Presentasjon våre hunder – Tia

Tia, eller Ridgerules Untold Treasure er en Rhodesian Ridgeback med store bokstaver 😉 Hun er en dame med mye integritet, som setter store spor i hjertene til menneskene rundt seg ❤

Tia var en av de tingene i livet som overhodet ikke var planlagt, som egentlig ikke passet helt inn i planene, men som tydeligvis hadde en eller annen skjebnebestemt mening allikevel.

Hun er født hos Maria Kierkegaard Lundstrøm som har kennel Ridgerules, og som tidligere hadde ridgebackene Rex Ventors Akeron, pappa til mitt aller første kull Amboselikullet, og Rijstone Aussie Rules, Navy, pappa til Hwangekullet. Navy er en hund jeg virkelig liker gemyttet på, en stødig, rolig hannhund med føttene godt plantet på jorden. Han har noen kull med årene, og ett av disse kullene kommer moren til Tia fra – også en hund som egentlig ikke inngikk i planene til Maria og Robban, men som har satt dype spor og som helt tydelig var skjebnebestemt for dem allikevel 😉

Lolita, som Tias mor heter, er en hund som jeg virkelig likte når jeg var hos Maria for å lage Hwangekullet. I øynene hennes kunne jeg nesten se både Tamio, min første hund, og en god del Dhamira. Hun har gjort en ganske god mentaltest, som sin far, men har bestemte meninger om hvem som får håndtere henne og er man ikke innenfor sirkelen er hun ikke interessert.

Lolita – Tias mamma. Foto kennel Ridgerules

 

Når hun skulle parres med sønnen til en av Sveriges mest kjente hannhunder når det kommer til gemytt og mentalitet fulgte jeg med på prosessen og kullet. Dea Decoras Argos het farfar til valpene, og sønnen het Leroy. Rett etter parringen ble Leroy akutt syk og døde, og når valpene ble født hadde de allerede fått med seg litt av sin fars sjel. Det ble født 11 valper i Ridgerules Hidden Treasures kull, og jeg festet meg ved Tia allerede på de første oppstilte bildene. Hun sto så naturlig og balansert med en holdning som tilsa at hun eide hele verden, allerede ved 3 uker. Jeg sendte Maria en melding på spøk, og sa at den der kunne flytte til meg any day, men regnet egentlig med at hun kom til å beholde den selv, og siden jeg var gravid med termin om noen få måneder var en valp i hvert fall ikke inkludert i planene den høsten ; )

Ved seksukersbildene var hun like fin, og jeg sendte en ny melding til Maria og sa hvor flott jeg synes hun så ut. Er du seriøst interessert var svaret, og jeg ble ganske sjokkert over at denne hunden med all attituden ikke var solgt allerede. Nei, ridgen hennes var noe offset, så hun var ledig. Hmmm. En valp nå, med bekkenløsning, masteroppgave som skulle innleveres (tja, det gikk jo for så vidt akkurat å levere den før jeg hentet valp!), og termin tre måneder etterpå.. Hmmm. Jo, den der vil jeg ha, med både Navy og Argos som bestefedre, det kan jeg ikke klare å motstå!

Så det endte med at jeg reiste for å hente en liten svensk skjønnhet med både australsk og fransk blod i årene 😀

Tia viste seg fort å være en MEGET selvstendig liten frøken. Hun hilste pent på Dhamira og de andre hundene, og så la hun seg for å sove. Om vi satt ute og hun syntes det var litt kaldt gikk hun inn og la seg i hundesengen alene, selv om de andre hundene var ute. Hun har aldri i hele sitt liv vært masete, piper ikke, lager aldri lyd for å klage.

Hun kunne ligge løs i huset når jeg var borte og på natten tidligere enn noen annen hund, har aldri ødelagt noe når hun har vært alene hjemme og ble veldig fort lydig. Helt stueren på null komma niks, ville aldri drømme om å gjøre fra seg inne. Vi elsket henne!

Men – hun elsket ikke meg..

Siden hun var minst i flokken og jeg var bittelitt preoccupied med ny baby og div, så var jeg veldig glad når Linda som har Nicki fra Hwangekullet, altså Tias tante, ville passe Tia innimellom og ta henne med litt rundt på ting jeg ikke fikk gjort. Det jeg ikke forutså, var flyttemeldingen som forelå halvannet år etterpå… Hver gang vi hadde vært på tur eller Linda hadde vært her så satt Tia bak bilen til Linda og skulle være med henne hjem. Når hun hadde vært hos Linda og kom hjem igjen nektet hun å spise i flere dager, og jo eldre hun ble, jo verre ble det. Da vi skulle gå BPH med kullet var Linda og Nicki inne rett før Tia og meg, og det endte med at hun bare kikket den veien de hadde gått og engasjerte seg ikke i meg i det hele tatt. Noen måneder etter meldte jeg henne på en MH, og dum som jeg var (poletten hadde ikke trillet ned ennå!) overtok jeg henne rett fra et lengre opphold hos Linda, og det endte i samme katastrofen. Banen lå sånn til at bilen sto rett ved siden av de aller fleste momentene, og Tia skulle ikke ha store unnskyldningen for å løpe mot bilen isteden for å være i testen med meg. Hun ville bare komme fort hjem til Linda.. Selv under lekemomentet var hun på vei hjem 😂 Og da var det jo veldig vanskelig å hjelpe henne gjennom det hun faktisk syntes ble skummelt under testen.

Til tross for ikke gjennomført mentalbeskrivelse, som jeg setter som en av mine viktigste kriterier for avl, så var det mye ved denne hunden som jeg gjerne ville ha videre i mine linjer. Det at hun var sær og vrang ville jeg helst ikke ha, men alle de andre gode egenskapene kunne jeg gjerne tenke meg 😉

Da jeg, etter at BB hadde gått tom med Amboseli Anansi, fikk beskjed om at eierene ville gå med på et nytt forsøk til tross hans høye alder, var det som om det også var skjebnebestemt. BB løper bare en gang i året, men Tia skulle ha løpetid rett rundt hjørnet. Anansi var pick of the litter i Amboselikullet, han var den som utpekte seg ved å være absolutt mest utadvendt, nervesterk og omgjengelig. Han var bare en helt perfekt match til Tia, på alle måter. Og hvilket kull! 12 stk ble født, bare uker før Anansi kollapset på tur og endte sine dager hos veterinæren. Like skjebnebestemt var denne parringen som den mellom Lolita og Leroy.

Det beste er at jeg nå har Zima og Lengo og i dem finner så mye av Tamio som jeg aldri har hatt i noen andre hunder etter henne. Med mange av de gode egenskapene til Tia (dessverre fikk Zima litt feil gener når det gjelder å tygge på ting…); de er stille, rolige, ekstremt lettlærte og veldig fort stuerene (hele kullet faktisk, ekstremt raske!), og mange av Anansis gode egenskaper.

Det var en flott skatt vi fikk i Tia ❤ Og i Liuwavalpene, som har både Akeron, Navy og Argos i seg, finnes det så mye gode gener at jeg tror det må sies å være et av mine beste kull noen sinne når det gjelder de mentale egenskapene! Og heldigvis ser vi Tia veldig ofte ❤

Tia i midten, med sin gamle og nye flokk 😉

 

 

Reklame

Forskjeller på rhodesian ridgebackvalper og korthåret vorsteh valper!

 

Ridgebackvalpene og vorstehvalpene vokser og vokser, og det er så gøy å se forskjellen i utvikling på de to rasene etter som de vokser til. Dette er jo første kullet vårt med korthåret vorsteh, men vi har jo hatt en god del kull trekkhunder/Eurodog med større og mindre andeler vorsteh og pointer i, og en hel del rhodesian ridgeback valper etter hvert. Det er tydelige raseforskjeller ute og går, både forskjell i utviklingsstadier og store forskjeller i temperament og personlighet etter som ukene skrider frem.

Blant annet åpnet de første ridgebackvalpene i Nyangakullet øynene ved 7 dager (!! Det er tidligere enn noe annet ridgebackkull jeg har hatt, snittet pleier å være ca 10 dager uten å ha finregnet på det), mens vorstehvalpene først begynte ved 13 dager. Det førte til at ridgebackvalpene både ligger 4 dager foran i alder, men også en uke i utvikling, og de tyvstartet mange av de tidlige erfaringene.

 

Valpene til BB har vært meget tykke og gode hele tiden til tross for at de er 8 stk, valpene til Zoë holder vekten helt fint men vokser ikke like raskt som ridgebackene. Det er jo fordeler og ulemper med det, fordelen er jo at de ikke trekker like mye energi ut av moren sin 😉  (BB begynner å bli snau i holdet nå, hun spiser alt hun får og er helt bra i magen og alt, men hun har allerede begynt å kaste opp maten sin til valpene, og da er det jo rimelig håpløst å få i henne det hun skal ha i seg uten at valpene hennes får altfor mye…)

Ridgebackvalpene var fra fødselen mye mer bestemte og med meninger om det meste, mens vorstehvalpene har vært langt mer rolige å håndtere, uten å hele tiden ville ut og gå og heller ville utforske verden enn å kose.

Mens ridgebackvalpene tidlig ville ut av valpekassen og jeg måtte sette opp den store gården i stua, er vorstehvalpene ennå svært fornøyde med tryggheten i det lukkede rommet. De fikk den største valpekassa når ridgebackvalpene flyttet ut i stua, og er mer enn happy med den plassen ennå. Men jeg tipper at etter som tiden går blir de den mest aktive gjengen, om enn kanskje ikke like nysgjerrige og håpløst utforskende som en gjeng rhodesian ridgebacker kan være ved 7-8  uker 😀  Jeg tipper også at de kommer til å løpe fra ridgebackvalpene når vi skal ut og utforske nærområdene!

Foreløpig er de sammen innimellom, og da koser mødrene seg og er ikke veldig nøye på hvilke valper som tilhører hvem 😉

 

Fôringstid (ridgebackvalper, vorstehvalper og trekkhundvalper)

Det er mange som skal ha mat om dagen 😉

Hunting Prides Nyangakull. Med start klokken 12 og med klokken: #6, #7, #4, #2, #8, #5, #1, #3

 

Hunting Prides Royalkull. Start kl 12 og med klokken: #5, #7, #6, #3, #4, #2, #1

 

HP Whiskykull. Med start kl 12 og med klokken: Clynelish, Elgin, Dalwhinnie, Grant, Mitch

 

Some stacks of the youngsters ;)

Hunting Prides Liuwa Lengo:

Hunting Prides Liuwa Lengo 7 months (Ridgerules Unold Treasure x HP Amboseli Anansi)

Hunting Prides Liuwa Lazima:

Hunting Prides Liuwa Lazima, 7 months (Ridgerules Untold Treasure x HP Amboseli Anansi)

Hunting Prides Liuwa Lengo 5 months

 

Hunting Prides Liuwa Lazima 5 months

Hvordan miljøtrene (Ridgeback) valper

Rhodesian Ridgeback er den mest miljøsterke rasen jeg har vært borti. Det er antakelig selvtilliten man har avlet frem hos Ridgebacken for at den skulle være selvstendig i jaktsammenheng, som gjør rasen veldig sterk på miljø. Dette gjør at den stort sett trenger mindre miljøtrening enn mange andre raser jeg har erfaring med. Det er ikke dermed sagt at miljøtrening og tidlige opplevelser ikke vil gjøre Ridgebackvalpen mer forberedt på ulike ting den vil treffe på.

De er også ofte veldig språksterke, både på å forstå og gjøre seg forstått. En egenskap som gjør at de kommuniserer godt med de fleste.

Sosialisering er nemlig et annet aspekt – der miljøtrening går på (døde) ting i omgivelsene går sosialisering på levende individer, enten det er andre hunder, mennesker, eller andre dyr av ulike arter.

Her skal jeg fortelle hvordan vi miljøtrener og sosialiserer våre valper før de reiser herfra til sine nye hjem!

1. Vi har åpen løsning og et lite hus, så valpene er derfor med og ser og hører alt vi gjør i huset, fra støvsuging til middagsforberedelser. Dette gjør at de er vant til å sove og slappe av mens det er bråk rundt (vi har to barn, så det er en del lyd her til stadighet 😉 ), i tillegg til at de er forberedt på de fleste lyder.
2. Vi spiller fyrverkeri på dvd, så de får både lyd og bilde. Vi begynner lavt, og øker volumet etter hvert.
3. Vi tar dem med på turer rundt i skogen rundt huset, og på stallen, når været tillater det og de er store nok. Slik får de oppleve nye steder, nye lukter og nye ting – dette er med på å utvikle hjernen! Nye erfaringer er det som gir hjernen stimuli, det hjelper ikke med mange spennende leker i valpekassa om det er de samme hele tiden.
4. De blir håndtert, stilt opp for fotografering, klippet klør og sinussjekket – slik at de er vant til å bli holdt (fast), og skjønner at selv om noe er ubehagelig eller ukomfortabelt er det ikke verdens undergang allikevel 😉 Og så får man trøst og melk av mamma, eller litt mat samtidig /etterpå.
5. Vi lar moren gå sammen med valpene selv når hun er veldig lei ammingen og helst vil ligge for seg selv. Dette er fordi det er den aller viktigste læringen valpen kan få – å lære «ordet nei» fra den tryggeste de kjenner. Moren er en de har utelukkende positive minner om, som de har sterke bånd med og som de vil tåle MYE bedre å få kjeft av enn om det skulle vært en fremmed hund. Når valpene maser om å die og forsøker å få seg en melkeskvett i tide og utide, og hun bråsnur seg og brøler til dem samtidig som hun holder dem over hodet med munnen, blir de naturlig nok veldig redde. Dette er noe de aldri har opplevd før, og det er en skremmende opplevelse. Men så fort de piper, slipper hun og slikker dem litt vennlig, som hun jo pleier, og så er alt bra igjen. Noen sekunder, før de forsøker igjen 😉 Denne læringen er livsviktig, og forbereder dem på de beskjedene de kommer til å få av eldre hunder som ikke ønsker valpemas, og gjør at de har svaret inne – pipe og legge seg på rygg og blotte buken. En tispe MÅ bli lei ammemas for å lære valpene dette, om vi mennesker legger ting til rette for at hun skal slippe så får valpene bare høre gode ord all den tid de er sammen med henne. Om man fjerner moren, eller setter på henne en fysisk hindring over pattene for å avvenne valpene vil de berøves denne viktige læringen og kanskje er det en fremmed sint hund som gir valpen dens første sinte beskjed. Da er det ikke sikkert den verken vet hva den skal gjøre eller at den kommer over det på en god måte!
6. De får også hilse på en mengde andre hunder, hvor alle er snille, nokså tålmodige og har godt språk med valper. De viderefører det moren har startet med å lære dem nei, og gir tydelig beskjed dersom valpene blir for voldsomme eller påtrengende. Slik lærer valpene å omgås andre hunder enn moren, og de lærer å prate med dem, leke med dem og forstå når nok er nok – uten å tro at verden går under fordi noen er sinte på dem!
7. Vi er så heldige at vi har en veldig snill katt, og en veldig snill hest. De er faktisk begge hvite med blå øyne, kanskje det ikke er en tilfeldighet?! Disse to gir alle valper fra oss verdifull læring om andre arters lukt, språk og atferd. Katten synes mest sannsynlig det er nokså artig med hunder, og tolerer veldig mye fra valpene, og når de går fra vennligsinnet (om enn veldig voldsom) hilsing til mer herjing, så gir han dem en tydelig, men ufarlig, beskjed. Hesten står stille og lar valpene snuse og sjekke rundt beina hennes, de kan til og med hoppe etter både halen og hodet hennes uten at hun blir redd eller sint. Hun bare løfter hodet ❤

Alt dette, og helt sikkert flere ting jeg har glemt, gjør at valper herfra får med seg en veldig solid pakket koffert med verktøy (og god genetikk, for ikke å glemme det 😉 ) som gjør at de kan klare seg veldig godt i de fleste situasjoner. Det er opp til de nye eierene å forvalte det på rett måte, da får de en hund som møter verden med positiv holdning og som vet hvordan den skal takle eventuelle ubehagelige eller skremmende opplevelser. Den vet jo hjemmefra at det går over, og at det går bra!

 

Å sinussjekke vorstehvalper…

…er vel ikke vanlig å gjøre. Men når man har klippet 216 klør og sinussjekket 8 rhodesian ridgebackvalper, var det plutselig i «hendene» at etter kloklipping kom sinussjekk, så da fikk noen av vorstehvalpene seg en sjekk før det gikk opp for meg at dette var feil rase 😂

Menmen, de fikk nå ihverfall klippet klørne alle sammen, og jeg fant ingen sinus denne gangen heller 😉

Alle valpene vokser i superfart, og mødre og barn koser seg masse. De ligger på samme rommet, i to ulike valpekasser, og det går altså så utrolig bra! I starten var Zoë (korthåret vorstehmamma) veldig klar på at når det var piping skulle det vaskes. Så når det var piping i ridgebackkassen ble hun litt i stuss på hva hun skulle gjøre 🙂 BB (rhodesian ridgebackmamma) var derimot veldig blasert til hele greia, og la seg bare flatt ut på siden og tok igjen litt søvn 😀 Nå har Zoë skjønt at piping ikke innebærer at hennes egne valper behøver noe, i tillegg til at hun vasker litt på ridgebackvalpene som ligger nærmest henne om anledningen byr seg!

Ridgebackvalpene har begynt å åpne øynene, noen allerede ved en uke. Vorstehvalpene følger antakelig på i løpet av de nærmeste dagene.

Trekkhundvalpene har allerede åpnet øynene, der er det tre stk med blå øyne som mamma Ice, og to stk med brune øyne som pappa Tamada. De har fått navn etter whiskymerker, ettersom de kommer fra en direkte nedadgående linje med suverene lederhunder som startet med en hund som het Whisky. Det har vært en Baileys og en Irish i slekten, og nå kommer Dalwhinnie (Whinnie) og Clynelish (Nelish) til å bli boende her, antakelig sammen med en av gutta Glen (Glen Mitch, Glen Elgin og Glen Grant). På bildet er Whinnie i midten og Nelish ytterst til høyre.