Eurodog/Trekkhundvalper med lederhundgaranti!

HP Rupi og HP Pund i led på NM, HP Cheetah, Ellis’ Rino, HP Dollar og HP Langbein (Dollar og Langbein er også Com-avkom, kull 2 og 3) Cheetah er etter HP Tiger x Twist, tante til HP Tamada.

Vi har tre, kanskje fire, hannhunder til salgs av våre to trekkhundkull i år (Eurodog/Scandihound). De er avlet for mellomdistanse, men har vel så mye sprintlinjer, og kan brukes til barmark, nordisk, sprint, mellomdistanse, tur, agility, rallylydighet, som innehund og familiehund. Alle selges uansett med lederhundgaranti – det vil si at om hunden ikke går foran i trekk innen den er fylt to år får du en ny valp, gratis!

Hvordan kan vi være så sikre på at disse valpene vil bli lederhunder? Fordi de er avlet i generasjoner på foreldre som både selv går som lederhunder og som er født i kull der majoriteten av søsknene også går som lederhunder. Vi mener (og har erfart selv!!) at det hjelper lite å ha et spann full av gode trekkhunder dersom ingen tør å passere andre spann. Vi ønsker derfor å avle lederhunder til oss selv som gjør jobben, tar kommandoer, passerer andre spann og har høy fart og arbeidslyst – det er suksessoppskriften. Og noen av disse er til salgs nå!

HP Idun (kullsøster av Nora) og HP Irish (kullsøster til HP Tamada) i led under Norway Trail 2012.

I det eldste kullet, som er 10 uker og leveringsklare, er foreldrene HP Nora og Lindahls Woody. Nora kommer fra vårt første kull med Com, der faren er Fun Racing Brimi (Hege Ingebrigtsen). Brimi er far, bestefar og oldefar til veldig mange av Heges beste lederhunder, og i våre to kull med han ble 6 av 8 brukt som lederhunder, og det er godt mulig de to siste også ville gjort det (det var større hannhunder, som Bjørn bevisst valgte å plassere lenger bak i spannet fra starten). Woody har væren nøkkelhund hos Team Lindahl i mange år, hans foreldre er Vixen (som har hatt en kull med Egil Ellis’ Rino som også har gitt mange gode lederhunder!) og Viraqs Tøf. Begge har linjer med mye av topphundene i Europeisk sprint- og mellomdistanse de senere årene.

Det yngste kullets foreldre er HP Ice og HP Tamada. Ice’s far er Noras bror, HP Pund. Pund har vært en av Bjørns viktigste lederhunder siden Norway Trail i 2012, der Bjørn kom på en tredjeplass, beste norske, med sykdom i spannet som hundene dro på seg blant alle de utenlandske spannene. HP Pund og hans søster Rupi var også hovedledere i løpene i årets sesong. Ice sin mor er Hexa, som går som hovedleder for Team Lindahl og som har vist seg å være både en super trekkhund, men også en kanon avlshund. Av hennes 6 avkom har 5 gått på løpsspann sin første sesong. Ice og Coke er supre lederhunder, Speed har ikke fått prøve seg like mye men viser gode takter han også.

HP Ice og HP Nora i led, bak HP Rupi og HP Pund, så HP Hera og HP Juno, HP Anubis og HP Speed, HP Coke og HP Ringo. To møkkete barn og deres pappa på doningen 😉

HP Puma (HP Tiger x Twist) og HP Freia (Com x Fun Racing Brimi) i led under SOC 2010 – som vi vant med 4 minutters margin på nr 2 😉

Valpenes far kommer fra et kull der 5 av 7 har gått som løpsledere, og alle går foran. HP Rossi, HP Imola og HP Irish har alle vist seg å gå like bra i singel led under tøffe forhold, og også i løpssammenheng. Deres bestefar på morssiden, HP Tiger, var en av Bjørns beste lederhunder gjennom tidene, og hans foreldre, Whisky og Egil Ellis’ Mike, er to legendariske lederhunder. Mike har avlet så mange suverene trekkhunder, at han er ennå et ikon i trekkhundverden, mange år etter sin død. Whisky var en hund som Bjørn kunne stole 100% på, hun gikk foran uansett, fant frem på fjellet, fulgte løyper hun hadde gått i flere år før, var ikke redd for noe eller noen. Runa Skyrud vant Rørosløpet 2012, med søsknene til HP Tamada – HP Imola i singel led og HP Rossi og HP Biaggi i point. Deres første løp noensinne!! Biaggi og Rossi går begge også i led, Rossi gikk flere etapper i singel led på årets Norway Trail for Ørn Borgen 🙂

HP Imola i singel led vinner av Rørosløpet 2012! HP Biggi og HP Rossi i point.

Hp Biaggi i led for Runa Skyrud, Pasvik Trail 2013

HP Rossi i singel led, Norway Trail 2016 med Ørn  Borgen. Foto Per Sverre Simonsen.

 

Derfor er vi helt sikre på at begge kullene i år vil gi så nære 100% lederhunder, at vi gir lederhundgaranti på alle disse valpene! 🙂

Sagt om hunder fra disse linjene (Det kunne nok vært sagt mye om Nora og de kullsøsknene også, men der beholdt vi de aller fleste selv ;D ):

HP Ben (og Troy): Både Ben og troy har gått mye foran. Troy har også gått som singel leder. Troy ble for tynnpelset og var nok mer utpreget mellomdistanse hund. Ben fungerer bra, sterk og arbeidsom og går mye i front.

HP Troy: en flott og smart trekkhund, derfor valgte vi å prøve å avle med han med noen mykere linjer. Den beste leder tispen jeg har nå er hans datter. Hun er veldig lydig og oppfatter kommandoene like raskt som sin far.

Reklame

Valper, valper, valper!! <3 <3 <3

Valpebonanza!!

Fire valpekull samtidig – to kull trekkhundvalper på 9 uker og snaue 2 uker, rhodesian ridgebackvalper på 4 dager, og nyfødte korthåret vorstehhund valper. Det er galskap! 😂 Men så ufattelig koselig akkurat nå, med gryntende nøster overalt, ungene går frem og tilbake mellom valpekullene og koser dagen lang 🙂 Spørsmålet er bare hvor slitne vi er når det er tre kull på 6-8 uker samtidig, det er da de krever masse i form av fysisk og psykisk stimulering, nye erfaringer og utfordringer hver dag 😉 Lykken er at de er født på et tidspunkt på året som gjør at de kan være mye ute og som gjør det mulig å ha dem med ut på turer og ekspedisjoner. I tillegg er mødrene så gode venner at vi regner med at i hvert fall ridgebacker og vorstehere kommer til å gå om hverandre 😀 Zoë vokste jo selv opp i blandet fellesskap med sine kusiner og fetter hos Rugdelias kennel, da både Lucilla og Zenobia hadde valper med mindre enn en ukes mellomrom ❤

Rugdelias NMJ Lucilla og KMS Zenobia med sine hhv 3 og 11 valper i en kaotisk miks 😉 Bildet stjålet fra rugdelias.com

 

Her kommer noen bilder av vidundrene (de største orket jeg ikke å ta bilder av 😉 ):

Vi har rhodesian ridgeback valper! :)

Hunting Prides Nyangakull ble født lørdag 23. juli 2016, og det var 4 hannvalper og 4 tispevalper i BB’s mage 😄 Alle med korrekte ridger, til tross for at BB er heterozygot for ridge (Rr) og vi har ikke funnet noen feil så langt (ingen knekkhaler og ingen sinus). Noen med lite hvitt og noen med mer hvitt og veldig mange ulike fargenyanser, noe vi liker da det tyder på stor variasjon i genmaterialet!

Tispene

 

Hannene

 

BB er en superflink mor, rolig og trygg (hun har jo vært en super «storesøster» for både ett og to kull tidligere, og vist at hun har instinktene i orden!). Vi gleder oss enormt til å se disse vokse opp, foreldrene er jo to av våre absolutte favoritter både mentalt og eksteriørt, og disse valpene bør ha alle forutsetninger for å bli både vakre, sunne og med gode bruksegenskaper til hva man måtte ønske.

Far Dume er fra vårt absolutte favorittkull med rhodesian ridgeback noensinne – Dodorikullet – der det har vært hunder med så store personligheter at de kan fylle en hel bok hver. Trygge, sindige, smarte, avbalanserte, ufattelig barnevennlige og språksterke hunder. Dume var superfin med hunder av alle kjønn, aldre og raser, og uendelig trygg på seg selv.

Dhamira og Dume med Dhamiras valper Etosha Etana og Enzi ❤

 

BB er jo godkjent besøkshund gjennom Røde Kors og Antrozoologisenteret, og har gjennomgått mentaltest som et ledd i godkjenningen, samt en mentalbeskrivelse. Hun fikk supert omdømme ved begge anledninger, og blir beskrevet som en sosial tispe som er underdanig og myk i forhold til mennesker, med ekstremt raske avreaksjoner og stort mot og nysgjerrighet. Rett og slett en herlig rhodesian ridgeback!

Bildene over er fra besøkshundkurset, der BB lærer å ligge rolig i en seng med en person. Ingen sak det, sier BB som elsker kos 😅

Presentasjon våre hunder -Aisha

Aisha ble født i mitt aller første ridgebackkull i 2004, som en av fire tisper og 7 hannhunder etter min absolutte favoritt hannhund noen sinne – Rex Ventors Akeron. Akeron var en hund som hadde alt jeg hadde lett etter i en hannhund til min Tamio; et ekstraordinært gemytt, moderat størrelse, han hadde hatt to kull der valpene ble friske og sunne og han var den flotteste rhodesian ridgeback jeg noen sinne hadde sett ❤

Når valpene ble født var det straks noen som skilte seg ut, de to leverfargede valpene, en hann og en tispe. Men hjertet mitt festet seg ved Aisha, etter som hun vokste opp og var en hund helt etter mitt hjerte! Livlig, aktiv, morsom, modig og utrolig søt 🙂

Det endte jo med at jeg beholdt Aisha hjemme, og beholdt en liten bit av hver av de to leverfargete  – ikke en dum avgjørelse viste det seg senere 😉

Aisha utviklet seg til den hunden omtrent som jeg hadde sett som valp, en virkelig morsom og livlig hund, med veldig avbalanserte reaksjoner. Hun livet opp gamlemors og mitt noe sedate liv og tilførte en hel masse latter og glede. En nokså enkel hund å oppdra, sammenliknet med den andre ridgebacken jeg hadde erfaring med (i retrospekt vet jeg at Aisha var nokså enkel sammenliknet med veldig mange 😉 ). Hun var meget trygg på seg selv, men gikk litt i skjørtene på sin meget trygge og modige mor, så hun ble litt mindre moden enn hun ville blitt om hun ikke hadde vokst opp med sin mor – noe vi så når hun flyttet «for seg selv» og da ble flokkleder og langt mer ansvarsbevisst og voksen.

På mentaltesten hun gikk kunne vi se en meget uredd, modig og nysgjerrig hund som  hadde fått det beste fra sine foreldre, en virkelig kanon ridgeback. Når tiden kom for å planlegge valper etter henne hadde jeg hatt en hannhund i tankene ganske lenge, en hannhund som hadde gitt veldig flotte valper i tidligere kull og som hadde en utstråling og en selvsikkerhet som virkelig tiltrakk meg. Han var stor, men siden Aisha og hans kullsøsken ble små så var jo håpet at det skulle bli middelstore hunder. Det var virkelig en match made in heaven – kombinasjonen HP Amboseli Aisha og Masithelas Famous Akinzo by Woody ga meg mitt favorittkull noen sinne – med søsknene Dodori Dhamira, Donjuan og Dume ❤ ❤ ❤ Og nå kommer Dume til å ha et kull med BB, en hund som likner og minner mye om Aisha i sinn og skinn – jeg gleder meg enormt til å se hva denne kombinasjonen kan skape!

Hvordan skal vi klare å avle friske hunderaser i fremtiden?

Antallet sykdommer og antallet syke hunder i alle raser øker med alarmerende takt. For Doberman er det estimert at innen 2039 vil ALLE Dobermenn lide av DCM – dilatert kardiomyopati, eller forstørret hjerte. Nå er det i følge denne studien nesten 60% av alle Europeiske dobermenn med sykdommen. I tillegg lider rasen i følge Orthopedic Foundation for Animals av von Willebrands blødersykdom, med over 50% syke eller bærere, samt at nesten 5% har thyroidproblemer, nesten 2% har øyesykdommer og 6,5% har hoftedysplasi. I tillegg kommer en gruppe lidelser som gir problemer med balansen og muskel- og nervesvinn i bakparten, kalt wobbler syndrom. Estimater ligger mellom 5-8% av affekterte hunder i rasen. Doberman er ikke noen unik rase i så måte – dalmatiner har 12% affekterte hunder ved Baer hørselstest, 12% med thyroidproblemer og over 90% (!!) har ett eller to gen som gir urinstein. Wobbler forekommer også hos dalmatiner. Begge disse rasene er i tillegg utsatt for en eller flere «fargefeil» som er diskvalifiserende for avl og utstilling, dilusjon til blå farge hos Doberman,dilusjon til gul/orange hos Dalmatiner, samt patch (sorte flekker synlig ved fødsel) . For dalmatiner i Norge er det estimert at det er ca 8% født med patch hvert år, samt 3% blåøyde. Når antall valper med patch går ned, går antall døve valper opp, da det er redusert forekomst av døvhet hos valper med patch.

Hvordan skal vi oppdrettere klare å avle friskere hunderaser når så mange i hver rase bærer på gener som gir sykdom enten i enkel eller dobbelt oppsett?

Sannheten er at det klarer vi ikke. Med mindre alle verdens hundeeiere klarer å få i stand et felles, globalt registreringssystem med direkte logging av veterinære og genetiske diagnoser, vil rasene fortsette å øke både i antallet syke hunder og i antall sykdommer pr rase.

Det er nemlig dere «vanlige» hundeeiere som må gjøre denne jobben – oppdrettere verken vil eller tør.

Noen oppdrettere prøver så godt de kan, men finner det veldig vanskelig å få ærlige svar om sykdommer når de undersøker potensielle parringspartnere til sine hunder. De fleste oppdrettere tenker som så at om de skulle være 100% ærlige og gå offentlig ut om absolutt alle diagnoser som finnes i sine linjer, så vil ingen lenger kjøpe valper av dem. Og da faller jo grunnlaget for å ha valpekull bort for de fleste. Noen er drevet av økonomi, andre er drevet av ønsket om å lage «den perfekte hunden», enten til seg selv eller til andre, som reklame for senere valpekull. Ingen kan sitte igjen med hele kull.

Derfor holder de fleste oppdrettere ganske stille om sykdommer og lidelser hos de hundene de avler på, søsken og familie. Kanskje de forteller om noe, og så utelater noe annet.

Men valpekjøperene VET jo hva som er galt med hundene de har. Og mange kjøper valper som utvikler arvelige, genetiske sykdommer.

(Det er selvsagt mange hunder som utvikler sykdommer som ikke er arvelige også, men med det vi vet om genetikk i dag vet vi jo at brorparten av alle sykdommer har en eller annen genetisk predisposisjon, enten det er en enkel, direkte nedarving, eller en multigenetisk bakgrunn med flere modifiserende gener som påvirker sykdomsutfallet. Noen gener er kjent for oss, andre ikke pr dags dato).

Veldig mange av de som har kjøpt en hund som blir syk, melder ifra til oppdretteren sin. Altfor mange er de tilfellene der jeg hører at noen har mistet kontakten med oppdretteren etter slike tilbakemeldinger, og hvor oppdretteren benekter all kjennskap til både sykdom og tilbakemelding ved senere spørsmål fra andre.

Hvis alle hundeeiere som får syke hunder, hadde gått sammen til et felles opprop om et innmeldingssystem fra veterinærer til et offentlig identitetsregister (som helst bør være globalt, fordi de fleste raser driver nokså storstilt genshopping over landegrensene i dagens samfunn), så ville de ganske enkelt løse dette problemet.

Den finske kennelklubben er på god vei med sitt Koiranet. Der innmeldes mange av dødsårsakene under enkelte samlediagnoser, som jo er en bit på vei. Om man går inn og ser at fire kullsøsken er døde av årsaker relatert til hud, eller epilepsi, så kan man jo kanskje trekke slutninger om at det er noe genetisk i dette kullet. Om det finnes en gentest for sykdommen kan man jo da be den utkårede om å ta en slik test (det sikreste er å be eieren hans selvsagt, hannhunder er i hvert fall ikke til å stole på! 😉 ), for å se om denne allikevel kan benyttes i avl, til tross for syke søsken. Om det ikke finnes får man heller vurdere en annen hund.

På Koiranet kan man velge svensk, engelsk eller finsk språk, man kan gå inn på helsestatistikk for hver rase og se på dødsårsak, statistikker per lidelse, årstall, registreringstall mm. En veldig god start!! De registrerer og offentliggjør også en hel mengde flere sykdommer enn den norske eller den svenske kennelklubben gjør, blant andre hjertesykdommer, over dobbelt så mange leddlidelser (Norske kennelklubben registrerer HD og AD, finske kennelklubben registrerer og offentliggjør statistikk på spondylose, lumbosacral transitional vertebra og vertebral anomali på de raser som ønsker det, i tillegg til kneledd, hjertelidelser mm. Det er dog kritisk viktig at det er tvungen innrapportering, slik at dersom man kommer til veterinæren med en hund som lider av for eksempel allergi, og veterinæren konstaterer dette, at hundeieren ikke kan unnta seg registrering av sykdommen.

Skal hunden behandles, skal årsak registreres. Punktum.

Det er også viktig at det er veterinær som registrerer det inn, etter chipidentifisering. Ellers finnes det for mange smutthull, og for mange muligheter for juks. I tillegg er det slik at om man legger rapporteringen til hundeeieren selv, vil man få altfor mange feilaktige diagnoser. Det går ikke an å forske på bakgrunnen for en sykdom dersom det er for stor andel feilregistrerte hunder med denne sykdommen. Det blir også veldig vanskelig for oppdrettere å finne frem til hunder som er friske fra spesifikke sykdommer selv, og som har friske søsken. Det blir litt som å forsøke å finne ut hvilken bilfarge som er mest kjøpt i Norge og så driver fire bilforretninger og registrerer grå som blå og beige som grå.

I tillegg til at det er kritisk med en database der man kan se sykdomsstatistikk og helseinformasjon for rase og individ, samt slektskapsinfo (grunnen til at en slik database må være global er jo for å kunne beregne korrekt innavl i raser og kombinasjoner på tvers av landegrenser), er det like kritisk at det kommer nye regler for avl av hund, på generell, nasjonal plattform, basert på dyrevernmessige hensyn i avlen.

Det innebærer at for å kunne avle friskere dyr og samtidig bevare nok avlsdyr for å kunne ha en bærekraftig avl kan det ikke legges begrensninger på farge, avtegn eller kosmetiske aspekter ved hunderaser for å verken få dem registrert i stambok eller godkjent til bruk i avl.

Avl og utstilling MÅ separeres!

Så kan de som vil avle friske, sunne og mentalt stabile hunder for agility, som familiehund eller til hvilken som helst arbeidsoppgave, med flekker og farger som ikke er helt sånn en utstillingsdommer vil ha dem, gjøre det, mens de som ønsker å lage verdens vakreste hund kan fortsette å avle på bare de som har prikkene rett plassert.

Rhodesian Ridgeback valper ventes juli 2016!

BB, 49 dager drektig med Hunting Prides Nyangakull!

 

Vi har nå fått vår beste BB hjem, det er 14 dager ca til hun nedkommer med Hunting Prides 14. kull med Rhodesian Ridgeback valper! Det er hele 12,5 år siden vårt første kull rhodesian ridgeback så dagens lys, og i løpet av disse årene har vi hatt gleden av å se så mange herlige ridgebacker berike sine nye familiers liv. De aller fleste har vært veldig nære vårt avlsmål om friske, uredde, stabile, barnevennlige og trygge familiehunder, så vi føler at vi har lykkes i vårt avlsarbeide! I år er et spesielt år, vi får i tillegg vårt første kull med korthåret vorstehhund. Det er også et kull avlet med gemytt og mentalitet i fokus, samtidig som vi regner med at det blir friske, sunne hunder med god helse og meget gode bruks- og jaktegenskaper. Men en jakthund er en familiehund veldig store deler av året, med de krav de fleste familier har til en rolig, trygg, barnevennlig hund så har vi satt det i høysetet. Det morsomme er jo at begge mødrene er godkjente besøkshunder gjennom Røde Kors og Antrozoologisenteret – de fikk sine diplomer og godkjenning samme dag 🙂

Vi gleder oss kjempemye til våre kommende valpekull, nå først kommer antakelig  rhodesian ridgeback valpene. Pappaen til dette kullet er bror av den enestående barnevennlige, kloke Dhamira – en hund som det bare var en på millionen av når det gjelder gemytt og personlighet og som vi savner hver dag. Det gjør dette kullet veldig, veldig spesielt for oss!

BB har inntatt en ganske flodhestliknende kroppsform, en hund som normalt er både slank, elegant og smidig er nå forvandlet til en rullende, treg, lett tønneformet ridgeback 😉 Men hun er i veldig god form, og like blid og lykkelig som hun alltid har vært – hun er bare litt mindre energisk 😂 Vi kjenner valpene beveger seg og turner rundt der inne, nå er det ikke lenge til de kommer ut!

Hvorfor er tidlig håndtering av valper riktig og viktig?

Det er en utstrakt misforståelse blant mange i hundemiljøet at man skal forstyrre mor og valper så lite som mulig de første ukene, og så drive med sosialisering og miljøtrening etter fylte tre uker. (Sosialisering og miljøtrening er to ulike ting. Der miljøtrening er en tilvenning til ulike mulige skremmende objekter eller situasjoner, er sosialisering valpens tilknytting og sosiale bånd til andre individer, eller arter).

En valp kan være godt tilknyttet andre hunder og ikke ha noe problemer med å møte fremmede hunder og knytte sosiale bånd med dem, mens den samme hunden kan ha problemer med å knytte bånd med mennesker. Da er det som regel grunnet mangel på menneskelig kontakt i den kritiske perioden av valpestadiet.

Dette innebærer ikke at valpene behøver utstrakt kontakt med en hel masse fremmede mennesker daglig gjennom hele perioden, eller at den ikke kan knytte sosiale bånd med sin nye eier dersom den ikke møter denne før for eksempel 12 ukers alder.

Det den kritiske fasen innebærer er at dersom valper vokser opp uten menneskelig kontakt overhodet vil den ikke senere være i stand til å knytte sosiale bånd med mennesker (Scott and Fuller – Genetics and the Social Behaviour of the Dog, side 105 ).

Det er ikke mye kontakt som skal til, og heller ikke veldig langvarig, før dette er reversert (Scott and Fuller – Genetics and the Social Behaviour of the Dog, side 122-129 ).

Lengden og mengden kontakt som er nødvendig for at valpene skal ha et åpent sinn mot tilknytning til fremmede mennesker senere, er ulikt ved ulike aldre. Dette indikerer at det finnes en kritisk fase og at denne fasen har et størst åpent vindu ved en gitt alder (3-5 uker er antydet som den viktigste alder, og over 14 uker var det ikke mulig å få valper som var vokst opp uten menneskelig kontakt til å akseptere dette. Men merk at de var vokst opp helt uten menneskelig kontakt – det er ikke sånn at valper oppvokst i vanlige hjem som har fylt 14 uker ikke kan knytte seg til fremmede mennesker de aldri har møtt!)

Vi begynner helt fra fødsel med å gi valpene menneskelig kontakt.

Dette gjør vi gjennom å daglig håndtere valpene, løfte, holde og stryke dem, veie dem, og andre rutinemessige check-ups. Ikke for at de skal bli vant til og sosialisert med mennesker, det vinduet starter ikke før ved ca tre uker. Men fordi det at vi håndterer dem fører til en kjedereaksjon av aktiviteter som er bra for valpen.

Studier på andre arter, spesielt på mus og rotter, viser at når ungene blir fjernet fra moren, håndtert av mennesker og så lagt tilbake til moren, vasker og steller mødrene dem ekstra mye etterpå, sammenliknet med kullsøsknene. Disse ungene gjør det mye bedre ved senere frykt- og stressbaserte tester enn de ungene som ikke har blitt håndtert. En helt ny svensk studie av Foyer et al (Nature, 2016), viser at valper som vokste opp med mødre som vasket dem ofte scoret bedre på sosiale aspekter i en mentaltest ved 15-18 mnd alder enn hunder som vokste opp med mødre som viste lavere frekvens på mor-barn interaksjoner.

Scott og Fuller nevner også dette i sin bok. En av de som blir kildehenvist der er Seymour Levine, som fant at en gruppe rotteunger som ble tatt fra moren og gitt milde elektrosjokk og så plassert tilbake til moren faktisk ikke bare taklet stressende situasjoner bedre som voksne, men også var mindre utsatt for autoimmune sykdommer og levde lengre! Mens de vokste opp åpnet de øynene tidligere, hadde raskere motoriske ferdigheter og hadde bedre vektøkning. Han testet senere å bare ta de ut og så legge dem tilbake, og så at det hadde samme effekt på stressmestringen (det står ikke om det også gjelder de andre parameterne).

Frances Champagne og Michael Meaney har begge gjort mange viktige studier på morsatferd hos rotter og mus, og de har funnet at ikke bare er det viktige forskjeller mellom læringsevne, stressmestring og morsegenskaper hos grupper som har blitt håndtert og som ikke har blitt håndtert, men også at effekten kan videreføres over generasjoner!

De fant også at tid brukt hos avkommene ikke varierte mellom høy- og lavlinjedyr, men at det var store variasjoner i tiden brukt på stell (målt som direkte kontakter med nese, vasking, dytting og diing), slik at mødre fra lavlinjer bare var tilstede, mens høylinjedyrene også gjorde en jobb mens de lå der.

Da frekvensen av stell naturlig nok går ned med alderen til avkommene (den er høyest den første uka), er det viktig at håndteringen som øker stellefrekvensen gjøres helt fra fødsel. Etter tre uker vil valpene også i seg selv ha effekt av håndteringen i forhold til den sosiale tilknytningen til mennesker, men før det vil både avkom og mor ha effekt av håndteringen i forhold til økt kontakt seg imellom og økt stellefrekvens, noe som holder seg stabilt gjennom hele valpestadiet 🙂 Den økte stellefrekvensen endrer altså både genuttrykk, fysiologiske parametere og atferd hos avkom (av begge kjønn)!

Presentasjon våre hunder – Tamio

Tamio, eller Hasselsnårets Norma Jeane Baker, var min første rhodesian ridgeback.

Jeg har vært hundegal hele mitt liv, og passet hunder for alle kjente, både naboer og familie måtte låne bort hunder nå og da 😉 Jeg hadde boxere, labradorer, vorsteh/labrador krysning, amstaff, dalmatiner og bearded collie som trofaste bekjentskaper, og visste lite om hva slags hund jeg selv skulle ha, annet enn hva den skulle hete.

Mitt første møte med en ridgeback står like klart for meg den dag i dag, ennå det har passert 20 år siden (herregud, når skjedde det?!). Det var da jeg visste.

Da jeg var 14 år jobbet jeg en sommer på Tusenfryd, der jeg leide hester og ponnier rundt på runderidningen som var de første årene etter cowboylandsbyens oppstart (jeg har vært hestegal like lenge som jeg har vært hundegal – tror det er et virus?!). De som skulle passe på oss fjortisene bodde sammen med oss på en hytte rett ovenfor parken, og de hadde med seg den ene ridgebacken til foreldrene hans den andre uka jeg var der. Jeg, som alltid drasset rundt på andres hunder, spurte lykkelig om jeg kunne få klappe henne, og det fikk jeg. Hun kikket ikke opp engang, der hun lå utstrakt i solen. Det hadde jeg aldri opplevd før. Hunder likte da å få kos?! Så, utpå  kvelden, ga jeg henne mat. Hun spiste med ro og verdighet, og snudde og gikk når hun var ferdig. Hva? Labradorer og boxere lar seg alltid kjøpe med mat? Dagen etter gikk jeg tur med henne, i bånd, da både jeg og de som hadde henne med skjønte at hun antakelig ikke hørte videre på meg 😉 Vi gikk på tur hver dag, hun var høflig og rolig, og når vi kom tilbake gikk hun og la seg.

Jeg var solgt.

En hund som elsket sine eiere, som var tolerant og rolig og høflig men som ikke kunne kjøpes med verken kos, mat eller aktivitet, en stor, muskuløs og korthåret hund (jeg er ikke videre glad i pelsstell…), det var min drømmehund!!

Jeg har dessverre ikke noe bilde av henne, men hennes navn var Savanne’s Sinta, og hun var fantastisk.

Realist som jeg er skjønte jeg jo fort at jeg ikke kom til å få innvilget min egen hund på mange år, så jeg måtte vente i seks år før sjansen kom. Når jeg skulle flytte til Ås for å studere på NMBU begynte jeg å lete etter ridgeback valper. Det var ikke veldig mange kullene å velge mellom i Norge på den tiden, men litt flere i Sverige. Jeg hadde sett på et kull i Sverige, men der var dessverre alle tispene lovet bort. Så sto jeg på venteliste på tre kull i Norge, det ene var det få valper i som ble tatt med keisersnitt og mor var ikke så interessert i de små, i det andre ingen korrekte tisper, den tredje tispa var forsinket med løpetid. Jeg ville gjerne ha hele sommeren på meg før jeg skulle flytte på hybel med valpen, så mer og mer motløs ble jeg når tiden gikk og gikk uten at tispe nummer tre fikk løpetid. Så ringte oppdretteren fra Sverige. Hun hadde fått noen avbestillinger, og jeg kunne velge mellom flere tisper! Lykken var stor 😀

Tamio til venstre, ca fire uker gammel ❤

 

Det ble Tamio, og jeg har aldri angret på det! Eller – jeg angret faktisk allerede etter snaue to uker.. Jeg, som hadde forberedt meg SÅ godt, lest alt jeg kom over angående rasen, hund generelt og hundeoppdragelse, jeg hadde nylig vært sterkt delaktig i oppdragelsen til den ett år eldre storpuddelen i familien, og vært på utallige ridgebactreff og andre sammenkomster. Jeg fikk overhodet ikke kontakt med valpen. Jeg kunne ha sirkus bak henne, lokke, lure og bestikke, men om hun ville undersøke noe var jeg som luft. 10 uker gammel spilte det ingen rolle for henne om jeg løp motsatt vei, eller gjemte meg for henne. Hun fikset og sjekket ting selv. Jeg skjønte ingenting, for jeg gjorde jo alt rett, og hunden responderte bare IKKE.

Etter tre uker snudde det. Da hadde Tamio brukt de tre ukene på å se meg an, hun hadde blitt kjent med meg om min væremåte, og hun hadde godkjent meg. Før det var jeg bare en i mengden, omtrent like uunnværlig som luft, men ikke verdt mer enn å oppholde seg i samme rom som 😂

Jeg gjorde alle nybegynnerfeilene med Tamio, de fleste lot seg rette opp igjen. Jeg kalte henne bare inn når det kom folk og hunder imot, så etter kort tid begynte hun å snu seg vekk fra meg når jeg ropte for å sjekke hvem som kom. Jeg var sint når hun kom tilbake når sto og stjal kraftfôr i låven og ikke hadde hørt på meg når jeg ropte, istedenfor å gå og hente henne og være sint der, og så ta henne med tilbake dit jeg ropte. Jeg trodde hun var nervøs (som puddelen) når hun bjeffet på folk. Og jeg lot henne få altfor mange vellykkede counter surfs, iom at vi bodde i kollektiv var det vanskelig å få alle til å rydde all mat, alltid.

Men jeg elsket henne, og etter hvert gikk hennes veldig lunkne førsteinntrykk av meg over til gjensidig tillitsforhold, der hun var var jeg, og hun var med meg overalt hvor jeg dro. Hun var så trygg på seg selv og hadde så mye selvsikkerhet at hun stolte blindt på det beste i folk, samtidig leste hun både dem og andre hunder på en brøkdel av et sekund, så hun visste også alt om dem hun møtte før noen andre.

En kanon tispe på alle måter mentalt, helsemessig og avlsmessig. Det var jo aldri noen plan at jeg skulle ha noe annet enn en familiehund, men etter at hun hadde vært med på mentalbeskrivelse med Bjørn Erik Frigaard og fått så rosende omdømme og klar beskjed om at denne hunden måtte jeg forvalte rett, begynte tanken å slå rot. Hun fikk tre kull med tre ulike hannhunder, avkommene ble like ulike som hannene var. Amboseli-kullet ble små, modige og uredde, omtrent som sin far Rex Ventors Akeron 😉 Bwindi-kullet ble store, snille og rolige, som sin far, Masithelas Einherjer Fåvne. Chyulu-kullet ble midelstore, følsomme og sjarmerende, som sin far Rex Ventors Hero to Evergrace. Gjennom sine døtre Hunting Prides Amboseli Aisha og Aziza, og sin sønn Anansi lever Tamio og hennes arv videre, hvilket gleder meg stort. Jeg har hennes barnebarn Lengo og Lazima her hjemme, og Lazima ser ut som Tamio mens Lengo prater som Tamio. Akkurat samme brummelyden når han ikke har sett meg på fem minutter mens jeg satte på en klesvask, eller han håper jeg ikke lenger er sinna fordi han stjal bamsen til yngstedatteren 😉

Presentasjon våre hunder – Com

Com er en Eurohound/Eurodog/trekkhund. Hun bor nå hos Bjørns far, og nyter livet som turhund. Hun var her på sommerferie i uke 26 (2016), sprek som en loppe og tilbrakte mye tid med sin drektige sønnedatter Ice ❤

En stund hadde vi det meste trekkhunder fra valpekullet Whisky x Mike (Ellis). De begynte å dra på årene, og vi måtte gjøre noen grep for å i det hele tatt ha et spann å kjøre med, så det ble lånt og kjøpt inn noen hunder. Blant annet tok Bjørn turen til Ole Jonny Dokken, som skulle selge ut en eller to unghunder. Bjørn kikket på hundene, og valgte seg ut en tispe, og spurte Ole Jonny hva den het. «Næææ», han dro littt på det, «den heter vel ikke noe, men den kommer når jeg roper kom!» Så da ble det Com.

Com var lita som unghund, og ble ikke så mye større. Men det hun manglet i størrelsen tok hun fint igjen i intensitet og iver!

Vi hadde slitt litt med for «smarte» lederhunder tidligere, hunder som visste hvor bilen sto og løp heller dit enn en runde ekstra i sporet, som gikk til høyre istedenfor til venstre om løypa hadde gått der året før, og liknende. Com var en herlig befriende gullfisk av en lederhund, som ikke eide egne meninger og aldri satte spørsmålstegn ved noen kommando 😂

Hun gikk som hovedleder i mange år, og hadde tre valpekull her før hun ble pensjonert og flyttet til Bjørns far som kose- tur- og innehund. Valpene hennes med Brimi fra Hege Ingebrigtsen ble ennå bedre enn sin mor, raskere og med en type muskelfiber som gjør at de aldri blir stive – soleklare hunder for tredagers løp eller etappeløp!

Her er bilde fra Alpen Trail 2011 der Bjørn vant 6-spanns klassen, med hele det første Com x Brimi kullet på spannet. I 2012 var kull nummer to med samme kombinasjon klare for løpskjøring, så da hadde vi hele 7 Com-barn på spannet 😉 Nå er alle fra første kullet pensjonert til enten avl eller sofa-aktiviteter, mens Pund og Rupi fra kull #2 var hovedledere på årets spann og ble også lånt ut til Maren Lindahl under Vindelälvsdraget.

Presentasjon våre hunder – BB

BB (BeeBee) er en rhodesian ridgeback. Hennes fulle navn er Mianta Berniece Baker Kwakiburi – som henspiller på vår første rhodesian ridgeback, Tamio, og kennelen (Kwa Kiburi betyr to the pride). Tamios egentlige navn var Hasselsnårets Norma Jeane Baker – altså Marilyn Monroes fødenavn. Berniece Baker var Marilyns halvsøster med samme mor, og det er hennes initialer som er bakgrunnen for kallenavnet BB.

BB har en god del ridgebacker i sin stamtavle som vi har kjent godt opp igjennom årene, og som har vært kjente for sitt gode gemytt. Noen av dem er også relatert til Tamio, ikke direkte, men via omveier.

Jeg skal fortelle litt om BB’s slekt, men først litt om BB selv.

BB så jeg første gang når hun var 3 uker. Jeg skulle foreta en sinussjekk på kullet, og i samme slengen kunne vi like gjerne stille dem opp og fotografere dem, i og med at jeg hadde reist den lange veien. Det var hele 10 valper i kullet, så det tok sin tid, og som med alle kull var noen valper litt gelé i beina når de skal opp og stå for første gang, mens andre er mer opptatt av maten og glemmer at de står på et opphøyd bord. BB var av de sistnevnte, en liten valp som med full selvtillit og enorm matlyst (hvilket hun har beholdt, begge karaktertrekkene 😉 ) sto på bordet som om hun skulle ha gjort det mange ganger tidligere.

Da jeg lider av veldig svak karakter når det gjelder hunder, og har en mann som, siden han har flere hunder enn meg, ikke er altfor negativt innstilt til ennå en, bestemte jeg meg for at denne valpen ville jeg ha. Mye på bakgrunn av valpen selv, jeg liker selvtillit, balanse og ureddhet i en liten valp, men også fordi linjene bak henne var kjente og kjære.

Som sagt så gjort, BB ble østlending og her sjarmerte hun raskt alle i senk. Hun bodde det første halve året hos en fôrvert, men da hun fikk jobb som gikk litt utover 8-16 formatet ble det bestemt at BB flyttet hjem hit. Maken til positiv, lykkelig og energisk virvelvind av en Ridgeback var det få som hadde møtt maken til.

De som hadde møtt maken til hund var de tidligere eierene til Soltoppens Mojo Sikio Terra – en hund jeg kjente godt da jeg var student og hadde Tamio. Hennes eier og jeg studerte sammen og var mye på turer og treff med ridgebackene. Terra var en virvelvind av en liten lykkepille av en hund, og hennes søster Soltoppens Kamili Sacha er BB’s tippoldemor.

Soltoppens Kamili Sacha

 

Sacha hadde tre kull, med tre hunder som alle enten er oppdrettet eller importert av Veronica Thorèn, innehaveren av Rex Ventors kennel. Sacha møtte vi ofte på hundeutstillinger, en meget flott tispe som var like snill, men kanskje med litt lavere virvelvindfaktor enn sin søster Terra 😉 Sachas ene datter fra det kullet hun hadde med Veronicas vakre leverfargede australske import, Mufudzi Mocha Magic, ble senere parret med en hannhund vi også hadde omgåttes en del med i utstillingssammenheng, vakre og gode Exgates Odin by Forrest. Her ble BB’s morfar født. Han ble så parret med BB’s mormor – en tispe etter en av Sveriges beste hannhunder gemyttmessig, og hennes mor var den ene av de tre tispene jeg sto på venteliste hos når jeg skulle kjøpe min første Ridgeback! Så derfor fikk BB sitt navn, om hun ikke er en halvsøster av Tamio rent blodmessig er det i hvert fall mange nære bekjentskap fra den tiden i slekten. Og litt av håpet var at hun skulle videreføre Tamios veldig, veldig gode arv – og det håper vi at hun nå gjør i sommer.

Tamio var jo en hund det ikke finnes mange til når det gjelder mentale egenskaper, hun hadde alt. Hun var full av selvtillit, uredd, modig, nysgjerrig og en klippestø hund med masse humor. BB har veldig mye av de samme egenskapene, i tillegg til lynkjappe avreaksjoner som ikke står tilbake for noen tjenestehund eller godt avlet brukshund. Derfor er håpet stort at hun nå, i kombinasjon med Tamios barnebarn fra det fantastiske Dodorikullet, skal videreføre den arven Tamio startet, og tilføre sine egne gode egenskaper til cocktailen, da bærer hun antakelig mine drømmeridgebacker i magen!

Eksteriørt er de heller ikke så ulike på mange måter. Både Tamio og BB er små ridgebacker, ca 62 cm. BB er en langt bedre bygget ridgeback enn Tamio, med ennå bedre forbryst, bedre front og vinkler og bedre type. Og så har hun ører som henger rett ned, om det betyr noe – Tamio sine viftet litt hit og litt dit 😉 Begge hundene elsket å løpe ved siden av hesten, BB har et av de beste bakbeinsaksjonene jeg har sett på noen hund. Om dere kjenner dressurhestens gang vet dere at en dressurhest skal bære seg med bakparten og det er hestens motor. Sånn er BB også. Hun har et fraskyv og et steg som mange dressurhester ville misunt henne!

Det betyr at hun også har gjort det veldig bra på utstilling, på de få tilfellene hun har fått. Med årene har jeg innsett at jeg verken har tid eller behov for å reise rundt og bruke hele helger på hundeutstillinger, så BB har vel vært på totalt 5 utstillinger (6 dager). På disse har hun blitt plassert som nummer 2 og 4 i store åpen klasser med ck, på norsk vinner og nordisk vinner utstillinger. Hun har ck fra fire av utstillingene, og certifikat fra to, sammen med beste tispe plassering og BIM. Med ett cert til ville hun vært champion.

Her er BB avbildet på Norsk Vinner 2014, sammen med flotte Ridgerules Tell Hera you love her og hennes eier og oppdretter Maria Kierkegaard Lündström, kennel Ridgerules.

Maria har forøvrig eid to hannhunder vi tidligere har brukt i avl med gode resultater, Rex Ventors Akeron og Rijstone Aussie Rules – Navy ❤ ❤ Begge disse hannhundene er fedre til hhv 11 og 6 ridgeback valper i Amboseli kullet og Hwange kullet der fellesnevneren er fantastisk gemytt og de er vakre i både kropp og sjel! Hunting Prides Amboseli Anansi ble tidligere i år far til 12 valper i et kull med Ridgerules Untold Treasure, Tia, som vi har kjøpt fra Maria 😉  Fra dette kullet beholdt vi Hunting Prides Liuwa Lengo og Lazima, og Maria har fått tilbake litt av Akeron i lille Keron – Hunting Prides Liuwa Letea Asili ❤