gå pent i bånd også en stor del av problemet. For veldig mange går det fint å enten leve med dette eller løse det. Men for en del, særlig eiere av hannhunder, blir det et større og større problem med alderen. Mye av det skyldes hormoner, at hannhundene når de når en viss alder ikke lenger er søte små valper, men hormonsprengte unghunder. Og det er her samarbeidet og tilliten mellom hund og fører gjerne får sprekker.

Noen har problemer med å stole på at to hannhunder ikke kommer til å slåss i møtesiutasjoner. Derfor stoler de hverken på sin egen hund eller den møtende, og begynner å signalisere sine spenninger på et tidlig stadium. Dersom eieren kaver seg opp når det kommer en annen hund og begynner å mase og stramme inn båndet, så tror hunden at det er personen som holder båndet som er redd for den andre hunden. Og da blir det utagering hos en rase som vil beskytte sin eier og passe på flokken. Dersom flokkstrukturen hjemme i tillegg er løs, eller i verste fall uten rammer, så har man en ridgeback som i tillegg til å kjenne sin eiers usikkerhet ved møtesiutasjoner, også har en annen grunn til å ta kontroll over situasjonen – den har ingen leder i flokken og føler seg nødt til å ta denne posisjonen selv når den føler det påkrevet.

For slike hunder,  må man samtidig begynne hjemme – med å bestemme over hunden i alle andre deler av dagen/livet, ellers kommer man ikke til å få til møtesituasjoner med andre hunder. Det å kaste hunden ut av sofaen innimellom, når eier bestemmer det, og bestemme at hunden da skal gå i sin egen seng for å sove mens man ser på tv hjelper ofte mye. I det hele tatt det å sette rammer for hundens aktivitet og bevegelse innendørs, vil ha stor effekt. Om man aldri bestemmer over hva hunden skal gjøre, men lar den gå inne og mase og sette dagsorden ved å hente leker og oppmane til tur og aktivitet, da er det hunden som er herre over dagen hjemme. Jo mer den føler seg som herre over, jo mindre respekterer den sin eier og det eieren ønsker å bestemme over når de er ute.

Hvorfor skal den plutselig gjøre som eieren sier når det kommer en annen hund, når den hjemme bestemmer hvor eieren skal sitte, hvor hardt eieren skal trekke i leken den kommer med og hvilke klokkeslett den skal få mat og tur?

DSC_5610

HP Dodori Dhamira, HP Insinya Ijaba og HP Jozani Jabari

 

Lederskap over en mentalt selvsikker og selvstendig hund som en ridgeback må være gjennom alle deler av hundeholdet, det må være konsekvent. Det er ikke slik at hunden aldri kan få være i sofaen, men man må kunne bestemme når den kan være der og når den ikke kan være der, og hvor i sofaen man selv skal sitte. Man må også kunne si til hunden at den skal gå og legge seg og være rolig der, og å ikke gi den mat og/eller tur når den maser som verst om det men vente til den har gått og lagt seg ned etter beskjed om det og har sluttet å mase, gjør at det ikke er hunden som bestemmer når, men eieren.

Rent dressurmessig er det beste å lære hunden å gå på plass med slakt bånd ved passeringer, da vil ikke båndet gi noen signaler. Man må psykisk bestemme over en hund, ikke fysisk ved å bruke båndet for å holde den igjen. Det vil den ikke oppfatte som at noen bestemmer over den, bare som en plagsom hindring.

Så første bud er tillit til hunden, lederskap hjemme og lydighet!

Hvis man stoler på sin egen hund, og lar den utvikle språket og møtekulturen i mange møter med andre hunder uten bånd, så vil man få en hund som umiddelbart kan tilpasse seg den andre hunden og de vil som regel se an hverandre raskere enn vi rekker å oppfatte. Hunder ØNSKER ikke å slåss – det er farlig og de vet instinktivt at man kan dø av det. Det er større muligheter for at den første vurderingen vil gå over i bust og knurring og vurdering av hverandres muskler dersom det er en større motivasjon tilstede, som for eksempel en tispe med løpetid. Men en hund som er vant med å snakke med andre hunder vil som oftest klare det galant også.

I vinter var vi på hundeløp, og siste dagen endte vi med å få låne en annen hundekjørers beste lederhundtispe til parring med en hannhund vi ønsket å bruke fra et toppspann fra Tyskland. Jeg tok med tispa, som ikke kjente meg fra før, opp til den tyske hundekjørerens campingbil. Der var alle hans hunder løse rundt bilen, flere hannhunder. Han tok inn alle de andre slik at det skulle bli rett pappa på valpene, og så fikk de to bli litt kjent mens hun var i bånd og han var løs. Hun ville gjerne bruke litt tid på dette, og mens de lekte og flørtet kom en annen tysk hundekjører gående med hele sitt spann løse (8 stk). Deriblant flere avlshanner. Han hadde ikke oppfattet situasjonen, så han ble stående og prate mens alle hans hunder kom bort til tispa jeg holdt i bånd, som jo luktet veldig godt 😉 Jeg var ganske sikker på at hannhunden jeg hadde valgt, som visste han skulle få lov til å parre denne tispa, ikke kom til å bli veldig glad for å få konkurranse fra andre hannhunder og var derfor ganske spent på hva som kom til å skje. Men han gjorde alle mine bekymringer til skamme – han sto pent ved siden av tispen «sin», lot de andre få snuse og lukte på henne uten å så mye som knurre, men så fort de ble mer interesserte gikk han imellom og sa fra på en kontant måte at hun var hans. Bare ved hjelp av blikk og kroppspråk! (Når hundekjøreren gikk videre med sine hunder ble det parring så hans tålmodighet ble belønnet 🙂 )

Det er ikke dermed sagt at man trenger å la hunden hilse på alle hunder den møter. Og det er ved de møtesituasjonene der man ikke ønsker å la hunden hilse, at man skal ta i bruk sin tillit til hunden ved å skape en ro over situasjonen, at hunden ikke får lov til å hilse fordi DU bestemmer det, ikke fordi det er noe galt med hunden. Og her kommer det inn som jeg var inne på over – dersom man aldri bestemmer over hunden sin ellers, så vil den ikke akseptere eller forstå hvorfor man plutselig nå ønsker å bestemme over den.

Det er derfor det er som en rød tråd – konsekvent lederskap og det å være en klippe av selvtillit og trygghet for hunden gjør at hunden får tillit til at du tar de beste beslutningene!

Reklamer

Om oss – sakset fra vår hjemmeside

Kennel Hunting Pride er en liten kennel i Siggerud, der vi legger fokus på sunne egenskaper når det gjelder helse og mentalitet. Vi har to til fire ridgebacker boende her, (og så har vi ytterligere noen på ulike deleier/fôrvertskontrakter i nærheten), samt en korthåret vorsteh og så trekkhundene til Bjørn. De er såkalte Eurohunder/Scandinavian Dogs/Hounds, og av dem har vi gjerne ti konkurransehunder samt noen unghunder/valper og avlshunder. Vi har også tre hester (Kamilla sine), tre katter (de er musefangerene våre) og to marsvin (som tilhører eldstedatteren). Samt en god del hybelkaniner – vi driver avl på dem også ser det ut til 😉
Bjørn er den som har konkurransementalitet her i huset, så han kjører løp med trekkhundene, mens Kamilla driver på hobbybasis med hest, fuglehund og de andre hundene. Hun har en mastergrad i etologi fra NMBU, og en master i genetikk og avl fra samme sted, og dette er drivkraften bak kennelvirksomheten – å avle hunder som har en mentalitet som gjør at de kan leve sitt liv uten å ha redsler, med masse nysgjerrighet og selvtillit som gjør at de går igjennom livet med god dyrevelferd og uten å lage negative situasjoner for seg selv eller andre. Kamilla er også godkjent mentalfigurant grad A og B fra Sverige, og har en god bakgrunn for å kunne vurdere atferd og mentalitet. Vi kompromisser aldri på mentalitet i vår avl!
Vi har ikke lenger noen interesse av utstilling. Utstilling er en subjektiv vurdering av hundens eksteriør i en skjønnhetskonkurransesetting som vi ikke ser er til gagn hverken for vår rase eller andre raser. Våre ridgebacker blir nøye vurdert i forhold til utseende og eksteriør før evt parring, og er det noen større minus utover øreansettinger, tannmangler eller liknende forsøker vi å finne en partner som har sine styrker der den andre hunden har sine svakheter. De eksteriøre trekkene som bedømmes i en utstillingsring er såvidt vi ser det, ikke faktorer som påvirker hundens holdbarhet eller funksjon. For eksempel vil en kvadratisk hunderase med hellende kryss (egenskaper som ikke er ønsket hos ridgeback) klare seg like mange timer i skogen på tur som en rektangulær hunderase med flatere kryss (som er ønskede trekk hos ridgebacken), de beveger seg bare annerledes i trav på flatt underlag. Vi er heller ute etter å minimere funksjonsnedsettende sykdommer og lidelser, slik at hundene får leve lange, gode liv og eierene får problemfritt hundehold uten bekymringer for hundens helse eller mentalitet. Det er selvsagt ikke alltid vi lykkes, og vi er absolutt like lei oss hver gang det er noe galt med hunder fra oss. Derfor er vi ved hvert kull mer opptatt av at hundene vi benytter i avl er friske og sunne enn at de har utstillingsresultater å vise til. Vi vil heller se en god mentaltest om mulig 🙂 Når det er sagt avler vi ofte hunder som er vakre – både i følge våre egne ønskemål men også sett i forhold til rasestandarden. Men dette er noe vi kan se og vurdere selv, og vi har ikke behov for å få det hverken bekreftet eller vurdert av utstillingsdommere.
Trekkhundene vi bruker er blandingshunder, basert på Alaska husky med innblanding av fuglehund, primært korthåret vorsteh, men også pointer og andre raser. Heldigvis er ikke dette er godkjent rase, og vi slipper å tenke på overflatiske ting som farge og øreplassering på disse. Her er det også helse og mentalitet vi avler for, samtidig som trekkegenskapene er i høysetet, spesielt egenskaper som gir gode lederhunder, da disse er spannets store begrensende faktor dersom man ikke har gode nok hunder foran. Vi foretar derfor først og fremst parringer mellom to lederhunder, da dette gir høyest andel lederhunder blant avkommene.
Vi driver ikke med innavl/linjeavl for å nå målene våre. Nå er det ikke lenger avstand som begrenser tilgangen til avlshunder, slik som situasjonen var for 100 år siden. Vi kan reise langt for å parre, og vi kan hente fersk og frossen sæd i utlandet om ønskelig. Parring av to ubeslektede hunder med de samme egenskapene vil gi avkom med disse egenskapene, og immunsystemet og helsen til hunden vil være langt bedre ved høyere heterozygositet (variasjon) i genene. Innavl gir mindre variasjon, og jo likere gener, jo dårligere immunforsvar og flere sykdommer vil hundene få. Vi versetter genetisk variasjon i hundene og avkommene våre. Om det gjør at det blir store ulikheter på valpene i et kull anser vi det kun som positivt!
De begrensende faktorene på å finne avlsmateriale som innehar alle de fysiske og mentale karakteristikkene vi ønsker er så mange når det kommer til sykdom og dårlig gemytt, at vi ikke lenger ønsker å la skjønnhetsdetaljer begrense dette utvalget ytterligere. Da en parring mellom en hund som er homozygot for ridge og en hund som er homozygot ridgeløs vil gi ridge på alle avkom, kommer vi til å benytte ridgeløse hunder i vår avl dersom det dukker opp en med det gemyttet og den helsen vi er ute etter. Vi har også sett at en parring mellom to hunder med perfekte ridger kan gi avkom med mange ulike ridgefeil, og vice versa, så vi kommer antakelig ikke til å la «kvaliteten «på ridgen være begrensende heller. Den effektive populasjonsstørrelsen i denne rasen er liten nok på grunn av nært slektskap mellom de aller fleste hunder som går i avl (dette på grunn av popular sire syndom, som er oversatt til matadoravl på hannhunder, i tillegg til at folk ofte ender opp med å bruke søsken til veldig populære hannhunder og således redusere genpoolen ytterligere). Dersom 30%-50% av alle ridgebacker som blir født skal utelukkes først på grunn av manglende ridge eller ridgefeil, og det FØR de blir screenet for sykdommer, så vil genpoolen snart være for liten for kunne selektere for mentalitet og helse i en bærekraftig rase.
Våre ridgebacker blir solgt med registrering i NKK, chipmerking og helseattest fra veterinær. De har fått markkur og er godt sosialisert med hunder, katter og hester bant annet, i tillegg til å være miljøtrent på ganske mange ulike ting. De får med seg fôr for de første dagene, informasjon om rutiner og tips og triks om innlæring, samt teppe fra valpekassen dersom man ønsker. Vi mener dog at hundens minne trigges av lukt, så dersom den får med lukt fra mor og søsken vil den huske og savne disse. Dersom den ikke har med noen lukt hjemmefra vil den antakelig oppleve mindre savn.
Vi gir livstids oppfølging til våre valpekjøpere, og da mener vi livstid som i vår levetid, og ikke valpens 😉 Vi gir gjerne også råd og hjelp til folk som ikke har hund fra oss, og som kanskje bare ønsker seg hund fra oss.
I gjengjeld krever vi at alle ridgebacker blir røntget på hofter og albuer mellom 12 og 18 mnd alder, og ønsker forståelse for at vi vil holde kontakt med alle avkom herfra. Vi selger bare ridgeback til folk som har en genuin interesse i rasen, og som har satt seg inn i alle rasens positive og negative sider. Dette er en hund som krever mer av sin fører enn en hund uten vaktinstinkt eller en hund som ikke har den selvstendige naturen som denne rasen er avlet for. Derfor forbeholder vi oss retten til å avvise valpekjøpere som vi mener ikke passer til å ha en ridgeback og selger våre hunder ikke etter først-til-mølla prinsipp, men til de personene/familiene der vi mener hunden får den beste forutsetningen for å bli den hunden vi ser at den kan bli og der den får rett støtte og dressur.
Vi bruker standard kontrakt fra NKK når vi selger våre valper, og bruker kontrakter tilpasset hvert enkelt tilfelle når det gjelder fôrvertsavtaler.

Vi tar gjerne imot spørsmål om vår avl, våre hunder, hjemmesiden eller annet, og er du interessert i våre fremtidige kull er det bare å sende en mail eller ta en telefon! Vi blir veldig glad for besøk og prater gjerne om rasen og hundene og svarer på spørsmål fra alle som måtte ønske 🙂


Kennel Hunting Pride is a small-scale kennel situated in Siggerud, just outside Oslo, owned by Kamilla Lysaker and Bjørn Lyng Pedersen. We selectively breed Rhodesian Ridgeback and occasionally we have a litter of Eurodogs bred for sled dog racing although these are bred for our own use and rarely sold. The kennel consists of four Ridgeback bitches and two males where only two live with us, the rest lives with other families on breeding terms. We also have approximately ten adult Eurodogs plus some puppies/youngsters almost each year. Bjørn is the competitive one so he races the sled dogs while the Ridgebacks and the horse are Kamilla’s hobbies. Kamilla has a university degree in ethology and a master in genetics and breeding. She has studied Ridgeback’s genetics behind mentality traits from the Swedish DMA (MH) and is now working with hunting traits in the Norwegian Elkhound breeds. We enjoy studying the dogs’ behaviour and language and the mentality of the dogs is highly valued and the main concern when breeding, together with health aspects.
We have no interest in breeding dogs for good looks, for us it is more important that the dogs have a mentality that is strong, with low fears and curiosity to overcome anything as we think it is bad welfare quality to walk around being fearful. We also want the dogs from our breeding to be accessible, without being overly sociable, but tolerant and with the best possible skills in human and dog language, so that the dog can communicate easily and have problem free encounters with people and dogs. We want to breed dogs that will have no need for veterinary care other than routine care, and even if we know this may be an impossible task, we still try. Where there is genetic tests available, we make use of those to accomplish this, and where there isn’t we use common sense. We love the Ridgeback with all it’s characteristics and therefore we breed to have good dogs ourselves in the future, and we want other people to be able to have that opportunity too. That makes all litters from us carefully planned, and wanting to have a problem free dog ourselves, we wish no less for our puppy buyers. We don’t always succeed despite all our efforts, but this is biology, not mathematics, and the outcome isn’t given for all aspects.
If possible, we want the dogs in our breeding programme to have gone through a MH (Swedish mentality-test) so that their temperament is objectively evaluated. There are so many traits that cannot be evaluated through daily life events, which we will not be able to judge even from knowing the dog personally, only trough giving it tougher demands. We never compromise on temperament! Traits that we want to improve, we look for and select in a mate for that dog. Traits that are strong in the dog we have, will not be compromised or lost by using a dog with less good abilities, so selection is hard!
After selecting for mentality, character and health issues, we also want to breed dogs that have all the essential details of the Rhodesian Ridgeback and with all the functional qualities that makes up this breed. If judges and others find the dogs beautiful that is nice to know, but not essential for us. Having said that, we also occasionally breed show champions, and given that few of our puppy buyers have any interest in showing, we have a lot of hidden treasures 😉  We think the ridge is of the least importance when it comes to the quality of a breeding dog. As there are so many diseases we need to avoid and with a very small effective population size of this breed, the gene pool is tiny enough if we are not going to exclude near half the population due to crowns not perfectly parallel or present in double versions. As a mating between a homozygous ridged individual with a homozygous ridgeless individual will produce 100% ridged offspring, we will also be doing matings with ridgeless individuals in the future. We have also seen that two perfectly ridged individuals may produce offspring with ridgefaults, and vice versa, so we will probably not let the quality of the ridge be a limiting factor of finding good breeding material either.
As for the Eurodogs we only breed from healthy dogs with the best capacity as race dogs, preferably only lead dog to lead dog matings. We strive to make each generation better than the previous and do not hesitate to use males from other mushers if that combination is what we think will give the best puppies. In addition to making fast dogs with capacity to win mid-distance races, we prefer dogs with medium coat, strong feet and paws and outgoing personalities.
We do not do line- or inbreeding in order to accomplish our goals, as we think that when all dogs in the world now are available trough frozen semen and import, there is no longer the need to secure traits with related matings, as one had to do in the beginning of selection for sled dogs or dogs for lion hunting, when dogs with the crucial abilities were rare and travelling was slow. Breeding a lead dog to an unrelated lead dog will also produce lead dogs! Breeding a lion dog with nerves of steel with a similar, unrelated dog will produce offspring that have the same qualities, and with the bonus that immune systems and other health aspects are preserved in a much better way trough higher variation in alleles and less homozygosity.
Our puppies are sold with NKK registration certificate and pedigree and a veterinary examination certificate (Ridgeback). They are dewormed and identity marked with microchip. We provide food for the first days together with a handbook containing information about the feeding regime they are used to and require. Included in the handbook are some tips and advice and some general info.
We offer lifetime support and assistance for our puppies and their new families.
In return we expect all new owners to x-ray their dogs (Ridgebacks) before two years of age and to accept that we wish to keep a close contact with all puppies from us. We only sell dogs to people who have a genuine interest in the breed, not only it’s looks, and who will offer the puppy an active and loving home and treat it like a member of the family.

We use the standard contract of the Norwegian Kennel Club when we sell a puppy.

If  you are interested in a puppy from us or wish to have more information about our dogs and future litters don’t hesitate to take contact either by mail or phone! If we do not have puppies available it is possible to put your name on a list for an upcoming litter.