Vom Dogrun – løpe med hund er gøy!

I fjor deltok jeg i det aller første Dogrun som ble arrangert. Linda, hennes datter Leah, Tia, Nicki og jeg og Dhamira løp og gikk 3,5 km og koste oss veldig med dette arrangementet.

I år hadde Bjørn og jeg bestemt oss for å delta på alle tre arrangerte Dogrun på Østlandet, og vi begynte med Dogrun i Frognerparken, på bryllupsdagen vår 😀 Her hadde vi med Tia, som den eneste hunden. Vi hadde også med Eva i vogn, og det var en nydelig dag i Frognerparken.

Tia oppfører seg jo helt eksemplarisk så lenge mamma Linda ikke er i nærheten (eller hun øyner sjansen for å kunne reise hjem til henne) så det gikk helt suverent halve distansen, den andre halve måtte jeg trekke henne med meg… 😉  Men vi kom i mål!

I september var det duket for to Dogrun, først i Drammen, der vi hadde bestemt oss for å  løpe to runder. Zima fikk lov til å være med her, hun var jo såpass ung at jeg ville ha henne til å løpe rolig ved siden av, noe vi fikk til ganske bra synes jeg. Det gikk egentlig bedre når jeg løp rett foran Bjørn og Zima, for da kunne jeg styre farten, og Zima så meg hele tiden og løp midt imellom oss med slakt bånd.

Mellom Dogrun Drammen og Ekeberg var det Oslo Maraton for meg, bare 10 km, men allikevel en ganske heftig løpssesong for en som aldri har løpt noe som helst hverken som treningsform eller konkurranse 😀

På Ekeberg delte vi oss opp, Bjørn og HP Speed løp to runder på tid, mens jeg og Lengo skulle løpe sammen med Linda, Leah, Nicki og Tia. Når Linda ble syk ble det Leah og Tia som ble med, og det var jo en utfordring for Leah når Linda sto igjen på sletta.. Tia måtte slepes med, og begynte bare å løpe de siste 50 meterene når hun skjønte at vi var på vei tilbake til sletta der moren hennes sto 😉

Denne bildekrusellen krever javaskript.

 

Vi gleder oss til neste år, da blir det antakelig samme som i år, Frognerparken, Drammen og Ekeberg. Vi har hundekjøringsløp i februar når det skal være på Beitostølen, så da får vi ikke vært med, og Setermoen og Tromsø er litt lengre enn vi kjører for et løp 😉 Hvis det er flere valpekjøpere som vil være med kan vi vurdere Gjøvik eller Hamar også, så gi lyd fra dere om vi skal starte lag!

 

Reklame

Tre måneder har gått…

 

 

Siden sist innlegg har det vært ganske stille 😉 Det har gått i ett med tre valpekull, og så fort de flyttet ut så begynte jeg i ny jobb, samtidig som det ble kaldere i været og hundekjørersesongen dro igang for fullt. I år kjører vi et litt annerledes treningsopplegg for trekkhundene, så Bjørn er ute og trener fem dager i uken og tidsskjemaet er ganske tettpakket (i år er jeg hovedtrener, så jeg kan skylde meg selv!), i tillegg til to hester og to barn som skal rundt på svømming og turn…

Fra kullene i sommer har vi beholdt fem valper, tre trekkhunder, en vorstehvalp og en ridgebackvalp. Av de tre trekkhundvalpene skal en bli min. Jeg har alltid hatt en trekkhund (minst), men etter at jeg måtte avlive Irish, som var en perfekt trekkhund, var lysten borte en stund. Hun var en hund som hadde alt jeg ønsket meg, en suveren lederhund, tidlig moden, styrbar, gikk usporet og i all slags vær, snill med unger, andre hunder og generelt en suveren trekkhund. Nå er Clynelish, hennes arvtager, også hennes niese, så jeg håper det er noen av de samme egenskapene i henne fra hennes tante, og forsåvidt også fra hennes mor Ice, som egentlig skulle vært min neste trekkhund 😉 Hun var derimot så rå allerede som unghund at jeg fort skjønte at hennes potensiale var bortkastet på meg, så Bjørn fikk henne.

Håpet er at hun og vorstehvalpen Valeria skal bli et bra lederpar, og at de kan bli et fint lite firspann sammen med et par ridgebacker. Det er noen år siden sist jeg hadde et slikt spann, men jeg gleder meg veldig til neste vinter!

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Av de ridgebackene jeg har hatt oppigjennom er det stor forskjell på trekkegenskapene deres. Min første ridgeback, Tamio, var en god lederhund og en halvgod trekkhund – når hun ville det selv selvsagt 😉