Trening av Ridgeback del 2 – innkalling

Nylig leste jeg et innlegg av Ivan Kreilkamp, som omhandlet hans nyoppdagede eufori av å ha hunden sin gående løs på tur. Jeg vil ikke gå inn på problematikken jeg ser i at hans hund aldri tidligere hadde opplevd å gå løs, men denne artikkelen belyser mest hvordan andre mennesker opplever å møte løse hunder (og en god del av kommentarene i kommentarfeltet sier det samme). Det fører meg inn på en annen viktig del av Ridgebackens oppdragelse – nemlig innkallingen.

DSC_1510

I min verden MÅ hunder få lov til å gå løse. Det er ingenting som er bedre for muskulatur, sener, skjelett og hundens psyke enn å få løpe løs, særlig i skogen, på ulendt, myk skogsbunn. Men det krever at man har god innkalling på hunden sin, ellers er det direkte uansvarlig. En Rhodesian Ridgeback er en stor hund, som kan være meget skremmende å møte på for noen som er redd for hunder, særlig om den skulle finne på å hoppe opp eller bjeffe på vedkommende. Jeg har så og si alltid mine hunder løse, enten det er i skogen eller på vei (utenom båndtvangstiden selvsagt 😇 ), men sørger for å kalle dem inn hver gang det kommer mennesker med eller uten hund. Om de jeg møter vil hilse så spør de antakelig, og da kan jeg svare ja eller nei, avhengig av situasjonen, hunden vi møter, hunden(e) jeg har med meg etc. Veldig ofte svarer jeg nei, da får jeg samtidig en mulighet til å lære hundene mine at man ikke skal hilse på andre mennesker/hunder hver gang man passerer noen. Og her ute er ikke sjansene veldig mange, så det gjelder å ta vare på de man har 😂

Men tilbake til innlæring av innkalling. Det begynner hos de fleste oppdrettere, i hvert fall hos oss, allerede når valpene begynner å få valpefôr. Jeg har en egen plystrelyd jeg bruker hver gang jeg kommer med maten, og mine matglade hunder lærer veldig raskt hva den lyden betyr. Så når de nye eierne henter valpene sine lærer jeg dem denne lyden, og forteller dem at når de bruker den lyden må de ALDRI lyve. Det vil si at de første ukene og kanskje månedene må de ALLTID belønne med godbiter når de har plystret. I tillegg ber jeg dem om å ikke plystre når de ser at valpen er skikkelig opptatt med noe spennende eller har funnet noe som lukter godt og man vet at den ikke kommer til å løpe tilbake til dem. Det vil være å ødelegge den fine innkallingen! Isteden må man i slike situasjoner bare gå og hente valpen, for den er antakelig så opptatt at den ikke merker at du kommer bort. Og gjør den det, og spretter unna, kan man jo forsøke å avlede oppmerksomheten bort fra det spennende og så kunne benytte plystringen, da er det vinn-vinn!

Etter hvert som hunden blir eldre vil man oppdage at den vet hva plystrelyden betyr, men av og til bare skotter den opp, og så fortsetter med sitt igjen. Da må man begynne å kreve litt mer. Om man har en 95% suksessrate på innkallingen vanligvis og hunden en gang ikke hører, da kan man bli streng. Enten holder det å bli litt streng i stemmen, eller så må man gå ut og hente valpen og forklare den at jeg ropte, og du skulle kommet hit. Om den spretter unna deg i slike tilfeller er langline å foretrekke. Jeg har jo flere hunder, alltid, så hos meg får valpene store distraksjoner umiddelbart i lek med de andre. Men jeg setter krav med en gang også, når jeg roper, skal de komme, selv om de leker. Da må de avbryte leken. Belønningen er godbit, og motivasjonen er at de vet at de alltid får lov til å fortsette leken etterpå. Men det er selvsagt vanskelig for dem innimellom, og da går jeg ut der de er og henter dem tilbake dit hvor jeg ropte ( jeg roper da ett enkelt navn, og det er den hunden jeg henter. Plystrer jeg skal alle komme). Det samme gjelder når hundene er løse i skogen, om man bare roper på dem når det kommer noen vil de snart legge sammen to og to, som min første Ridgeback Tamio. Med henne gjorde jeg en rekke feil, og det var en av dem. Det tok ikke lang tid før hun begynte å snu seg hver gang jeg ropte –  ikke mot meg, men andre retningen – for hun skjønte jo at det kom noen på veien, gjerne med hund. Det var jo alltid da jeg ropte på henne 😄

Så regelen er – kall inn hunden ofte, belønn hver gang i begynnelsen, la den løpe tilbake til det den drev med om det var noe gøy. På den måten vil det ikke være noe kjipt å komme tilbake til mamma eller pappa, for man får jo lov til å være løs litt lenger 😉

Med voksne hunder aksepterer jeg aldri at de skal «bare» først, som for eksempel å tisse litt som hannhunder ofte gjør eller bare snuse litt til, eller, eller, eller. Da blir jeg streng i stemmen, én gang, og så går jeg ut og henter hunden. Hvis man står og roper seg blå med sinnastemmen vil den fort tape effekt, for da vet hunden at det ikke følger en handling med den strenge stemmen allikevel. Så en gang holder, og så blir det handling. Men om den da kommer allikevel er det full belønning, ros og godbit.

 

Reklamer

En kommentar om “Trening av Ridgeback del 2 – innkalling

  1. Tilbaketråkk: 10 gode grunner til at Rhodesian Ridgeback egner seg som familiehund | Hunting Pride

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s