
Her har jeg akkurat passert en voldsomt utagerende newfoundlandsblanding, på joggetur med en hannhund og hans fire tisper, hvorav en med løpetid og to på vei til å få det 🙂 Alle med slakt bånd.
Det å passere andre hunder når hunden går i bånd er vel det jeg får mest spørsmål om hvordan man trener inn. Problemet er som regel at jeg får spørsmålet ETTER at det har dukket opp problemer i passeringene, ikke på forhånd 😉 Det er jo et komplekst problem, men stort sett bunner utagering i bånd i en usikkerhet hos mennesket som holder i båndet, i flokkstrukturen hjemme og ute, kombinert med vaktinstinkt hos hunden. Og merk at jeg fra nå av snakker om ridgebacker, for hos denne rasen vil kombinasjonen av selvstendighet, det at de er avlet for å leve i ganske store flokker, og vaktinstinktet, gjøre at det er andre årsaker som ofte ligger bak, enn hos raser uten vaktinstinkt og uten disse spesielle karaktertrekkene. Men for mange andre raser vil det være samme årsaker og det kan da løses med samme teknikker.
Det å passere andre hunder er en utfordring for veldig mange hunder, men for ridgebacker er det ofte nysgjerrigheten og selvstendigheten som gjør at de blir vanskelige å ta med forbi andre hunder allerede som valper og unghunder. De kan hoppe, hyle og bære seg for å få hilse på den møtende hunden. Ofte er manglende respekt for det å gå pent i bånd også en stor del av problemet. For veldig mange går det fint å enten leve med dette eller løse det. Men for en del, særlig eiere av hannhunder, blir det et større og større problem med alderen. Mye av det skyldes hormoner, at hannhundene når de når en viss alder ikke lenger er søte små valper, men hormonsprengte unghunder. Og det er her samarbeidet og tilliten mellom hund og fører gjerne får sprekker.
Noen har problemer med å stole på at to hannhunder ikke kommer til å slåss i møtesiutasjoner. Derfor stoler de hverken på sin egen hund eller den møtende, og begynner å signalisere sine spenninger på et tidlig stadium. Dersom eieren kaver seg opp når det kommer en annen hund og begynner å mase og stramme inn båndet, så tror hunden at det er personen som holder båndet som er redd for den andre hunden. Og da blir det utagering hos en rase som vil beskytte sin eier og passe på flokken. Dersom flokkstrukturen hjemme i tillegg er løs, eller i verste fall uten rammer, så har man en ridgeback som i tillegg til å kjenne sin eiers usikkerhet ved møtesiutasjoner, også har en annen grunn til å ta kontroll over situasjonen – den har ingen leder i flokken og føler seg nødt til å ta denne posisjonen selv når den føler det påkrevet.
For slike hunder, må man samtidig begynne hjemme – med å bestemme over hunden i alle andre deler av dagen/livet, ellers kommer man ikke til å få til møtesituasjoner med andre hunder. Det å kaste hunden ut av sofaen innimellom, når eier bestemmer det, og bestemme at hunden da skal gå i sin egen seng for å sove mens man ser på tv hjelper ofte mye. I det hele tatt det å sette rammer for hundens aktivitet og bevegelse innendørs, vil ha stor effekt. Om man aldri bestemmer over hva hunden skal gjøre, men lar den gå inne og mase og sette dagsorden ved å hente leker og oppmane til tur og aktivitet, da er det hunden som er herre over dagen hjemme. Jo mer den føler seg som herre over, jo mindre respekterer den sin eier og det eieren ønsker å bestemme over når de er ute.
Hvorfor skal den plutselig gjøre som eieren sier når det kommer en annen hund, når den hjemme bestemmer hvor eieren skal sitte, hvor hardt eieren skal trekke i leken den kommer med og hvilke klokkeslett den skal få mat og tur?

HP Dodori Dhamira, HP Insinya Ijaba og HP Jozani Jabari
Lederskap over en mentalt selvsikker og selvstendig hund som en ridgeback må være gjennom alle deler av hundeholdet, det må være konsekvent. Det er ikke slik at hunden aldri kan få være i sofaen, men man må kunne bestemme når den kan være der og når den ikke kan være der, og hvor i sofaen man selv skal sitte. Man må også kunne si til hunden at den skal gå og legge seg og være rolig der, og å ikke gi den mat og/eller tur når den maser som verst om det men vente til den har gått og lagt seg ned etter beskjed om det og har sluttet å mase, gjør at det ikke er hunden som bestemmer når, men eieren.
Rent dressurmessig er det beste å lære hunden å gå på plass med slakt bånd ved passeringer, da vil ikke båndet gi noen signaler. Man må psykisk bestemme over en hund, ikke fysisk ved å bruke båndet for å holde den igjen. Det vil den ikke oppfatte som at noen bestemmer over den, bare som en plagsom hindring.
Så første bud er tillit til hunden, lederskap hjemme og lydighet!
Hvis man stoler på sin egen hund, og lar den utvikle språket og møtekulturen i mange møter med andre hunder uten bånd, så vil man få en hund som umiddelbart kan tilpasse seg den andre hunden og de vil som regel se an hverandre raskere enn vi rekker å oppfatte. Hunder ØNSKER ikke å slåss – det er farlig og de vet instinktivt at man kan dø av det. Det er større muligheter for at den første vurderingen vil gå over i bust og knurring og vurdering av hverandres muskler dersom det er en større motivasjon tilstede, som for eksempel en tispe med løpetid. Men en hund som er vant med å snakke med andre hunder vil som oftest klare det galant også.
I vinter var vi på hundeløp, og siste dagen endte vi med å få låne en annen hundekjørers beste lederhundtispe til parring med en hannhund vi ønsket å bruke fra et toppspann fra Tyskland. Jeg tok med tispa, som ikke kjente meg fra før, opp til den tyske hundekjørerens campingbil. Der var alle hans hunder løse rundt bilen, flere hannhunder. Han tok inn alle de andre slik at det skulle bli rett pappa på valpene, og så fikk de to bli litt kjent mens hun var i bånd og han var løs. Hun ville gjerne bruke litt tid på dette, og mens de lekte og flørtet kom en annen tysk hundekjører gående med hele sitt spann løse (8 stk). Deriblant flere avlshanner. Han hadde ikke oppfattet situasjonen, så han ble stående og prate mens alle hans hunder kom bort til tispa jeg holdt i bånd, som jo luktet veldig godt 😉 Jeg var ganske sikker på at hannhunden jeg hadde valgt, som visste han skulle få lov til å parre denne tispa, ikke kom til å bli veldig glad for å få konkurranse fra andre hannhunder og var derfor ganske spent på hva som kom til å skje. Men han gjorde alle mine bekymringer til skamme – han sto pent ved siden av tispen «sin», lot de andre få snuse og lukte på henne uten å så mye som knurre, men så fort de ble mer interesserte gikk han imellom og sa fra på en kontant måte at hun var hans. Bare ved hjelp av blikk og kroppspråk! (Når hundekjøreren gikk videre med sine hunder ble det parring så hans tålmodighet ble belønnet 🙂 )
Det er ikke dermed sagt at man trenger å la hunden hilse på alle hunder den møter. Og det er ved de møtesituasjonene der man ikke ønsker å la hunden hilse, at man skal ta i bruk sin tillit til hunden ved å skape en ro over situasjonen, at hunden ikke får lov til å hilse fordi DU bestemmer det, ikke fordi det er noe galt med hunden. Og her kommer det inn som jeg var inne på over – dersom man aldri bestemmer over hunden sin ellers, så vil den ikke akseptere eller forstå hvorfor man plutselig nå ønsker å bestemme over den.
Det er derfor det er som en rød tråd – konsekvent lederskap og det å være en klippe av selvtillit og trygghet for hunden gjør at hunden får tillit til at du tar de beste beslutningene!