Presentasjon våre hunder – Tamio

Hasselsnårets Norma Jeane Baker, min første rhodesian ridgeback

Tamio, eller Hasselsnårets Norma Jeane Baker, var min første rhodesian ridgeback.

Jeg har vært hundegal hele mitt liv, og passet hunder for alle kjente, både naboer og familie måtte låne bort hunder nå og da 😉 Jeg hadde boxere, labradorer, vorsteh/labrador krysning, amstaff, dalmatiner og bearded collie som trofaste bekjentskaper, og visste lite om hva slags hund jeg selv skulle ha, annet enn hva den skulle hete.

Mitt første møte med en ridgeback står like klart for meg den dag i dag, ennå det har passert 20 år siden (herregud, når skjedde det?!). Det var da jeg visste.

Da jeg var 14 år jobbet jeg en sommer på Tusenfryd, der jeg leide hester og ponnier rundt på runderidningen som var de første årene etter cowboylandsbyens oppstart (jeg har vært hestegal like lenge som jeg har vært hundegal – tror det er et virus?!). De som skulle passe på oss fjortisene bodde sammen med oss på en hytte rett ovenfor parken, og de hadde med seg den ene ridgebacken til foreldrene hans den andre uka jeg var der. Jeg, som alltid drasset rundt på andres hunder, spurte lykkelig om jeg kunne få klappe henne, og det fikk jeg. Hun kikket ikke opp engang, der hun lå utstrakt i solen. Det hadde jeg aldri opplevd før. Hunder likte da å få kos?! Så, utpå  kvelden, ga jeg henne mat. Hun spiste med ro og verdighet, og snudde og gikk når hun var ferdig. Hva? Labradorer og boxere lar seg alltid kjøpe med mat? Dagen etter gikk jeg tur med henne, i bånd, da både jeg og de som hadde henne med skjønte at hun antakelig ikke hørte videre på meg 😉 Vi gikk på tur hver dag, hun var høflig og rolig, og når vi kom tilbake gikk hun og la seg.

Jeg var solgt.

En hund som elsket sine eiere, som var tolerant og rolig og høflig men som ikke kunne kjøpes med verken kos, mat eller aktivitet, en stor, muskuløs og korthåret hund (jeg er ikke videre glad i pelsstell…), det var min drømmehund!!

Jeg har dessverre ikke noe bilde av henne, men hennes navn var Savanne’s Sinta, og hun var fantastisk.

Realist som jeg er skjønte jeg jo fort at jeg ikke kom til å få innvilget min egen hund på mange år, så jeg måtte vente i seks år før sjansen kom. Når jeg skulle flytte til Ås for å studere på NMBU begynte jeg å lete etter ridgeback valper. Det var ikke veldig mange kullene å velge mellom i Norge på den tiden, men litt flere i Sverige. Jeg hadde sett på et kull i Sverige, men der var dessverre alle tispene lovet bort. Så sto jeg på venteliste på tre kull i Norge, det ene var det få valper i som ble tatt med keisersnitt og mor var ikke så interessert i de små, i det andre ingen korrekte tisper, den tredje tispa var forsinket med løpetid. Jeg ville gjerne ha hele sommeren på meg før jeg skulle flytte på hybel med valpen, så mer og mer motløs ble jeg når tiden gikk og gikk uten at tispe nummer tre fikk løpetid. Så ringte oppdretteren fra Sverige. Hun hadde fått noen avbestillinger, og jeg kunne velge mellom flere tisper! Lykken var stor 😀

tamioozelda

Tamio til venstre, ca fire uker gammel ❤

 

Det ble Tamio, og jeg har aldri angret på det! Eller – jeg angret faktisk allerede etter snaue to uker.. Jeg, som hadde forberedt meg SÅ godt, lest alt jeg kom over angående rasen, hund generelt og hundeoppdragelse, jeg hadde nylig vært sterkt delaktig i oppdragelsen til den ett år eldre storpuddelen i familien, og vært på utallige ridgebactreff og andre sammenkomster. Jeg fikk overhodet ikke kontakt med valpen. Jeg kunne ha sirkus bak henne, lokke, lure og bestikke, men om hun ville undersøke noe var jeg som luft. 10 uker gammel spilte det ingen rolle for henne om jeg løp motsatt vei, eller gjemte meg for henne. Hun fikset og sjekket ting selv. Jeg skjønte ingenting, for jeg gjorde jo alt rett, og hunden responderte bare IKKE.

Etter tre uker snudde det. Da hadde Tamio brukt de tre ukene på å se meg an, hun hadde blitt kjent med meg om min væremåte, og hun hadde godkjent meg. Før det var jeg bare en i mengden, omtrent like uunnværlig som luft, men ikke verdt mer enn å oppholde seg i samme rom som 😂

Jeg gjorde alle nybegynnerfeilene med Tamio, de fleste lot seg rette opp igjen. Jeg kalte henne bare inn når det kom folk og hunder imot, så etter kort tid begynte hun å snu seg vekk fra meg når jeg ropte for å sjekke hvem som kom. Jeg var sint når hun kom tilbake når sto og stjal kraftfôr i låven og ikke hadde hørt på meg når jeg ropte, istedenfor å gå og hente henne og være sint der, og så ta henne med tilbake dit jeg ropte. Jeg trodde hun var nervøs (som puddelen) når hun bjeffet på folk. Og jeg lot henne få altfor mange vellykkede counter surfs, iom at vi bodde i kollektiv var det vanskelig å få alle til å rydde all mat, alltid.

Men jeg elsket henne, og etter hvert gikk hennes veldig lunkne førsteinntrykk av meg over til gjensidig tillitsforhold, der hun var var jeg, og hun var med meg overalt hvor jeg dro. Hun var så trygg på seg selv og hadde så mye selvsikkerhet at hun stolte blindt på det beste i folk, samtidig leste hun både dem og andre hunder på en brøkdel av et sekund, så hun visste også alt om dem hun møtte før noen andre.

tamiohagen

En kanon tispe på alle måter mentalt, helsemessig og avlsmessig. Det var jo aldri noen plan at jeg skulle ha noe annet enn en familiehund, men etter at hun hadde vært med på mentalbeskrivelse med Bjørn Erik Frigaard og fått så rosende omdømme og klar beskjed om at denne hunden måtte jeg forvalte rett, begynte tanken å slå rot. Hun fikk tre kull med tre ulike hannhunder, avkommene ble like ulike som hannene var. Amboseli-kullet ble små, modige og uredde, omtrent som sin far Rex Ventors Akeron 😉 Bwindi-kullet ble store, snille og rolige, som sin far, Masithelas Einherjer Fåvne. Chyulu-kullet ble midelstore, følsomme og sjarmerende, som sin far Rex Ventors Hero to Evergrace. Gjennom sine døtre Hunting Prides Amboseli Aisha og Aziza, og sin sønn Anansi lever Tamio og hennes arv videre, hvilket gleder meg stort. Jeg har hennes barnebarn Lengo og Lazima her hjemme, og Lazima ser ut som Tamio mens Lengo prater som Tamio. Akkurat samme brummelyden når han ikke har sett meg på fem minutter mens jeg satte på en klesvask, eller han håper jeg ikke lenger er sinna fordi han stjal bamsen til yngstedatteren 😉

Reklamer

2 kommentarer om “Presentasjon våre hunder – Tamio

  1. Tilbaketråkk: Presentasjon våre hunder -Aisha | Hunting Pride

  2. Tilbaketråkk: Presentasjon våre hunder – Tia | Hunting Pride

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s