Hvilke spørsmål skal man stille en oppdretter?

Rhodesian Ridgeback valper og mor

Når man skal kjøpe valp er det mange ting man ikke vet som førstegangs valpekjøper eller hundeeier.

Når familien min kjøpte sin første valp, glemte vi å stille noen viktige spørsmål overhodet, og vi endte opp med en hund som var redd for det meste. Andre hunder, andre mennesker og mye ting i miljøet. Noen år etter fikk vi vite at pappaen hadde vært mørkeredd… Det er noe jeg aldri unner noen å oppleve, verken hundeeier eller hund. Hadde vi visst litt mer når vi kjøpte valp, hadde vi kanskje fått litt mer informasjon om hva oppdretteren prioriterte i sitt avlsarbeid, og hvordan foreldrene var mentalt.

Det var  en veldig pen hund da, det skal hun ha. Antakelig kunne hun gjort det kjempebra på hundeutstilling og lett blitt champion. Men for oss, som for de fleste som skal kjøpe valp, er ikke utseende og hundeutstilling det viktigste. For oss var det viktigste å få en robust, sunn og frisk hund, en sånn som vi hadde sett at rasen kunne være når vi så noen hunder med riktig bra gemytt rundt omkring og gjorde våre tanker om rasens bruksegenskaper.

Det vi glemte å spørre om er det jeg skal ta opp i denne posten, slik at du som førstegangs valpekjøper kan gjøre deg dine egne tanker om hva slags oppdretter du vil kjøpe valp fra og hva slags hund du vil ende opp med.

1. Hvorfor har du parret akkurat den tispa, og hvorfor med akkurat den hannhunden?

Som svar på dette spørsmålet er det mange muligheter, og ingen av dem er en fasit. Men noen av disse svarene vil passe best mulig for deg og din familie, i forhold til oppdretterens og din prioritering av hva du ønsker av en hund. Hva har denne tispa som gjør at hun er verdifull i avl? Hva gjør at den hannhunden som skal bli far til valpene er den perfekte kombinasjon med henne? Og svaret vil si deg mye om oppdretterens prioriteringer i forhold til dine egne.

2. Hvordan er helsestatus bakover i slekten?

Før du spør om dette, bør du ha gjort deg noen undersøkelser selv. Du bør ha googlet og sjekket hvilke sykdommer som finnes på den aktuelle rasen, og kanskje også hvordan de nedarves (eller så spør du om det i samme slengen). At tispa ikke er syk trenger nødvendigvis ikke bety at valpene blir friske – tispa kan være bærer av recessive sykdomsgen(er), som, i kombinasjon med en hannhund med de samme recessive genene, vil gi en andel syke hunder. På samme måte trenger det ikke være sånn at dersom en hund har en diagnose, eller er bærer av et sykdomsgen, vil gi syke valper. Om parringspartneren er fri for samme sykdomsgen vil det bare bli en andel bærere og ingen syke valper i kullet, og majoriteten vil være fri for genet.

3. Hva er foreldrenes sterke og svake sider mentalt?

(Her kan du fylle på med spesifikke ting om det er noe du lurer spesielt på, som for eksempel om de er glade i å bade, om de er redd for tordenvær, hvordan de er med barn, etc, etc). Dette spørsmålet vil gi deg en pekepinn på hva oppdretteren vektlegger, og hvordan. Om oppdretteren svarer at de er helt perfekte begge to er det grunn til mistenksomhet (dvs at jeg ville aldri kjøpt valp derfra). Å få en perfekt hund i forhold til gemytt er for en som vektlegger gemytt veldig sterkt, en helt umulig oppgave. Men det jeg ser på som svake sider trenger ikke være det samme som det du vil se på som svake sider, og omvendt. Min oppfatning av den perfekte hunden samsvarer ikke nødvendigvis med dine.

4. Om det er viktig for deg med utseende/utstilling, stiller du det samme spørsmålet, bare med eksteriør, ikke mentalitet.

Den perfekte hunden finnes ikke eksteriørt heller. Men er det viktig for deg med hundeustilling, kan det være at oppdretteren har tatt store nok hensyn i forhold til eksteriøre svakheter på den ene partneren i kombinasjon med den andre. Og sånn er hundeoppdrett. Man må balansere styrker og svakheter i kombinasjoner, og så må man enkelte ganger gjøre kompromisser.

5. Hva har valpene fått være med på av miljøtrening og liknende?

Jeg har ingen tro på at valpene behøver å reise rundt land og strand for å oppleve hele verden før de forlater valpekassa. Men et lite minimum av ting har de behov for – både for å utvide sin horisont og for å ha det bra de siste ukene. For da er det virkelig slik at de kjeder seg og trenger litt fysisk og psykisk stimulering for å være avbalanserte! En stor del av jobben med miljøtrening kan du gjøre selv etter at valpen har kommet i hus, men om den har vokst opp i stallen og bare vært inne i korte perioder hver dag er det kanskje ikke der jeg i ville kjøpt valp, uansett rase (ett unntak er om du skal ha vokterhund for sau, da bør den ha vokst opp blant sauene i fjøset 😉 ).

6. Vær stille og lytt.

Det en oppdretter vil fortelle deg når du ikke stiller noen spørsmål er ofte det du kan lære mest av, gitt at du vet hvordan du skal lytte og hva du skal trekke ut av det. Om oppdretteren snakker en hel masse om hvordan hundene er med andre hunder, så er dette kanskje et stort poeng for denne oppdretteren – og det kan være positivt, eller det kan være negativt. Du må lytte, og evt stille oppfølgingsspørsmål. Ikke still ledende spørsmål, da vil jo personen justere svaret sitt etter hva hen tror du ønsker å høre. For hundeoppdrettere er som hestehandlere – ikke nødvendigvis de ærligste sjelene man kommer over 😉

7. Hvordan foregår utvelgelsen av valp?

Mange oppdrettere vil ikke la en valpekjøper stupe opp i valpekassen og velge sin egen valp basert på et «først til mølla» prinsipp. Når jeg lar mine valpekjøpere velge, foregår det etter at de har fylt seks uker som regel, da er de store nok til at jeg kan foreta en valpetest på dem, der jeg ser hvilke egenskaper de har. I tillegg har jeg da observert dem i seks uker, og sett utviklingen til hver enkelt. Og da vil jeg i de aller fleste tilfellene har plukket ut noen få individer som er jevne, og som passer til det bruket, og den familiesituasjonen du har oppgitt, og den personligheten jeg oppfatter hos familiemedlemmene og valpen(e).

Hvis oppdretteren ikke stiller deg noen spørsmål er det også grunn til bekymring. Om det er fordi du har pratet non-stop og fortalt en hel masse om deg selv og dine erfaringer og hva du kan tilby valpen, så har kanskje oppdretteren fulgt punkt 6 og det er ikke så farlig 😉 Men om hen virker uinteressert i hvorfor du vil ha akkurat denne rasen og hva du skal bruke den til, hvordan familiesituasjonen og arbeidssituasjonen er og så videre – da er sannsynligheten stor for at hen har brydd seg like lite om valpene før de ble født og dermed ikke har valgt foreldredyr utfra hvilke egenskaper de har men snarere utfra praktiske hensyn. Ikke bli sur eller såret fordi en oppdretter stiller kritiske spørsmål og kanskje anbefaler en annen rase utfra hva du forteller om dine ønsker og forutsetninger! En erfaren oppdretter vil fort kunne identifisere misforhold mellom dine ønsker x rasens forutsetninger, og vil komme med råd basert på dette.

Vi som oppdrettere vil jo helst se valpene våre i hjem der de passer perfekt, og der de får bli en del av familien resten av sitt liv, og derfor ønsker vi å matche eier og hund 100% om mulig 🙂

Eurodog valper og Rhodesian Ridgeback valper leker

Det er dumt å selge en Rhodesian Ridgeback til noen som skulle hatt en vorsteh, eller en spaniel, eller en av Retrieverrasene, eller en brukshund. Det blir knuste drømmer og mye frustrasjon, både for valpekjøper og valp, når den vokser opp og ikke passer inn i de bruksområdene man hadde tenkt.

Reklamer

Trening av en Ridgeback del 7 – hjemme alene

Rhodesian Ridgeback valp alene hjemme

Alene-hjemme-trening med en Ridgeback valp bør starte med en gang man får valpen i hus. Selv om man har planlagt den første tiden godt slik at man er lenge hjemme sammen med valpen er det å trene på at den etter hvert skal være alene, en viktig del av det som skal læres.

For valpen, så kommer jo den antakelig rett fra en flokk med kullsøsken og mor, og den er vant til å sove i en liten haug med andre valper (noen valper liker å sove for seg selv, men de tilhører mindretallet. De fleste valper foretrekker tryggheten i en klynge når de skal sove). Det betyr at når den kommer til den nye hjemmet sitt kan det være vanskelig å finne roen alene, fordi den ikke har andres kroppsvarme og hjerteslag i nærheten.

  1. Det første trinnet i å la valpen være alene dreier seg derfor om å få den til å finne trygghet til å kunne sovne og sove alene. De første dagene anbefaler jeg valpekjøpere om å ta valpen på fanget og få den til å sovne der når den begynner å rampe, hoppe og bite og generelt er hyper – da er den overtrøtt og trenger å sove. Så, når den har sovnet, kan man legge den ned på teppet/sengen sin. Etter hvert går man over til å stryke den i søvn på plassen sin når den har sine runder med raptus og helt klart har fått for lite søvn.
  2. Så, når den sover godt alene etter å ha blitt hjulpet i søvn kan man begynne å trene på at den skal kunne sovne og våkne alene også. Da pleier jeg å bruke et bur, og så legger jeg valpen inn der når den skal sove og lukker døra. Det blir protester, men jeg sitter rolig til den har sluttet å pipe og har sovnet og da lister jeg meg bort og åpner døren til buret, slik at når den våkner kan den fritt gå ut.
  3. Trinn tre er motsatt, da velger jeg å lukke døren til buret etter at den har gått inn og sovnet der, og så går jeg ut av rommet. Til å begynne med kommer jeg inn før den har våknet igjen antakelig, men så øker jeg gradvis tiden samtidig som jeg avventer å gå inn i rommet/lukke opp burdøra før valpen er helt stille og har sluttet å pipe/hyle. Det kan i begynnelsen ta ganske lang tid 😉 Men om man slipper ut en Ridgeback valp når den piper i buret vil man ganske raskt lage en hund som hyler for å komme ut av buret, og etter hvert kan det bli både øredøvende og uholdbart.

Samtidig som denne treningen foregår hjemme, har jeg som regel alltid med meg valpen i bilen rundt omkring. Da sitter den i bilburet mens jeg går inn på butikken, henter barna i barnehage og på skolen og når jeg gjør en masse andre ærend. Jeg sier «bli» når jeg går ut av bilen, og gir valpen en liten tyggepinne slik at den har noe å gjøre de første gangene. Det går sjelden lang tid før valpen har lært at det er helt ok å være alene i bilen og roer seg fint med det, veldig få av de som kommer til meg og sier at hunden ikke kan være alene hjemme har en hund som ikke kan være alene i bil.

Hvorfor kan den være alene i bil og ikke hjemme?

Fordi man slipper den ut mens den piper hjemme.

En Ridgeback lærer seg fort å eskalere denne atferden slik at den blir sluppet ut raskere og raskere. I bil skjer det ikke sånn, fordi man er i butikken når hunden begynner å pipe og den har sluttet når man kommer tilbake. I tillegg er det få som stopper bilen og tar ut hunden når den piper mens man kjører 😉

Om man går inn i rommet, eller åpner burdøra mens valpen piper, ødelegger man hele treningen. En Ridgeback valp begynner å pipe, så går den over til å bjeffe litt og/eller hyle litt, og når den har gjort det en stund så sukker den ofte tungt, tar seg en runde og legger seg siden ned. DA kan man gå inn. Men om man går inn mens den fremdeles lager protestlyder vil man bare øke tiden den bruker på å protestere i håp om at noen kommer. Etter hvert vil den lage lyd, og så ta en liten lyttepause for å se om det virker. Ikke gå inn i denne lyttepausen! Vent til den virkelig har gitt seg, til den har resignert protestene og heller lagt seg for å sove.

En Ridgeback protesterer veldig sjelden fordi den er redd, usikker eller har separasjonsangst. Som regel protesterer de fordi de ikke VIL være i buret/være alene. Og å slippe dem ut da blir som å hyle seg til godteri i butikken 😉

 

Hva er en stamtavle, og er det nødvendig?

Når man skal kjøpe seg en hund, er det viktigste for mange «at den har stamtavle». Men en stamtavle, hva er egentlig det?

idunrinokull_2uker_2

Slik vi ser det nå er en stamtavle et tegn på at hunden er registrert i en kennelklubb, og dermed ha rett til å vises på hundeutstilling og på jaktprøver etc. For 200 år siden fantes ingen kennelklubber, og en av verdens første hundeutstillinger var antakelig i England i 1859. På denne tiden var det ennå ingen avl for å fremme hunderaser – det ble avlet på hundetyper og de aller fleste med bakgrunn for å jakte eller gjete eller med andre arbeidsoppgaver for hunden. Hunder med liknende egenskaper ble parret, men på grunn av tidskrevende transport og reiseveier måtte man bruke den hunden som fantes i nærmeste omkrets med samme karaktertrekk, og det visuelle, eksteriøre, ble ikke tatt hensyn til.

Den første kennelklubben i verden ble opprettet i 1874. Dette var den engelske kennelklubben. Og det var etter dette at rasebegrepet ble innført. For å kunne rangere hunder på utstilling måtte man nemlig kunne bekrefte at de tilhørte samme kategori, samme rase. Før dette var utstilling antakelig bare en sosial sammenkomst og en gylden mulighet for å vise frem hunder på, slik at folk ble klar over hvilke mulige avlspartnere som fantes i distriktene.

For å kunne bekrefte at hunder tilhørte samme familie/kategori/type/rase, var man avhengig av å registrere slektninger i en stambok. Først registrerte man bare hvem som var foreldrene, dersom det var kjent. Så etter noen generasjoner begynte man å ha komplette registre over individers slektstrær i flere generasjoner. Og så ble stambøkene etter hvert lukket – det vil si at man bare kunne parre individer som tilhørte samme stambok. Samtidig ble det flere og flere hunder som deltok ved utstillinger, og det begynte å konsolideres hvordan hundene skulle se ut også, ikke bare hva slags egenskaper de skulle ha i forhold til hva de skulle brukes til.

Det neste som skjedde var at det dukket opp flere og flere raser med rasestandarder og raseklubber, noe som har hatt en eksponentiell vekst frem til dagens status med ca 350 kjente hunderaser. For å lage nye raser, har man tatt noen individer av ulike raser og blandet med hverandre, frem til man kom til en type hund som man ønsket, enten det var på bakgrunn av bruksegenskaper eller utseende. Fordi så få hunder ble brukt i de fleste utvalgene, og fordi den letteste måten å garantere et gitt resultat i utseende eller egenskaper hos valpene er å parre to beslektede individer som likner på hverandre, er de aller fleste moderne raser tuftet på innavl, og denne praksisen har også vært den mest vanlige i iveren etter å komme frem til et gitt utseende. Den har til og med fått et navn – linjeavl.

Linjeavl er å ha samme stamfar i mange ledd bakover i slektstreet til et dyr – og er like vanlig blant travhester som i hundeverden.

Men for å unngå innavl, er det også viktig å  ha en stamtavle, ellers vet man jo ikke om to individer er beslektet.

Og det er her man begynner å blande epler og pærer.

Det å ha en stamtavle er egentlig bare å ha en nedtegnelse av hvem som er mor, far, besteforeldre osv. Våre trekkhunder har selvsagt registrerte stamtavler – det er jo alfa og omega for oss for å nettopp kunne unngå innavl. Våre stamtavler registrerer vi selv på stamtavla.no. Men det er ikke det samme som at hunden er stambokregistrert i en lukket stambok!!

Trekkhunder i NM, Bjørn Lyng Pedersen

Vi registrerer trekkhundene på stamtavla.no fordi det er for plasskrevende og tidkrevende for oss å ha en slik database selv, og fordi vi vil ha mulighet til å kunne finne andre hunder hos andre hundekjørere som vi kan bruke i avlen for å lage raske, sterke trekkhunder som kan vinne løp. Men om vi vil bruke en renraset vorstehhund eller pointer som far eller mor til vårt neste kull, eller en Siberian husky, eller en 50% Alaska Husky, eller om man ville parret to Alaska huskyer for å kjøre langdistanse – så er disse avkommene verken godkjente eller registrert i noe raseklubb, kennelklubb eller lukket stambok.

De er rett og slett bare registrert med foreldre og slektninger i en database, slik at vi vet hvem som er beslektet med hverandre, hvem som har avlet den og når den for eksempel er født. Slike ting er superviktig å vite når man skal avle, både for å unngå innavl og sykdom (og for å kunne få tak i vedkommende som eier den hunden man ønsker å avle med), men også for å kunne bruke de hundene som man mener har best egenskaper til akkurat den løpsformen man skal kjøre. Man kan også registrere hvilke løp hunden har gått, hvilken plassering i spannet den gikk (lederhund eller teamhund) og hvilken plassering spannet fikk. Det er veldig nyttig informasjon, sammen med slektstre og slektningers meritter.

Dette er det som gjør at Alaska huskyen (AH) er suveren på langdistanse, og at blandingshunder, Eurohound om du vil, er suverene på kortere distanser, og ofte Greystere dominerer de aller korteste sprintdistansene. Vi kan parre hvilken hund vi vil med hvilken hund vi vil! Resultatet blir ikke bare raske og utholdende hunder, men også i de aller fleste tilfellene friske og sunne hunder.

Selvsagt finnes det syke individer blant trekkhunder også (og nå snakker jeg om trekkhunder som avles av folk som ønsker å kjøre løp eller bruke hundene sine til turist-eller turkjøring. Blant alle de hundene som promoteres som AH på finn.no er det relativt mange som inneholder både fugl og fisk uten trekkegenskaper, og ikke er avlet etter de samme prinsippene som seriøse hundekjørere driver med). Men det er et mindretall, og som regel stoppes dette i den enkelte generasjon, ingen fornuftig hundekjører ønsker å dra med seg sykdom videre i linjene sine.

Det tipper jeg er av samme årsak som at det er lite sykdom og lite fødselsproblemer i den norske suksessavlen – Norsk Rødt Fe, eller NRF, melkekua vår. Og grunnen til det er økonomi. En bonde har en presset økonomisk situasjon, og overskuddet er avhengig av at utgiftene holdes nede. En av de største utgiftspostene for en som driver med dyr er jo veterinæren. Av samme årsak vil en hundekjører, som er blant verdens fattigste toppidrettsutøvere, ønske å holde utgiftene nede. Syke dyr er derfor ikke en gunstig affære.

Slik var det før også, før vi fikk de siste tiårenes økonomiske vekstbonanza. Før hadde ikke folk råd til å gi hundene sine operasjoner til flerfoldige titusener, sette hunden på livsvarig allergimedisinering eller hjertemedisiner, gi hunden en mengde kosttilskudd eller drive kreftbehandling. Syke hunder ble avlivet, og de ble i de fleste tilfeller ikke avlet på, for å slippe utgifter til veterinær i neste generasjon. Nå behandles, opereres og medisineres hunder fra tidlig alder, og så avles de på. Gjerne med en slektning, for å drive linjeavl i jakten på den neste utstillingssuksessen…

Det er det som skaper alle de syke hundene i verden.

Så er stamtavle nødvendig?

Om du vet at du vil drive med hundeutstilling eller jaktprøver er det ikke bare nødvendig med stamtavle, men også registrering i godkjent kennelklubb. Om du vil drive med andre ting, for eksempel hundekjøring, behøver du bare en hund som vil trekke. Vil du drive med jakt trenger du bare en hund som vil jakte det samme som deg. Men å registrere hunden og dens foreldre og forfedre i en eller annen database er veldig nyttig for oss som kanskje vil bruke hunden din i avl 😉

 

Kjøpe Ridgeback valp?

Har du planer om å kjøpe en Ridgeback valp, men vet ikke hvordan du skal gå frem, eller hvem du skal henvende deg til? Her er en liten orientering i mylderet 😉

Rhodesian Ridgeback valper

Kennelnavn er ikke krav for å få valpen registrert og få med stamtavle.

Det finnes mange som har Rhodesian Ridgeback valper i løpet av et år. Noen har kennelnavn registrert i NKK, noen har ikke. Forskjellen er imidlertid bare hvilket navn valpen får på stamtavlen sin. En valp fra en oppdretter med kennelnavn får dette navnet foran og så et individuelt navn etterpå, mens fra en oppdretter uten kennelnavn vil valpene få helt ulike navn alle sammen. De aller fleste som avler Ridgeback i Norge i dag registrerer valpene, uansett kennelnavn eller ikke, i Norsk Kennel klubb, slik at valpen får stamtavle i et register og således er å betrakte som en rasehund og ikke en uregistrert hund (som blandingshunder). Om man kjøper fra utlandet er det et større og litt mer uoversiktlig marked, og her er det flere som ikke registrerer valpene sine i landets kennelklubb.

Det å ha en hund registrert i en kennelklubb og at den får stamtavle er ikke ensbetydende med at den har noen bedre kvaliteter enn en som er uregistrert, men det sikrer at man kan delta med valpen/hunden på prøver, utstillinger og konkurranser der registrering er påkrevet.

Hva med helse?

Helsemessig trenger det ikke å være noen forskjell, selv om det skiller mye mellom seriøsitet hos oppdrettere ligger ikke nødvendigvis forskjellen her. Den viktigste jobben du gjør som uerfaren valpekjøper er å sjekke hva som er blitt gjort av helsetester på foreldrene (og helst slektninger også!) for å sikre helsen til valpen din, uansett oppdretter. I Sverige ligger slik informasjon i SKK’s database Hunddata, i Norge i NKK, gjennom deres Dogweb. Dette gjelder renrasede hunder. Om man skal kjøpe blandingshund, eller uregistrert hund er den eneste måten å spørre oppdretteren. Da er man avhengige av at oppdretteren er sannferdig og ærlig, hvilket slett ikke er noen selvfølge (det gjelder dessverre ikke bare for blandingshunder og uregistrerte hunder…).

Når det gjelder helse, er det jo sånn at en hund er et produkt av sine foreldres gener, samt det miljøet den har vokst opp i. Dersom begge foreldrene for eksempel er røntget fri for HD er sannsynligheten større for at valpen også kommer til å bli frirøntget når den er gammel nok. Men dersom oppdretteren har fôret med et fôr som inneholder ubalanserte næringsstoffer eller gitt for mye tilskudd av noe, eller hatt fysiske utforminger av valperom eller hundegård som har gitt valpene belastning på leddene ved å hoppe ned fra noe for å komme ut, er sannsynligheten større for at den utvikler leddproblemer, selv med frirøntgede foreldre. Derfor er det viktig å ikke bare sjekke foreldrenes helsestatus, men også omgivelsene valpene vokser opp i.

Hva med mentalitet og mentaltester?

I Norge er det få som mentaltester Ridgebackene sine, og resultatene har ikke blitt offisielle før de senere årene. I Sverige er det lange tradisjoner på å teste de aller fleste avlshunder og her testes også hele kull fra mange oppdrettere, så det er lett å sjekke i Hunddata. Husk at det at hunden har gått en mentaltest ikke er en kvalitetsgaranti på gemyttet – testens innhold og hundens reaksjoner er det som sier noe om hundens gemytt og ikke om den har gjennomført/ikke gjennomført test!

Om hunden har gått en MH i Sverige kan man lese hele testen i Hunddata. Om hunden har gått den nyere BPH er det dessverre litt vanskeligere å få lest testen, da må man inn i Avelsdata. Testen er også scoret med mange flere variabler og litt vanskeligere å lese for en uerfaren. Veldig mange bruker den subjektive bedømmingen av hunden som en oppsummering av testen, da denne består av færre punkter og er lettere visuelt. Bare vær obs på at dette ikke er et sammendrag av testresultatene, men en subjektiv tilleggsvurdering utenfor denne femgradige scoringsskalaen som blir brukt i selve momentene.

Dersom man ikke klarer å lese testrestultatet (hvilket ikke er veldig rart, det kan være vanskelig å skjønne hva hunden har gjort om man ikke har observert flere slike tester), så er en pekepinn at reaksjoner midt på treet (skalaen er 1-5 der 1 er lite og 5 er mye reaksjon) stort sett kan være mer gunstig for en Ridgeback enn de ekstreme verdiene. Det gjelder ikke redsel og avreaksjoner, der vil man ha lave scorer. Å møte hunden hjemme hos oppdretter eller i et annet miljø er en veldig fin måte å se an kjemi og hvordan hunder møter fremmede på, men det sier lite om de andre egenskapene i hunden. Det er allikevel helt klart å foretrekke, dersom man har mulighet. Mange  oppdrettere stiller også ofte krav om å møte alle potensielle valpekjøpere før de lover bort valper til valpekjøpere de ikke kjenner fra før eller som har referanser fra andre oppdrettere eller hundefolk.

Det er mange annonser på finn om valper fra utlandet, hva med de?

Å kjøpe valp fra utlandet, der man blir møtt på flyplassen eller et møtested med bil uten at man har møtt foreldredyrene, eller vært på hjemmebesøk hos oppdretteren er derfor ikke å anbefale! For ikke å snakke om at mange av disse valpene er født i såkalte valpefarmer, der mødrene bor hele livet på veldig små arealer og har kontinuerlige valpekull, mer som maskiner enn som dyr. Derfor er det viktig å se nøye på annonser man finner for eksempel på finn.no, slik at man kan identifisere valper som annonseres i Norge men som har sin opprinnelse i utlandet.

Når det gjelder renrasede hunder har de fleste raser en raseklubb (for Rhodesian Ridgeback er det NRRK), der man kan finne linker til oppdrettere og valpeformidling for fødte og planlagte valpekull. Mange oppdrettere har kull som ikke finnes på disse listene, enten fordi en av foreldrene mangler de resultatene raseklubben krever i forhold til utstilling, jaktprøver eller andre kriterier. Noen velger å stå utenfor raseklubbene fordi de mener at raseklubbens forvaltning av rasen ikke er forenlig med sunne dyr og god dyrevelferd, og det kan finnes andre grunner til at de ikke finnes med der. Det vil ikke ha noen betydning for valpene, de kan fremdeles registreres i kennelklubb og få stamtavle. I noen land er det ikke monopol på stambokregistrering av hund og det finnes mer enn en stambokførende klubb (kennelklubb), og det kan også finnes flere raseklubber, fordi det er uenighet om hva som er den beste avlsstrategien for en rase. I Norge finnes et alternativ til NKK, Norske Hunders Landforbund, som man kan registrere valpene sine hos. De får da stamtavle og registrering her istedenfor.

Neste post – hvilke spørsmål man bør stille når man skal kjøpe valp!

Hva i hundens mentalitet måles på mentaltest (MH/BPH)?

Det finnes jo ulike mentaltester der man kan, i større eller mindre grad, se hva slags mentale egenskaper en hund har. De første slike testene ble tatt frem for å kunne finne bruks- og avlsindivider til militært og politihundarbeide, og siden har de blitt raffinert og utviklet som et tenkt avlsverktøy, og som en indikasjon på hva slags temperament et gitt individ har. Det kan være nødvendig i forhold til problematferd, eller det kan være av ren nysgjerrighet man ønsker å få et objektivt bilde av sin hunds mentale egenskaper.

De mest brukte testene i Norden i dag er Funksjonsanalyse (FA), Mentaltest (MT), Mentalbeskrivelse Hund (MH) og Beteende og Personlighetsbeskrivning Hund (BPH). Det disse testene har til felles (bortsett fra at de er fremstilt i vårt naboland, som ligger ganske langt foran oss når det gjelder massescreening av hundens mentalitet 😉 ) er at de består av en serie med fastsatte momenter hunden skal igjennom. Det som skiller disse testene er antall momenter og hva de inneholder (graden av påvirkning på hunden og detaljrikdom). I disse momentene opplever hunden en form for fysisk stimuli/påvirkning, og så blir hundens reaksjon på disse påvirkningene krysset av på et fastsatt skjema der reaksjonen måles i en gradert skala fra liten til stor reaksjon.

Det er ingen fasit for hva som er rett reaksjon på slike tester, det varierer hva som er ønskelig både mellom raser, men også mellom hva individene skal brukes til (er det en familiehund eller skal det bli en potensiell minehund i forsvaret for eksempel?). I tillegg er det ulikt hva slags type reaksjon (liten – stor) som er nyttig i forhold til hva hunden blir testet for. Er det en påvirkning som måler frykt er det for eksempel som regel ønskelig med en liten reaksjon generelt, mens ulike raser kan ha ulik bakgrunn for å reagere mye eller lite i for eksempel drakampsituasjoner.

Hva i hundens mentalitet måles ved slike mentaltester/mentalbeskrivelser?

Det som ikke kan måles ved disse testene er hunders reaksjoner i forhold til andre hunder. For det første kan ulike hunder reagere ulikt på samme hund, for det andre er det ikke god dyrevelferd å la en hund være prøvekanin for andre hunders reaksjoner 😉 Av samme grunn kan man ikke teste hunders reaksjoner på barn. Selv om det er gjort en del forsøk blant annet i USA på å lage barneliknende dukker etc, vil det aldri kunne gi et sant bilde av hva som skjer i møte med barn – alle barn er ulike, og en hund kan reagere lite på barn i en viss alder men mer på barn i en annen aldersgruppe for eksempel.

Det som derimot kan måles er hundens lekelyst, jaktlyst (på et objekt i bevegelse, ikke på lukt eller vilt), reaksjon på sosial kontakt med menneske, redsel for ulike menneskeliknende gjenstander, redsel for lyd, skudd og interesse i lek/nysgjerrighet og mot etter at den har blitt skremt. Noen av momentene vil måle ulike ting for ulike raser. Noen raser vil bruke større deler av scoringsskalaen på enkelte momenter enn andre raser.

Felles for alle raser er at ma ser i en slik testsituasjon hvordan hunden reagerer når den blir redd, hva slags reaksjon den kommer med (flukt, aggresjon, passivitet) og hva den gjør etterpå.

Dette er viktige ting å vite som hundeeier, slik at man vet hva som kan skje dersom hunden blir presset litt utover det som den vanligvis møter i sitt hverdagsliv.

For oss som driver med oppdrett er det viktig å vite i forhold til hvilke egenskaper man ønsker at de valpene man avler skal ha.

For en rase der de fleste individer er selskapshunder/familiehunder, slik som hos Rhodesian Ridgeback, er det kanskje ikke så viktig om hundene har veldig høy lekelyst og egenskaper i forhold til grip og kamplek, som måles i detalj ved en MT. Men for de rasene som brukes i stor grad til brukskonkurranser er dette en veldig viktig del, da det er essensielt for motivasjon, arbeidslyst og belønning.

Det jeg mener bør være felles for alle raser er at man skal avle hunder som har veldig liten grad av redsel/frykt. Det er ikke god dyrevelferd om en hund er redd for mye den møter på hver dag!

Om man ikke vet hvordan hunden reagerer når den blir veldig redd, kan det være vanskelig å vite om den faktisk er redd. Noen hunder blir veldig passive når de blir redde, noen hunder rett og slett later som ingenting, noen hunder stikker av og noen hunder gjør det motsatte av hva man ville trodd.

 

Savn…

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive om hvordan man alene hjemme trener sin Ridgeback, men vi har opplevd stor sorg i familien denne uken og jeg kjenner at jeg har noe annet jeg må skrive av meg.

Min søster opplevde denne uken alle foreldres mareritt da hennes fullgåtte datter døde i magen bare en liten uke før termin. Det føles så forferdelig meningsløst og urettferdig at denne lille, perfekte babyen aldri skal få oppleve verden og at vi alle er frarøvet muligheten til å bli kjent med henne og se hva slags person hun skulle vokse opp til å bli. Kanskje hun også ville, som sin storesøster, elsket å være på besøk hos tante og onkel og sine kusiner, med alle hunder og valper hun kunne fått kose og leke med?

Jeg har en annen sorg også, over å miste min aller beste hund noensinne.  Det er ennå ikke en måned siden hun forlot oss, den absolutt mest barnekjære hunden jeg noensinne har hatt. Denne hunden gjorde at jeg forsto hvorfor karakterer som Lassie og hunden Nana i Peter Pan har blitt til – noen hunder har et virkelig ønske om å være sammen med barn og Dhamira var en slik hund.

Hun kom tilbake til oss når hun var et og et halvt år, og da hadde vi ridgebacken Iza på 8 mnd og en baby på 9 mnd som akkurat hadde lært seg å åle rundt. En vilter unghund som visstnok var veldig voldsom rundt barn var ikke akkurat det som ville gjøre hverdagen enkel for oss, og jeg hadde planer om å finne et nytt sted hun kunne bo på en fôrvertsavtale.

Morgenen etter fikk hun allikevel være med løs der babyen ålet seg rundt og Iza på 8 mnd så vidt hadde lært å ligge stille i sengen sin mens vi lekte babyleker på gulvet. Jeg pleier å tenke at det som regel går bra, selv om jeg selvsagt ikke på noen måte risikerer mine barns liv og helse 😉 Det som skjedde, ikke bare forundret meg, men det var starten på et av de sterkeste båndene jeg noensinne har hatt med en hund. Dhamira kom opp, gikk en runde og hilste på Iza, snuste på babyen som lå på gulvet med en leke, hilste litt mer på Iza, og så la hun seg ved siden av babyen. Når babyen så ålte seg et stykke bortover gulvet, fulgte Dhamira etter og la seg på nytt ved siden av henne ❤ Det gikk ikke mer enn noen minutter før jeg visste at denne hunden aldri skulle flytte fra oss! De to, hunden og barnet, ble uatskillelige, og befant seg mer i samme (hunde)seng enn fra hverandre i årene som kom. Her er noen bilder!

Dette er et bånd jeg unner alle andre å få oppleve, enten med en hund, eller mellom sine barn og en hund. Jeg vet at erfaring at slike tvers igjennom barnekjære hunder er sjeldne diamanter. Det er mange hunder som tolererer barn i større og mindre grad, eller som lar seg overtale til å ligge stille fordi de stoler på eierene sine. Jeg har hatt flere slike hunder opp igjennom, men Dhamira er den aller første hunden jeg har hatt som selv ønsket å være sammen med barn. Hun oppsøkte dem, var frivillig med på lek og utkledning, og valgte barna framfor meg innimellom 🙂

DSC_9980

Når jeg hadde med hund på besøk til det lokale aldershjemmet i besøkshundprogrammet til Røde Kors, var det en eldre dame der som husket svært lite, men hadde stor glede av hunder. Hun fortalte oss en historie om sin egen hund de hadde hatt når hun var liten. Han var også en Collie, og han pleide å følge henne og de andre barna til skolen hver dag. Det var en elv langs veien et stykke, og selv om han resten av turen gikk enten foran eller bak og snuste litt rundt mens de gikk, var han svært bestemt på at på den strekningen skulle han gå mellom barna og elven. Om noen av barna forsøkte å gå ned i skråningen for å plukke en blomst eller liknende rett og slett dyttet han dem opp igjen på veien til de hadde passert stedet der elven var nære veien.

Slike egenskaper går i arv, veldig mange av Dhamiras avkom har denne magiske tiltrekningen til babyer og barn. Men om man ikke tar vare på egenskapen blir den også fort borte. Dersom man heller selekterer for eksteriør og andre ytre trekk er det lotto hva man får med av mentale egenskaper.

For meg er det aller største ønsket å få videre den personligheten til Dhamira og de mentale egenskapene som gjorde at hun elsket barn over alt annet og som gjorde at hun kunne få min 100% tillit når det gjaldt barna. For eksempel hadde min eldste datter en periode der hun hadde mye mareritt om natten, når hun var en 5-6 år gammel. Jeg sover så lett om natten og våkner allerede en hel masse av dette barnets far som sover urolig. Siden begge hans døtre likner han der ville jeg ikke sovet overhodet om nettene med henne også i sengen, selv om det nok hadde vært den mest naturlige løsningen. Vi endte derfor opp med en alternativ løsning – Dhamira sov i sengen hennes om natten. Det er ikke alle hunder jeg ville betrodd denne oppgaven, noen hunder er ikke like trygge på barn, noen hunder er litt for voldsomme eller det kan være andre grunner. Men Dhamira ikke bare elsket å få ligge i sengen (ingen hverdagshendelse her i huset 😉 ), hun tok også oppgaven veldig seriøst uten å være påtrengende.

Jeg håper at flere enn meg kan få oppleve slike gullhunder – og har du en slik diamant av en hund så vær klar over hvor heldig du er! Jeg savner min Dhamira hver eneste dag, men håper at hennes datter Kenya, eller  hennes kusine Zima en dag kan nærme seg den hunden hun var.

Jeg tenner lys for min lille niese, og alle andre små englebarn der ute, og alle hunder vi savner

❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤

 

Hvordan en hund bestemmer timeplanen i huset

Har du en hund som piper, kanskje uler sånn i sekstiden på morgenen eller kvelden, går og henter matskåler, slår i vannskålen med labben så vannet spruter utover, går til døra og skraper på den eller henter en sko eller noe annet det ikke er lov til å tygge på? Eventuelt står og bjeffer mot deg når du sitter i sofaen, eller hopper opp med labbene på fanget ditt? Hva gjør du da? Gir den mat? Går en tur med den? Tar frem en annen leke enn den fineste skoen din?

Da har hunden din satt dagsorden, og bestemmer når det skal være aktivitet 😉

Som jeg har vært inne på tidligere er passivitetstrening – det at hunden skal oppføre seg rolig og uten å mase i perioder der det ikke skjer noe hjemme – en veldig viktig del av oppdragelsen, dersom man ønsker en hund som er rolig når resten av familien er rolig. Om man liker en hund som den jeg beskrev over, så er det ikke noe problem.

Men like lite som jeg liker at ungene legger seg ned og hyler i matbutikken om de ikke får den isen eller den sjokoladen de vil ha en tirsdag ettermiddag, like lite liker jeg den hunden som står og piper og finner på aktiviteter den vet den ikke får lov til for at jeg skal reise meg opp eller avbryte det jeg holder på med for å gi den mat.

Jeg belønner ikke mine hunder med mat, tur eller lek før de ligger helt rolige og slapper av, alle sammen. Det kan ta ganske lang tid om det er flere matglade hunder i huset og de allerede har giret hverandre opp, men sånn er det. Når de er rolige får de belønningen sin. Jeg går ikke tur før de har sluttet å mase, og hvis de stjeler noe de ikke får lov til å ta bytter jeg ikke med aktivitet, jeg tar fra dem det de har stjålet (her er det en viktig forskjell på valper og unghunder – valper bytter jeg med så de skjønner at det er ok å slippe det de har tatt, og så de skjønner forskjellen på mitt og ditt. Takk, den er min, her er din. Unghunder som gjør det på ramp og for å fremprovosere en form for reaksjon hos meg mister bare objektet uten å få noe i retur). Dette er også, i tillegg til å være passivitetstrening, en form for grensesetting. Å hyle i butikken til man får viljen sin virker ikke med meg 😉

Ridgeback vs Boxer

Jeg har avlet en Ridgeback som har testet som en gammeldags boxer på mentaltest (mentalbeskrivelse, MH). MEN – selv om man kan få inntrykk av en leken, uredd, sosial boxerbombe av en hund når man leser testen, er han allikevel langt unna en boxer gemyttmessig. Hunting Prides Insinya Isimo, eller Xavi som han kalles, er uredd, sosial og veldig leken, og i forhold til mange andre Ridgebacker har han mer arbeidslyst, er lettere å motivere og han har mer energi og motor. Men sammenliknet med en boxer er han ganske så sær, egenrådig, har lite motor (!!), er bare middels sosial og absolutt uten den interessen i fremmede som en boxer har. Han har også en helt annen laidback attitude, og vokter på en helt annen måte (mye mer moderat og ser an og leser situasjonen mer nøye).

Alt dette er egenskaper der en Ridgeback skiller seg fra alle brukshundrasene, selv om også en boxer nok skiller seg litt fra andre brukshundraser har den nok mer til felles med dem enn hva Ridgebacken har. Og så er det faktisk en hel rekke egenskaper som er felles mellom Boxere og Ridgebacker, men hovedinntrykket er ganske så ulikt 😉

Selv om to hunder har like testscore på en test, enten de er av samme rase eller to ulike raser, så vil antakelig de store egenskapsnivåene være nokså like, som motet, nysgjerrigheten, hvor leken den er og så videre. Men hvordan den bruker disse egenskapene og hva som trigger og utløser ulike terskelnivåer av atferd, det ligger mer i personligheten. Den fulle og hele personligheten til en hund er vanskelig å måle, og noe av det som gjør at raser (og individer!) skiller seg veldig fra hverandre når det kommer til gemytt og atferd.

Her kommer til slutt en liten bulletpoinliste over de viktigste særtrekkene som skiller Ridgebacken fra Boxeren 😉 :

  • Superhappy ekstrovert 😀 B RR
  • Introvert B RR
  • Arbeidslyst B RR
  • Snorker B RR
  • Elsker repetisjoner B RR
  • Barnevennlig B RR
  • Leken til det ekstreme B RR
  • Trenger gode doser mental trening B RR
  • Glad i mat B RR
  • Glad i å svømme B RR
  • Rolig og avbalansert B RR

Trening av en Ridgeback del 6 – hannhundmarkering

Hannhunder markerer. Ja, det gjør de – men ikke i min hage, på min trapp, på ungenes barnevogn, på bilen min, på grønnsakene i grønnsakshagen, etc etc etc.

Hvordan gå frem for å lære en hannhund hvor den kan og ikke kan markere? På samme måte som jeg lærer tispene hvor de kan og ikke kan tisse. De kan tisse og markere på gresset (ugresset 😉 ) foran huset og på grusgangen, men ikke på plenen.

Jeg begynner med å slippe dem ut av hoveddøren når de skal ut for å tisse som valper, og så går jeg litt nedover den veien der jeg vil at de skal tisse. Det går jo gjerne veldig raskt med en liten valp, og så blir jeg veldig, veldig glad og sier «bra, så flink, gå og tisse!». Dette gjentar jeg hver gang vi er ute. Så, når den begynner å bli så stor eller det nærmer seg sommeren og vi er mer ute på plenen forsøker jeg å være føre var, slik at jeg ser når de har drukket masse eller lekt masse og antakelig må tisse. Det er akkurat som å lære dem å være stuerene. Jeg vil at de skal være plenrene også 😀

Med hannhundene er det viktig at når markeringstendensene setter inn er det KUN ett godkjent sted for markering, alt annet blir slått ned på med streng stemme og så drar jeg dem med meg vekk og dit hvor det er greit å markere. Det tar ofte en dag eller to med andres voksne hannhunder før de også har skjønt reglene, ikke noe problem.

Til og med trekkhundene lærer dette på en dag eller to. Når en av våre hannhunder skulle pensjoneres, var det en barnefamilie som var interessert. De ville ha han som innehund, og han hadde bodd ute i hele sitt liv (6 år). Nå har vi gjort samme overgangen med mange tisper, blant andre hans mor og søster, men dette var første hannhunden som skulle gå rett til permanent sofatilværelse. De er jo vant til å kunne markere akkurat hvor de vil, når de vil, så jeg må si jeg var litt skeptisk til om jeg klarte det på 48 timer. Han tisset først inne, markerte på trappegelenderet. Nei, det er ikke lov. Rett ut i bånd til buskene der det var lov, «her kan du tisse». Han tisser, får ros, og inn igjen. En liten stund etter var det på nytt markering på et hjørne, «NEI», med litt strengere stemme, ut i båndet til samme busken og ros når han tisset. Så var det gjort. Dagen etter gikk vi ut på terrassen, der var det samme prosedyre (jeg har jo masse tisper inne, så det er jo ekstra trigger for de stakkars hannhundene 😉 ). Tok to repetisjoner der også, en på selve terrassen og en på gresset, så var han stueren og har aldri tisset inne siden. Hvor han får lov å tisse utendørs i sitt nye hjem har ikke jeg lagt meg opp i 😀

De trenger forresten ikke å tisse hele tiden heller – som for eksempel når man står og prater med noen eller er på besøk hos noen (såfremt den er luftet innenfor noen timer er det ikke noe som gjør at den ikke klarer å holde seg). Om hunden drar avgårde i båndet for å markere på nærmeste blomsterbusk eller gjerdestolpe mens man står og snakker med noen holder det faktisk å fortelle den at det ikke er lov, og at den eventuelt kan bare sette eller legge seg ned og vente – det er også en fin måte å passivitetstrene på. Og hjemme hos andre er det også høflig og god folkeskikk å styre hvor hannhunden din tisser. Jeg styrer andres hannhunder også her hos meg, men det er det ikke sikkert at alle andre føler seg komfortable med 😉 Å ikke la hannhunder markere overalt til enhver tid utendørs er ikke noe annerledes enn å trene dem til å være stuerene inne. Og det vil vel alle?!

Trening av en Ridgeback del 5 – håndtering

En fullvoksen Rhodesian Ridgeback veier som regel mellom 35 og 50 kg. Den voksne høyden når den et sted mellom 9 og 12 måneder, og voksen vekt ikke altfor lenge etter. Det betyr at man bør ha drevet en god del med håndtering før denne tid, og fastslått at dersom det er noe som må gjøres med hunden fysisk skal du kunne gjøre det, selv om hunden ikke liker det.

Kloklipping, tannsjekk, ørerens, drypping av øyne (det er jo ikke noe man gjør på regelmessig basis, men å ha lært hunden at det er ok kommer veldig godt med senere, OM man plutselig må dryppe øynene pga en øyekatarr eller liknende), sette på og av potesokker, tørke labber (om man får valpen om våren, og så venter helt til høsten kommer med å tørke labber, vel, jeg ville begynt før 😉 ), dusjing/bading, spyle labber med hageslangen, fjerne flått, osv. Listen er lang, men det er bare å begynne!

Hold fast og gjør det som skal gjøres til den er rolig. Ikke avled med godbit, det er bestikkelse og ikke belønning. Om du skal belønne, gå bort til godisskapet ETTER at all håndtering er ferdig og hunden var rolig.